Kanskje man heller bør lese oversettelser

Det er vel ikke egentlig noen gode spørsmål om lesing som begynner med ordet bør, men likevel: bør man lese romaner på originalspråket eller i oversettelse?

For min egen del tror jeg det delvis er fordi jeg vil holde engelsken vedlike, og delvis fordi jeg tenker at jeg kommer nærmere teksten som forfatteren mente å skrive, at jeg helst leser engelske bøker på originalspråket. Men det kan være gode grunner til at vi heller bør lese på morsmålet vårt, i hvert fall hvis vi tenker at lesing kan fremme empati.

Det var nemlig et innslag på On the Media for en stund tilbake, som handlet om en undersøkelse av hvordan folk resonnerer om moralske spørsