kristians notisblogg

Gudløs, men ikke fortapt

2012-01-31T08:57:00.000+01:00

Alain de Bottons nyeste bok heter Religion for atheists. Argumentet: ateister kan sitte trygt i gudløsheten, men likevel lære noe av organisert religion. Det finnes ingen gud, men vi behøver ikke avskrive all religiøs kultur av den grunn.

Aller først: jeg er litt overrasket over at de Botton styrer unna islam. Han konsentrerer seg først og fremst om kristendom, jødedom og bittelitt om buddhisme. For europeere som forsøker å sortere tankene sine om religion blir boka brått litt mindre nyttig ved denne utelatelsen.

Men likevel: er det en god bok, et godt argument? Ja, jeg synes det. Mange ganger fikk den meg til å tenke på Henrik Syses Måtehold, som tar opp noen av de samme temaene. Begge to skriver dessuten godt om menneskelig svakhet, og det er veldig befriende.

Jeg synes religion er vrient å tenke på, og enda vanskeligere å snakke om. Det blir fort dømmende, uansett hvem som snakker. Jeg er ikke spesielt glad i den militante ateismen til f eks Dawkins (eller Gervais?), fordi jeg synes det grenser til det respektløse. Og med det viktige forbeholdet som de Botton tar - at organisert religion har en del intoleranse å svare for - synes jeg det er en god idé å være ydmyk og nysgjerrig i møte med religion. Kanskje ligger det noe i de organiserte religionene som vi andre kan lære av.

De sterkeste delene av denne boka er kapitlene om Kindness (hvor han blant annet gir en nyttig kritikk av libertarianere, og et forsvar for nudging) og Education (hvor han kritiserer moderne universiteter for å være for lite relevante for hverdagslivet).

I kjent stil tar de Botton dessuten til orde for at vi har noe å lære av den religiøse arkitekturen, at vi burde bygge bygninger og offentlige plasser som minner oss om idealene vi forsøker å leve opp til. Chris Bertram på Crooked Timber er blant dem som mener denne ideen er nokså latterlig. Det er en kritikk jeg ikke synes treffer veldig godt. Argumentet til de Botton er ikke så bokstavelig som at vi bør bygge ateist-templer (kapitlet om Auguste Compte forklarer nettopp hva som er galt med denne tilnærmingen), men heller at vi burde anerkjenne at omgivelsene våre former oss - og ønske oss bygninger som får fram det beste i oss. Det er hvertfall slik jeg oppfatter det (men så leser jeg ham jo også i beste mening).

En annen ting: jeg liker bøkene til de Botton veldig godt, og har stort utbytte av å lese dem. Dermed ble jeg litt usikker av å lese folk som Chris Bertram nedvurdere boka. Beskrivende nok: det er kritikken fra en forsker, en (samfunns)vitenskapsmann, som minnet meg på usikkerheten jeg føler ved å la meg begeistre av de myke og uvitenskapelige argumentene som de Botton fremmer. Trenger jeg virkelig å bli fortalt at kunst kan trøste meg, og at religiøse ritualer kan sette bekymringene mine i perspektiv? Behøver jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Såpass usikker føler jeg meg altså av og til, at dette virker trøstende. Bøkene til de Botton får meg til ofte å føle meg dum og cheesy, og det tror jeg i grunn at jeg har godt av. Og flere med meg (fordi ydmykhet begynner der).

Tips til videre lesning: Bibelen, spesielt Jobs bok.

Sjekk for øvrig de Botton på Philosophy Bytes, hvor han oppsummerer noen av argumentene fra boka.

Ulikhet og mobilitet i USA

2012-01-21T14:17:00.002+01:00

Alan Kruegers tale om inntektsforskjeller og mobilitet i USA skaper debatt. Det store poenget: ikke bare er inntektsforskjellene høyere i USA enn i mange andre OECD-land (ingen bombe), men den intergenerasjonelle mobiliteten er lavere (ikke det man kunne vente seg fra Mulighetenes land).

Altså: forskjellene mellom fattige og rike er store, og de går i arv generasjon etter generasjon. Det krangles naturligvis en del om tallene, men det er gode grunner til å tro at de beskriver virkeligheten ganske nøyaktig. Sjekk for eksempel Justin Wolfers oppsummering på Freakonomics (via Brad De Long) eller Miles Corak.

Jeg synes det er to viktige ting å ta med seg fra denne debatten:

1: Den amerikanske modellen er moden for reform.

2: Vi nekter å la oss overbevise av fakta som ikke stemmer overens med våre politiske overbevisninger. De som tror dette bare gjelder for amerikanske økonomibloggere må skjerpe seg. Det gjelder oss alle (ja, det betyr deg og meg). Denne gangen var det flaks for meg; jeg tror at lave inntektsforskjeller er bra for samfunnet, og tallene fra Kruegers tale stemmer overens med mine politiske preferanser. Men det betyr ikke at vi behøver å sluke hele Spirit Level av den grunn.

For once, the rich white man is in control

2012-01-18T18:12:00.000+01:00

Som den superrike Mr. Burns sier, i Simpsons-filmen:

So, you want some of my electricity, do you? Well, for once, the rich, white man is in control.

Herlig.

Og apropos rike folk: Robert Frank, forfatter av boka Richistan (2007) og WSJ-bloggen The Wealth Report, er ute med ny bok om den beryktede øverste prosenten i inntektsfordelingen: The High-Beta Rich. Siden starten av 1980-årene, mener Frank, har det skjedd et skifte i hvordan det er å være rik i USA; menneskene i den øverste prosenten opplever stadig større svingninger i inntektene sine. Der det tidligere var middelklassen som opplevde størst variasjon inntektene (størst beta), har finansialisering, globalisering og forskjellige politiske avgjørelser gitt oss en økonomi hvor inntektene på toppen varierer mer enn gjennomsnittsinntekten.

Frank har besøkt og intervjuet de superrike, og med denne boka forsøker han å forklare deres verden for resten av oss.

Aller først: boka - som bloggen - er veldig underholdende. Frank har et øye for gode historier, og han skriver godt. Men det viktigste med denne boka, og innfallsvinkelen til Frank, er måten denne boka skiller seg fra mange andre bøker om økonomisk ulikhet. Frank forsøker å forstå, og han gir oss en mulighet til å føle empati med de rike. Som når han skriver om mannen som bygde USAs største enebolig :

“We couldn’t pay it off, so we had to sell it,” David says. He says he realizes now that maybe Versailles was a bad idea. Maybe, he says, he shouldn’t have tried to build the largest home in America while he had $1 billion in debt. And he admits that his self-confidence, his feelings of financial invincibility, and the huge amounts of money he was making and spending may have blinded him to the risks of a fall in housing prices, lending, and credit.

Selvinnsikt, men litt for sent. I grunn ganske menneskelig.

Jeg har så langt ikke lest Mimir Kristjanssons De superrike, men ut fra omtalen er det nettopp viljen til empati det skorter på i denne boka. Ikke at jeg ikke kan forstå Kristjanssons frustrasjon over rikfolk (særlig dem som prøver å påstå at formuene deres er bygget av dem selv fullstendig på egen hånd - jeg er fristet til å si: it takes a village). Men jeg synes likevel det alltid er bedre å begynne med empati.

Og apropos rikdom: verdensborgere her i Norge gjør lurt i å reflektere litt over budskapet fra Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller: fattigdom i Norden har lite med global fattigdom å gjøre. Jeg har skrevet om denne boka tidligere.

Vi kan - eller bør? - ikke diskutere inntektsforskjeller her i landet uten å samtidig se til Europa, og til verden. Toppen av inntektstoppen, det er oss. Solidaritet som stanser ved svenskegrensen (eller Gibraltar for den saks skyld) er ikke mye til solidaritet.

Men det er en avsporing akkurat nå, tilbake til saken: Det er mange gode grunner til å være interessert i å forstå hva som driver de superrike. Les for eksempel Hacker og Piersons Winner-Take-All Politics; de rike (i USA) har uproporsjonalt mye politisk makt. De preger offentlig politikk mer enn andre borgere gjør.

Og skriveriene til Robert Frank er nyttige for å lære mer om livene til de superrike.

Vi tar feil, hele tiden, alle sammen

2012-01-10T09:32:00.000+01:00

Apropos all denne debatten-om-debatten som foregår for tiden: Daniel B. Klein hadde en lesverdig artikkel i desember-utgaven av The Atlantic: I Was Wrong, and So Are You. Kortversjonen: folk på høyresiden er like immune mot ubehagelige sannheter som folk på venstresiden. Klein har bedt folk om å vurdere sannheten av forskjellige økonomifaglige påstander, og finner at begge sider er like immune mot sannheter som strider med deres ideologiske grunnholdning. Saken ble tatt på i en episode av On the Media før jul

Det er naturligvis ingen grunn til å tro at dette bare gjelder for spørsmål om økonomisk politikk. Tenk på spørsmål om skolepolitikk, innvandring, kulturpolitikk, statlige eierskap, hva som helst - når ble du sist overbevist av dine meningsmotstanderes gode argumenter?

Det er verdt å merke seg refrenget fra Daniel Kahnemans siste bok, Thinking, Fast and Slow; vår evne til rasjonell og kritisk tenking er begrenset - vi tar stadig mentale snarveier, og er derfor ikke så rasjonelle som vi gjerne skulle ønske. Ikke at vi egentlig trengte psykologene for å fortelle oss dette (vi burde kjenne det igjen fra alle de små diskusjonene vi havner i hver dag) men vitenskapelige funn som de Kahneman presenterer kan gi god inspirasjon til litt kritisk selvrefleksjon. Og hvis ikke vitenskapen er nok for deg; forsøk heller Montaigne.

Og når vi snakker om vilkårene for nettdebatten - og for den bredere samfunnsdebatten - er det nettopp oss selv vi burde fokusere på. Ikke nett-trollene, mørkemennene, hegnaristene - men den jevne nettsamfunnsborgeren. Vi som tar feil med jevne mellomrom, vi som altfor ofte avfeier andres gode motargumenter, og vi som ikke gidder å tenke oss så nøye om før vi danner oss en mening. Hvis ikke vi er klar over alle de mentale snarveien vi tar, og ikke forsøker å unngå lat tenking, eller stadig skylder på de andre som aldri lar seg overbevise av våre gode argumenter - da kan jeg ikke forstå hva som skal være vitsen med å engasjere seg i samfunnsdebatten.

Når det er sagt: jeg mener ikke å være totalt pessimist om vilkårene for god, konstruktiv og lærerik debatt. Jeg vet det ikke trenger å være sånn, for jeg har opplevd virkelig gode diskusjoner.

De aller beste diskusjonene jeg har vært i har startet med at ingen av oss var helt sikre - og endt opp nesten samme sted.

Jeg ønsker meg flere slike.

Ikke tenk så fort!

2012-01-07T12:10:00.000+01:00

Psykologen Daniel Kahneman har skrevet Thinking, Fast and Slow, en oppsummering av mange års forskning på hvordan mennesker tenker og tar avgjørelser. Kontrasten mellom det (økonomisk) teoretiske og det faktiske menneskelige er et av de store temaene i boka, og dessuten er det en god porsjon med lykkeforskning her. Den er godt skrevet, pedagogisk, og relevant for hverdagen.

Hvis du bare skal lese én bok om atferdsøkonomisk forskning, så bør det være denne.

Boka fikk for øvrig voldsomt god omtale av selveste Bill Easterly i FT, og bokredaksjonen i New York Times fører den opp som en av de fem beste nonfictionbøkene fra 2011. Og ja: Kahneman vant Nobelprisen i økonomi i 2002. Nokså kvikk type, med andre ord.

Tittelen trekker på skillet mellom to systemer av tenking; System 1 er nivået for intuitive, raske og følelsesmessige tanker, mens System 2 huser vår evne til rasjonell, analytisk, logisk tenking. Kahneman skyr unna å kalle System 1 for det ubevisste, siden spørsmålet om bevissthet er en helt annen can of worms (sjekk for øvrig Kahneman i samtale med NYTimes-spaltist David Brooks her; Kahneman er ydmyk nok til å si at han aldri helt har forstått hvordan man kan skille mellom det bevisste og det ubevisste).

Gjennom boka forklarer Kahnemann hvordan tenkingen vår tar mentale snarveier, og hvordan System 1 til stadighet dominerer over vår logiske sans. Hovedbudskapet er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Det burde motivere oss til å være en del mer ydmyke enn vi ofte er.

I motsetning til Dan Ariely, en av de andre som har popularisert denne forskningen, mener Kahneman likevel ikke at vi mennesker er grunnleggende irrasjonelle. Han mener snarere at ideen om den rasjonelle aktøren er en dårlig beskrivelse på hvordan mennesket faktisk fungerer. Rasjonalitet er et urimelig høyt ideal for mennesker å leve opp til. Sitat:

The definition of rationality as coherence is impossibly restrictive; it demands adherence to rules of logic that a finite mind is not able to implement. Reasonable people cannot be rational by that definition, but they should not be branded as irrational for that reason. Irrational is a strong word, which connotes impulsivity, emotionality, and a stubborn resistance to reasonable argument. I often cringe when my work with Amos is credited with demonstrating that human choices are irrational, when in fact our research only showed that Humans are not well described by the rational-agent model.

Kahneman styrer dessuten ikke unna optimismen; han mener vi må kjenne igjen de farlige mentale snarveiene nettopp for å kunne styre unna dem. Mot slutten av boka serverer han en slags løsning:

The way to block errors that originate in System 1 is simple in principle: recognize the signs that you are in a cognitive minefield, slow down, and ask for reinforcement from System 2.

Og når det er sagt: Kahneman er tilhenger av Thaler og Sunstein-metoden, og tar nudging i forsvar i siste kapittel. Hovedargumentet er at vi kan utforme omgivelser som gjør oss bedre rustet til å forstå kognitive minefelt.

Et av de mest hverdagsnyttige poengene fra boka er oppsummert i forkortelsen WYSIATI: What You See Is All There Is. Dette er en mental snarvei vi må vokte oss for; vi tenker ikke over hvor mye vi ikke vet. Vi mennesker er fantastisk dårlige til å forstå at kunnskapen vi innehar akkurat nå ikke nødvendigvis er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. Økonomer er spesielt utsatt for dette - den klassiske referansen går til Bastiats essay om What Is Seen and What Is Not Seen. De virkelig arrogante økonomene tror gjerne at de er de eneste som har sett det vi andre ikke ser. Da har de selvfølgelig ikke forstått noenting. Et sitat fra Kahneman:

You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You build the best possible story from the information available to you, and if it is a good story, you believe it. Paradoxically, it is easier to construct a coherent story when you know little, when there are fewer pieces to fit into the puzzle. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.

En liten ting helt til slutt: et av de store budskapene fra denne boka og fra bøkene til Nassim Taleb er at vi ofte dikter opp historier om hvordan ting er under vår kontroll. Men dette er i virkeligheten mest fantasi og en forsvarsmekanisme. Svaret? Stoisisme.

Det Kahneman skriver om vår hang til å skylde på politikere og ledere, kan overføres til alle slags valg vi selv tar om livet vårt. Sitat:

We are prone to blame decision makers for good decisions that worked out badly and to give them too little credit for successful moves that appear obvious only after the fact. There is a clear outcome bias. When the outcomes are bad, the clients often blame their agents for not seeing the handwriting on the wall—forgetting that it was written in invisible ink that became legible only afterward. Actions that seemed prudent in foresight can look irresponsibly negligent in hindsight.

Trøstende ord til alle som har store avgjørelser å ta; det endelige utfallet er avhengig av flere faktorer enn det som er konsekvenser av dine bevisste valg. Når du tar ansvar - eller skyld - er det sannsynligvis mest dikting.

Leseåret 2011: beste bok i år?

2011-12-20T16:31:00.000+01:00

Jeg forsøker å bestemme meg for hvilke bok som var den beste jeg leste i år, og det er virkelig ikke lett.

Kanskje er det fordi jeg har det så friskt i minne, men essayene til Michel de Montaigne må komme høyt opp på lista. At disse essayene er skrevet på 1500-tallet er nesten ikke til å begripe. Man føler virkelig at man blir kjent med fyren, og han er så veldig sympatisk og et godt forbilde. Det har også hjulpet at jeg tok med meg Sarah Bakewells Montaigne-biografi på veien, og vekslet mellom de to bøkene. Det var en finfin opplevelse.

Men grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å lese Montaigne er alle anbefalingene fra Alain de Botton. Jeg snublet først over de Botton ved en tilfeldighet (han holdt en forelesning ved RSA, og jeg abonnerte på podkasten), men hans The Pleasures and Sorrows of Work ble en av de store favorittene mine fra 2009. Her er forresten min første reaksjon.

Det er merkelig å tenke på at det først var i mars 2011 jeg leste mer av ham. Men i løpet av våren i år tok jeg meg gjennom fire av bøkene hans: Status anxiety, The consolations of philosophy, The architecture of happiness, og The art of travel. Det har vært en fryd.

Det er vrient å oppsummere nøyaktig hva som gjør disse bøkene så gode. Han tar opp store og svulstige temaer - kjærlighet, selvfølelse, meningen med og i livet, lykke - men det er alltid så elegant og uanstrengt formulert.

Og én ting er måten De Botton gjør klassiske tekster relevante for hverdagslivet idag (Montaigne er ikke den eneste: Sokrates, Seneca og Epikur er andre gjengangere) - dette gjør han så elegant at jeg blir inspirert til å gå rett til originalene (lang parantes her). Jeg er glad for at han åpner dørene til klassikerne på denne måten.

Noe annet ved disse bøkene er hvor godt de tåler å leses om igjen. Jeg har allerede tatt til meg et av poengene fra hans neste bok (Religion for atheists, ute allerede i januar): at religion kan minne oss om verdien av repetert tekstlesing. Ved å lese en tekst på nytt, som et rituale, kan vi hjelpe oss selv til å virkelig huske de viktigste budskapene tekstene har å gi oss. Jeg har allerede lagt papirutgaven av Status anxiety på nattbordet, for andre gangs lesing.

Derfor tror jeg at Alain de Botton blir stående som den beste jeg har lest i år. Han skriver fryktelig godt, og er interessant også på Twitter. Anbefales på det varmeste.

---
Et lite PS helt til slutt: dårligste leseopplevelse i år: Forbrytelse og straff. Ren pliktlesing som ga meg lite.

En lang parantes om hvordan bøkene til Alain de Botton minner meg om musikken til Girl Talk

2011-12-14T22:03:00.001+01:00

Her kommer en tanke i parantes som egentlig var en del av et annet blogginnlegg. Der passet det ikke helt hjemme. Derfor får det stå alene:

(Jeg tenker på bøkene til Alain de Botton litt som jeg tenker på musikken til Girl Talk: begge setter sammen gamle ideer til noe nytt, slik at den nye helheten både er interessant i seg selv, og gir meg lyst til å oppsøke originalverkene som det nye verket trekker på. Dette skal handle mest om det siste. Jeg har skrevet om ham før: Greg Michael Gillis gir ut musikk under artistnavnet Girl Talk, og musikken er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen og oppå hverandre til et nytt musikalsk uttrykk. Til tider litt slitsomt, men ofte veldig catchy. Et godt eksempel: på et av sporene fra det siste albumet hittil, All Day, har han lagt vokalsporet fra Ol' Dirty Bastards Shimmy Shimmy Ya oppå Radioheads Creep. Og det fikk meg til å tenke på på hvor mye god hiphop vi har fra nittitallet. Så jeg tok fram noen gamle Wu-Tang Clan-album, og har hatt noen veldig gode musikkopplevelser med det. Og det var musikken til Girl Talk som åpnet akkurat denne døren. Alain De Botton gjorde noe av det samme, om enn han sendte meg til et annet sted. Jeg har nemlig lest flere av bøkene hans i løpet av året, og de mange referansene til Michel de Montaigne motiverte meg til å pløye gjennom Essayene. Det var veldig givende lesing, som jeg ikke hadde begitt meg ut på uten anbefalingene fra de Botton. Og da handler det om dette med originalitet igjen: det er ingen skam i å reprodusere noen andres gode ideer, så lenge kildehenvisningene er gode - og inspirerer til videre utforskning. Både Girl Talk og Alain de Botton har gjort dette for meg i år. Fra Michel de Montaigne til Ol' Dirty Bastard, der altså. Uten sammenlikning forøvrig, som det heter. Poenget - en gang til - er altså at: det er ingenting galt med å kopiere dem som har gått før deg, så lenge du gjør det på en måte som også inspirerer publikumet ditt til å se til originalene).

Å sette (en) pris på kunst

2011-12-04T09:38:00.001+01:00

Don Thompson har skrevet en veldig underholdende bok om markedet for samtidskunst: The $12 Million Dollar Stuffed Shark: The Curious Economics of Contemporary Art. Jeg kom over boka via Colin Marshall, som intervjuet Thompson for en stund tilbake (mp3). Boka består av 24 ganske korte kapitler om auksjonshusene, kunstnerne, forhandlerne og samlerne som utgjør markedet for samtidskunst. Noen tanker:

For det første: denne boka er underholdende på samme måte som Robert Franks Richistan er underholdende; begge har noe "lifestyles of the rich and famous" over seg. Det er sjokkerende og fascinerende å lese om folk som har så mye penger at de kjøper kunst som koster like mye som en jumbojet. Litt Se Hør-faktor, javel. Men veldig fascinerende. Apropos: Robert Frank ga ut en ny bok om de superrike nå i november: The High-Beta Rich, og den er kanskje verdt å lese. Vi lever i en tid hvor det er god grunn til å se nærmere på livet i den rikeste prosenten.

For det andre: denne boka har mye interessant å si om økonomifaget, om rasjonalitet og prisdannelse. Glem tilbud og etterspørsel, kunstmarkedet handler om helt andre ting. Det handler om prestisje, om ego, om selvfølelse og selvrealisering, og alle andre menneskelige følelser som bestemmer hvordan vi oppfører oss i markedet. Det virker kanskje fjernt, men det har en viss overføringsverdi. Når jeg kjøper økologisk Fairtrade-kaffe har det noen fellestrekk med milliardæren som kjøper en Damien Hirst. Litt ubehagelig tanke.

Til slutt: denne boka er en interessant inngangsport til å lære mer om kunst. Selv om Thompson selv innrømmer at "It is easier to appreciate art when what is required is not an understanding of art history, just our memory of a recent article about high auctionprices", så er det i det minste en start. Selv kan jeg veldig lite om kunst, og denne boka var et underholdende sted å begynne.

Leseåret 2011: om Kindle og lesevaner

2011-12-03T13:20:00.001+01:00

2011 ble mitt første år som e-bokleser, etter at jeg kjøpte Kindle i januar. Jeg tror lesebrettet har forandret lesevanene mine noe, og her er noen tanker om hva som har skjedd:

Nå som jeg har Kindle leser jeg oftere, gjerne i mindre doser, og i sum flere bøker enn tidligere. Det er lett å lese bare noen få sider når jeg har litt tid til overs, og det blir ingen dødtid med å bla frem til riktig side. Det er dessuten veldig lett å lese flere bøker parallelt.

Jeg leser færre norske bøker, og jeg bruker biblioteket mindre.

Det har blitt flere spontankjøp. Muligheten til å kjøpe bøker rett til lesebrettet mens jeg sitter i sofaen, på kafé, eller på trikken, er veldig lett å benytte seg av.

Jeg leser flere klassikere. Dette var for øvrig en del av regnestykket da jeg bestemte meg for å kjøpe lesebrettet, siden jeg kunne spare penger som jeg (kanskje) ellers ville brukt på papirversjonene.

Men papiret blir selvfølgelig ikke helt borte. De siste par ukene har jeg kjøpt flere papirbøker igjen (noen jeg følte fortjente en plass i bokhylla, selv om jeg allerede har dem digitalt). Jeg tipper at jeg kommer til å fortsette med dette.

Om Montaigne

2011-11-20T22:35:00.001+01:00

Jeg husker ikke hvilket intervju det var, men jeg tror det var Alain de Botton som ble spurt om bokanbefalinger for folk som vil lese hverdagsrelevant filosofi. Han trakk fram essayene til Michel de Montaigne, og den anbefalingen er jeg veldig fornøyd med å ha fulgt. Akkurat nå føles det som noe av det viktigste jeg noengang har lest.

Jeg lastet ned en nær-gratis utgave av essayene fra Amazon (alle ti bindene i en fil, men ikke like omfattende som hardbacken jeg nettopp har bestilt). Nå har jeg brukt noen uker på å lese gjennom alt sammen. Med meg på veien har jeg hatt Sarah Bakewells biografi How to Live, og jeg har lest noen kapitler av biografien innimellom det andre. Bakewell skriver om Montaignes liv, om essayene, og om hvordan Montaigne har blitt lest og tolket gjennom tidene. Hun er en veldig god guide.

Montaigne skrev disse essayene på slutten av 1500-tallet, og var dermed den første til å bruke ordet essay på denne måten (før Francis Bacon, til og med). Tekstene fikk titler som "Of cannibals", "Of moderation" og "That men by various ways arrive at the same end", men handler sjelden om det tittelen foreslår de skal handle om. De spenner fra diskusjoner om gresk og romersk historie til fortellinger om Montaignes sexliv, husdyr og nær-døden-opplevelser.

Dette er en type leseropplevelse som gjør det både vanskeligere og lettere å sette seg ned og skrive på egen hånd. Det blir lettere å skrive personlige tekster, men vanskeligere å skrive noe faglig. For én ting er selvrefleksjonen og ærligheten til Montaigne (den er fristende å kopiere, men tekstene han oppmuntrer til passer ikke på ~~en blogg~~ denne bloggen), men noe annet er Montaignes ydmykhet og vilje til å innrømme at han kan ta feil. Denne ydmykheten er smittsom, og det blir vanskelig å gripe tak i faglige debatter. For hva vet vel jeg?

Montaigne mener vi må slå oss til ro med at mye av det vi kaller kunnskap egentlig bare er gammel vane. Et av verktøyene han stadig foreslår er å se oss selv utenfra - for eksempel ved å betrakte våre egne skikker og vaner med det samme blikket som når vi møter folk fra andre kulturer. Det er det samme som Adam Smith skriver om, evnen til å se verden med blikket til en impartial spectator, men Montaigne tar det lengre. Utfordringen han gir oss er å være trygge, uvitende og søkende samtidig.

Jeg gleder meg til å lese Montaigne igjen senere. Og når jeg får ham litt på avstand skal jeg kanskje klare å si noe litt bastant igjen. Selv om det ikke føles sannsynlig ut akkurat nå.

Etter å ha lest Montaigne har jeg fått lyst til å lese Jean de Lerys History of a Voyage to the Land of Brazil (etter tips fra Sarah Bakewell), og stort sett hva som helst av Seneca.

Og en ting til: jeg får lyst til å fortelle alle at de bør lese Montaigne.

Vi må se for å skrive

2011-11-08T20:20:00.002+01:00

I et av kapitlene i The Art of Travel skriver Alain de Botton om John Ruskin, og om hvordan han mente at tegning - selv på amatørnivå - gjør oss bedre i stand til å virkelig se verden. Sitat:

If drawing had value even when practised by those with no talent, it was, Ruskin believed, because it could teach us to see—that is, to notice rather than merely look. In the process of re-creating with our own hands what lies before our eyes, we seem naturally to evolve from observing beauty in a loose way to possessing a deep understanding of its constituent parts and hence more secure memories of it.

Det minner om noe Keith Richards forteller om låtskriving:

And also the other thing about being a songwriter, when you realize you are one, is that to provide ammo, you start to become an observer, you start to distance yourself. You’re constantly on the alert. That faculty gets trained in you over the years, observing people, how they react to one another. Which, in a way, makes you weirdly distant. You shouldn’t really be doing it. It’s a little of Peeping Tom to be a songwriter. You start looking round, and everything’s a subject for a song.

Som så mye annet kan det spores tilbake til Michel de Montaigne. Sarah Bakewell skriver om hans metode:

The trick is to maintain a kind of naïve amazement at each instant of experience – but, as Montaigne learned, one of the best techniques for doing this is to write about everything. Simply describing an object on your table, or the view from your window, opens your eyes to how marvellous such ordinary things are. To look inside yourself is to open up an even more fantastical realm.

Det store poenget er at kreative øvelser, som skriving og tegning, forutsetter at vi ser oss rundt. Eller rettere: de hjelper oss bli i stand til å se oss rundt. Vi skjerper blikket, og hjelpes til å se det vi ikke har lagt merke til tidligere. Alle kan gjøre dette - særlig amatørene.

Og vi lever i gode tider for amatører. Clay Shirky skriver i Cognitive Surplus om nettopp dette; når amatørene lager kulturuttrykk, er de ikke egentlig i konkurranse med de proffe. Som han skriver: "There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals." Sånn apropos.

Harmony with the devil

2011-10-29T12:34:00.000+02:00

Life av Keith Richards er virkelig litt av en bok. Og mellom alle dopreferansene, bilulykkene og damehistoriene finner vi avsnitt som dette:

What is it that makes you want to write songs? In a way you want to stretch yourself into other people’s hearts. You want to plant yourself there, or at least get a resonance, where other people become a bigger instrument than the one you’re playing. It becomes almost an obsession to touch other people. To write a song that is remembered and taken to heart is a connection, a touching of bases. A thread that runs through all of us. A stab to the heart. Sometimes I think song-writing is about tightening the heartstrings as much as possible without bringing on a heartattack.

Det sender tankene til Adam Smith, som skrev mye om nettopp denne typen harmony of sentiments. Et fint sitat (via EconLib):

The great pleasure of conversation and society, besides, arises from a certain correspondence of sentiments and opinions, from a certain harmony of minds, which like so many musical instruments coincide and keep time with one another. But this most delightful harmony cannot be obtained unless there is a free communication of sentiments and opinions. We all desire, upon this account, to feel how each other is affected, to penetrate into each other's bosoms, and to observe the sentiments and affections which really subsist there. The man who indulges us in this natural passion, who invites us into his heart, who, as it were, sets open the gates of his breast to us, seems to exercise a species of hospitality more delightful than any other. No man, who is in ordinary good temper, can fail of pleasing, if he has the courage to utter his real sentiments as he feels them, and because he feels them.

Sang.

Hva skolen kan gjøre for å fremme sosial kapital

2011-10-24T19:44:00.002+02:00

Yann Algan, Pierre Cahuc og Andrei Shleifer har et ferskt working paper om hvordan skolen, gjennom forskjellige undervisningsmetoder, kan hemme eller fremme sosial kapital: Teaching Practices and Social Capital (bak betalvegg hos NBER, en litt eldre versjon ligger åpent hos Harvard). Algan og kolleger har gjort mye interessant tidligere, blant annet om forholdet mellom arbeidsmarkedsreguleringer og sosial kapital.

Jeg har ikke lest hele, men det virker veldig interessant. Argumentet er noe sånt som dette: vi kan gjøre et grovt skille mellom vertikale undervisningsmetoder (tavleundervisning fra læreren, osv) og horisontale undervisningsmetoder (gruppearbeid mellom elever, osv). Kanskje kan den ene undervisningstypen gjøre mer for å fremme sosial kapital enn den andre?

Ifølge Algan og gjengen er det grunn til å tro at gruppearbeid og andre horisontale undervisningsformer bidrar til å øke nivået av sosial kapital. Sitat:

We find a variety of interestingcorrelations. In terms of beliefs, students in countrieswith vertical teaching methods display lowerassessment of the value of cooperation with other students and a lower assessment of teacherfairness and willingness to listen than do students in countries with horizontal teaching methods. Vertical teaching is also associated with greater belief (fromthe WVS) that it is the duty ofchildren to respect their parents. Interestingly, verticalteaching methods are associated with students feeling“like an outsider” and “awkward and out of place” in the classroom (from PISA). Vertical teaching methods are also highly negatively correlated withtrust and association membership, the twostandard measures of beliefs underlying social capital from the WVS. Finally,vertical teaching methods are associated with lower trust in civilservants and lower level of belief that civil servantstreat citizens fairly (both measures from the International Social Survey Program). It appears that subordination to teachers as a student leads toa feeling – and perhaps a reality ‐‐ ofsubordination to bureaucrats as an adult.

Interessant.

Trivers om selvbedrag

2011-10-23T11:30:00.002+02:00

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Ritualer og varig innsikt

2011-10-11T19:47:00.000+02:00

Alain de Botton har virkelig blitt en favoritt, og jeg har begynt å tråle rundt på nettet etter ting han har sagt og skrevet. Det har gitt en del fine resultater: det finnes en TED-video hvor han snakker om A kinder, gentler philosophy of success. Han har også vært gjest på Philosophy Bytes to ganger (og snakket om arkitektur og om filosofi utenfor akademia), intervjuet Martha Nussbaum for Prospect Magazine, og blitt intervjuet av Colin Marshall på The Marketplace of Ideas (som for øvrig en veldig god podkast).

I tillegg har han vært blant bidragsyterne til BBCs radioserie A Point of View. Og her er det mye bra.

For eksempel denne episoden om konsentrasjon og organisert religion. Det er stadig noe nytt for oss å ta inn, og vi har lite tid til å dvele ved det vi allerede har lest, hørt, sett eller opplevd. De Botton setter dette i kontrast til organisert religion, hvor ritualene i høytidene alltid handler om det samme temaet. Juleevangeliet er det samme hvert år, og vi setter av tid hvert år til å ta det inn over oss.

Vi bør tenke over hva dette betyr for lesevanene våre. Sitat fra podkasten:

If we lament our book-swamped age it’sbecause we sense that it’s not by reading more, but by deepeningand refreshing our understanding of a few volumes that we bestdevelop our intelligence and our sensitivity. We feel guilty for allthat we’ve not yet read, but we overlook just how much better readwe already are than Saint Augustin or Dante - thereby ignoring thatour problem lies squarely with our manner of absorption rather thanwith the extent of our consumption.

Dette får meg til å tenke på sinnstemningen som bøkene til de Botton setter meg i, og gjør meg sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger. Kanskje som et årlig rituale.

Den neste boka fra de Botton skal forresten handle om religion. Til salgs på Amazon fra mars neste år.

Borgerplikten revisited

2011-10-07T08:56:00.000+02:00

Fire av ti nordmenn stemte ikke ved lokalvalget denne høsten. Det har jeg helt ærlig ganske vanskelig for å forstå. Derfor er dette interessant: Jason Brennan har skrevet en bok som heter The Ethics of Voting, hvor han angriper ideen om at det er vår borgerplikt å stemme. Hør intervju med ham her.

Nå har jeg bare skumlest den delen av førstekapitlet som ligger gratis på Amazon, men sammen med intervjuet gir det hvertfall en rask presentasjon av argumentet. Og det ligger noe interessant her (om enn konklusjonen er lite overbevisende).

Gjennom intervjuet legger han særlig vekt på argumentet om at valgdeltakelse ikke er den eneste - og langt fra den mest effektive - måten å gjøre noe samfunnsnyttig. Han trekker på ideen om arbeidsfordeling; hvis noen av oss spesialiserer seg på politikk, skaper vi rom for at andre kan spesialisere seg på andre aktiviteter som kommer fellesskapet til nytte indirekte (forretningsdrift, produksjon, kunst, osv).

Og det er verdt å stanse opp ved dette, for det ligger et viktig poeng her: man kan gjøre noe samfunnsnyttig selv når ikke altruisme er eneste/viktigste motiv. Det er dette den usynlige hånden handler om, og den bør vi ikke undervurdere (selv om mange på venstresiden gjør nettopp dét, og anerkjenner bare positive utfall når de er skapt gjennom politikken).

Et annet interessant poeng er dette: Brennan mener at velgere ikke har noen plikt til å stemme, men:

However, if citizens do vote, they must vote well, on basis of sound evidence for what is likely to promote the common good. They must make sure their reasons for voting as they do are morally and epistemically justified. In general, they must vote for the common good rather than for narrow self-interest. Citizens who lack the motive, knowledge, rationality, or ability to vote well should abstain from voting.

Den siste setningen er det mye krutt i.

Men likevel. Brennan ser demokratiet først og fremst som et verktøy for å ta kollektive avgjørelser, og han mener at (det han beskriver som) uvitende og irrasjonelle velgere ikke bør ta del i våre kollektive avgjørelser. Det er mye å være uenig i her, men siden jeg kjenner at protestene kommer som ved en ryggmargsrefleks, er det helt sikkert lurt å tenke grundigere gjennom alt sammen.

Kanskje en bok å lese.

Something is happening here

2011-10-02T10:07:00.000+02:00

Det er vanskelig å vite hva man skal tenke om Occupy Wall Street-protestene som foregår. Frank Pasquale gir noen lesetips på Balkinization, blant annet dette innlegget fra Micah Sifry. Sifry skriver:

America is about to experience the same youth-driven, hyper-networked wave of grassroots protests against economic inequality and political oligarchy that have been rocking countries as disparate as Tunisia, Egypt, Israel, Greece and Spain.

Det er lov å håpe.

Som så mange andre ganger i år er det passende å høre på Dylan: sang.

Sifry har forresten også skrevet en fin, liten bok som heter WikiLeaks and the Age of Transparency. Det skal sies: denne boka handler mer om den globale transparency-bevegelsen som Sifry selv tilhører (en av grunnleggerne av Personal Democracy Forum) enn den handler om WikiLeaks. Likevel: en veldig lærerik bok som setter Assange og prosjektet hans i en bredere kontekst. Kort og lesverdig.

Hverdag og verdenshistorie, Adam Smith edition

2011-09-28T07:59:00.003+02:00

Jeg har nettopp lest John Raes Adam Smith-biografi (utgitt i 1895, gratis på Amazon og Project Gutenberg). Dette er strengt tatt mer av en hyllest enn en biografi, og boka ligger milevis unna å være noen nøktern personbeskrivelse. Men slik var kanskje skikken den gang. Og likevel er den ganske interessant å lese.

Jeg vil trekke fram én liten historie: vi vet ikke nøyaktig hva Smith gjorde 14. juli 1789, mens Bastillen ble stormet i Paris, men dagen etter hadde han besøk av dikteren Samuel Rogers. Nyheten om den franske revolusjonen hadde naturligvis ikke nådd Skottland ennå, og det var en hverdag som mange andre:

Rogers arrived in Edinburgh apparently on the 14th of July— that momentous 14th of July 1789 which set the world aflame, though not a spark of information of it had reached Edinburgh before he left the city on the 21st; and on the morning of the 15th he walked down Panmure Close and paid his first visit to the economist. He found Smith sitting at breakfast quite alone, with a dish of strawberries before him, and he has preserved some scraps of the conversation, none of them in any way remarkable.

Det skjer så mye av historisk viktighet rundt oss, og vi forsøker å forstå det som best vi kan samtidig som vi fortsetter med hverdagen. Midt oppe i alle historiske begivenheter - revolusjoner, terrorangrep, historiske vedtak - har vi vårt hverdagsliv. Jeg tror jeg er spesielt mottakelig for denne tanken nettopp nå i år.

Og mens Frankrike våknet opp til første morgen etter revolusjonen, spiste Adam Smith jordbær til frokost.

Ti år etter

2011-09-11T17:46:00.000+02:00

Ti år har gått siden 11. september 2001.

Condoleezza Rice forteller i denne dokumentaren (rundt 57:00) om hvordan hun kontaktet russerne for å advare om den amerikanske beredskapsøkningen etter terrorangrepene. Frykten - informert av god, gammeldags realisme - var at en amerikansk beredskapsøkning skulle starte en spiral av opptrapping, og skape en ny kritisk situasjon.

So I called President Putin, and I said "Mr. President, our forces will be going up on alert. He said "I know, we've seen them. Ours are coming down. We've cancelled an excercise. You don't have to worry about us. Is there anything else that we can do?"

And for one moment I had this moment of reflection and I thought "The Cold War is really over".

På godt og vondt.

Anne-Marie Slaughter beskriver 9/11 som starten på en ny type utenrikspolitiske utfordringer:

The lasting wound to the American psyche is less the horror of 9/11 itself, searing as it was, than the dawning recognition that our traditional can-do response to defeating an enemy or fixing a problem is simplistic and inadequate. Yes, the U.S. military, law enforcement, intelligence services, border control, and many other agencies mobilized swiftly to fight and destroy the enemy that attacked us. Their achievement has been enormous and their work must and will continue. But ten years later, it has become clear that the 9/11 attacks were the first wave of a new set of distinctively twenty-first century threats and challenges: globally interconnected, complex, adaptive, unpredictable, and often simultaneous. Sending hundreds of thousands of troops abroad is no answer to those threats; indeed, the billions spent have made it far harder for us to invest in building the resilience, strength, and competitiveness we need at home.

Det er mer om 9/11 i spesialutgaven av Democracy.

Hjerneforskningsvask

2011-09-08T07:28:00.003+02:00

Jeg tenker litt på hva jeg egentlig tenker om hjerneforskningen.

For en stund tilbake hørte jeg Raymond Tallis diskutere med Matthew Taylor ved RSA (video her, lydfil her) i anledning Tallis' nye bok Aping Mankind: Neuromania, Darwinitis and the Misrepresentation of Humanity (sjekk forresten også Legrenzi og Umiltas Neuromania).

Hovedargumentet til Tallis er at vi gir hjerneforskningen for stor plass, og at den naturvitenskapelige forståelsen av menneskehjernen er for tynn til å kunne gi oss gode svar på hvem vi er og hvordan vi bør leve. Bare fordi vi kan se nervebanene som er aktive når vi føler empati, betyr ikke at vi har en fullstendig forståelse av hva empati er. En kritikk som for eksempel Simon Baron-Cohen fint kunne tatt til seg, synes nå jeg.

Men samtidig: dette går på tvers av noe av det jeg har blitt mest fascinert av ved RSAs idé om å fremme en 21st Century Enlightenment. En av ambisjonene til RSA er å bruke kunnskapen fra nyere atferdsforskning til å hjelpe oss å bygge bedre institusjoner (tenk på Nudge). Og det er et ideal jeg kan like. Jeg synes Alain de Botton som har formulert det best: vi bærer på så mange forskjellige mulige utgaver av oss selv, at vi trenger omgivelser som får fram det beste i oss.

Men den store protesten mot hjerneforskningen er at den naturvitenskapelige forståelsen av mennesket ikke er den eneste - og helt sikkert ikke den beste - måten å se på oss selv.

Les også Jonathan Rowson om samme tema.

Kan vi bekjempe fremmedfrykt med debatt?

2011-08-18T18:35:00.000+02:00

Jeg leser videre i Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Det er mye her som gjør godt å lese i tiden etter 22. juli.

Her er et fint sitat (fra side 36 i PDFen):

We believe that all citizens, and especially those in positions of authority or enjoying privileged access to the public ear, have an obligation to condemn racial or religious abuse, and to refute misleading generalisations or stereotypes, wherever they may encounter them. If the battle for public opinion does not belong mainly in the law courts, it must be fought where it does belong, namely in the media and public debate.

Mange sier liknende ting nå om dagen - for eksempel disse to. Nå må vi bekjempe fremmedfrykten der vi ser den, og sammen bevege oss mot et åpnere og mer tolerant samfunn. Og det er vanskelig å tenke seg noe mer riktig å gjøre akkurat nå, enn å gå inn i faktabaserte diskusjoner om fremmedfrykt. Men klarer vi egentlig å overbevise de andre?

Jeg prøver å begynne ved å tenke på meg selv. Min erfaring er at det kan være lurt når man skal tenke noe om andre. Når gikk jeg sist tilbake på en dypfølt overbevisning? Når lot jeg meg sist overtale av noen andres bedre argument? Bjørnar Nordahls kronikk i Dagbladet forrige uke er et glimrende eksempel på styrken det krever å revidere sine egne halvtenkte ideer.

Pessimisten i meg tenker at veldig mange andre ikke gjør noen forsøk i den retning. Det er det samme problemet som jeg har skrevet om tidligere, for eksempel her og her. Og det gir en kjip følelse av at det alle egentlig ønsker seg er en god og konstruktiv samfunnsdebatt som ender med at alle andre skifter mening.

Nå har jeg tenkt til å lese noe av det Diana Mutz har skrevet, for eksempel om å høre på motpartens argumenter, og om medienes rolle i å legge til rette for reell debatt på tvers av politiske skillelinjer. Andre lesetips mottas med takk.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

2011-08-17T20:01:00.001+02:00

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.

Hvordan bias begynner

2011-08-10T18:54:00.001+02:00

Det første umiddelbart overbevisende argumentet vi hører om et nytt tema er kanskje det vi skal vokte oss aller mest for. Når vi først har dannet oss en oppfatning, blir vi ofte late og fordomsfulle. Med ny informasjon kan vi alltid bekrefte, men aldri motbevise, den oppfatningen vi allerede har dannet oss.

Et ganske ufarlig eksempel: for en stund tilbake lest jeg Richard Wranghams Catching Fire: How Cooking Made Us Human, en bok om hvordan matlaging - det vil si varmebehandling av råvarer som ellers er umulig eller vanskelig for oss å fordøye - kan ha vært en avgjørende faktor i vår evolusjonære utvikling. Argumentet: den ekstra næringen fra varmebehandlet mat - i praksis en teknologisk forlengelse av vårt eget fordøyelsessytem - var avgjørende for vår evolusjon til å bli mennesker.

Siden jeg leste denne boka har jeg ikke gjort noen innsats for å finne motstridende forskning. Vi kjenner dette som confirmation bias, som anchoring, eller bare som stahet - eller lathet.

Og dette er i grunn et ganske harmløst tema. Konsekvensene er ikke verre enn at jeg møter raw food-bevegelsen med en viss skepsis, og at jeg føler jeg har en legitim grunn til å være skeptisk. Men det finnes andre, mer alvorlige temaer, hvor jeg er redd den samme logikken gjelder; jeg har lest noe som overbeviste meg, gjort meg opp en mening, og nå møter jeg nye fakta med disse fordommene i bakhodet.

I noen debatter, slik som debatten om økonomiske forskjeller, er dette spesielt tydelig. Hvordan noen tolker for eksempel Wilkinson og Picketts The Spirit Level avhenger mye av hvilken holdning de hadde til fordelingsspørsmål allerede før de leste boka.

Og enda verre; de som tar seg bryet med å lese hele boka er sannsynligvis dem som var mest overbevist fra starten av.

Å feile er første skritt mot suksess

2011-08-09T17:40:00.001+02:00

Tim Harford, kjent som The Undercover Economist, har en ny bok ute: Adapt: Why Success Always Starts with Failure. Hovedargumentet: verden er såpass kompleks at uansett hvilket problem vi forsøker å løse, vil den første løsningen komme til å feile. Derfor må vi anstrenge oss for å lære av våre feil, og være åpne for at også den neste løsningen vi forsøker vil feile. Det beste vi kan gjøre - i offentlig politikk, bedriftsledelse, organisasjonslivet, og privatlivet - er å gjøre som Peter Palchinsky, ingeniørrådgiver for Tsar-regimet og senere for Bolsjevikene:

His method for dealing with this could be summarised as three ‘Palchinsky principles’: first, seek out new ideas and try new things; second, when trying something new, do it on a scale where failure is survivable; third, seek out feedback and learn from your mistakes as you go along.

Det hører med til historien at Stalin omsider ga Palchinsky det man kan kalle "feedback he couldn't refuse".

Kapittelet om bistand er spesielt interessant. Her tar Harford til orde for at bistandsprosjekter bør utformes etter vitenskapelig metode, med kontrollgrupper og det hele. Er det sant at malarianett redder liv? Javel, så bevis det! Distribuér malarianett til forskjellige grupper av landsbyer, og mål effekten opp mot en kontrollgruppe. Han gir dessuten et ganske godt forsvar mot innsigelsen om at det er galt å eksperimentere med folks liv på denne måten. Det korte svaret: fordi alternativet har så altfor mye til felles med Middelalderens medisin. Én referanse som kan være verdt å sjekke ut er denne artikkelen av Fearon, Humphreys & Weinstein: Can Development Aid Contribute to Social Cohesion after Civil War? Evidence from a Field Experiment in Post-Conflict Liberia. Sjekk også Banerjee på EconTalk.

Gjennom hele boka gjør Harford mange av de samme poengene som jeg forbinder med Nassim Taleb, og det er mye av Hayek her, men Harford virker mer optimistisk. Verden er kompleks og uforutsigbar. Og i denne optimismen er det en spenning som jeg ikke vet hva jeg mener om: hvor stor tro kan vi ha på vitenskapen når det er så mye vi ikke forstår? Det er merkelig når Harford gir en så sterk kritikk av vår hang til å tro at vi forstår mer enn vi faktisk gjør, for deretter å foreslå at bistandsorganisasjoner må bli mer vitenskapelige. Jeg gjetter at Paul Feyerabends The Tyranny of Science inneholder noen gode motargumenter på dette punktet, uten at jeg har lest den selv.

Men likevel: det virkelig gode svaret Harford kan gi på alle slike innsigelser er at vi selvfølgelig ikke kan være fullstendig sikre på noen vitenskapelige funn. Poenget er derimot at ettertenksom og selvransakende feiling i det minste er bedre enn tankeløs feiling.

Boka er ellers i samme gate som Kathryn Schultz' Being Wrong (som jeg har skrevet om tidligere), men Harford skriver bedre.

Og ikke at dette er noen selvhjelpsbok, men for dem av oss som av og til gjør feil, er denne boka god trøst.

Til iPoden: Harford gjorde en en omfattende bokturné i London tidligere i år, og presenterte noen av tankene fra boka i foredrag blant annet på LSE og RSA. Dessuten var han gjest på Surprisingly Free Conversations for en kort stund siden.

Jeg har alltid ment at det må være lov å skifte mening, og jeg har ikke tenkt til å ombestemme meg nå

2011-08-04T18:06:00.001+02:00

Kate Kenski skriver om hva som hindrer en konstruktiv samfunnsdebatt i USA (via Thick Culture):

Members of Congress are frequently tempted to address the television audience and not one another. In life, people make mistakes and they often apologize for them. With cameras recording nearly every political interaction, mistakes are not easily forgotten, preventing politicians from moving forward. (...)

What this means for people hearing these highly charged political interactions is that politics does not appear to be a place of productive decision making. Elite discourse does not mirror the types of conversation that everyday citizens often have to get through their daily lives, where compromise is key in the work place and in the family. It is perhaps not surprising, therefore, that citizens who pay attention to the political process often feel like mere spectators rather than actors and many citizens simply tune out altogether.

Jeg vet ikke om jeg deler alt ved denne bekymringen. At CSPAN fratar de folkevalgte anledningen til å snakke sammen virker som en overdrivelse. Og det stygge alternativet til at elitediskusjoner foregår foran TV-kameraer og ute i offentligheten ville være at folket fikk vite om avgjørelser etter at "noen av oss har snakket sammen".

Men mer bekymringsverdig - og kanskje mer relevant for norske forhold og våre debatter i sosiale medier - er poenget om at vi gjør det vanskelig for hverandre å skifte mening. Når debatten foregår i medier hvor vi alltid har hverandres gamle, halvtenkte argumenter og forkastede konklusjoner for hånden, blir det vanskelig å gå videre. Det er tungt nok å ombestemme seg når man diskuterer med noen ansikt til ansikt, og skriftlige debatter faller kanskje enda raskere i skyttergraven. Dessuten har vi alle alltid et publikum, og mange har kanskje et sterkere ønske om å være en debattant enn å (bare) ta del i en konstruktiv og lærerik debatt. Vi får en debatt hvor ingen egentlig forsøker å overbevise motparten, og ingen er villige til å bli overbevist.

Dette er selvfølgelig noe jeg alltid har ment - jeg blogget om det allerede tidlig i juli - og jeg har ikke tenkt til å skifte mening nå. Flaks for meg. Jeg hadde rett hele tiden.

Les forresten også Tim Harfords siste bok, den handler blant annet om dette. Så da er vi to som hadde rett, Harford og jeg.

Vent litt. Tre. Nei fire.

Taleb og Thoreau om kunnskap og tro

2011-08-02T18:23:00.000+02:00

Jeg begynte på Nassim Talebs Black Swan for en stund tilbake, men la den fra meg omtrent halvlest. Tidligere i sommer leste jeg The Bed of Procrustes, Talebs nyeste bok, og snart er jeg nok klar for å begynne forfra med Black Swan igjen.

Bed of Procrustes er en samling aforismer om hva vi tror vi vet, og hvordan vi reagerer når virkeligheten ikke passer overens med våre oppfatninger. Den er en god påminner om verdien av ydmykhet, og en type bok jeg gjerne skulle hatt i papirutgave så den kunne ligge på skrivebordet og minne meg på alt jeg ikke vet. Jeg har markert noen av mine favoritter her, og vil spesielt trekke fram denne:

Those who think religion is about “belief” don’t understand religion, and don’t understand belief.

En uventet parallell finnes i Henry David Thoreaus lille essay Walking (fulltekst her), som egentlig handler mer om kunnskap enn om vandring. Jeg synes fortsatt sivilisasjonsskepsisen til Thoreau er helt på viddene, men det er noe Talebsk og flott over det han skriver om kunnskap:

The highest that we can attain to is not Knowledge, but Sympathy with Intelligence. I do not know that this higher knowledge amounts to anything more definite than a novel and grand surprise on a sudden revelation of the insufficiency of all that we called Knowledge before—a discovery that there are more things in heaven and earth than are dreamed of in our philosophy.

I Black Swan skriver Taleb om Umberto Ecos bibliotek på 30 000 bøker - flere enn han noensinne kan håpe å få lest. Og det er det samme poenget; det er mer informasjon der ute enn vi kan regne med å ta til oss. Da gjør vi klokt i å innse at vi ikke kan vite alt.

Altruisme i utenrikspolitikk

2011-08-01T19:33:00.001+02:00

Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.

Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

Her er den store konklusjonen til Busby:

In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.

Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.

I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:

Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.

Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.

Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.

Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.

I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.

Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.

Å forstå ondskap med grammatikk

2011-07-26T21:14:00.000+02:00

Mange har mye inspirerende å si nå som vi bearbeider det grusomme som har hendt på Utøya og i Oslo. Sterkest for meg var Eskil Pedersens appell på Rådhusplassen.

Akkurat nå føler jeg et behov for å komme igang med en slags hverdag igjen, og fortsette omtrent som før. Derfor vil jeg skrive litt om en bok jeg har lest (som tilfeldigvis har mye med alt dette å gjøre). Helt hverdag blir det vel ikke, men det er en start.

Forrige uke begynte jeg på Simon Baron-Cohens The Science of Evil: On Empathy and the Origins of Cruelty, hvor forfatteren forklarer ondskap ved hjelp av nyere hjerneforskning. Jeg hadde bare ett ulest kapittel igjen på fredag ettermiddag, da angrepene skjedde. Det er veldig forvirrende å tenke på. Men idag har jeg lest den ut og synes det passer å skrive litt om den.

Dette er argumentet til Baron-Cohen: empati er vår evne til å oppfatte og reagere på andre menneskers følelser, og medisinsk forskning har etterhvert blitt i stand til å gi nokså nøyaktige beskrivelser av hvordan hjernen oppfører seg mens vi føler empati. Vitenskapen forteller oss dermed hvor empatien oppstår fysisk (det finnes ti spesielt aktive områder i hjernen når vi føler empati). Graden av aktivitet i disse områdene varierer fra person til person, og både gener og oppdragelse påvirker hvordan disse hjernefunksjonene utvikles. Noen mennesker har mindre utviklede evner til empati, andre har mer. Det finnes altså menneskehjerner med ulik grad av empatiske evner - det er et spektrum - og noen har zero degrees of empathy. Her finner vi mange av dem som gjør ondt, slike som psykopatene.

Men, sier Baron-Cohen: ikke alle med zero degrees of empathy kan likevel karakteriseres som onde. Mennesker med forskjellige autistiske diagnoser er de fremste eksemplene: de er ute av stand til å lese eller forstå andre folks følelser, men mener likevel ikke noe ondt med sine handlinger. Hjernen fungerer bare ikke som normalt. Det er her ting blir skummelt: ved å gi en klinisk forklaring på ondskap - og forklare det onde som et resultat av gener og oppdragelse - er det fort gjort å frata onde mennesker ansvaret for sine handlinger. Baron-Cohen er heldigvis mer nyansert enn som så, og framhever at straffen også kan begrunnes i behovet for å beskytte samfunnet mot den straffede, eller behovet for å yte ofrene rettferdighet.

Det er selvfølgelig fascinerende å lese om all denne hjerneforskningen - og å tenke på at empatien og fantasien ligger der inne et sted - men et sitat fra Nassim Talebs The Bed of Procrustes virker passende:

Asking science to explain life and vital matters is equivalent to asking a grammarian to explain poetry.

For selv om vi er i stand til å gi en vitenskapelig beskrivelse av hvordan onde menneskers hjerner systematisk skiller seg fra gjennomsnittet, føler jeg ikke vi dermed får beskrevet ondskapen. Akkurat som en grammatisk analyse ikke kan forklare et dikt, kommer vi ganske raskt til grensene for hva det virker nyttig å ha en vitenskapelig diskusjon om. Og for min del, akkurat nå, er det der denne boka kommer til kort. Forskningen er spennende og argumentet interessant, men jeg synes ikke svarene er spesielt nyttige for å forstå opplevelsen av ondskap.

De beste poengene i boka kommer i siste kapittel, når det vitenskapelige tones ned. Jeg synes dette var et fint sitat, men vet ikke om jeg makter å ta det helt inn over meg akkurat nå:

I remember sitting in the Beth Shalom synagogue in Cambridge on the night of Kol Nidre. Peter Lipton, a friend and an atheist philosopher, was giving a sermon on the theme of “atonement:” “If we treat another person as essentially bad, we dehumanize him or her. If we take the view that every human being has some good in them, even if it is only 0.1 percent of their makeup, then by focusing on their good part, we humanize them. By acknowledging and attending to and rewarding their good part, we allow it to grow, like a small flower in a desert.”

De viktigste spørsmålene her kan uansett ikke besvares med en hjerneskanner.

A head like A Clockwork Orange

2011-07-09T11:49:00.000+02:00

Karl Pilkington har spurt: "So.. Am I in charge of my brain or is my brain in charge of me?" Betimelig spørsmål, skal det vise seg.

David Eagleman har en lang artikkel i siste Atlantic om hva hjerneforskning forteller oss om ansvar og fri vilje. Hovedargumentet: våre hjerner er ikke like (noen menneskers impulskontroll er fra naturens side dårligere utviklet) og den fysiske strukturen i hjernen er med på å avgjøre hvem av oss som blir kriminelle. Det er skumle argumenter, men verdt å lese.

Her er et avsnitt om hvordan man kan bruke verktøy fra denne forskningen til å øve opp impulskontroll og helbrede kriminelle:

The basic idea is to give the frontal lobes practice in squelching the short-term brain circuits. To this end, my colleagues Stephen LaConte and Pearl Chiu have begun providing real-time feedback to people during brain scanning. Imagine that you’d like to quit smoking cigarettes. In this experiment, you look at pictures of cigarettes during brain imaging, and the experimenters measure which regions of your brain are involved in the craving. Then they show you the activity in those networks, represented by a vertical bar on a computer screen, while you look at more cigarette pictures. The bar acts as a thermometer for your craving: if your craving networks are revving high, the bar is high; if you’re suppressing your craving, the bar is low. Your job is to make the bar go down. (...) This research is just beginning, so the method’s efficacy is not yet known—but if it works well, it will be a game changer. We will be able to take it to the incarcerated population, especially those approaching release, to try to help them avoid coming back through the revolving prison doors.

Dette lukter av A Clockwork Orange.

Jeg har ingen problemer med at vi som samfunn må definere en grense mellom sykdom og kriminalitet, men det virkelig ubehagelige med denne typen forskning er at den gir definitive rasjonelle argumenter til debatter som egentlig handler om verdier. Kanskje er det dette jeg synes er skumlest ved vitenskapeliggjøringen av hjernen. Apropos hjerneforskning og kriminalitet: Simon Baron-Cohen har en ny bok ute.

Og en annen ting: hvis denne forskningen vil frata oss ansvaret for en del av de fæleste sidene ved menneskelig atferd (som voldskriminalitet), hva da med det beste i mennesket? Kan vi fraskrive oss ansvaret for skurkene, og samtidig ta æren for kunstnerne?

Den opplyste debatten og annen bullshit

2011-07-06T17:45:00.000+02:00

Clifford Bob skriver på Duck of Minerva om hva som er galt med måten vi ofte tenker på aktivister som forsøker å påvirke offentlig politikk, og om hva vi egentlig kan forvente av offentlig debatt. Han har en ny bok på trappene: The Global Right Wing and the Clash of World Politics.

To viktige avsnitt fra bloggposten:

Political scientists, including myself, have focused too much attention on “persuasion” as the mechanism by which policy change happens. Unless that term is given a broader meaning than normal, “persuasion” fails to capture the concrete combat that dwarfs most rhetorical efforts, even if it is often harder to see and study. This includes efforts at excluding the other side from key institutions, at silencing opponents, at keeping others' ideas off the agenda, at fighting back even after a policy has been established (see the continuing court battles over California’s Prop 8), and of course at raising money.

Finally, political scientists, in this case not including myself, have put too much faith in the power of deliberation to elevate the decision processes of leaders and citizens. Recent work on deliberative democracy finally seems to be getting this criticism. Many "target" audiences are beyond persuasion, due to self-interest or ideology. And few promoters of ideas, whether new or old, truly want a free and fair debate. Obviously such debate would be optimal--if it were possible to establish agreement on what that would mean, not in the abstract, but in an actual political conflict. In reality, decisions are invariably made in the absence of the kind of deliberation political philosophers would prefer.

Apropos: sjekk ut denne artikkelen av Jackson og Krebs: Twisting arms and twisting tongues. Den sier noe interessant om retorikk som maktbruk, og om hvorfor aktører i offentlig debatt oftere forsøker å finte ut sine motstandere enn å overbevise dem.

Det store, stygge poenget her er at vi egentlig ikke ønsker oss en fri og rettferdig debatt. Verken samfunnsdebattantene eller folk flest har noe særlig ambisjoner om å være fleksible eller åpne for det bedre argumentet. Vi ønsker å vinne diskusjonen, ikke å forstå motpartens argumenter. Ikke veldig trivelig å tenke på, men jeg er redd det er sant.

Denne saken fra The Onion oppsummerer følelsen: Open-Minded Man Grimly Realizes How Much Life He's Wasted Listening To Bullshit:

"Jesus Christ," said Richman, taking in the overwhelming volume of useless crap he's actively listened to over the years. "My whole life I've made a concerted effort to give people a fair shake and understand different points of view because I felt that everyone had something valuable to offer, but it turns out most of what they had to offer was complete bullshit."

"Seriously," Richman added, "what have I gained from treating everyone's opinion with respect? Nothing. Absolutely nothing."

Nei, hva er egentlig poenget med alt sammen?

---

PS: Bob refererer til en artikkel medforfattet av Andreas Føllesdal, om hvordan teorier om deliberativt demokrati bør forholde seg til makt og egeninteresse. Denne artikkelen ligger dessverre bak en betalingsmur, så jeg vet ikke hva hele argumentet er. Fyttikatta, så lei jeg er av betalingsmurer.

PSPS: Det er mye interessant i artikkelarkivet til Bob, for eksempel denne: Merchants of Morality om hvordan aktivistgrupper må gå på akkord med sine prinsipper for å få internasjonal oppmerksomhet. Særlig relevant lesing for folk som bor i land som deler ut fredspriser.

Om mannsrollen og antivoldtektskampanjer

2011-07-05T22:50:00.001+02:00

Jeg blir aldri kvitt følelsen av at jeg spikker diskurs-fliser når jeg skriver sånne ting som dette, men jeg tror samtidig det er viktig. Dette skal handle om hvordan vi snakker om kjønn, og hvorfor det faktisk er viktig. Det er dessuten litt halvtenkt, men la gå.

Jeg kom over dette innlegget av Pablo K på The Disorder of Things om antivoldtektskampanjer, og hvilke kjønnsroller slike kampanjer bør spille på. Slikt snakker vi jo om i Norge for tiden også, så kanskje flere er interessert.

Først et funn fra forskningen, om hvilke menn som har hvilke holdninger til voldtekt:

Rape-conducive attitudes are common among those who belief in strong gender binaries. Although I haven’t done significant follow-up research on published work since, I’m still continually drawn back to an ancient (1983) piece by James Check and Neil Malamuth, which places some of these issues in sharp relief. Check and Malamuth found extraordinarily high levels of self-reported willingness to rape among male university students. In brief, subjects demonstrated an awareness of what rape was (by distinguishing between stories of consensual, ambiguous and forced sexual encounters) and were then asked to indicate in which scenarios they would themselves enact sexual violence (if they were confident they wouldn’t be caught). 1/3 of the respondents said they would rape in the scenarios presented. The crucial extra piece of information is how this willingness was distributed among men dependent on their propensity to sex-role stereotyping. Of the men who showed high levels of stereotyping (i.e. who believed that men and women were very different) 44% reported some likelihood that they themselves would rape if they could. That figure was ‘only’ 12% for low sex stereotypers.

Given this kind of association between masculinism and rape propensity, it seems natural that anti-rape advertising would position itself in a way that appeals to the men most likely to rape, which is to say the most traditionally patriarchal ones.

Det er mange ting å gripe fatt i her - for eksempel intervjusituasjonen, eller mistanken om at mannskultur og kjønnsroller på amerikanske universiteter er såpass annerledes fra norske forhold at generaliseringer blir vanskelige. Men vi skal la det ligge, og tenke nøyere på hva dette betyr. Menn som tror på binære kjønnsroller sier oftere at de kunne voldtatt. Hva slags kjønnsroller bør da ligge til grunn for antivoldtektskampanjer? Pablo K igjen:

The crucial thing, I think, is the way in which the appeal to genuine masculinity is made. On one reading, rape is removed from the menu of acceptable male behaviour while preserving or promoting a range of other patriarchal attitudes, in particular the idea of men as decision-makers, material providers and romantic pursuers, the active agents in the drama of love. This means a campaign of persuasion which half-chastises men but still in the name of a kind of phallic power, that essential male strength which is taken to be greatest exactly at the point in which men restrain themselves (I am more than capable of hurting, but I choose not to). To me, this is the voice of the father, the male authority figure who sets limits, teaches control and disciplines the capacity for violence.

Jaha? Dette ser for meg mer ut som en Catch 22 en som en løsning; menn som tror på binære kjønnsroller er mer tilbøyelige til å si at de kan voldta, og derfor tyr holdningskampanjer til binære kjønnsroller for å forklare hvorfor voldtekt er galt. Kanskje kunne vi utrette mer ved å forsøke å komme oss videre fra binære kjønnsroller i det hele tatt.

Jeg vet. En oppfordring om å "komme oss videre fra binære kjønnsroller" høres fort ut som babbel fra tiden før Hjernevask. Men det er faktisk ikke en helt rettferdig kritikk. Ta for eksempel poenget til Charli Carpenter om at binære kjønnsroller gjør humanitære organisasjoner blinde for sivile menn, og dermed bidrar til at alle (også barn og sivile kvinner) blir mer sårbare. Det er nokså håndfast: sivile som dør i krig. Mer om hva kjønnsroller betyr for sivile menn, kvinner og barn i krigssituasjoner finner du her og her.

Jeg tror at vi som samfunn trenger å tenke mer på hva det betyr å være sårbar og medmenneskelig. Empati begynner her, og jeg tror at mer empati fører til mindre kriminalitet. Men dette er temaer som blir vanskelig å snakke om i en kultur hvor mannen skal være dominerende, mektig og handlekraftig. Det blir liksom litt for mykt.

Fin flyt

2011-07-04T20:37:00.000+02:00

Mihaly Csikszentmihalyi (aka "han ungareren med det umulige navnet") er psykologen bak boka og begrepet flow. Dette handler om flytfølelsen du får når du driver med noe du elsker, noe som utfordrer deg akkurat passe, som du mestrer og motiveres av, og som gjør at du helt glemmer tiden.

Boka Flow (1990) er en popvitenskapelig gjennomgang av denne forskningen, og en slags selvhjelpsbok om hvordan man kan få mer flyt-tilstand inn i hverdagen. Og selv om den optimistiske tonen etterhvert blir litt trøttende, er boka jevnt over inspirerende, godt skrevet, og med paralleler til både det ene og det andre.

Aller først: den store kritikken som kan rettes mot Csikszentmihalyi er at livet rett og slett ikke kan flyte like fint hele tiden, og at ikke all motgang kan eller bør møtes med å søke til en flyt-tilstand. Noen ting er trist, tungt og vanskelig, og løsningen er ikke nødvendigvis å rømme fra det vonde. Dette virker for meg å være den store begrensningen ved positiv psykologi. Når ting går på tverke er det godt vi har De Botton og filosofene å lene oss på. Eller Guro Øiestad og kollegene hennes, for den saks skyld. Men det får være opp til den enkelte.

Men én bok trenger ikke gi svaret på alt, og denne boka har i det minste flere gode poeng. Her er noen sitater og tanker. Først om faren ved indre ro:

Entropy is the normal state of consciousness—a condition that is neither useful nor enjoyable. To avoid this condition, people are naturally eager to fill their minds with whatever information is readily available, as long as it distracts attention from turning inward and dwelling on negative feelings. This explains why such a huge proportion of time is invested in watching television, despite the fact that it is very rarely enjoyed.

Det fikk meg til å tenke på Something in the night av Bruce Springsteen:

Turn the radio up loud,
So I don't have to think

Og videre. Et fint forsvar for blogging, skrevet før blogging fantes:

Not so long ago, it was acceptable to be an amateur poet or essayist. Nowadays if one does not make some money (however pitifully little) out of writing, it’s considered to be a waste of time. It is taken as downright shameful for a man past twenty to indulge in versification unless he receives a check to show for it. And unless one has great talent, it is indeed useless to write hoping to achieve great profit or fame. But it is never a waste to write for intrinsic reasons.

Apropos noe jeg har skrevet tidligere: amatører og eksperter er ikke i direkte konkurranse, selv når de gjør det samme. Nytt sitat:

The point of becoming an amateur scientist is not to compete with professionals on their own turf, but to use a symbolic discipline to extend mental skills, and to create order in consciousness. On that level, amateur scholarship can hold its own, and can be even more effective than its professional counterpart.

Til slutt: jeg husker ikke hvem som har sagt det, men et sted har jeg hørt at alle må skrive sin versjon av The sentence. Setningen begynner med "Mennesket er det eneste dyret som", og fortsetter med forfatterens store poeng. Her er en annen variant:

But animals other than man are not in a position to be the cause of their own suffering; they are not evolved enough to be able to feel confusion and despair even after all their needs are satisfied.

Mennesket er altså det eneste dyret som kan føle forvirring og fortvilelse selv når alle våre behov er tilfredsstilt. Lystig tanke.

Et generelt poeng helt til slutt: i noen deler av Moral Sentiments skriver Adam Smith som om vi er lykkeligst når vi har det rolig og er avkoblet. Hovedbudskapet fra Flow er en påminner om at det ikke er tilfelle; vi har det best når vi får brukt oss selv, når vi utvikler og utfordrer oss selv. Dette ble tatt opp på Otteson-episoden av EconTalk.

Ulikhetene som teller

2011-06-27T20:41:00.001+02:00

Verdensbankøkonomen Branko Milanovic har skrevet boka The Haves and the Have-Nots, om økonomiske forskjeller. Den består av tre deler, om tre typer økonomiske forskjeller: én om ulikhet innad i stater, én om ulikhet mellom stater, og én om ulikhet mellom mennesker på tvers av stater. Hver av disse delene består av et lengre innledende teoriessay og en serie av kortere artikler/vignetter. Du kan høre Milanovic presentere boka hos RSA her, og mer av forskningen hans finnes på Verdensbankens hjemmesider.

Det er et godt format han har valgt, og vignettene gir plass til en del temaer vi ikke vanligvis forbinder med Washington-økonomer; Hvor stor var inntektsforskjellen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom, og hvordan ville det samme forholdet vært idag? Var keiser Nero rikere enn Bill Gates? Hvorfor bryr ikke John Rawls seg om økonomiske forskjeller mellom innbyggere i forskjellige land?

Vignettene er underholdende og lettleste, men det er alvor her også. Det store poenget å ta med seg fra Milanovic er at global økonomisk ulikhet idag først og fremst er et spørsmål om fødested. Heldige, rike mennesker blir født i rike land til rike foreldre, mens uheldige mennesker født i fattige land kan være så driftige de bare vil. I global sammenheng vil de likevel forbli fattige. Det setter jo ens eget liv i perspektiv. Man kan bli aktivist av mindre.

En av illustrasjonene på dette finnes i en graf som viser kjøpekraftjusterte inntektsforskjeller innad og mellom land (fra side 116 i boka, hentet fra Economix via Marginal revolution):

Altså: på x-aksen er hvert lands befolkning delt inn i tjuedeler (fra fattigste til rikeste 5 prosent innen landet), mens y-aksen viser denne gruppas plassering i den globale inntektsfordelingen. Ifølge disse tallene er for eksempel at de fattigste 5 prosent i USA er rikere enn de rikeste 5 prosent i India. Legg også merke til hvordan innbyggerne i Brasil dekker så å si hele spennet i den globale skalaen.

Den åpenbare protesten på dette er at inntekt ikke er det eneste som er viktig, og at folk kan være deprivert også i rike samfunn. Altså: selv om de fattigste i USA har større kjøpekraft enn selv de rikeste i India, lever de ikke nødvendigvis bedre liv. Referansen her går til Amartya Sens Development as Freedom. Chris Bertram går Milanovics ordbruk i sømmene på Crooked Timber:

Well I won’t quibble with the “more purchasing power” point, but “better lives” is really pretty dubious, since we know that by many objective measures poor black men in the US do worse than even some poor people in India.

Likevel er det verdt å dvele ved det Milanovic skriver om mønsteret i økonomiske forskjeller i dag. Rundt tidspunktet da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifestet forandret dette seg ganske dramatisk; i før-industriell tid var forskjellene innad i land stort sett overlappende (fattige i Europa var ikke så mye rikere enn fattige i andre verdensdeler, og det ga mening å oppfordre arbeidere i alle land til å forene seg). Men i vår tid drives global ulikhet av forskjeller mellom rike og fattige land, og rikdom og fattigdom handler mer om statsborgerskap og mindre om klasse.

Jeg har lagt ut flere sitater på denne siden, men apropos forskjeller mellom land har Milanovic noe å si om EU:

In the United States, inequality is a matter of individuals; in the European Union, it is a matter of countries. Consequently, the policies to address inequality and poverty must be different, too. In the United States, social policies must target poor individuals regardless of where they live; in the European Union, social policies (called “cohesion” policies) must target poor countries (or regions like the Mezzogiorno in Italy) because they contain a disproportionate number of poor people.

Det kan minne oss om hva som burde være norsk venstresides sterkeste argument for EU.

Milanovic skriver dessuten godt om hva migrasjon har å gjøre med økonomisk ulikhet. Også dette er høyst relevant for euroepere. Et sitat:

These people who try to leave their countries of birth for the uncertain pleasures of Europe are not only poor; they do not see any future, any place for themselves, in their own societies. Their desperate bids to reach Europe are silent accusations leveled against the governments that are unable to provide any social and economic perspective to the growing multitudes of the young. They are also an indictment of the economic failure of Arab and sub-Saharan Africa, a testimony to the increasing income gap between the two shores of the Mediterranean.

Migrasjon, utvikling og globale økonomiske forskjeller er egentlig samme sak.

Det er en engasjerende bok, og den reiser noen viktige spørsmål om global ulikhet; hvor mye ulikhet skal vi tolerere, og hvor langt skal vi gå i å bekjempe den? I diskusjonen hos RSA (ca 27 minutter ut i lydfilen) spør Milanovic:

Can we justify intergenererational transmission of collectively acquired wealth? Can we justify that the collectivity, which is citizens of Britain or citizens of France, intergenerationally transmit wealth to their descendants?

Og det er jo et betimelig spørsmål, kanskje særlig for innbyggere i Detta Landet. Vi befinner oss på toppen av den globale inntektsfordelingen, og det er ikke vår fortjeneste. Det føles ikke rettferdig.

Forbrytelse og straff

2011-06-26T16:39:00.000+02:00

Fyttikatta. Louis Therouxs dokumentar Miami Mega Jail kan virkelig anbefales. Må se mer av ham.

I første episode forteller en av de innsatte Theroux at det han må forstå om fengselskulturen kan oppsummeres i forkortelsen GABOS: Game ain't based on sympathy. Apropos Simon Baron-Cohens nye bok om empati og ondskap, hvor han blant annet skriver at menneskelige omgivelser kan gjøre det lettere eller vanskeligere å utvikle empatiske evner. Det fikk meg også til å tenke at denne fengselskulturen ser ut som ekstremvarianten av det noen misforstår Adam Smith for å snakke om når han sier at "it is not from the benevolence of the butcher" osv.

Dokumentaren til Theroux er virkelig tankevekkende, og det ville vært interessant å se en tilsvarende reportasje fra norsk fengselsvesen. Jeg tipper at det institusjonelle rammeverket rundt de kriminelle er såpass forskjellig i de to landene at den levde hverdagen i hvert av landenes fengselsvesen har lite til felles. Det store poenget jeg tok med meg fra Sandberg og Pedersens Gatekapital gjaldt nettopp forholdet mellom velferdsarbeidere og kriminelle i Oslo; det å iscenesette seg selv som offer, som noen som trenger å bli "satt på tiltak", framstod som en viktig ferdighet innenfor konteksten av den norske velferdsstaten. Det virker som en ganske bortkastet ferdighet i en amerikansk kontekst.

Men dette vet jeg ikke mye om. Noen som vet om gode bøker eller artikler om kulturen blant norske kriminelle og/eller innsatte i norske fengsler?

Inntil videre fortsetter jeg med Therouxs Behind bars.

Nothing to Envy

2011-06-20T19:04:00.000+02:00

Barbara Demick jobbet lenge som Korea-korrespondent for LA Times, og ga i fjor ut boka Nothing to Envy: Real Lives in North Korea basert på intervjuer med avhoppere fra Nord-Korea. Jeg har en stund tenkt at jeg leser for lite skjønnlitteratur, mye på grunn av det Nussbaum og de Botton sier om at kunst og litteratur er øvelser i empati. Men hvis ikke denne boka er en øvelse i empati, er det ingenting som er det.

Hoveddelen av boka beskriver scener fra dagliglivet i Nord-Korea. Her finner vi historien om barneskolelæreren som ser elevene sine dø av sult, om ris-rasjoner fra FNs nødhjelpsprogram som kjøres avgårde på militære lastebiler, og om folks desperate forsøk på å karre til seg en inntekt på det svarte markedet. Det er også historier om en 1984-kalibret overvåkningsstat, og om det forelskede paret som over ti år ikke makter å fortelle hverandre at begge planlegger å flykte.

Demick gjør en fryktelig god jobb i å skildre nøden, og det gjør vondt, virkelig vondt å lese. Det bor forresten 24 millioner mennesker i Nord-Korea.

Hun skriver også godt om hva som skjer etter flukten. De siste par kapitlene forteller om avhoppernes nye liv i Sør-Korea; i nord er elektrisitet blitt en sjeldenhet, mens man i sør har høyere bredbåndsdekning enn USA. De to samfunnene er skilt fra hverandre av over seksti år med økonomisk og sosial utvikling. Overgangen til det rike samfunn er som en tidsreise, og den er ikke enkel.

Boka anbefales.

Den feite mannen

2011-06-15T08:39:00.001+02:00

Kristian Fjellanger har skrevet boka Feit, en engasjerende og morsom bok om menn, overvekt og slanking. Jeg har to tanker om denne boka; én om ensomhet og en om kjønn.

Ensomhet først. Denne boka oser av ensomhet - en ensomhet som delvis handler om at vi som samfunn ikke vier den feite mannen mye oppmerksomhet i offentlig debatt. Men i boka handler det også om noe mer konkret og personlig; som leser blir man aldri særlig kjent hans familie, venner eller kolleger. Vi får ikke følelsen av at han deler noe av sin personlige kamp med dem. Og det er veldig sårt å lese om.

Så kjønn. Boka handler om trange kjønnsroller, og hvordan menns overvekt ikke helt passer inn i kategoriene vi bruker når vi snakker om overvekt, slanking og trening. Det synes jeg er et viktig poeng. Og derfor blir jeg irritert av at Fjellanger ikke tar et enda sterkere oppgjør med disse kjønnsrollene. Den store motivasjonen hans for å trene er, som han selv skriver, at han vil bli slank og pule mer. Noen annen motivasjon kan man selvfølgelig ikke vente av en mann. Lærdommen: vi har kanskje plass til menn på slankekur i vårt samfunn, men han er fortsatt et svin.

Sang: DeLillos - Den feite mannen.

Tekst, ikke bilde

2011-06-08T08:30:00.000+02:00

Podkasten fra New York Times Book Review er verdt å følge. I denne ukas episode er det blant annet snakk om kokebøker, og restaurantkritiker Sam Sifton sier noe veldig fint og vemodig om hvor viktig bilder har blitt for kokebøker: at voldsomme fargebilder har tatt plassen til gode, forklarende tekster.

Sifton mener at noe viktig går tapt når vi ikke lenger må fortolke oppskriftene ved å lage våre egne mentale bilder av hvordan maten bør se ut. Nyutgivelsen av Elizabeth Davids Table trekkes fram som et eksempel.

Jeg tror dette har en parallell i det både Alain de Botton og Martha Nussbaum legger så stor vekt på; at innsikten vi kan få ved å bruke våre empatiske evner - ved å se på kunst, lese god litteratur osv - gjerne er dypere enn innsikten vi kan få fra rasjonelle argumenter.

The Social Animal

2011-06-06T19:29:00.000+02:00

David Brooks har skrevet The Social Animal, enda en popvitenskapsbok om hva nyere hjerneforskning, sammen med psykologisk og atferdsøkonomisk forskning, forteller om menneskenaturen. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk (kanskje begynner jeg å nærme meg tålegrensen for denne typen bøker), men hørte denne forelesningen med Brooks og bestemte meg for å gi ham en sjanse.

Først: hvis du lurer på hvorfor så få popvitenskapsbøker drives framover av fiksjonaliserte hovedpersoner, hvor forskningen belyser deler av deres livshistorie, kan du finne svaret hos Brooks. Det er rett og slett ikke et så fiffig grep som det kan høres ut. (Ikke alle er enige med meg i det - anmelderen i WSJ sammenlikner grepet med Rosseaus Emile). Vel. Jeg synes bare det ble slitsomt.

For all del: jeg forstår hvorfor han vil skrive slik. Et av hovedargumentene til Brooks er at følelseslivet fortjener en tydeligere plass i offentligheten, og at vi ikke må bero for mye på at mennesket er et rasjonelt vesen. Vi er først og fremst følelsesvesener, mener Brooks. Og ved å dikte opp personer som leserne kan føle empati for håper han vel å gjøre argumentet så tydelig som han kan. Problemet er at det gjør boka langsom å lese, og jeg ble distrahert av hvor ufattelig uvanlige liv disse karakterene levde (en av hovedpersonene hadde en vanskelig oppvekst, kjempet seg gjennom en utdanning, tok lederposisjon i næringslivet, og endte opp som Davos-deltaker og presidentrådgiver). Kanskje ville det vært bedre om Brooks hadde bygd noen mindre spektakulære karakterer.

Joda, det er mange gode poenger i denne boka. Særlig i kapitlene om politikk, og om verdien av sivilsamfunnet. Men likevel: ikke en stor leseopplevelse.

Hva omgivelsene betyr

2011-06-01T07:25:00.000+02:00

Alain de Botton skriver i The Architecture of Happiness om hvorfor vi lar oss påvirke av de fysiske omgivelsene rundt oss. Siden vi alle bærer på flere forskjellige personligheter, og ikke har fullstendig kontroll over når vi er den beste vi kan være, trenger vi omgivelser som får fram det beste i oss. Sitat:

Our sensitivity to our surroundings may be traced back to a troubling feature of human psychology: to the way we harbour within us many different selves, not all of which feel equally like ‘us’, so much so that in certain moods, we can complain of having come adrift from what we judge to be our true selves. Unfortunately, the self we miss at such moments, the elusively authentic, creative and spontaneous side of our character, is not ours to summon at will.

Og senere, om hvordan et hjem hjelper oss med å balansere de forskjellige sidene av oss selv:

Our love of home is in turn an acknowledgement of the degree to which our identity is not self-determined. We need a home in the psychological sense as much as we need one in the physical: to compensate for a vulnerability. We need a refuge to shore up our states of mind, because so much of the world is opposed to our allegiances. We need our rooms to align us to desirable versions of ourselves and to keep alive the important, evanescent sides of us.

Det er et godt poeng, og kan minne litt om det Amartya Sen skriver om at individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet (siste kapittel i Development as freedom). Det er ikke slik at man blir friest og mest kapabel ved å bli overlatt til seg selv. Vi trenger omgivelser - både fysiske og sosiale - som gjør oss i stand stand til å være så gode som vi kan bli.

Offentlig omsorg

2011-05-30T19:19:00.000+02:00

Her er en rapport fra Folkehelseinsituttet som man bør ta seg tid til å se nærmere på: Avhengig og selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale.

Vi vet at offentlig sektor operer etter en annen dynamikk enn både markedet og sivilsamfunnet. Ofte er dette en ganske abstrakt observasjon, og andre ganger er det veldig, veldig håndfast. Noen barn har for eksempel ikke foreldre, og beror istedet på det offentlige. Fra side 12 i rapporten:

Når enslige mindreårige kommer til Norge overtar myndighetene rollen som "omsorgsperson", som de er avhengige av for å tilfredsstille sine fysiske og praktiske behov. Etter bosettingen er det barnevern- eller flyktningtjenestene som er ungdommenes støttespillere. Dette forholdet er regulert av offentlige lover og forskrifter, og ikke av naturlige familiære bånd og forpliktelser.

Det her er ganske tungt å ta inn over seg, men verdt å tenke grundig gjennom.

Dum og cheesy

2011-05-25T17:58:00.001+02:00

Jeg har nylig slukt to nye bøker av Alain de Botton: Consolations of Philosophy og The Architecture of Happiness. Det føles nesten som å ha spist for mye godteri for raskt, så nå skal jeg vente litt før jeg leser The Art of Travel. Han skriver vanvittig bra.

Det er mange interessante poenger i disse bøkene, men her er to tanker til å begynne med:

1: Et av gjennomgangstemaene til de Botton er at kunst, litteratur og arkitektur kan gi oss en dypere innsikt enn den vi kan få fra rasjonelle argumenter. Det får meg til å angre på at jeg fortsatt leser så lite skjønnlitteratur. Jeg føler at det gjør meg litt dummere, og at jeg kunne lært mer ved å lese færre fagbøker. Eller i det minste ved å finne en bedre balanse.

2: De Botton tar opp temaer som er ganske myke og cheesy; kjærlighet, sårbarhet, skjønnhet, mestring, selvfølelse. Og det burde vi gjøre oftere - og ikke bare i bøker om filosofi og arkitektur, men i bredere samfunnsdebatt. Det handler om litt av det samme som jeg har skrevet om tidligere - at i samfunnsdebatten blir argumenter som ikke er pakket inn økonomisk logikk sjelden tillagt like stor vekt.

Children of Jihad

2011-05-22T09:38:00.000+02:00

Jared Cohen (les Wikipedia-artikkelen, denne fyren har CVen fra helvete) skrev en bok i 2007 om ungdom i Midtøsten: Children of Jihad. Boka handler om Cohens egne reiser i regionen, og om hans samtaler med ungdom om demokrati og amerikansk utenrikspolitikk. Hovedpoengene: ungdom evner å skille mellom det amerikanske samfunnet/kulturen og amerikansk utenrikspolitikk (liker det første, ikke det andre), og ny teknologi er med på å fremme et spirende sivilsamfunn.

Jeg synes Cohen virker overivrig etter å generalisere (utsagn av typen "de fleste ungdommene i Iran mener faktisk at") - og teksten han har skrevet er ikke veldig god - men dèt skal han ha: han går langt i forsøket på å se forbi fordommer og stereotypier, og virker genuint villig til å gå fremmede folk i møte. Som for eksempel da han spiser hamburger og diskuterer politikk med Hezbollah (Cohen er jødisk amerikaner).

Dette er interessant lesing, men jeg blir ikke kvitt følelsen av at boka egentlig forteller mer om Cohen (og State Department som han senere ble rekruttert til) enn om ungdom i Midtøsten. Selvfølgelig: et mer lyttende og mindre topptungt (amerikansk) diplomati ville vært en god idé - og Cohen gir disse ideene et ansikt - men det finnes helt sikkert bedre analyser av ungdom i Midtøsten enn denne.

Hvorfor samfunn?

2011-05-19T06:30:00.000+02:00

Dette innlegget ble borte i Bloggers tekniske problemer, så her kommer det igjen:

Aller først: her er en podkast å merke seg: New Books in History, en serie av intervjuer med aktuelle forfattere fra den bredt definerte historiesjangeren. Sjekk nettsiden her, eller gå direkte til iTunes.

I den nyeste episoden presenterer Francis Fukuyama - som ikke akkurat er kjent for beskjedne titler - sin siste bok: The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution. Boka handler om institusjoner, og forsøker å si noe om hvordan og hvorfor de oppstår. Det er ingen beskjeden problemstilling.

Men spørsmålet er utrolig viktig. New York Times skriver i en forhåndsomtale av boka:

“We take institutions for granted but in fact have no idea where they come from,” he writes. Institutions are the rules that coordinate social behavior. Just as tribes are based on the deep-seated human instinct of looking out for one’s family and relatives, states depend on the human propensity to create and follow social rules.

Fukuyama går grundig til verks, og begynner med noen spørsmål om menneskenaturen. Fra anmeldelsen i New York Times:

Drawing on recent work in sociobiology as well as older critiques of abstract natural rights liberalism, Fukuyama writes: “Human beings never existed in a presocial state. The idea that human beings at one time existed as isolated individuals, who interacted either through anarchic violence (Hobbes) or in pacific ignorance of one another (Rousseau), is not correct.”

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese denne, men den høres interessant ut. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg hva som skulle være viktigere for økonomisk utvikling enn stabile og velfungerende institusjoner. Dessuten liker jeg veldig godt utgangspunktet for argumentet; at vi ikke bør bygge analyser av samfunnet fra antakelsen om at mennesket er rasjonelle nyttemaksimerere (han sier en del om dette i podkasten).

Og forresten: Frank (som de kaller ham på podkasten) er allerede igang med bind 2.

Arbeid eller lykke? Vekst eller fattigdom?

2011-05-10T08:09:00.000+02:00

Dette blir rotete, men la gå.

Her er en tanke fra å lese de Bottons Consolations of Philosophy, og kapitlet om Epikur: vi jobber for å tjene til livets opphold, men noen typer lønnsarbeid kan være så uinspirerende at det tapper oss for livsgnisten. Denne motsetningen - mellom arbeidslivet og meningsfulle livet - tror jeg er utgangspunktet for manges følelse av meningsløshet.

Dette handler om en motsetning som kanskje er lettest å kjenne igjen på mikronivået: hver og en av oss balanserer ønsket om å leve et meningsfullt og innholdsrikt liv opp mot behovet for å tjene til livets opphold. Vi jobber fordi vi trenger penger, og pengene bruker vi på å leve. Men som de Botton skriver i en senere bok (og som så forskjellige folk som Dan Pink og Adam Smith minner oss på); noen ganger er det en viss overlapp mellom arbeidslivet og det meningsfylte livet.

Så har vi makronivået: som samfunn kan vi enten velge å prioritere det (påstått) meningsfulle livet høyere enn vi prioriterer materiell velstand, eller vi kan sette materiell velstand høyere enn det meningsfulle livet. Jeg synes noe av den mest berettigede kapitalismekritikken ligger nettopp her; i at vi så lett ser oss blind på vekst og materiell velstand, og nedprioriterer det vi vet at egentlig er viktig. Nussbaum, for eksempel, sier noe klokt om dette.

Men i Consolations of philosophy skriver de Botton altså om Epikur - og hva han kan fortelle oss om hva som er tilstrekkelig for å leve et godt liv (venner, frihet, tenking) og hva som er naturlig å ønske seg, men ikke nødvendig for å være lykkelig (rikdom, tjenere, luksus). Sitat:

It points us to a choice: on the one hand, societies which stimulate unnecessary desires but achieve enormous economic strengths as a result; and on the other, Epicurean societies which would provide for essential material needs but could never raise living standards beyond subsistence level. There would be no mighty monuments in an Epicurean world, no technological advances and little incentive to trade with distant continents. A society in which people were more limited in their needs would also be one of few resources. And yet – if we are to believe the philosopher – such a society would not be unhappy.

Kapitalisme - eller hva du vil kalle det - er her det ene ytterpunktet: hvor pengene blir en lettvinn målestokk, og det eneste vi vet å verdsette. Det andre ytterpunktet ville være en nullvekstøkonomi - som den i Middelalderen, hvor ~~til og med~~ for eksempel bønn kan ha vært ansett som viktigere enn arbeid.

NPR Planet Money forrige fredag handlet nettopp om økonomien i Middelalderen, og det sies blant annet at arbeidsdagen slik vi kjenner den er et moderne fenomen. Det ville ikke være naturlig for en arbeider i Middelalderen å gå på jobb hver dag, blant annet fordi han ikke arbeidet for vekst på samme måte. Og dessuten; ideen om at vi bør gå på jobb hver dag er vanskelig å forsvare i en mindre spesialisert økonomi (the division of labour is limited by the extent of the market). Med mindre tid brukt på arbeid, blir det vel mer tid til meningsfulle aktiviteter. Men så var det dette med levestandard, da - og nullvekst virker ikke lenger så attraktivt. Og her ligger vel kapitalismens (hvis det fortsatt er det vi kaller det) sterkeste kort.

Det ideelle finnes vel et sted midt imellom disse to (og når sant skal sies; helt sikkert nærmere kapitalismen enn nullvekstøkonomien). Mer sitat - dette fra Lucretius, via de Botton:

Mankind is perpetually the victim of a pointless and futile martyrdom, fretting life away in fruitless worries through failure to realise what limit is set to acquisition and to the growth of genuine pleasure.

Men likevel:

It is this discontent that has driven life steadily onward, out to the high seas.

En annen helt ting til slutt: Epikur har noe til felles med Thoreau i det at han avviser materiell velstand som kilde til lykke. Thourau ville som kjent gjemme seg i skogen, og la alle andre seile sin egen sjø. Men Epikur skiller seg fra Thoreau i det at han framhever venner - og kontakt med samfunnet - som en kilde til lykke. Og det er jo sympatisk, sånn apropos.

Lesebrett og lesevaner

2011-05-08T16:57:00.000+02:00

Jeg var en stund usikker på om jeg kom til å kjøpe meg en Kindle. Så gjorde jeg det. For å oppsummere: jeg er veldig fornøyd med kjøpet.

Først og fremst er Kindlen veldig behagelig å lese på, og føles som å lese en papirbok. I starten tok jeg meg selv ofte i å gripe i det nederste høyre hjørnet av brettet, for å bla om til neste side. Jeg la ikke merke til at jeg ikke leste på papir.

Ellers har jeg satt stor pris på dele-funksjonen, og muligheten til å gjøre notater og merknader i bøkene. Dette har blant annet gjort bokbloggingen en del enklere, ved at jeg kan kopiere ut viktige sitater til Twitter, for derfra å bruke dem på bloggen. Kindlen har dessuten spart meg en del utskrifter av rapporter og artikler, gjennom funksjonen for PDF-konvertering. Og fordi såpass mange klassikere ikke lenger er beskyttet av opphavsretten, har jeg fått mye godt gratis lesestoff. Med mer enn nok lagringsplass, har jeg alltid nok av uleste bøker å ta fatt på.

Jeg tror ikke lesebrettet har forandret lesevanene mine veldig, men den har nok forsterket et mønster som allerede var der med papirbøker; jeg leser skjelden én bok av gangen, og med Kindlen veksler jeg både oftere og mellom flere bøker. Kanskje bør jeg være bekymret for hva dette betyr for konsentrasjonsevnen min. Foreløpig oppleves det bare som positivt.

Noen tekniske problemer har det vært: lesebrettet henger seg opp av og til, og må restartes. Dessuten har batteriet gått tomt raskere enn jeg var forberedt på, og gjort at jeg må ty til reservelesestoff på papir. Det er irriterende.

Men i det store og hele er jeg veldig fornøyd. Kindle anbefales.

Bilvask, og ekspertenes agenda

2011-05-03T07:20:00.000+02:00

Jeg kjøpte bilvaskemiddel på fredag (de kaller det bilshampoo) og fikk med meg en brosjyre om bilpleie. Hvorfor er det egentlig viktig å vaske bilen, tenkte jeg. Bilpleiebrosjyren bød på svar:

Regelmessig pleie av bilen vil gi deg besparelser både i form av mindre slitasje på bilen og mindre aggressiv kjøring på grunn av stress og ergrelser. Unn deg selv å oppleve den gode følelsen det gir å sette seg inn i en ren, blank og ryddig bil! (min utheving)

Jaha. Så dette er altså den foreslåtte kausalkjeden:

skitten bil --> stress og ergrelser --> uforsvarlig kjøring --> ulykke --> kostbar reparasjon

Og derfor vil du spare penger på å vaske bilen din. Hvis du (som meg) synes dette høres tvilsomt ut, bør du høre forrige ukes episode av EconTalk, hvor Ariel Rubinstein snakket om økonomers evne til å forutse framtiden. Når en selger av bilsjampoo foreslår at skitne biler forårsaker ulykker, er det grunn til å stille seg kritisk til analysen.

På samme måte sier Rubinstein at incentivene ligger til rette for at økonomer skal overvurdere nytteverdien av sin egen disiplin. Vi liker å føle oss viktige, å bli spurt til råds, og derfor overvurderer vi våre evner til å bruke vitenskapen til noe nyttig. Dessuten er det jo jobben deres, og inntekten deres beror på troen om at økonomer kan si noe meningsfullt om framtiden. Men det blir som med bilsjampoen: ekspertene har sin egen agenda. De ønsker å bli spurt til råds, og overselger sine evner til å spå framtiden.

Argumentet til Rubinstein er altså at økonomisk teori gir oss interessante argumenter og nyttige analytiske verktøy, men de kan aldri være grunnlaget for spådommer. Så snart økonomer prøver seg på prediksjon går det på tverke. Altså: økonomisk teori er egentlig mer filosofi enn fysikk.

Jeg har ikke fått lest ferdig Nassim Talebs The Black Swan ennå, men den handler jo om noe av det samme.

PS: Rubinstein har også mye interessant å si om atferdsøkonomisk forskning, men det får bli en annen bloggpost.

Når arbeidsliv og engasjement blir det samme

2011-04-29T08:17:00.001+02:00

Dan Pink, Al Gores tidligere taleskriver, har skrevet flere bøker i grenselandet mellom business og selvhjelp, nå sist Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. Den er i grunn helt OK.

Det Pink beskriver som "the surprising truth" om motivasjon handler i bunn og grunn om at vi mennesker motiveres av mer enn eksterne gevinster - at vi er noe mer enn homo economicus. Dette er vel ikke akkurat verdens best bevarte hemmelighet, men helt sikkert viktig å minne næringslivsledere på likevel. Budskapet er at for alt annet enn de mest rutinemessige arbeidsoppgavene motiveres vi ikke like sterkt av eksterne motivasjonsfaktorer (lønn og bonuser) som av indre motivasjon og engasjement. Alt som krever noe kreativt av oss blir bedre om vi ikke drives av penger. Men bortsett fra innføringen i flow og arbeidet til ~~Csikz~~ han ungareren med det umulige navnet, er det ikke veldig mye hos Pink vi ikke allerede har hørt fra Dan Ariely, Thaler og Sunstein, eller Akerlof og Schiller.

Gjennom boka fokuserer Pink på tre sentrale faktorer for menneskelig motivasjon: autonomi, mestringsfølelse, og det å arbeide for et høyere formål. Alle disse tre er viktige, men for min del er den siste mest interessant.

Pink fikk meg nemlig til å tenke på en ting; hvis bedrifter i tiden framover vil motivere sine ansatte mer etter motivasjonslogikken vi kjenner fra sivilsamfunnet - slikt som det å arbeide for et høyere formål - hva slags konsekvenser vil det ha for organisasjoner som allerede trekker på folks frivillige engasjement for å arbeide for et høyere formål?

Er det slik at vi bare har en gitt porsjon av engasjement, og står vi da i fare for å bruke opp dette engasjementet på jobben? Eller er det motsatt - at engasjementet vårt vil vokse av at vi har meningsfulle og givende jobber?

Det ser uansett ut til at de to sfærene glir nærmere hverandre. Undersøkelser fra Norge viser at folk oftere gjør frivillig arbeid for å oppnå noe selv (instrumentelle begrunnelser), og skjeldnere er motivert av ønsket om større samfunnsendring. Noe er altså iferd med å skje med motivasjonen for frivillig arbeid.

Min gjetning er at engasjement avler engasjement, og at en givende arbeidshverdag gir inspirasjon til ytterligere samfunnsengasjement. Men dette reiser igjen bekymringen om at frivillig engasjement og sosial kapital blir et klassespørsmål.

PS: Det finnes forresten en RSA Animate-video med Dan Pink på YouTube.

Nussbaum: Not for Profit

2011-04-27T07:21:00.000+02:00

Det store poenget i Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities er at utdanning må handle om å bygge gode samfunnsborgere - og ikke først og fremst om å legge til rette for økonomisk vekst. Hvis vi utformer skolepolitikken kun etter målet om økonomisk vekst, vil vi nedprioritere humaniora (filosofi, kunst, litteratur) - og det er nettopp disse fagene som er viktigst for å bygge et velfungerende demokrati og et godt samfunn.

Hele argumentet henger tett sammen med capabilities-tankegangen hvor Sen og Nussbaum er sentrale. Utgangspunktet er at økonomiske indikatorer ikke fanger opp det fulle bildet av hva utvikling handler om. Sens Development as Freedom er en god introduksjon til dette.

Det er ifølge Nussbaum særlig to menneskelige evner som kan styrkes gjennom humanistisk utdanning, og som vil fremme demokratiet: (1) kritisk tenkning, og (2) empati. Gjennom kritisk tenking og sokratisk diskusjon kan vi i fellesskap bli enige om hvor vi vil at samfunnet skal gå, og gjennom empati kan vi se forbi vårt eget liv her og nå - og forstå den fulle rekkevidden av hvordan våre avgjørelser påvirker andre.

Economist-bloggen Democracy in America tok opp nettopp dette temaet for noen uker siden: Empathy and torture. Hovedpoenget: at politikere som tillater bruk av tortur kunne trenge en dose empati. Eventuelt en dose tortur.

I et av kapitlene i Not for Profit presiserer Nussbaum at humaniora også kan legge til rette for økt økonomisk lønnsomhet - kreativitiet og innovasjon er avhengige av evnen til kritisk tenking, som humaniora kan fostre. Og det er kanskje et godt poeng. Men det er ikke dette poenget vi bør feste oss ved i denne boka; hovedbeskjeden er nemlig at det er viktigere å ta sikte på å styrke demokratiet enn på å styrke økonomisk vekst (NB: når a er viktigere enn b, betyr ikke det at b er helt uviktig). Man behøver altså ikke å være en fiende av økonomisk vekst for å mene at demokratiet er viktigere enn markedet.

Dette er en veldig inspirerende bok å lese. For min egen del festet jeg meg særlig ved argumentet om at kunst styrker vår evne til empati. Jeg synes dette, sammen med de Bottons Status anxiety, er et godt argument for å lese mer skjønnlitteratur.

Mye mer lesestoff om boken finnes for eksempel på filosofibloggen In Socrates' Wake (via Crooked Timber). Her finner man blant annet dette svarinnlegget fra Nussbaum selv. Sjekk også ut Nussbaums samtale med Matthew Taylor på RSA.

Her er forresten noen tidligere blogginnlegg jeg kom til å tenke på:

Alt de ser er kun profitt

Om Amartya Sen: Development as Freedom

Moral Sentiments

Jammen, jeg VIL ha demokrati!

2011-04-14T07:27:00.000+02:00

Jeg leste en sak i går morges som jeg ikke klarer å få ut av hodet. Professor Dietlind Stolle inviterte fire- og femåringer til statsvitenskapsforelesningene sine ved McGill University.

Eksperimentet er beskrevet i The Montreal Gazette:

Stolle asked her students to prepare a lecture introducing the little ones to the concepts of voting, democracy and choosing a prime minister.

They started by talking about what a prime minister does – making decisions for all Canadians. Someone a little like the teacher in their daycare, except a prime minister can be chosen.

Then Stolle’s students made up a game. First, daycare kids were given clickers and asked to vote which sticker they liked best, one of an ice cream cone or a soccer ball. Because this was a democracy, and ice cream had trounced soccer, everyone got a sticker with an ice cream cone on it.

But what would have happened if this wasn’t a democracy?

“They voted again for a sticker, but instead they got nap time,” said Stolle.

“They were puzzled, and one girl said right away, ‘I want democracy.’ Then all the others joined in. It was fantastic as an experience.”

Hele artikkelen er inspirerende lesning.

Det får meg til å tenke. Én ting er at demokratisk deltakelse må ha vært en betydningsfull erfaring for barna - men barns deltakelse er også inspirerende for oss voksne. Det å inkludere barna i politiske debatter krever mye av oss; vi må uttrykke oss enklere og klarere, og vi tvinges til å vurdere våre egne argumenter fra barnas perspektiv. Jeg tror for eksempel det er en effektiv måte å se verden omtrent slik som Adam Smith så for seg da han skrev om the impartial spectator.

Jeg kom forresten over denne saken via The Monkey Cage.

Sjokoladekake og sosial kapital

2011-04-13T06:37:00.000+02:00

Gjennom arbeidet med masteroppgaven leste jeg mye teori om sosial kapital. Sosial kapital handler om den tilliten og gjensidigheten som bygges gjennom frivillig engasjement - og som både demokratiet og økonomien har så godt av. Robert Putnams studie av forskjellene i folks samfunnsengasjement i Nord- og Sør-Italia var den første - og kanskje beste - teoretiske forklaringen jeg leste.

Nå er jeg så heldig å arbeide i en frivillig organisasjon, og jeg ser daglig denne teorien i praksis.

Og det skal sies: å se sosial kapital bli skapt over noen stykker hjemmebakt sjokoladekake er noe ganske annet enn å lese om begrepet i en bok. Mye hyggeligere.

Ikke et vondt ord om Putnam, men jeg har aldri sett ham bake kake.

Statusjag, del to

2011-04-11T18:59:00.000+02:00

Jeg skrev noen tanker om Status anxiety for en liten stund siden, og etter å ha lest hele vil jeg legge til et par ting.

Aller først: Alain de Botton er en fryd å lese. Han skriver helt vanvittig godt, og jeg gleder meg til å lese mer av ham.

Så til innholdet: et av de store poengene i denne boka er det samme som Martha Nussbaum skriver i Not for profit; at kunst, litteratur og filosofi kan gi oss en type innsikt som er dypere enn kunnskapen vi kan få fra mer håndfaste fag. Dette gjelder særlig evnen til empati, og til å forstå andres livssituasjon. De Botton legger stor vekt på at erfaringene fra kunsten kan få oss til å ta lettere på våre egne bekymringer om ikke å strekke til.

Jeg vet at jeg leser altfor lite skjønnlitteratur, og disse to bøkene har overbevist meg om at jeg bør forandre på dette. Det er nesten så jeg får lyst til å gå over til bare å lese skjønnlitteratur en periode. Men vi får se.

En annen ting: jeg ble ganske overrasket over kapitlet om bohemer. De Botton skriver her om hvordan bohemer gjennom tidene har nektet å tilpasse seg borgerskapets normer, og beskriver denne opposisjonen som et viktig korrektiv til forventningspresset i borgerskapet. En stund fikk jeg følelsen av at han mener lykke og sinnsro er forbeholdt dem som bryter fullstendig med samfunnets/borgerskapets normer, og jeg synes ikke det likner på noe han ville mene i det hele tatt.

Dette var nemlig i ganske klar konflikt med det jeg tok som hovedpoenget i The Pleasures and Sorrows of Work; at arbeidslivet/hverdagslivet er mer meningsfullt enn vi vanligvis anerkjenner. Og da har jeg i grunn mer til overs for dette synspunktet. (Og det skal sies: kapitlet modereres en del mot slutten).

I sum: det er kanskje urettferdig å kalle dette for en selvhjelpsbok, men den føles litt som terapi. Tankevekkende hele veien.

Nyliberalisme og fengslingsstaten

2011-04-05T19:43:00.000+02:00

Dette hadde jeg ikke tenkt over før:

Bernard E. Harcourt skrev nylig på Balkinization om en selvmotsigelse i nyliberalismen; hvordan kan skepsisen til offentlig sektor i alt som har med økonomi å gjøre kombineres med viljen til å gi staten så utstrakt makt i straffespørsmål?

The logic should be jarring – the logic that a bloated, incompetent government should expand into the one area (coercion and imprisonment) that carries such great risk of excess. And yet it was made as natural as natural order from the inception of liberal economic thought. (...)

Neoliberalism comprises a set of interwoven discourses and practices that are not entirely consistent. Among other things, the view of the state’s competence in punishment is at odds with the general assumption of governmental incompetence.

Interessant. Staten kan altså ikke stoles på til å gis særlig makt over økonomiske spørsmål, men må samtidig ha mer makt for å håndtere kriminalitet.

Farvel til våpnene

2011-04-03T18:31:00.000+02:00

PBS-dokumentaren Digital Nation kan anbefales på det varmeste. Den tar opp en del temaer om hvordan teknologien forandrer livene våre. Multitasking og konsentrasjonsevne er blant hovedtemaene, i tillegg til informasjonsteknologiens rolle i utdanning. Jeg kom forresten over denne dokumentaren gjennom Per Kristian Bjørkengs bok Nettkidsa (som for øvrig bør leses av alle som er opptatt av hva nettet betyr for barns oppvekst).

Filmen tar opp flere ting, og jeg festet meg særlig ved delen som handler om hvordan krigføring forandres av den nye teknologien. Dokumentarskaperne intervjuer drone-piloter, som styrer ubemannede fly i Irak og Afghanistan fra en flybase i ørkenen utenfor Las Vegas. De er soldater i krig, og operer i Afghanistan den ene dagen - i Irak den neste. De sitter foran en skjerm og dreper fiendens soldater. Etter endt arbeidsdag kjører de hjem, hilser på barna, og spiser middag med familien. En helt vanlig dag på jobben.

Det er virkelig helt absurd.

Dokumentaren viser også bruken av dataspill i den amerikanske hærens rekrutteringssentre. Selv tilhører jeg dem som ikke tror voldelige dataspill er skadelige i seg selv. Men jeg tenker også at konteksten spiller en rolle; det er annerledes å spille et krigsspill med kamerater på gutterommet, enn på en storskjerm med hærens rekrutteringsoffiser ved siden av deg i sofaen.

Tilhørighet, nærhet og avstand

2011-03-30T16:25:00.000+02:00

På vei til jobben idag hørte jeg et foredrag på RSA-podkasten: Martin Simon om Timebanking. Timebanking er en modell for frivillig engasjement, hvor man bruker timer med frivillig arbeid som en slags valuta for utveklsing av tjenester.

Jeg har hørt på denne podkasten i noen år nå, hvor RSA kringkaster sine debattmøter og foredrag, og gjennom dette kommet over mange interessante bøker og argumenter. På samme måte som med andre podkaster (særlig EconTalk, og i mindre grad Rebooting the News) føler jeg en tilhørighet til RSA gjennom disse foredragene. Jeg føler meg som et medlem av et særlig interessert publikum, og eksponeres for ideer jeg ellers ikke ville hørt om (som for eksempel her og her).

Så er det et paradoks her, om hvordan mediene påvirker opplevelsen av nærhet og avstand. I foredraget jeg hørte i morges snakket Martin Simon blant annet om hvordan ingen kjenner naboene sine lenger. Om hvordan vi kan bli bedre samfunnsborgere, og hvordan vi kan involvere oss mer i lokalsamfunnet vårt, involvere oss mer med folkene rundt oss. Dette er gjennomgangstemaer fra RSA. Og han snakket om behovet for offentlige arenaer hvor vi kan komme i kontakt med mennesker vi ellers ikke ville valgt å møte.

Og alt dette hørte jeg altså mens jeg gikk rundt i byen med hodetelefonene på - isolert fra omgivelsene rundt meg. Dette er kanskje ikke noen banebrytende observasjon, men det ér rart hvordan vi kan føle nærhet og engasjement for et fellesskap som ikke er nær oss fysisk.

Og da lurer jeg på hva som er mest overvurdert: det fysiske lokalsamfunnet, eller de virtuelle samfunnene. Sannelig om jeg vet.

Statusjag

2011-03-27T19:22:00.000+02:00

Takket være Tom fikk jeg lyst til å lese mer av Alain de Botton, og jeg begynte med Status anxiety fra 2008. Fra før har jeg bare lest The Pleasures and Sorrows of Work, men den likte jeg til gjengjeld fryktelig godt. Jeg Jeg tror jeg har mange gode leseropplevelser foran meg.

Så langt er jeg ikke engang kommet halvveis i Status anxiety, men det er allerede to viktige poeng som bør løftes fram. Kapittel én begynner med å sammenlikne vårt behov for kjærlighet og anerkjennelse fra én person, med vårt behov for kjærlighet og anerkjennelse fra samfunnet ellers:

Every adult life could be said to be defined by two great love stories. The first—the story of our quest for sexual love—is well known and well charted, its vagaries form the staple of music and literature, it is socially accepted and celebrated. The second—the story of our quest for love from the world—is a more secret and shameful tale. If mentioned, it tends to be in caustic, mocking terms, as something of interest chiefly to envious or deficient souls, or else the drive for status is interpreted in an economic sense alone. And yet this second love story is no less intense than the first, it is no less complicated, important or universal, and its setbacks are no less painful. There is heartbreak here too.

Dette poenget følges opp med sitater fra Moral Sentiments, og jeg er solgt. For dette er et virkelig interessant poeng. Er det ikke rart hvordan vi anerkjenner behovet for romantisk kjærlighet, men ikke vil vedkjenne oss behovet for anerkjennelse fra resten av samfunnet?

Det andre poenget beskriver en slags iboende forbannelse ved økt frihet:

The rigid hierarchy that had been in place in almost every Western society until the late eighteenth century, denying all hope of social movement except in the rarest of cases (...) was unjust in a thousand all too obvious ways, but it offered those on the lowest rungs one notable freedom: the freedom not to have to take the achievements of quite so many people in society as reference points—and so find themselves severely wanting in status and importance as a result.

Altså: med økt økonomisk og politisk frihet følger risikoen for at vi ikke skal makte å innfri dem til fulle. Det er noe veldig trist og melankolsk ved denne tanken, og den er ikke behagelig å dvele ved.

Samtidig: vi er friere idag enn under føydalismen, og ~~at det er en nyttig ting kan ingen komme fra~~ det har en verdi i seg selv. Amartya Sen og sånt.

Flotte feil

2011-03-16T18:54:00.000+01:00

Kathryn Schultz har skrevet en bok som heter Being Wrong. Den bør leses av flere.

Det er ikke at dette er en så fantastisk bra bok (den er OK, og litt for lang), men argumentet hennes er såpass viktig at det er viktig å dvele litt ved det. Schultz skriver nemlig om alle måtene vi tar feil: om sanser som lurer oss, om sviktende dømmekraft, confirmation bias, gruppepress og fordommer.

Hun har blant annet dette å si om hvordan vi (ikke) lar oss overbevise av andre folks argumenter:

Sometimes people succeed in showing us our errors and sometimes they fail, but only rarely does that success or failure hinge on the accuracy of their information. Instead, as we saw in our discussion of community, it has almost everything to do with the interpersonal forces at work: trust or mistrust, attraction or repulsion, identification or alienation. It’s no surprise, then, that other people’s input is often insufficient to make us recognize our mistakes

Apropos: hør EconTalk-episoden om sannhet og økonomi.

Schultz skriver også dette, som jeg synes var en god forklaring på hvorfor empati bør være et ideal når vi diskuterer med folk vi er uenige med:

If imagination is what enables us to conceive of and enjoy stories other than our own, and if empathy is the act of taking other people’s stories seriously, certainty deadens or destroys both qualities.

I sum: boka til Schultz er en god påminner om at det ikke er farlig å ta feil. Noe av det farligste er å være skråsikker.

Jeg oppdaget forresten boka gjennom RSA-podkasten. Du kan se video fra boklanseringen er her.

Samfunnsengasjement som hobby

2011-03-14T19:38:00.000+01:00

Den nye sesongen av Paradise Hotel kan få det til å rykke i elitist-foten til noen og enhver. Hvordan i alle dager kan noen se på dette? Har de ikke noe bedre å gjøre? Her trengs litt elitist-medisin.

Via LGM kom jeg over dette innlegget av Jonathan Bernstein. Han skriver om folks interesse for politikk:

...if you're reading this blog, odds are good that you're at least in the top 10% of all Americans in political knowledge, and more likely you're in the top 1%. And for those of us in that group, it's hard to imagine just how little the median American knows about the day-to-day events that we pay so much attention to. Even when in some sort of abstract way it makes sense for people to know about politics or public affairs -- for example, it makes sense for Medicare recipients to know how ACA affects them -- they just don't. Sometimes that's because people aren't well-educated enough to feel comfortable reading or even watching the news (...). But often it's because people have other, more immediate things in their lives to attend to, or they pay attention only occasionally, or they have low tolerance for conflict, or they just don't see any connection between things happening in Washington and their lives.

(...) I've said this before...to get a sense of what politics is like for many Americans, I suggest thinking of something that you do encounter in some way all the time, but that you just have zero interest in.

Robert Farley utdyper:

I follow politics not just because I think it’s my duty as a citizen, but also because I find the political entertaining. It has always been thus; I became a political scientist because I found politics fun and interesting. I have a taste for politics. Like Bernstein, I find some forms of mass entertainment mind numbingly boring and stupid. I think that it’s arrogant, however to suggest that my preference for baseball and politics over NASCAR and Jersey Shore represents an elevated level of consciousness, rather than just a particular set of tastes that don’t have any particular moral or ethical content.

Jeg er ikke sikker på om jeg er overbevist, men det er et viktig argument her. Joda: selvfølgelig må vi kunne forvente en viss porsjon samfunnsengasjement og politisk interesse av ansvarlige samfunnsborgere. Men engasjement for politikk og samfunnsspørsmål kan være en hobby så god - og dårlig - som noen.

Asbjørnsen og blod

2011-03-09T09:43:00.000+01:00

Jeg har såvidt begynt å se på dataspillforskning (innmari moro).

Det begynte med at jeg lånte Digital culture, play, and identity på biblioteket - en bok om World of Warcraft. Så langt har jeg bare lest et par kapitler; Scott Rettberg som ser WoW som et "kapitalistisk eventyr", Hilde G. Corneliussen om kjønnsroller i spillet, og Torill Elvira Mortensens kapittel om hvordan WoW-spillere prioriterer andre aktiviteter i spillet enn hva designerne hadde i tankene (dette kapitlet likte jeg spesielt godt - det hun skriver om deviant strategies minner en del om intrinsic motivation).

Et av de viktige spørsmålene handler om hvilke effekter voldelige og engasjerende spill har på barn. Da er Grand Theft Auto-serien spesielt aktuell. Kiri Miller har skrevet en del om dette. I artikkelen "Grove Street Grimm" sammenlikner hun GTA San Andreas med brødrene Grimm-eventyr - en sammenlikning som i grunn ikke er så dum.

Hun skriver:

My colleague David Kaminsky inspired the Grimm comparison with this gloss on some of my early San Andreas work: he wrote, “Violent and engaging stories for children that teach them modern myths and how to understand and fear the world around them. Very Brothers Grimm” (e-mail communication, April 2006). (...)

CJ goes on a series of journeys in the course of his missions, during which he “helps needy creatures” and “obtains gifts from strange but helpful people”— defining traits of a Grimm plot (Zipes 2002:63). (...) In typical Grimm fashion, he is “the wandering protagonist [who] always leaveshome to reconstitute home” (Zipes 2006:70). But this initial happy ending is followed by a textbook “third act,” in which “the final trial the hero must endure is motivated by the reappearance of the fraternal rivals who vexed the hero in his earlier, preheroic days” (Tatar 2003:90). After CJ has passed many tests of skill and character, achieving wealth and respect, his brother denigrates his accomplishments and insists that he come back to his old neighborhood to rid it of drug dealers.

Sjekk også Millers The Accidental Carjack, som blant annet trekker sammenlikningen mellom dataspill og turisme.

Jeg forsøker dessuten å finne en versjon av denne artikkelen: High art/Low life: The Art of Playing Grand Theft Auto - så langt uten hell. Andre tips mottas med takk!

Selvhjelp og selvhjulpenhet

2011-02-27T19:19:00.000+01:00

Jeg hørte en episode av Surprisingly Free-podkasten på vei til jobb forrige uke: Susan Maushart on pulling the plug. Maushart er forfatter av boka The Winter of Our Disconnect, om hvordan hun og de tre barna hennes levde uten "most screen-based technologies for 6 months". Jeg er uenig i synet hennes på teknologi og barneoppdragelse også, men akkurat dét skal vi la ligge akkurat nå.

I stedet er det to mer prinsipielle ting jeg vil protestere på, som jeg tror gjelder for alle bøker i den brede selvhjelpskategorien. Jeg har to ting jeg vil si: (1) at den perfekte hverdagen er ikke et realistisk endepunkt, og (2) vi hvertfall ikke kan komme oss dit alene.

Det første poenget handler om at vi må være mer opptatt av hvordan vi har det i stort og smått til daglig, og mindre opptatt av å ende opp på det perfekte endepunktet. Sens rettferdighetsteori handler om dette; drømmen om å få på plass de perfekte institusjonene som skal få samfunnet i absolutt balanse er håpløs, og vi må heller konsentrere oss om de små og store forandringene vi kan gjøre for å forbedre den verdenen vi faktisk lever i. Dette er et nyttig tips også i hverdagen. - jeg har blogget litt om det tidligere: her og her.

Det andre poenget var noe jeg tenkte på da Maushart nevnte Henry David Thoureau. Nå skal ikke jeg skryte på meg å være noen kjenner av Thoureau, men det lille jeg har lest (begynnelsen av Excursions) var ikke veldig imponerende. Han ønsker å rømme fra sivilisasjonen, være selvhjulpen og selvstendig, for dermed å kunne leve livet til fulle. Det slår meg som helt på jordet.

Det er menneskelig å ha svakheter, og det er menneskelig å måtte bero på andre mennesker i stort og smått. Det er nettopp dette samfunnet handler om. "Selvhjulpenhet er veien til fattigdom", er det ikke noen som har sagt det?

Martha Nussbaum skriver forresten veldig klokt om dette i kapittel tre av Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Og det er helt sentralt i det Sen skriver om utvikling og rettferdighet.

Men sånn er det altså ofte med selvhjelpsbøker: de forfekter en løsning hvor hver og en av oss kan ta grep om vår egen hverdag, og hvor vi kan fullstendig overkomme våre svakheter - og vår avhengighet (av andre mennesker i Thoureaus tilfelle, og av teknologien i Mausharts tilfelle). Det er en blindvei i mine øyne.

Fengslingsstaten vs. velferdsstaten

2011-02-23T23:13:00.000+01:00

Jeg kom over denne artikkelen av Vesla Weaver via en episode av Bloggingheads: Political Consequences of the Carceral State.

Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.

Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.

Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:

Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government ofﬁcials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”

Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.

Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere.

Og jeg tror jeg kommer til å sjekke innom publikasjonssiden til Weaver senere.

Høyredult

2011-02-21T20:43:00.000+01:00

Her er en interessant artikkel: Behavioral Economics and Perverse Effects of the Welfare State, av Scott Beaulier og Bryan Caplan. De mener at atferdsøkonomisk forskning gir oss gode argumenter for å bygge ned velferdsordninger. Et oppsummerende sitat:

If the people the government wants to help do not fully account for the negative long-run effects of accepting help, they are better off if the government does the accounting for them. Other policy implications are less obvious. Specifically, it is theoretically possible for government to help the disadvantaged by reducing their choice set below the laissez-faire level. The traditional conservative critique of the welfare state is fundamentally paternalist. Once you accept the idea that you can hurt people by giving them more choices, you cannot dismiss the idea that you can help them by taking some of their choices away.

Først: det er en del grums i denne artikkelen - spesielt i forfatternes syn på hvorfor fattige er fattige.

Likevel ligger det et viktig poeng her: nudging (eller dulting, ideen om at offentlig politikk bør ta hensyn til at folk ikke er rasjonelle - og forsøke å dulte dem i det vi mener er "riktig" retning) trenger ikke å bety mer velferdsstat. Tvert imot mener Beaulier og Caplan at vi bør gi de fattige mindre sikkerhetsnett, slik at fattigdom blir mindre attraktivt.

Jeg er ikke enig i resonnementet, men artikkelen var i det minste interessant å lese.

Artikkelen har forresten også fått omtale på Modeled Behavior og på Economist-bloggen Democracy in America.

Zombier i diplomatiet

2011-02-20T22:09:00.000+01:00

Jeg vet ikke om jeg kommer til å kjøpe den (eller faktisk lese den hvis jeg kjøper den), men ideen bak Daniel Drezners siste bok er såpass god at den fortjener litt oppmerksomhet. Boka, Theories of International Relations and Zombies, har formen av en vanlig innføringsbok til internasjonal politikk - men med en bitteliten vri: zombier. Altså: hvordan håndterer de forskjellige IP-teoriene muligheten for en plutselig invasjon av zombier?

Jeg liker denne ideen innmari godt.

Hvis du har en time til overs: i denne episoden av Bloggingheads diskuterer Drezner noen av ideene i boka med Adam Weinstein.

Du kan også finne mer i Drezners bloggpost hvor ideen først ble lansert her. Anmeldelser av boka finner du for eksempel her og her. Og første kapittel finner du her.

Lokalavisdød og politisk engasjement: hva med Norge?

2011-02-16T07:46:00.000+01:00

Apropos Aftenpostens sak idag om nordmenns misnøye med lokalpolitikere (foreløpig ikke på nett). Her er et spørsmål jeg har tenkt litt på, og som jeg håper noen har lyst til å besvare:

I 2009 skrev jeg på bloggen om hvordan avisnedleggelser påvirker politisk engasjement. Saken var denne: Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido ved Princeton har undersøkt hvordan ulike mål på politisk engasjement utviklet seg i kjølvannet av nedleggelsen av Cincinnatti Post. Funnene ble oppsummert i NBER-paperet Do Newspapers Matter? Evidence from the Closure of The Cincinnati Post (tidligere versjon tilgjengelig her).

Hovedfunnet: lokaldemokratiet svekkes av at de lokale nummertoavisene legges ned.

Da The Cincinnatti Post ga ut sin siste utgave 31. desember 2007, ble The Cincinnatti Enquirer eneste dagsavis i byen. Og selv om the Post var liten (opplag: 27 000) sammenliknet med Enquirer (opplag: 200 000) virker nedleggelsen å ha hatt en negativ effekt på lokaldemokratiet; færre kandidater stilte til valg, personene på gjenvalg vant oftere enn utfordreren, og valgdeltakelsen sank.

Etter å ha lest dette gikk jeg gjennom IJ-rapportene Avisåret 1999, 2001, 2002 og 2003 (som alle med fordel kunne vært tilgjengelige digitalt), og fant ut at fem lokale nummertoaviser ble nedlagt i perioden mellom lokalvalgene i 1999 og 2003:

I Drammen ble Fremtiden nedlagt (i 2000), Fredrikstadavisa Demokraten og Moss Dagblad redusert til tre utgivelser i uken (i 2001), Nordlandsposten, Bodø, slått sammen med Nordlands Framtid (i 2002) og Hamar Dagblad omgjort til tredagersavis (i 2003).

Vi ser altså en nedgang i lokale daglige nummertoaviser i denne perioden. Antallet lokale 2-3-dagersaviser har riktignok økt, men det generelle bildet er likevel mindre konkurranse på lokalavismarkedet.

Men det store spørsmålet er: har lokaldemokratiet i disse kommunene blitt svekket av avisnedleggelsene?

Jeg hadde egentlig tenkt å se etter et svar på dette selv, men det har bare stanset opp. Og nå har jeg andre ting på plakaten. Så derfor: har noen tid og lyst til å se nærmere på tallene?

Caldwell og innvandringen

2011-02-11T08:25:00.000+01:00

Forrige uke gjorde jeg meg ferdig med Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe, en bok som argumenterer for at muslimske innvandring varsler Europas fall. Denne boka ligger et stykke utenfor komfortsonen min, så jeg er i grunn ganske fornøyd med å ha orket å lese hele. Dessverre tyr Caldwell altfor ofte til fordommer og løse anekdoter (ikke ulikt en en norsk forfatter jeg har gitt opp å lese) til at boka blir særlig interessant.

Caldwell bygger argumentet sitt delvis på forslaget om at innvandringen til Europa har lite til felles med innvandringen til USA - først og fremst på grunn av islam. Altså: at muslimske minoriteter i Europa har mer til felles med den afroamerikanske minoriteten i USA, enn med nyere ankomne innvandrere til USA. En tilsvarende tolkning finner vi også hos Alberto Alessina og Edward Glaeser (som jeg har blogget om tidligere, for eksempel her og her).

Jeg er fortsatt skeptisk til dette argumentet. Den store innvendingen er at den afroamerikanske minoriteten er mye mer marginaliserte i USA enn muslimske innvandrere er i Europa. Utdanning og fengsling er kanskje de mest iøyenfallende forskjellene. Jeg synes rett og slett ikke sammenlikningen er særlig god.

Boka til Caldwell tar også opp noen andre poeng, blant annet om terrorfare (som Stephen Walt har noen generelle betraktninger om her). Det ligger også en debatt her om hva toleranse kan og bør bety (som Martha Nussbaum har en del interessant å si om - f eks dette). Mer om disse senere.

For de som vil ha en raskere innføring i hva Caldwell mener, kan man gå til en forelesning han holdt i forbindelse med boklanseringen i 2009. Her er det blant annet et interessant poeng om at europeere har mistet noe verdifullt (da særlig verdier fra en kristen kulturarv) ved å holde religiøse argumenter utenfor samfunnsdebatten.

Hvordan sivilsamfunnet (ikke) er unikt

2011-02-10T07:53:00.000+01:00

Her er en ting jeg tenker om hvordan vi tenker om folk som gjør frivillig arbeid.

En av de vanligste måtene å skille sivilsamfunnet fra privat og offentlig sektor handler om motivasjon; vi adlyder staten på grunn av dens maktmonopol (fordi vi må), og i markedet drives vi av profittsøking. I kontrast til begge disse - i det vi kaller tredjesektoren eller sivilsamfunnet - drives folk til å gjøre frivillig arbeid av ~~iboende~~ intrinsic motivasjon. Vi gjør frivillig arbeid fordi vi liker å gjøre frivillig arbeid. Det er en ryddig inndeling, og et OK utgangspunkt. Men jeg tenker mer og mer at denne inndelingen er ganske falsk. Det er jo ikke bare i sivilsamfunnet at folk drives av intrinsic motivasjon (beklager, men av og til er engelsk vår beste norsk).

Denne tanken begynte for min del med å lese Alain de Bottons bok The Pleasures and Sorrows of Work - en glimrende bok om hverdagslivet på jobb. de Botton viser hvordan folk finner glede i arbeidslivet - enten de jobber med regnskapsføring, rocket science, eller industriell kjeksproduksjon. Det bør få oss til å tenke på økonomifagets far, Adam Smith: I Moral Sentiments skrev han om hvilke andre ting enn egeninteresse som driver menneskelig handling. Idag leser vi heller Wealth of Nations, og glemmer at Moral Sentiments var Smiths store livsverk. Ideen om at medmenneskelighet og iboende motivasjon er forbeholdt sivilsamfunnet - at det ikke hører hjemme verken i markedet eller i offentlig sektor - er feil.

Og forresten: det ligger en del LeGrand i dette også; mange deler av offentlig sektor (omsorgsarbeid, utdanning, barnevern, osv) tiltrekker seg trolig en viss type mennesker - som motiveres både av arbeidsoppgavene og av belønningen. Altså: intrinsic motivasjon blir ikke borte av at man får betalt for jobben (men som LeGrand minner oss om: det kan være en trade-off i at økonomisk belønning overskygger en persons iboende glede ved arbeidet).

Så hvor vil jeg? Jeg ender vel opp med et argument som ser ganske banalt ut når jeg skriver det ned: folk drives av en iboende motivasjon - også når de er på jobb, og når de interagerer med offentlig sektor.

Jeg tenker også at alt dette har en parallell til Big Society-prosjektet; den britiske høyresidens store prosjekt handler om å ~~utnytte~~ benytte engasjementet i frivillig sektor til å løse offentlige oppgaver på en måte som er både kostnadsbesparende og engasjerende for borgerne. Dette er et symptom på hvor store forventninger vi har til sivilsamfunnet, og det er ikke sikkert den er berettiget. Hvis vi ser på sivilsamfunnet som en fullstendig adskilt sektor - som operer etter en logikk som er fremmed for stat og marked - da tror jeg det bærer galt avsted.

--

En liten ting helt til slutt: jeg har nettopp begynt å jobbe i Redd Barna, hvor jeg skal følge opp medlemmenes frivillige arbeid på Østlandet. Jeg vet ikke ennå hvordan bloggen kommer til å passe inn i den nye arbeidshverdagen min, men siden jeg uansett kommer til å lese en del om engasjement, frivillighet og sivilsamfunnet framover, blir det nok mer av dette.

Slaughter om kjønn og diplomati

2011-02-03T18:54:00.000+01:00

Anne-Marie Slaughter går tilbake til Princeton etter to års tjeneste i State Department. I sin avskjedstale gir hun en kort beskrivelse av de viktigste ideene diplomatiet må forholde seg til idag. Det er en interessant tale - les hele via Politicos Laura Rozen.

Mot slutten kommer en betraktning om hva som skiller det gamle stat-til-stat-diplomatiet fra 'the world of societies':

When you take those ideas together, they add up to a major turning point in American foreign policy. We are slowly beginning to focus on societies as much as on states. The world of states is the world of geopolitics and geo-economics, great power competition, deadly threats, and great opportunities. The world of societies is the world of global networks, global corporations that no longer identify themselves as coming from any one country, global movements, deadly threats, and great opportunities. The 21st century will see those two worlds become increasingly intertwined.

Unfortunately, the people who focus on those two worlds here in Washington are still too often very different groups. The world of states is still the world of high politics, hard power, realpolitik, and, largely, men. The world of societies is still too often the world of low politics, soft power, human rights, democracy, and development, and, largely, women. One of the best parts of my two years here has been the opportunity to work with so many amazing and talented women – truly extraordinary people. But their voices are still not fully heard and respected in the councils of decision at the working level. American foreign policy is the poorer for their absence.

Jeg synes dette er ganske treffende, og har ikke stort å tilføye. Men etterhvert som stater ikke lenger er de viktigste (eller eneste) aktørene i verdenspolitikken, er dette kjønnsskillet virkelig verdt å tenke over.

Alt de ser er kun profitt

2011-01-31T19:31:00.000+01:00

Hvorfor er det ofte sånn at resultater vi verdsetter i seg selv (miljøvern, økonomisk likhet, sosialt engasjement, likestilling) så ofte må legitimeres ved å tvinges inn i den trange rammen av økonomisk kost/nytte?

Jeg synes jeg hører argumenter som at "små økonomiske forskjeller er kilde til våre komparative fortrinn", "kjønnslikestilte økonomier er mer konkurransedyktige", "bedrifter som tar samfunnsansvar vil tjene på det på sikt", eller "strenge miljøreguleringer vil framtvinge grønn innovasjon, og dermed bidra til økonomisk vekst" ganske ofte. Og jeg liker ikke helt denne argumentasjonen.

Når vi ønsker oss redistribusjon er det fordi det er et spørsmål om rettferdighet. Og vi ønsker oss likestilling fordi det har en verdi i seg selv at menn og kvinner har like muligheter. Altfor ofte må disse argumentene pakkes inn i økonomisk logikk, og legitimeres med økonomisk nytte. Ellers er de liksom ikke gyldige.

Denne protesten virker kanskje blåøyd og naiv, men det er i så fall mer et symptom på hvor dominerende smale nytte-økonomiske argumenter har blitt. Og når jeg tenker over det, er det kanskje nettopp dette som er den røde tråden fra Adam Smith til Sen og Nussbaum.

Poenget mitt er vel noe sånn som at økonomifaget til Smith rommet mer enn mange økonomer lar faget romme idag.

Relatert lesestoff: Laura Freschi skriver på AidWatch: Davos Man meets Girl, og Gary Becker diskuterer ulikhet som om økonomisk effektivitet var eneste gyldige argument.

Sang: deLillos - Smak av Honning

Hvorfor vinnerne vinner

2011-01-22T18:38:00.000+01:00

Her kommer noen tanker om Winner-Take-All Politics, Jacob Hacker og Paul Piersons bok om inntektsforskjeller i USA. Det store spørsmålet: når inntektsforskjellene har steget så dramatisk som de har gjort i USA siden 1970-tallet, hvorfor har ikke velgerne etterspurt mer redistribusjon?

Det er to poeng som er spesielt viktige å ta med seg fra denne boka:

Først: Hacker og Pierson skriver mye om det de kaller drift; en prosess hvor lovverket slutter å være i takt med virkeligheten, fordi sosiale og økonomiske forhold endrer seg fra slik de var på tidspunktet et marked opprinnelig ble regulert. Resultatene som følger av denne utakten (tenk på finansielle innovasjoner, økt bruk av opsjoner, osv) blir ofte feiltolket som naturlige - "dette er jo bare markedskreftene i spill!" - men Hacker og Pierson påpeker at markeder for alle praktiske formål alltid skapes av reguleringer. Når sosiale og økonomiske omstendigheter forandrer seg, blir markeder og reguleringer i utakt. Reguleringer må derfor jevnlig revideres.

(En viktig forutsetning for dette: markeder er ikke naturlige - de er alltid skapt av politikk. Den klassiske henvisningen her er til Karl Polanyis The Great Transformation)

Det andre poenget er kanskje enda viktigere: vår egen Stein Rokkan hadde rett da han sa at "stemmer teller, ressurser avgjør." Både journalister, kommentatorer, og politiske økonomer starter ofte sine analyser med å se på velgeratferd. Dette gjelder for Meltzer-Richards (hvis medianvelgeren tjener så-og-så mye mindre enn gjennomsnittet, hvor mye redistribusjon vil han da etterspørre?) like mye som det gjelder Thomas Frank (hvis folk flest i Kansas lider under Republikanernes økonomiske politikk, hvorfor stemmer de likevel republikansk?). Men dette fanger ikke opp det viktigste i (den amerikanske) politikken, mener Hacker og Pierson.

Heller enn å fokusere på valgkanalen, ser de derfor på hvordan interessegrupper påvirker praktisk politikkutforming. Poenget: politiske utfall blir mer formet av interessegruppers daglige lobbyvirksomhet enn av velgernes stemmesedler hvert valgår. Og siden 1970-tallet har interessegruppene som etterspør mindre redistribusjon blitt betraktelig sterkere enn sine motstandere.

Teorier til hverdagsbruk

2011-01-18T00:24:00.000+01:00

To gode episoder av Radio Open Source om Barack Obama: først denne med James Kloppenberg, og så denne med David Bromwich.

Kloppenberg ser på Obamas intellektuelle og faglige historie (i boka Reading Obama), mens Bromwich fokuserer på presidentens daglige bruk av språket. Kloppenberg er entusiastisk, Bromwich er skuffet. Den direkte sammenlikningen mellom de to begynner rett før 18 minutters-merket Bromwich-episoden av ROS.

Jeg tar meg bryet med å skrive av et sitat, fordi jeg synes det ligger noe her som er relevant for flere enn bare presidenter. Bromwich sier:

I don't think Obama is to so very great an extent a man of ideas - few people are, and very few presidents have been. (...) But Obama is an intelligent man, who has had a privileged and very thorough education, and he has read writers like Reinhold Niebuhr (...) but I think too much can be made of it. Once a politician gets into that corporate and technocratic world where decisions are made- what "Moral man and immoral society" meant to him, or what Rawls' "Theory of justice" meant to him, is a very conjectual and speculative matter with almost no pragmatic influence.

Obamas jobb er selvfølgelig helt spesiell. Men jeg tror det er et generelt poeng å ta med seg fra denne diskusjonen, som gjelder alle som går fra en fagtung hverdag - for eksempel studenter - og ut i arbeidslivet; hvor mye av den faglige bagasjen får man egentlig brukt (eller bruk for) i det daglige arbeidet? Hvilke av teoriene man har lært blir faktisk relevante i hverdagen?

Det er sånne ting jeg tenker på nå som jeg søker jobb.

Girl Talk og originalitet

2011-01-13T05:04:00.000+01:00

Girl Talk har gitt ut et nytt album, All Day, og det er en god anledning til å dele en tanke jeg har om originalitet.

Først litt bakgrunn: bak artistnavnet Girl Talk finner vi Gregg Michael Gillis. Musikken han lager er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen, oppå hverandre, og på kryss og tvers til lange lydspor. Jeg oppdaget denne musikken først gjennom filmen RIP: A Remix Manifesto for en stund tilbake, og var ikke umiddelbart imponert. Men det har vokst på meg. På sitt verste er dette slitsomt og rotete å høre på, men på sitt beste er det flytende og fengende (sjekk for eksempel In Step).

Det jeg synes er interessant ved musikken til Girl Talk er at det oppsummerer følelsen av at alt allerede er gjort. Dette er det samme som jeg fikk av å lese Erlend Loes L: generasjonene før oss har allerede gjort alle de store bragdene, og alt vi kan gjøre er å kopiere dem - ofte med en ironisk distanse til hele prosjektet. Blablabla, historiens slutt, blablabla.

Det handler egentlig om originalitet, og følelsen av å bidra med noe genuint nytt. Når jeg skriver - for eksempel på denne bloggen - får jeg ofte en ekkel følelse av at jeg aldri virkelig bidrar med noe nytt. Den store mengden lange sitater jeg slenger rundt meg er et godt eksempel; dette er andres tanker og formuleringer - ikke mine egne.

På én måte er dette litt vemodig. Og jeg tror flere enn meg skulle ønske de kom med flere virkelig originale tanker. Selvfølgelig ligger det en verdi i å sette sammen andres gode argumenter til en ny helhet, men - det føles liksom ikke alltid nok.

Girl Talk er sånn sett en god påminner: det har skjedd så innmari mye nytt bare innenfor musikken de siste tiårene, at selv det å syntetisere og oppsummere deler av denne historien kan være et interessant bidrag.

Jeg tror egentlig jeg kan leve fint med dette.

Et lite apropos til slutt: da jeg diskuterte drømmejobben med en kamerat nylig, ble vi enige om at vi ikke nødvendigvis ønsker å være noen store tenkere, men heller har lyst til på en jobb hvor vi får gjøre noe sånt som å "oppsummere og syntetisere andres gode ideer, og gjøre dem relevante for nye omgivelser og organisasjoner".

Eller "overbetalt konsulent", som han kalte det.

Regulatory Capture 22

2010-12-18T23:12:00.000+01:00

Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke har fulgt Economist-bloggen Democracy in America før nå. Den er knallgod.

Will Wilkinson skrev tidligere i denne uka om Peter Orzag, som har gått fra en toppjobb i Obama-administrasjonen til en godt betalt jobb i Citigroup. Wilkinson låner noen avsnitt fra James Fallows, som kaller dette forholdet mellom bedrifter og myndigheter for strukturell korrupsjon.

Det som er spesielt interessant her er måten Wilkinson presenterer reguleringer som en slags Catch 22: verken høyresiden eller venstresiden kan redde oss fra feilslått politikk:

Progressives laudably seek to oppose injustice by deploying government power as a countervailing force against the imagined opressive and exploitative tendencies of market institutions. Yet it seems that time and again market institutions find ways to use the government's regulatory and insurer-of-last-resort functions as countervailing forces against their competitors and, in the end, against the very public these functions were meant to protect. (...)

The classically liberal answer is to make government less powerful. The monstrous offspring of entangled markets and states can be defeated only by the most thorough possible separation. But public self-protection through market-state divorce can work only if libertarians are right that unfettered markets are not by nature unstable, that they do not lead to opressive concentrations of power, that we would do better without a central bank, and so on. Most of us don't believe that. Until more of us do, we're not going far in that direction. And maybe that's just as well. Maybe it's true that markets hum along smoothly only with relatively active government intervention and it's also true that relatively active government intervention is eventually inevitably co-opted, exacerbating rather than mitigating capitalism's injustices. Perhaps the best we can hope ever to achieve is a fleeting state of grace when fundamentally unstable forces are temporarily held in balance by an evanescent combination of complementary cultural currents. This is increasingly my fear: that there is no principled alternative to muddling through; that every ideologue's op-ed is wrong, except the ones serendipitously right. But muddle we must.

Det minner om Amartya Sen: vi må forstå at det ikke nytter å se på samfunnet som en mekanisme som vil fungere perfekt bare vi får på plass det riktige regelverket. Dette er hovedpoenget i The Idea of Justice. Kanskje må vi, som Wilkinson skriver, bare muddle through.

Higher (L)earning

2010-12-17T04:10:00.000+01:00

En venn tipset meg om denne kommentarartikkelen i NYTimes idag: Stanley Fish - "The Value of Higher Education Made Literal."

Fish har mye interessant å si om verdien av offentlig finansiert høyere utdanning. Han kritiserer særlig Browne-rapporten om høyere utdanning i Storbritannia, og ideen om å innføre mer valgfrihet for studenter.

Her er et av hovedpoengene:

The rhetoric of the report is superficially benign; its key phrase is “student choice”: “Our proposals put students at the heart of the system.” “Our recommendations . . . are based on giving students the ability to make an informed choice of where and what to study.” “Students are best placed to make the judgment about what they want to get from participating in higher education.”

The obvious objection to this last declaration is, “No, they aren’t; judgment is what education is supposed to produce; if students possessed it at the get-go, there would be nothing for courses and programs to do.”

Jeg er veldig, veldig enig.

Her er to tanker:
1: Etter fem år som student er det åpenbart at jeg verken kunne eller burde ha planlagt studieløpet mitt som nittenåring; da jeg begynte på universitetet trodde jeg det var historiefaget jeg ville gå videre med. Etterhvert ble jeg gradvis mer interessert i statsvitenskap, før jeg til slutt endte opp med politisk økonomi. Jeg vet selvfølgelig ikke hva slags jobb - eller lønn - jeg vil få etter denne utdannelsen, men prosessen med å studere har vært verdifull i seg selv. Og jeg liker å tro at det ligger en styrke i nettopp dette.

2: Jeg bør lese Martha Nussbaums siste bok, Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Til å begynne med leser jeg første kapittelet: gratis som pdf på forlagets hjemmesider.

Våpenregulering: NRA vs. ATF

2010-12-16T02:49:00.001+01:00

Washington Post kjører en artikkelserie om ulovlige våpen, og har en veldig interessant sak idag om hvilken påvirkning National Rifle Association har på amerikansk våpenpolitikk. Lite utdrag:

When Ronald Reagan came into office, the NRA nearly succeeded in its longtime goal of abolishing ATF. Reagan wanted to eliminate the agency and transfer its powers to the Secret Service and the Internal Revenue Service. But NRA leaders decided they preferred the weak devil they knew to stronger new regulators. Quietly and somewhat awkwardly, they lobbied to undo their accomplishment. "As long as ATF existed, the firearms lobby could utilize it as a symbolic opponent," Vizzard said. "Without an ATF, the firearms lobby lost a key actor in the ritual drama - the villain."

Hele artikkelen er verdt å lese.

Få også med deg disse to artiklene i samme serie:
A Tale of Two Guns
U.S. Guns Tied To Mexican Crime

Ulikhet og politikk (igjen)

2010-12-15T05:02:00.000+01:00

Boka Winner-Take-All Politics av Jacob Hacker og Paul Pierson har fått mye oppmerksomhet, og gjør seg fortjent til en plass (nesten) helt øverst på leselisten. Spørsmålet den tar for seg er om økonomisk ulikhet er et politisk valg. Svaret: økonomiske forskjeller er resultatet av politiske prosesser (og da er politikkutforming viktigere enn stemmegivning og valgresultater).

Anmeldelsene er gode. Henry Farrell mener denne boka har potensiale til å "transform American public arguments about politics and policymaking". Hele anmeldelsen er verdt å lese, men her er det aller viktigste:

Hacker and Pierson argue that too many books on US politics focus on the electoral circus. Instead, they should be focusing on the politics of policy-setting. Government is important, after all, because it makes policy decisions which affect people’s lives. (...)

And to understand the actual processes of policy-making, we need to understand institutions. Institutions make it more or less easy to get policy through the system, by shaping veto points. If one wants to explain why inequality happens, one needs to look not only at the decisions which are made, but the decisions which are not made, because they are successfully opposed by parties or interest groups. Institutional rules provide actors with opportunities both to try and get policies that they want through the system and to stymie policies that they do not want to see enacted. Most obviously in the current administration, the existence of the filibuster supermajority requirement, and the willingness of the Republican party to use it for every significant piece of legislation that it can be applied to means that we are seeing policy change through “drift.” Over time, policies become increasingly disconnected from their original purposes, or actors find loopholes or ambiguities through which they can subvert the intention of a policy (for example – the favorable tax regime under which hedge fund managers are able to treat their income at a low tax rate). If it is impossible to rectify policies to deal with these problems, then drift leads to policy change – Hacker and Pierson suggest that it is one of the most important forms of such change in the US.

Farrell er kanskje ikke fullstendig nøytral, men til og med anmelderen i The Economist kaller dette en "pretty good book."

Den åpenbare protesten mot dette argumentet er den samme som med alle bøker om økonomisk ulikhet: både leserne forfatterne og leserne har bestemt seg for konklusjonen lenge før de ser på dataene. Debatten om Wilkinson og Picketts The Spirit Level foregikk på akkurat samme måten. Det er god grunn til å spørre om noen noensinne har latt seg overbevise av empiriske data - en kritikk som definitivt bør rettes mot begge leire.

Men nettopp derfor er det viktig å ta hele argumentet på alvor. Dette handler nemlig ikke om noe så enkelt som hvor høyt skattenivå velgerne ønsker seg - det er nemlig ikke slik politikk utformes. Den enkleste modellen i politisk økonomi, ideen om at medianvelgeren er avgjørende for fordelingspolitikken (tydeligst forklart i Meltzer-Richards-modellen), fanger ikke opp det viktigste i politikkutforming slik den foregår i den virkelige verden.

Og alt dette er jeg altså frekk nok til å skrive uten å ha lest annet enn anmeldelser av boka. Skamme seg.

På tide å slutte å skrive, og begynne å lese.

Relatert stoff:
Ulikhetsindeksene fra Picketty og Saez (som også fortjener oppmerksomhet når vi ser etter forklaringer på finanskriser) er viktige for alle som fremmer dette argumentet. Du finner dataene og figurer her (.xls).

Paul Krugman har kommet til samme konklusjon (og brukt dataene fra Picketty og Saez) i sin Conscience of a Liberal. Cato-instituttets Brink Lindsey er - ikke overraskende - uenig, og kaller hele forklaringen for Krugman's Nostalgianomics.

Larry Bartels Unequal Democracy, virker å være i samme gate. En lang samling med bloggposter om boka er tilgjengelig hos The Monkey Cage.

Tyler Cowen hadde en god bloggpost om økonomisk ulikhet idag, basert på en lengre artikkel i The American Interest. Ezra Klein har oppsummert et artig poeng derfra på sin blogg i dag; hva Washington Wizards kan forklare om finanskrisen.

Til slutt, in all modesty: jeg skrev en oppgave om dette i fjor, som jeg i grunn er ganske fornøyd med. Hele oppgaven finnes her, og jeg har oppsummert den i et tidligere blogginnlegg.

Party Like It's 1776

2010-12-13T04:24:00.000+01:00

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår Tea Party-bevegelsen, men idylliseringen av the Founding Fathers er virkelig interessant. Og noen ganger ganske malplassert.

Det finnes en bok dette: jeg hørte om den da Jill Lepore var på Radio Open Source for en stund tilbake. Hun er historiker ved Harvard, og har nylig skrevet boken The Whites of Their Eyes: The Tea Party's Revolution and the Battle over American History, om nettopp denne idylliseringen av grunnleggerne. Helt sikkert verdt å lese.

Denne idylliseringen er for øvrig ganske tidløs. Her skriver Howard Zinn om The Populists, det kortlivede amerikanske arbeiderpartiet som vokste fram på 1890-tallet (min utheving):

Their spokesman [Leonidas] Polk said they could "link their hands and hearts together and march to the ballot box and take possession of the government, restore it to the principles of our fathers, and run it in the interest of the people."

Det er ingen mangel på folk som mener alt var bedre før.

Hvordan aktivisme nytter

2010-12-10T05:50:00.000+01:00

Civita arrangerer frokostmøte neste uke, om hvorvidt Norge kan styrke menneskerettighetene. Et av spørsmålene i invitasjonen er: Kan man virkelig prate frem menneskerettighetene?

Artig at de skulle spørre.

Dette er nemlig en god anledning til å repetere et hovedpoeng poeng fra boken The power of human rights, redigert av Thomas Risse, Stephen Ropp og Kathryn Sikkink. Den var på pensum i et av de aller mest interessante fagene jeg tok på Blindern.

Bakteppet først: i studiet av internasjonal politikk finnes det flere skoler. Én av disse, realistene, mener at stater rasjonelt handler i tråd med sine nasjonale interesser, og at det internasjonale samfunnet er et anarki (dette synet er for øvrig vel så mye en styringsideologi som en analytisk tilnærming).

Andre, sosialkonstruktivistene, mener at internasjonal politikk bør analyseres som en (ja, nettopp) sosial konstruksjon. Det finnes normer, regler - til og med diskurser - som former staters interesser, og som legger begrensninger og rammer rundt deres handlingsrom.

Mot dette bakteppet diskuterer Risse, Ropp og Sikkink hvordan aktivister kan overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

En realist vil mene at totalitære regimer har det i sin nasjonale interesse å bare se ut som de kommer menneskerettighetsaktivister i møte, men likevel fortsette å begå menneskerettighetsbrudd. Slik beholder makthaverne makten. For eksempel: en NGO ønsker å sende observatører til et land som bryter menneskerettighetene, og staten imøtekommer dette ønsket bare for å framstå som samarbeidsvillig - for eksempel for å unngå sanksjoner. De forsøker likevel bare å skjule menneskerettighetsbruddene, og er ikke virkelig villige til å skifte praksis.

Tenk på Machiavelli: noen ganger er det viktigere å se ut som man gjør noe prisverdig, enn å faktisk gjøre det.

En sosialkonstruktivist vil derimot mene at menneskerettighetsorganisasjoner har en reell mulighet til å påvirke staters interesser - til å forme statenes preferanser. Disse er uansett ~~bare~~ sosiale konstruksjoner, og kan (til en viss grad) formes.

Her presenterer Risse, Ropp og Sikkink en frekk spiralteori; stater som bryter menneskerettighetene begynner med å forfølge sine rasjonelle interesser (i tråd med realismen), og forsøker å sette opp et narrespill ved å gi observatørene adgang. Men: etter en periode med interaksjon med observatørene begynner regimet gradvis å internalisere normene, og på sikt kan menneskerettighetsaktivistene dermed vinne fram.

Altså: det som begynte som strategic concessions, ender opp med å forme statenes interesser. Prosessen begynner med realisme, og ender i sosialkonstruktivisme.

Folk som kjenner meg vet at jeg setter pris på konsensusløsninger. Kanskje er det derfor jeg liker dette argumentet så godt.

To år oppsummert

2010-12-01T06:09:00.000+01:00

Det har gått to år siden jeg startet denne bloggen. Så langt har det blitt 204 blogginnlegg, og rett i overkant av 72 000 ord.

Her er en ordsky av alt jeg har lagt ut på notisbloggen så langt:

Det er rart å se det på denne måten. De mest populære ordene (the, and, of, that, to) sier ikke mye, annet enn at jeg ofte har lange sitater på engelsk. Men slik har det altså blitt.

Med dette tar jeg fatt på de neste to årene.

Takk for at dere er med meg. Jeg setter stor pris på det.

Historien nedenfra og opp

2010-11-22T00:38:00.000+01:00

Jeg har bare fått lest de to første kapitlene så langt, men Howard Zinns A People's History of the United States: 1492 - Present er såpass tankevekkende - og såpass annerledes fra de siste bøkene jeg har lest - at jeg må lufte noen tanker:

Først: dette er Henry Kissingers rake - og selverklærte - motsetning. Mens Kissinger ser historien ovenfra og ned, gjør Zinn alt han kan for å se verden nedenfra. Slik formulerer Zinn det selv (side 9-10):

"History is the memory of states," wrote Henry Kissinger in his first book, A World Restored in which he proceeded to tell the history of nineteenth-century Europe from the viewpoint of the leaders of Austria and England, ignoring the millions who suffered from those statesmen's policies. From his standpoint, the "peace" that Europe had before the French Revolution was "restored" by the diplomacy of a few national leaders. But for factory workers in England, farmers in France, colored people in Asia and Africa, women and children everywhere except in the upper classes, it was a world of conquest, violence, hunger, exploitation-a world not restored but disintegrated.

My viewpoint, in telling the history of the United States, is different: that we must not accept the memory of states as our own. Nations are not communities and never have been, The history of any country, presented as the history of a family, conceals fierce conflicts of interest (sometimes exploding, most often repressed) between conquerors and conquered, masters and slaves, capitalists and workers, dominators and dominated in race and sex. And in such a world of conflict, a world of victims and executioners, it is the job of thinking people, as Albert Camus suggested, not to be on the side of the executioners.

Zinn er for øvrig mye rødere enn jeg først trodde.

Én ting til: da jeg tok metodefaget i historie på Blindern måtte vi lese et makkverk av en bok: Lifelines From Our Past. A New World History Revised Edition, av Lefton Stavrianos. Hovedargumentet i denne boka kan oppsummeres omtrent slik: menneskeheten har aldri vært så lykkelig som da vi levde som stammesamfunn av samlere og jegere, og etter jordbruksrevolusjonen har det bare gått nedover. Kapitalismen er noe svineri.

Howard Zinn er ikke langt fra å si det samme (side 16-17):

Behind the English invasion of North America, behind their massacre of Indians, their deception, their brutality, was that special powerful drive born in civilizations based on private property. It was a morally ambiguous drive; the need for space, for land, was a real human need. But in conditions of scarcity, in a barbarous epoch of history ruled by competition, this human need was transformed into the murder of whole peoples. (...)

Was all this bloodshed and deceit-from Columbus to Cortes, Pizarro, the Puritans-a necessity for the human race to progress from savagery to civilization? (...)

That quick disposal might be acceptable ("Unfortunate, yes, but it had to be done") to the middle and upper classes of the conquering and "advanced" countries. But is it acceptable to the poor of Asia, Africa, Latin America, or to the prisoners in Soviet labor camps, or the blacks in urban ghettos, or the Indians on reservations-to the victims of that progress which benefits a privileged minority in the world? Was it acceptable (or just inescapable?) to the miners and railroaders of America, the factory hands, the men and women who died by the hundreds of thousands from accidents or sickness, where they worked or where they lived-casualties of progress? And even the privileged minority-must it not reconsider, with that practicality which even privilege cannot abolish, the value of its privileges, when they become threatened by the anger of the sacrificed, whether in organized rebellion, unorganized riot, or simply those brutal individual acts of desperation labeled crimes by law and the state?

Adam Smith har selvfølgelig et ganske annerledes syn på kapitalismen, og på hvordan rike menneskers egeninteresse påvirker resten av samfunnet. Les det lange sitatet i bloggposten om Moral Sentiments, og sammenlikn det med Zinn. For min egen del: jeg ser Zinns poeng - og det er verdt å dvele ved disse maktovergrepene - men i utgangspunktet er jeg nok mer på linje med Smith.

Du kan forresten laste ned hele (ja, hele!) Howard Zinns bok som pdf her.

Moral Sentiments

2010-11-20T20:06:00.000+01:00

Det er vanskelig å oppsummere Adam Smiths Theory of Moral Sentiments i en bloggpost, men her er noen tanker og sitater.

Den aller første setningen er flott:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

For Smith begynner alt dette med sympati: vi kan ikke fullt ut oppleve noen annens virkelighet (fordi hver av oss bare opplever verden gjennom vår egen bevissthet), men vi kan forestille oss hvordan vi ville følt i samme situasjon. Dette betyr også at ingen andre kan se verden fra nøyaktig samme perspektiv som oss selv, og vi må forstå at våre egne gleder og sorger oppleves sterkere for oss selv enn for andre. Det ligger en god porsjon ydmykhet i dette, og Smith oppfordrer oss til å vurdere våre egne følelser og argumenter gjennom øynene til the impartial spectator.

Videre: denne lille setningen (på side 264 i siste Penguin-utgaven) fikk meg til å tenke på The Pleasures and Sorrows of Work, og på hvor mye mer vi får ut av arbeidslivet enn bare lønn:

Colleagues in office, partners in trade, call each other brothers; and frequently feel towards one another as if they really were so.

Det synes jeg er veldig flott å tenke på.

Her er et altfor langt sitat (fra side 213-215) hvor Smith forklarer hvorfor vi bør følge vår egeninteresse, og hvordan den usynlige hånden fungerer:

Our imagination, which in pain and sorrow seems to be confined and cooped up within our own persons, in times of ease and prosperity expands itself to every thing around us. We are then charmed with the beauty of that accommodation which reigns in the palaces and oeconomy of the great; and admire how every thing is adapted to promote their ease, to prevent their wants, to gratify their wishes, and to amuse and entertain their most frivolous desires. [...] The pleasures of wealth and greatness, when considered in this complex view, strike the imagination as something grand and beautiful and noble, of which the attainment is well worth all the toil and anxiety which we are so apt to bestow upon it.

And it is well that nature imposes upon us in this manner. It is this deception which rouses and keeps in continual motion the industry of mankind. It is this which first prompted them to cultivate the ground, to build houses, to found cities and commonwealths, and to invent and improve all the sciences and arts, which ennoble and embellish human life; which have entirely changed the whole face of the globe, have turned the rude forests of nature into agreeable and fertile plains, and made the trackless and barren ocean a new fund of subsistence, and the great high road of communication to the different nations of the earth. The earth by these labours of mankind has been obliged to redouble her natural fertility, and to maintain a greater multitude of inhabitants. It is to no purpose, that the proud and unfeeling landlord views his extensive fields, and without a thought for the wants of his brethren, in imagination consumes himself the whole harvest that grows upon them. The homely and vulgar proverb, that the eye is larger than the belly, never was more fully verified than with regard to him. The capacity of his stomach bears no proportion to the immensity of his desires, and will receive no more than that of the meanest peasant. The rest he is obliged to distribute among those, who prepare, in the nicest manner, that little which he himself makes use of, among those who fit up the palace in which this little is to be consumed, among those who provide and keep in order all the different baubles and trinkets, which are employed in the oeconomy of greatness; all of whom thus derive from his luxury and caprice, that share of the necessaries of life, which they would in vain have expected from his humanity or his justice. The produce of the soil maintains at all times nearly that number of inhabitants which it is capable of maintaining. The rich only select from the heap what is most precious and agreeable. They consume little more than the poor, and in spite of their natural selfishness and rapacity, though they mean only their own conveniency, though the sole end which they propose from the labours of all the thousands whom they employ, be the gratification of their own vain and insatiable desires, they divide with the poor the produce of all their improvements. They are led by an invisible hand to make nearly the same distribution of the necessaries of life, which would have been made, had the earth been divided into equal portions among all its inhabitants, and thus without intending it, without knowing it, advance the interest of the society, and afford means to the multiplication of the species. When Providence divided the earth among a few lordly masters, it neither forgot nor abandoned those who seemed to have been left out in the partition. These last too enjoy their share of all that it produces. In what constitutes the real happiness of human life, they are in no respect inferior to those who would seem so much above them. In ease of body and peace of mind, all the different ranks of life are nearly upon a level, and the beggar, who suns himself by the side of the highway, possesses that security which kings are fighting for.

Altså: enkeltmenneskers ambisjoner og egeninteresse kan løfte levestandarden til hele samfunn, selv om hensikten bare var å berike en selv. Dette argumentet er kanskje ikke like sterkt støttet hele veien (og bør uansett kontres med argumentet om overklassens conspicuous consumption), men det er en god måte å forstå ideen om den usynlige hånden.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at Adam Smith eksplisitt avfeier at egeninteresse er det eneste vi motiveres av (373-374):

That whole account of human nature, however, which deduces all sentiments and affections from self-love, which has made so much noise in the world, but which, so far as I know, has never yet been fully and distinctly explained, seems to me to have arisen from some confused misapprehension of the system of sympathy.

For mer om denne boka: sjekk EconTalk Book Club.

Maktsyk: født sånn eller blitt sånn?

2010-11-17T03:18:00.000+01:00

Dette er en slags fortsettelse av bloggposten om Henry Kissingers Diplomacy. Denne boka oser av elitisme, og Kissinger er ubeskjeden nok til å la en analyse av den moderne historiens største statsmenn gli sømløst over i sin egen dagbok. Han virker rett og slett ganske stolt av å være statsmann. Kanskje til og med maktsyk.

Et spørsmål å stille seg: blir man maktsyk av å være mektig? Eller havner man i maktposisjoner fordi man er maktsyk?

Grunnen til at jeg tenker på dette er at (1) idag har jeg lest denne artikkelen i Politico om de nyankomne kongressrepresentantene, og (2) i går så jeg dokumentaren Client 9: The Rise and Fall of Eliot Spitzer.

Politico skriver om de ferske kongressmedlemmenes nye hverdag i Washington:

“Now, all of a sudden, people want to take you to dinner, want just five minutes of your time, want to give you things,” said journalist Linda Killian, author of the landmark book “The Freshmen : What Happened to the Republican Revolution,” which chronicled the ’94 class. “It’s a very heady thing.”

“It’s just going to keep hitting you,” Hilleary said. “And no matter how strong you are, it’ll wear you down.”

Det at politikere blir syke av makt blir beskrevet som noe nær en naturlov. De kan bare ikke noe for det. Kanskje har de karakter og viljestyrke når de er ferske i spillet, men det er bare et spørsmål om tid før alle blir Washington insiders.

Så Spitzer: hans historie er forsåvidt bare én i den lange rekken av utroskapssaker blant karrierepolitikere, men den er fascinerende likevel. På et tidspunkt i dokumentaren snakker Spitzer om Ikaros for å forklare sitt eget fall; historien hans er - ifølge ham selv - den klassiske fortellingen om en mann med for stor tro på seg selv, som faller fordi han vil oppnå for mye. Han er en ambisiøs person, og det ligger i hans natur.

Apropos: for en stund tilbake, da jeg postet et utdrag fra dagboken til stortingsrepresentant Arne Kielland (uten sammenlikning forøvrig), tipset Tom meg om denne artikkelen i The Economist. Eksperimenter har indikert at:

people with power that they think is justified break rules not only because they can get away with it, but also because they feel at some intuitive level that they are entitled to take what they want.

Altså: power corrupts.

I samme gate: APM hadde en interessant radiodokumentar for noen år siden (Imperial Washington) om maktkulturen i Washington.

Empathy For The Devil

2010-11-15T04:34:00.000+01:00

Jeg kom nettopp tilbake fra kino. Har sett Inside Job, en veldig engasjerende og grundig dokumentar om finanskrisen. Se den.

Hvis jeg har én ting å utsette på denne filmen er det dette: den gjør ingen forsøk på å se verden med øynene til dem som tok feil. Nå leser jeg Adam Smiths Theory of Moral Sentiments om dagen, så ideen om the impartial spectator er mye i tankene mine. Og det slår meg at denne filmen gjør absolutt ingen innsats for å være upartisk. Det er ikke helt på Michael Moore-nivå, men regissøren har definitivt en agenda; å fordele skyld.

Jeg vet ikke om det gir mening å skille mellom sympati og empati. Men én måte å skille mellom de to ville være å si at sympati handler om medfølelse og forståelse for en annens ulykkelige situasjon, men empati handler om å se situasjonen slik denne personen selv opplever den. Og når det gjelder finanskrisen, synes jeg de virkelig viktige spørsmålene handler om empati: hvordan kunne disse menneskene virkelig tro at dereguleringene ville fjerne risiko?

Jeg kan tenke meg et par ting som gjør det vanskelig å føle empati med dem som er ansvarlige for finanskrisen. For det første har de færreste av dem blitt hardt rammet av krisen (man kan leve godt på en fallskjerm av denne størrelsen). For det andre har de en lite ydmyk livsførsel. Og for det tredje ser de ikke ut til å angre, eller mene at de tok feil.

Det er verken vanskelig eller galt å kritisere menneskene som utgjør samrøret av finansnæring og myndigheter for å ha forårsaket finanskrisen. Men det overser et av de viktigste spørsmålene: hvordan kunne de i all oppriktighet tro at deregulering av finansnæringen ville gi fortjeneste uten risiko?

Det synes jeg er fryktelig vanskelig å forstå.

Sang.

Blogglesing i Kon Tiki-modus

2010-11-12T04:52:00.000+01:00

Jeg bruker Google Reader, og abonnerer etterhvert på ganske mange blogger. Fram til nå har jeg jevnlig scrollet gjennom hele leselisten, for å holde antallet uleste bloggposter på null. Jeg vet ikke om folk leser på denne måten, men jeg har hvertfall gjort det slik.

Men nå er begeret fullt - det nytter ikke lenger. Hvis jeg faller bakpå én eneste dag flommer det over av uleste innlegg. Så nå må jeg skifte lesevaner, og jeg gir opp forsøket på å lese alt.

Det minner meg om Thor Heyerdahls forklaring på hvorfor Kon Tiki måtte være en flåte, og ikke en båt. En båt kan oversvømmes av store bølger, ta inn vann og synke - det kan ikke en flåte. Altså: en båt kan synke fordi den forsøker å holde kontroll på alt vannet, mens en flåte flyter fordi den bare lar vannet passere.

Jeg synes i grunn det er en god metafor på hvordan vi bør forholde oss til informasjon idag.

(Dave Winer nevnte forresten noe på Rebooting The News om dette for noen uker siden: RSS-lesere burde virkelig ikke stresse oss på hvor mye vi ikke har lest.)

Jeg kan ta feil, men...

2010-11-10T00:34:00.000+01:00

Her er to ting som er viktige når vi diskuterer med hverandre:

1: Å innse og innrømme når man tar feil. Det er skrevet en bok om dette, og jeg tipper den bør leses.

2: Å vurdere våre egne argumenter utenfra.

Det første poenget handler om hva man kan gjøre etter at man har bestemt seg (nemlig å ombestemme seg). Det andre poenget handler om hva man bør gjøre før man bestemmer seg (nemlig å tenke seg grundig om).

Hvis du vil høre en tankevekkende podkast om hva det andre poenget egentlig innebærer, bør du få med deg denne episoden av Radio Open Source. Det er et intervju med James Kloppenberg, som har skrevet boka Reading Obama: Dreams, Hope, and the American Political Tradition, om Obamas pragmatisme og hvor den kommer fra. Introduksjonskapitlet ligger forresten gratis på hjemmesidene til forlaget (pdf).

Hvis du vil ha et eksempel på en som ikke er i stand til å vurdere sine meningsmotstanderes argumenter utenfra, kan du gå noen uker tilbake i arkivet til Radio Open Source og høre Noam Chomsky.

Det ligger en god porsjon Adam Smith i dette, særlig ideen om the impartial spectator. Hovedpoenget er at vi må vurdere våre egne argumenter ikke slik våre meningsmotstandere ville vurdert dem, men slik som the impartial spectator ville vurdert dem. Hvis alle gjør dèt, har vi kommet et godt stykke på vei.

Political world

2010-11-08T01:56:00.000+01:00

Det er høst, og jeg hører mer på Dylan igjen. Et av favorittalbumene mine er Oh Mercy.

Her er et vers fra Political World som ikke kom med på albumversjonen, men som er å finne på bootleggen The Deeds of Mercy:

We live in a political world

Senseless men set the pace

You can force yourself in

with a smile and a grin,

but you're better to stay out of the race.

Sjekk gjerne musikkvideoen via Google videos. Ingen premie for å gjette tiåret.

Hvorfor jeg ikke vet hva jeg mener om Big Society

2010-11-06T03:14:00.000+01:00

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg synes om hele Big Society-prosjektet, og ideen om å redusere statlige utgifter ved å bero mer på frivillig sektor (grunnen til at jeg tenker på det her er forresten denne artikkelen: Lauren Collins - All Together Now! og to (av flere) interessante debatter fra RSA: her og her).

Her er noen få tanker:

Jeg er positiv til Big Society fordi jeg mener frivillig arbeid har en verdi i seg selv - og jeg tenker at ethvert samfunn blir bedre av å ha en sterkt sivilsamfunn. Håkon Lorentzen har forresten skrevet en god, liten bok om hva frivillig arbeid betyr for dem som utfører det.

Men jeg er likevel ikke helt overbevist.

For det første: kritikken som venstresiden retter mot Big Society handler om klasseforskjeller; hvis statlige velferdsoppgaver skyves over på frivillige organisasjoner, vil det forsterke sosiale forskjeller. Dette fordi frivillig deltakelse ikke er jevnt fordelt i befolkningen: folk med høyere lønn og utdanning er mer aktive i frivillig sektor enn andre (dette er selvfølgelig også tilfelle i Norge). På denne måten vil Big Society først og fremst komme de mest ressurssterke til gode. Denne kritikken synes jeg er veldig legitim, blant annet fordi den minner meg om Amartya Sen og hans capabilities approach til utvikling. Vi må være mer opptatt av hvordan offentlig politikk påvirker folks faktiske frihet til å leve det livet de har grunn til å verdsette, enn av de abstrakte prinsippene som ligger til grunn for politikken. Det er viktigere at folk faktisk får gode velferdstjenester, enn at vi overser sårbare grupper fordi vi mener prinsippet om frivillig arbeid er så innmari viktig.

For de andre: man kan kritisere Big Society på samme måte som man kan kritisere nudging (eller dulting, som det skal hete på norsk). Det er helt greit at vi ønsker oss et levende sivilsamfunn (eller i Thaler og Sunsteins tilfelle: færre røykere, en befolkning med sunnere kosthold, osv), men det er ugreit å forsøke å tvinge det fram. Det vil si: frivillighet er ikke frivillighet hvis vi framtvinger det med offentlig politikk. Hele poenget er selvfølgelig at arbeidet gjøres frivillig.

Stewart, Colbert og politisk engasjement

2010-10-31T22:10:00.000+01:00

Jeg var på Stewarts og Colberts Rally to Restore Sanity and/or Fear i går. Her er noen bilder og første tanker:

Hun som bar dette skiltet hadde på seg en niqab

Slik så det ut fra der jeg sto. Scenen, og Kongressbygningen, er et sted der framme.

Som vi vet fra Glenn Becks rally i august, er det fryktelig vanskelig å anslå folkemengder i denne byen (On The Media hadde en sak om dette for litt siden), men de samme menneskene som anslo Becks rally til 87 000 deltakere anslår at 215 000 møtte opp for å se Stewart og Colbert.

Her er avslutningstalen:

Først: kritikken fra Stewart og Colbert er først og fremst rettet mot media (les forresten det Jeff Jarvis skriver om rallyet), og sånn sett upolitisk. Selv om hele begivenheten er venstrevridd, handler budskapet om hvordan vi best kan ha meningsfulle og konstruktive politiske debatter.

Men: hva betyr egentlig dette engasjementet? Hvor dypt stikker det? Kvalifiserer det egentlig som reellt samfunnsengasjement?

Helt klart: dette betyr forskjellige ting for forskjellige folk. Rallyet var både en politisk begivenhet (såpass bredt definert at den kan fylles med nesten hvilkensomhelst politisk sak), et humorshow, og noe sosialt og hyggelig å gjøre før kveldens Halloweenfeiring.

Det minner litt om poenget med lønn og motivasjon: det er sjelden bare én enkeltfaktor som motiverer mennesker til handling. Littegrann samfunnsengasjement, litt visshet om at alle andre skal dit, litt godvær - og, som var tilfelle for en person like foran meg i mengden; littegrann lyst til å røyke jazztobakk - dette er bare noen av faktorene som motiverte folk til å komme til rallyet i går.

Apropos: jeg har lyst til å lese boka Entertaining Politics av Jeffrey P. Jones (finnes på Google Books eller Amazon).

Lønn og motivasjon i politikken

2010-10-30T02:49:00.001+02:00

Har vært på kurs idag, og lært mye nytt om amerikansk politikk.

Blant annet denne lille triviabiten: den amerikanske presidentens lønn har bare blitt regulert fire ganger, og alle gangene har vært en fordobling. Årslønnen er idag 400 000 dollar. George Washington tjente 25 000 dollar i året - det tilsvarer noe sånt som fire millioner i dag.

Vi snakket også om en annen ting; høytstående politiske rådgivere - slike som presidentens rådgivere i Council of Economic Advisers - går kraftig ned i lønn sammenliknet med hva de kan tjene i sin sivile karriere. Likevel er det ikke vanskelig for presidenten å få tak i høyt kvalifisert arbeidskraft.

Nå har jeg bare lest deler av Dan Ariely siste bok, The Upside of Irrationality, men eksempelet med lønn i politikken virker å passe veldig godt overens med atferdsøkonomisk forskning; vi motiveres av veldig mye mer enn penger.

Folk er villige til å akseptere lavere lønn, så lenge arbeidet oppleves som å gjøre en forskjell (pun intended).

Hva Amartya Sen betyr i det daglige: del 2

2010-10-28T02:02:00.000+02:00

Tyler Cowen startet en debatt for noen dager siden, om hvilke økonomiske teorier som så langt er lite forstått av det allmenne publikum, og Arnold Kling har foreslått Arrows umulighetsteorem. De siste dagene har det gått en debatten gått på EconLog og Marginal Revolution om hva teoremet faktisk betyr: her, her, og her.

Dette minner meg om en bloggpost jeg begynte å kladde på for lenge siden, og som jeg like gjerne kan gjøre (halv)ferdig. Sånn:

Jeg skrev for en stund tilbake om Amartya Sen, og hva han betyr i det daglige. Kort fortalt: hans perspektiv på rettferdighet minner oss om at det som faktisk skjer i denne verden er viktigere enn det vi skulle ønske skjedde i en perfekt verden. Det betyr at vi bør konsentrere oss mer om å bekjempe faktiske urettferdigheter, og mindre om å finne det abstrakte prinsippet som gir fullstendig rettferdighet.

Her er noe annet (om enn relatert) Sen kan fortelle oss: at flere ting kan være riktig samtidig.

Det høres jo banalt ut, men det blir fort komplisert hvis man først prøver å forstå Sens tolkning av Arrows umulighetsteorem. Én måte å forstå teoremet er at det beviser at det er umulig å aggregere folks preferanser på en måte som samtidig er forenelig med alles individuelle preferanser. Hvis en gruppe av mennesker kan velge mellom tre (eller flere) ulike alternativer, som alle rangerer ulikt, finnes det ingen avgjørelsesmekanisme som kan gi et utfall alle vil være fornøyde med.

Jeg tror dette er ganske nøyaktig, men er heldigvis ikke alene om å slite med å forklare teoremet.

Sen mener derimot at Arrows teorem egentlig viser at kollektiv handling ikke kan vurderes ut fra ett enkelt kriterium. Hvis vi forsøker å vurdere utfall av gruppeavgjørelser etter ett enkelt kriterium, for eksempel hva som ville være en rettferdig fordeling av goder, vil vi få forskjellige utfall avhengig av hvilket kriterium vi bruker. Og: alle utfallene kan kalles urettferdige i lys av de prinsippene vi ikke la til grunn.

Ifølge Sen betyr dette at alle gruppeavgjørelser handler om avveininger, og at det finnes flere legitime argumenter for å vurdere hva som er rettferdig. Jeg synes historien om de tre barna og fløyten som en av dem skal få (fra side 13 i The Idea of Justice) var en ganske god forklaring.

Så skal det sies: ikke alle er enige i Sens tolkning av Arrow (eller av Adam Smith, for den saks skyld), og noen vil mene at han setter seg selv i en tradisjon som ikke egentlig eksisterer. Jeg mener å huske at noe slikt ble nevnt i spørsmålsrunden etter denne forelesningen her.

La meg til slutt ta dette tilbake til hverdagen:

Jeg har inntrykk av at mange mennesker (er de oftest økonomer?) mener at det finnes én enkeltfaktor (for eksempel økonomisk lønnsomhet, eller det allestedsnærværende utility) som er viktigere enn alle andre faktorer. Med Amartya Sen har vi en Nobelprisvinnende økonoms ord på at dette ikke er noe godt argument.

Historien ovenfra og ned

2010-10-24T03:06:00.001+02:00

Et par av de siste kapitlene var fryktelig langsomme, men jeg har omsider kommet meg gjennom hele Henry Kissingers Diplomacy. Dette er 800 sider om internasjonal politikk fra Westfalerfreden til årene etter Sovjetunionens fall.

Jeg skal nøye meg med å dele én eneste tanke:

Kissinger lever i en verden hvor historien skapes av store menn, og han har overhodet ingen problemer med å se seg selv som en av dem. For eksempel skriver han om Richelieu:

Like Machiavelli, he might well have preferred a world of more refined moral sensibilities, but he was convinced that history would judge his statemanship by how well he had used the conditions and the factors he was given to work with. Indeed, if, in evaluating a statesman, reaching the goals he sets for himself is a test, Richelieu must be remembered as one of the seminal figures of modern history. For he left behind him a world radically different from the one he had found, and set in motion the policy France would follow for the next three centuries.

Med dette sitatet i mente er det artig hvordan Kissinger bruker så uforholdsmessig mye plass på å beskrive de begivenhetene av internasjonal politikk han selv har vært med å forme (særlig Vietnamkrigen). Det er selvfølgelig interessant å lese førstehånds beskrivelser av historien, men dette materialet kunne fint vært en bok for seg selv. At han har funnet det naturlig å inkludere sine egne erfaringer i en historie som begynner med Richelieu er, hva heter det? Interessant.

For all del: denne boka er godt skrevet, og fascinerende lesing. Men Kissingers elitisme skinner fryktelig tydelig gjennom.

Det reiser noen spennende spørsmål om makt.

Masteroppgaven

2010-10-22T00:05:00.000+02:00

Jeg leverte masteroppgaven min i september i år, etter en ganske hektisk skrivesommer. Temaet er velferdsstat, innvandring og tillit.

Hele oppgaven kan lastes ned her. Oppsummeringen:

This thesis is concerned with the sustainability of large welfare states in the era of increased immigration. The backdrop for our analysis is a view of the welfare state as a matter of collective action; because generous welfare benefits raise the risk of people free-riding on the public good, citizens will not contribute to the system unless they trust others to abstain from free-riding. Social capital facilitates collective action, and sustaining the welfare state then becomes a matter of sustaining social capital.

There is an ongoing scholarly debate over the importance of face-to-face interactions in civic associations for the creation of social capital, and whether ethnic diversity erodes social capital. This analysis contributes to these debates, using survey data on civic participation among natives and immigrants in Norway.

The analysis finds that immigrants in Norway participate in civil society at similar rates as natives, but also indicates that generalized trust is not dependent on organizational participation. Despite high rates of civic participation, immigrants appear to be slightly less trusting than the overall population.

We find that immigrants and natives rarely interact in civil society organizations. To the extent that we can identify any effects of organizational diversity on levels of social capital, it is weakly negative on the part of natives, suggesting that natives gain greater levels of social capital in homogeneous organizations.

Also, the study finds that civic participation increases peoples’ outwards orientation (bridging social capital), and strengthens within-group solidarity (bonding social capital) simultaneously. We also find civic participation to have stronger positive effects on social capital among immigrants than natives – even when the scope of interactions between immigrants and natives is limited.

In sum, these findings indicate that increased diversity does not appear to be undermining social capital in Norway. Levels of trust and civic participation are high in a comparative perspective, both among natives and immigrants.

Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om denne oppgaven framover, men inntil videre ville jeg i det minste gjøre den tilgjengelig for lesing.

Om å ta feil

2010-10-16T00:06:00.000+02:00

Denne bloggposten går ut til skråsikre mennesker overalt: Kathryn Schulz har holdt en virkelig tankevekkende forelesning på RSA om sin nye bok: Being Wrong. Den handler om hva det betyr å ta feil, og hvorfor noe av det viktigste vi kan gjøre er å innrømme at vi tar feil.

Denne skal jeg definitivt lese når jeg får tid.

Jeg synes dette er et utrolig viktig poeng, kanskje særlig i politiske debatter og verdidebatter. Få ting irriterer meg mer enn folk som uttaler seg som om de besitter Det Endelige Svaret.

Du kan se video av forelesningen her, eller laste ned lydopptak via RSA-podkasten på iTunes.

Politiske personer

2010-10-09T20:17:00.001+02:00

Tidligere NYTimes-redaktør Eva Hoffman hadde en god kronikk om den moderne politikerrollen på Project Syndicate i går. Demokratiet forutsetter at vi har en offentlig sfære, adskilt fra privatsfæren, et trekk som moderne demokratier tar ennå lengre ved å også skille mellom politikeren og privatpersonen. Noen gode avsnitt:

This is undoubtedly to the good, and necessary to the conduct of orderly democratic life; but to those not used to it, the ability to combine enmity with bonhomie can seem counterintuitive. Indeed, it may be that the transition from passionate to impersonal politics is one of the most difficult challenges facing democratizers everywhere.

In pre-1989 Eastern Europe, for example, politicians’ ideological positions were seen as inseparable from their moral, or human, self. Those who were on the wrong side of the political divide were not only guilty of erroneous views; they were seen as wrong in their essence, and therefore to be condemned and hated.

The idea that you could treat political enemies jovially, and perhaps have a drink with them after hours – or enter into a coalition government with them – can seem not only unnatural, but even a bit indecent, in such circumstances. Indeed, in some young democracies, or more volatile cultures, the suspension of personal feeling is not always successfully maintained.

Hoffman peker på lederkampen mellom David og Ed Milliband som ekstremversjonen av frikoblingen mellom det private og det politiske. Hvordan kan vi forvente at to brødre skal kunne utkjempe politiske maktkamper på en måte som ikke er farget av at de er nettopp brødre? Sitat, igjen:

In judging candidates for high office, we are encouraged to eschew “personality politics,” and to disregard such aspects of politicians’ identities as their spiritual lives, their private behavior (unless obvious transgressions are committed), and their appearance and aesthetic tastes. In practice, few of us can manage to compartmentalize our perceptions – and, perhaps, doing so would not be desirable.

We may not want politicians to be driven by self-interest, but we need to acknowledge that they have selves, which are formed by a multitude of factors – and passions. In other words, if we do not want to reduce our vision of politics to policy processing, we need to remember – if only for the sake of fuller and more realistic judgment – that politicians are human, too.

Jeg synes dette er veldig interessant, og er nysgjerrig på å vite hvordan yrkespolitikere egentlig opplever det å skille mellom seg selv og sine kolleger som privatpersoner og som politiske personer. Få andre arbeidsplasser har det på samme måten. Selvfølgelig: de aller fleste av oss har familiemedlemmer, venner og kolleger som vi er uenige med om politikk. Men når politikk er jobben, og kolleger er motstandere? Det må være ganske annerledes.

Nevnte ikke de Botton noe om dette da han var på EconTalk, at han var fascinert av politikk som et yrke? Det ville i så fall vært interessant å lese.

Apropos merkelige vennskap: This American Life handler denne uken om Frenemies. Anbefales på det varmeste.

Aktivisme og teknologi: hvordan være sekstiåtter i tjueti?

2010-09-30T00:54:00.000+02:00

Malcolm Gladwell er flink til å skrive. Noen ganger argumenterer han bra, andre ganger ganske dårlig. Og nå har han altså skrevet en artikkel i New Yorker om sosiale medier, og hva de betyr for aktivisme. Dommen: sosiale medier er ikke egnet for aktivisme som virkelig skal utfordre status quo. Gladwell viser til civil rights-aktivister som kjempet mot skolesegregering i USA på sekstitallet, og påpeker at det trengs en helt annen type organisering for å mobilisere folk til denne typen aktivisme enn det som lar seg gjøre med de nye sosiale mediene.

Her er mine første rotete reaksjoner:

Jeg tenker at det ligger en slags "alt var mye bedre under krigen"-holdning i Gladwells argument. For å si det sånn: jeg skulle gjerne kjempet mot skolesegregering - eller for allmenn stemmerett, eller mot den tyske okkupasjonen for den saks skyld - men disse kampene finner ikke sted i min tid. Dette på samme måte som at sekstiåttergenerasjonen ikke kunne valgt å utkjempe andre verdenskrig. Det er fristende å si at The Times They Have Been A-Changin'. Og da føles det urimelig å bli kritisert for å være på Twitter bare fordi jeg ikke kjemper mot skolesegregering i sørstatene.

Gladwell pirker borti dette poenget på slutten av artikkelen, men

Så: argumentet om at ny teknologi alene ikke er i stand til å felle regimer som i Moldova eller Iran er selvfølgelig helt fair. Men hvem hevder egentlig det motsatte? Clay Shirky (særlig i Cognitive Surplus) er etter mitt skjønn ganske klar på at han har kastet teknologideterminismen på båten, og jeg opplever han som ganske nyansert på dette punktet.

Og når det er sagt, så tror jeg man bør skille mellom aktivisme i etablerte demokratier som vårt, og revolusjonær aktivisme i totalitære regimer. Mange faktorer spiller sammen for å felle totalitære regimer, og ny teknologi er i seg selv ikke nok. Men slik jeg ser det, er dette en ganske annen debatt, og jeg tror de nye medienes betydning for aktivisme i etablerte demokratier bør diskuteres for seg. Tanken er vel at de to fenomenene er for forskjellige til å bli sammenliknet direkte.

Teknologien er uansett ikke den eneste faktoren vi bør diskutere, og dette fører oss til en større ungdommen nåtildags-debatt. Er vi mindre engasjert idag enn ungdom var for førti år siden? I så fall: hvorfor?

I 2008, da sekstiåtterne hadde sitt førtiårsjubileum, ble det gjort en undersøkelse av studentengasjementet på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. I sluttrapporten (tilgjengelig her) beskrives en kjent type blant dagens studenter: Nullåtteren. Begrepet er i utgangspunktet hentet fra den franske sosiologen Thomas Sauvadet, som gjorde en studie av ungdommer som deltok i opptøyene i Paris’ forsteder i 2005. Ivar A. Iversen kalte i Dagsavisen disse ungdommene for nullåttere, og de kjennetegnes ved at de mangler et politisk prosjekt og politiske visjoner.

Det som, ifølge denne rapporten, beskriver nullåtteren er ikke nødvendigvis manglende vilje til engasjement, men følelsen av å mangle en engasjerende sak. Jeg synes det er et interessant poeng.

Kan det være at ungdom i 2010 ikke har de samme sakene å kjempe for som sekstiåtterne hadde? Jeg lurer på det. Å sammenlikne sekstitallets civil rights-aktivister med dagens ungdom på Facebook blir derfor ganske urimelig.

I en Twitterdiskusjon tidligere idag ble jeg bedt om å gi eksempler på sosiale medier brukt til "tung, effektiv aktivisme i Vesten". Jeg vil heller parere med å si at det ikke nødvendigvis er den tunge, effektive aktivismen vi ser etter. For all del: jeg synes det er utrolig beskrivende at anti-lisens-folket mobiliserer så sterkt på Facebook og så svakt in real life, men så er da også NRK-lisensen mindre viktig for folk enn skolesegregering. Det skulle bare mangle.

Igjen er det fristende å ta Shirky i forsvar: han skriver nettopp at de nye mediene har senket terskelen for hva som kan kalles samfunnsengasjement. Det finnes naturligvis en skala i samfunnsengasjement - og å lage en lolcat scorer selvfølgelig lavere på denne skalaen enn f eks pengeinnsamling for Obama. Poenget til Shirky er likevel at passivitet (som i gammeldags TV-titting) ikke engang er på denne skalaen. Lavterskeldeltakelsen som de nye mediene åpner for gir oss all slags ubetydelig skvalder, men er fortsatt ørlite mer civic enn å sitte i sofaen og se TV.

Apropos samfunnsengasjement idag, her er en bokanbefaling til slutt: Guro Ødegårds doktoravhandling om politisk engasjement blant unge i Norge er verdt å lese. Les intervju med henne her.

Har jeg egentlig lyst på en Kindle?

2010-09-26T23:33:00.001+02:00

Jeg har nettopp vært på Politics and Prose, en veldig bra bokhandel like borti gata (takk for tipset, Bente!), og har behov for å sortere noen tanker om e-bøker. Tips og innspill mottas med takk.

Først: jeg har lenge tenkt at jeg har lyst på en e-bokleser. Jeg har lyst på et lesebrett med færrest mulig distraksjoner, og har derfor tenkt Kindle framfor iPad. Sammenliknet med papirbøker ville fordelene med en Kindle være:

Rask og billig tilgang på nye bøker
Plassbesparende, særlig ved reising
Klassikerne er gratis
Bøkene er søkbare

Men nå har jeg altså nettopp ruslet rundt i en god bokhandel, og tvilen setter inn. For det første liker jeg veldig godt følelsen av å være i en fysisk bokhandel. Som så ofte ellers var jeg ikke på utkikk etter noe spesielt, og hadde ikke egentlig tenkt å kjøpe noe. Men akkurat idag fant jeg en signert utgave av Nassim Talebs The Black Swan til rett under 20 dollar. Og den måtte jeg jo kjøpe. En e-bok kan ikke signeres, kan ikke settes i bokhylla, og kjøpes ikke i en fysisk bokhandel. Dette er viktige ting for meg.

En ting til: for en stund tilbake kjøpte jeg den nye Penguin Classics-utgaven av Adam Smiths Moral Sentiments, med et innledende essay av Amartya Sen. Dette er en av bøkene jeg kunne spart meg om jeg hadde hatt en Kindle (lastes ned gratis f eks her), men da ville jeg gått glipp av Sens essay. Jeg kunne kjøpt Penguin-utgaven til Kindle også, naturligvis - men fortrinnet med gratis klassikere er uansett mindre.

Jeg vet ikke hva jeg lander på.

Når eksperter og amatører møtes

2010-09-24T03:03:00.000+02:00

I disse dager lanserer UD en serie av blogger, deriblant Kongressvalgbloggen fra Washington D.C. (full disclosure: jeg er praktikant ved ambassaden dette halvåret, men denne bloggposten står selvfølgelig for min egen regning). Personlig tror jeg bloggplattformen vil være veldig nyttig for UD, men når kunnskapsarbeidere som de departementsansatte tar steget ut i sosiale medier, tror jeg også at mange vil oppleve det som en utfordring.

Spenningen ligger her: Når amatørene (enten de er “folk flest” eller troll i kommentarfeltene) får anledning til å komme med all slags tilbakemeldinger, hvorfor skal ekspertene gidde å engasjere seg på Facebook, Twitter eller en blogg? Har ikke amatørene gjort disse arenaene uinteressante for den opplyste debatten?

Jeg tror denne holdningen er ganske utbredt (for eksempel i akademia), og at den hindrer mange kunnskapsrike folk fra å delta i nettoffentligheten. Og jeg tror det kan være noe å vinne på å overkomme frykten for nettfolket.

Clay Shirkys siste bok, Cognitive Surplus, tilbyr et slags svar. Her går han nemlig langt i retning av Putnam i å mene at alt samfunnsengasjement er av det gode. Det grunnleggende premisset er at enhver kreativ handling - om enn bare å lage en lolcat - representerer et større samfunnsengasjement enn å være en passiv mottaker. Nettet åpner for medvirkning og kreativitet, og er dermed grunnleggende mer civic enn gårsdagens tidstyv, TVen. Amatørens engasjement, uansett hvor langt nede på skalaen av civicness, er uansett mer civic enn passivitet.

Shirky minner dessuten om at eksperten og amatøren har forskjellige rolle å spille, også når de gjør samme aktivitet. Han skriver:

I sing "Happy Birthday" to my children, even with my terrible voice, not because I can do a better job than Placido Domingo or Lyle Lovett, but because those talented gentlemen do not love my children as I do. There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals.

Dette er verken en kritikk av eksperten, eller en hyllest av amatøren. Shirky påpeker bare at eksperten og amatøren fyller ulike roller, selv når de gjør samme aktivitet.

Jeg tror det samme poenget gjelder her i Washington: på Kongressvalgbloggen skal de ambassadeansatte kommentere prognosene for høstens kongressvalg. Mange nordmenn er opptatt av amerikansk politikk, mange har en mening, og mange vil forhåpentligvis kommentere det som skrives på denne bloggen - selv om få av oss har samme grunnlag for å uttale oss som diplomatene. For å si det sånn: hvis Herr Hvermannsen fra Hamar kan gi en like skarp analyse av det amerikanske valget som en norsk diplomat i Washington - ja, da er de begge på feil sted. Men dette gjør selvfølgelig ikke verken Herr Hvermannsen eller diplomaten verdiløs.

Fra dette perspektivet er Andrew Keens argument fra Cult of the Amateur egentlig en skivebom: ekspertise og amatørengasjement er ikke i direkte konkurranse. Det som er nytt med de nye mediene er ikke at amatørene nå vil dominere i debatter som tidligere var forbeholdt de profesjonelle. Amatørene (eller borgerne, som de også heter) har da vel alltid hatt en mening om spørsmål som akademikere, byråkrater, diplomater, og rådgivere vet mer om enn dem? Og dette har ikke hindret dem fra å diskutere disse spørsmålene rundt middagsbordet. Det nye er at vi nå har muligheten til å samles rundt ganske så store middagsbord.

Og selv om ekspertene og amatørene etterhvert kan delta i den samme debatten, fyller de likevel ikke samme rolle. For amatørene har muligheten til å få ytre sine politiske tanker og observasjoner en verdi i seg selv - det er slik vi deltar som samfunnsborgere. Ekspertene stiller vi gjerne høyere krav til, fordi deres deltakelse i debatten ikke bare bør ha en verdi for dem selv - men også for oss andre.

Så her er en oppfordring til kunnskapsarbeidere overalt: gå amatørene i møte og forsøk å lær noe, alle sammen. Alle deler ansvaret for å holde offentligheten konstruktiv, interessant og tilgjengelig. Det er dessuten god grunn til å tro at selv ekspertene kan lære av å gå i samtale med opplyste amatører.

Dette er vel egentlig noe av den samme oppfordringen jeg har rettet til en annen kunnskapsarbeider tidligere.

Nytt argument: Kjønn i konflikt

2010-09-18T18:06:00.000+02:00

Den siste utgaven av argument har vært ute en stund, så nå er det på høy tid å poste artikkelen her på bloggen. Denne gangen har jeg skrevet om hvordan den sosiale konstruksjonen av kjønn gjør sivile menn mer sårbare i krig. Artikkelen bygger på argumentene til Charli Carpenter, som jeg blogget om for en stund tilbake. Referansene finner du i artikkelen og den gamle bloggposten. Jeg har også lagt ut artikkelen her på bloggen.

Jeg synes dette er et veldig interessant tema, og det er synd at jeg ikke hadde tid til å skrive en enda lengre artikkel om dette (skulle gjerne ha skrevet dobbelt så langt). Det store poenget er at menneskerettighetsaktivister ikke arbeider på en kjønnsnøytral måte - og at dette særlig går ut over sivile menn. Jeg synes dette er et viktig poeng, og en nyttig måte å vise at sosialkonstruktivisme er relevant.

Dette var altså min siste artikkel i argument, den fjerde i tallet. Her er de alle sammen:
Sårbare menn
Kapitalister og andre kjeltringer
Kanskje er framskrittet en myte vi må klare oss uten
Ceci n'est pas folk flest (trykket på nynorsk)

Det har vært veldig lærerikt å være med i redaksjonen. Jeg er spesielt takknemlig for at Julie og Marte inviterte meg til å bli med.

Sårbare menn

2010-09-18T18:00:00.000+02:00

(Artikkel publisert i Argument #4 2010)

[Kjønn i konflikt]

Menneskerettighetsorganisasjoner som skal verne om sivile i krigsområder forvalter ikke sitt mandat kjønnsnøytralt. I vernet av «kvinner, barn og andre sårbare grupper» faller menn i militærpliktig alder utenfor.

Ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon det er meningsfullt å studere har fått seg en knekk i den norske offentligheten etter Eia og Ihles hjernevask. Nå skal det være biologi. Men det kan være gode grunner til å se nærmere på sosiale oppfatninger av kjønn – særlig innenfor harde temaer som krig og konflikt.

Mange begreper forstås nemlig ikke som kjønnsnøytrale. Noen ganger er utfallene av disse kjønnskonstruksjonene relativt harmløse, slik som når reklamen for Toros ferdigmat spiller på oppfatningen av at menns matlagingsevner er begrenset til blanding av vann og pulver.

Men andre ganger er den sosiale konstruksjonen av kjønn et spørsmål om liv og død.

Sosialkonstruktivisme
Før vi går videre må vi stoppe opp ved ideen om at internasjonal politikk kan studeres som en sosial konstruksjon. Dette betyr at vi antar at internasjonal politikk utspiller seg innenfor rammene av sosialt konstruerte begreper, som politikere, media, forskere og representanter for ikke-statlige organisasjoner stadig er med på å skape gjennom det offentlige ordskiftet.

Denne typen tilnærminger til studiet av internasjonal politikk er riktignok ikke anerkjent blant alle forskere. Særlig i norske forskerkretser stikker konflikten om sosialkonstruktivismen dypt, og noen avfeier tilnærmingen som vrøvl. Men som vi har lært av Eia og Ihle: det finnes forskere i det store utland som er uenige med våre hjemlige fanatister. Se for eksempel til USA.

Kjønn i konflikt
Den amerikanske professoren Charli Carpenter fra University of Massachusetts-Amherst har studert sosiale konstruksjoner av kjønn blant internasjonale menneskerettighetsaktivister. Hun påpeker at forståelsen av begreper som «ikke-stridende», «sivil» og «uskyldig» ikke brukes kjønnsnøytralt. I konfliktområder undergraver dette menns sikkerhet.

I utredninger og mandater som legger grunnlaget for hjelpearbeid i konfliktområder – blant annet fra FN – defineres formålet med hjelpearbeidet som beskyttelse av «kvinner og barn og andre sårbare grupper». Men problemet med en slik kjønnet diskurs er at menn - som er potensielle soldater, og dermed står i fare for å bli massakrert av militære styrker - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon.

Sårbare menn
Krigen på Balkan på 1990-tallet illustrerer poenget. Ifølge Carpenter fulgte den etniske rensingen av bosnjaker og kroater et karakteristisk mønster: etter vedvarende blokkader og artilleribeskytning inntok soldater byene til fots. Internasjonale hjelpeorganisasjoner bidro i evakueringen av sivile fra byen, mens beleiringsstyrkene søkte etter stridende menn i militær alder. I denne prosessen ble ikke-stridende menn i militær alder særlig sårbare.

Det viktige poenget er at selv om det gir mening å se på kvinner og barn som sårbare grupper i konfliktområder, er det samtidig ingen grunn til å ekskludere sivile menn i militær alder fra gruppen av «sivile» eller «sårbare» personer. Når begrepene følger det Carpenter kaller en kjønnsessensialistisk logikk – alle kvinner er uskyldige sivile, alle menn er soldater – blir sivile menn særlig utsatt for fare.

Carpenter siterer en uttalelse fra Hillary Clinton: - Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat.

For publikum
Hvorfor utelates sivile menn fra vår forståelse av de uskyldige i krig? Ifølge Carpenter kan dette forstås som en effekt av hjelpeorganisasjonenes markedsføring.

Internasjonale menneskerettighetsaktivister gjør det meste av sitt operative arbeid i konfliktområder og i mindre utviklede land. Men avgjørende støttegrupper, og særlig donorer, holder til i rike land. For å appellere til vår samvittighet må man bruke sterke virkemidler og en ukomplisert narrativ. Ingenting er mer uskyldig enn kvinner og barn.

Men denne kommunikasjonen er med på å befeste en forståelse av hvem som må prioriteres for evakuering fra konfliktområder. Og hvem som kan klare seg selv.

Les mer
Carpenter, Charli. (2005). «“Women, Children and Other Vulnerable Groups”: Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue», International Studies Quarterly 49 (2): 295–334

Carpenter, Charli. (2003). «'Women and Children First': Gender, Norms, and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95», International Organization 57 (4): 661-694

Se også Charli Carpenters leseliste om kjønn og internasjonal politikk på webutgaven av Foreign Affairs.

Tea partiers

2010-09-12T23:11:00.003+02:00

Var nettopp en tur nede i byen, og snublet over et Tea Party rally foran Capitol. Mange kreative plakater å se. Derfor: noe så sjeldent som en bildebloggpost:

Uansett hvor drøye mange av disse plakatene og slagordene er, synes jeg det virkelig overraskende er at folk faktisk møter opp til demonstrasjonene. Man kan si mye rart om dette folket, men samfunnsengasjement har de.

Uenige generaler

2010-09-08T02:52:00.000+02:00

Charli Carpenter og kollegene hennes på Duck of Minerva og Lawyers, Guns and Money er gjengangere her på bloggen. Det er rett og slett fordi jeg synes de skriver mye smart. På dagens Bloggingheads diskuterer hun med LGM-kollega Robert Farley under overskriften "The Blogger and the State".

Et av poengene som kommer fram i diskusjonen gjelder Matthew Motens artikkel i siste Foreign Affairs (som jeg ikke har lest) om politiseringen av militæret.

På et punkt sier Carpenter at det ikke nødvendigvis er så dumt om generaler uttaler seg offentlig om politiske spørsmål, eller tar offentlige standpunkt som går imot politisk ledelse - så lenge generalene senere adlyder politiske avgjørelser. En kultur som tillater generalene å ha en mening om politiske saker, og være uenig med politisk ledelse, er en styrke, mener Carpenter. Hun sier: hvis presidenten er trygg på seg selv som leder, kan han tolerere at generalene er uenige - fordi han vet de vil følge politiske avgjørelser når de er fattet.

Nå er det selvfølgelig viktige forskjeller mellom militæret og resten av statsapparatet, men jeg tenker at det samme poenget kan overføres til byråkratiet (og diplomatiet?). Dette er hvertfall en ting å tenke på når forvaltningen skal bli mer synlig i sosiale medier: det er ikke nødvendigvis krise hvis folk i embetsverket har meninger om politiske spørsmål.

IP 2.0

2010-09-07T04:08:00.000+02:00

Charli Carpenter og Dan Drezner har en artikkel i siste utgave av International Studies Perspectives med tittelen International Relations 2.0: The Implications of New Media for an Old Profession (såvidt jeg vet finnes den bare bak betalmurer). Artikkelen handler om hva web 2.0 betyr for internasjonal politikk, og for IP som fagfelt. Det er forsåvidt interessant nok i seg selv, men jeg tror også den har overføringsverdi til andre felt.

Her er noen av de viktigste poengene fra artikkelen, slik jeg ser det:

- Ny kommunikasjonsteknologi forandrer rommet som internasjonal politikk utspilles i. Carpenter og Drezner nevner flere eksempler, deriblant Twitters betydning i forbindelse med valget i Iran i fjor. Det viktige her er ikke nødvendigvis hvilke aktører (menneskerettighetsforkjempere eller despoter) som er best til å benytte mulighetene de nye mediene åpner - poenget er at de nye mediene har forandret måten disse interagerer med om omverden. Carpenter og Drezner skriver:

These examples suggest the importance of new media to many of the conventional functions associated with the national security state, as well as domestic and transnational state-society relations. Foreign policy is increasingly mediated by information technology in ways that require serious attention from IR scholars.

Jeg tenker at man kan bytte ut foreign policy og IR med nesten hvilket som helst annet samfunnsvitenskapelig fagfelt, og at denne setningen fortsatt vil gi mening.

- Forskere som blogger uttaler seg nødvendigvis oftere offentlig. Ved å blogge om dagsaktuelle temaer/debatter viser forskerne gradvis mer av sine egne standpunkter, og det blir vanskeligere å skjule politiske og faglige overbevisninger. Denne åpenheten kan vi gjerne ønske velkommen, men den vil trolig også være en brems for nye bloggere til å kaste seg utpå.

- Forskere formidler allerede artikler og working papers via nettet, slik at forskningen deres skal være tilgjengelig for andre. Men dette forutsetter at leserne aktivt leter opp forskernes artikler - en veldig ineffektiv måte å spre informasjon. Carpenter og Drezner trekker på McCubbins og Schwartz artikkel fra 1984 (Congressional Oversight Overlooked), og ideen om police patrols vs. fire alarms for å vise at nye medier er mer effektive. Det store poenget her er at forskningsformidling via gammeldagse nettsider bare er relevant for lesere som vet hva de er på utkikk etter, og som er villige til å bære kostnaden ved å lete (police patrols), mens formidling via sosiale medier også kan varsle dem som ikke konstant patruljerer etter denne informasjonen (fire alarms). Dette poenget synes jeg var veldig godt, og kanskje det som er mest overførbart til andre felt.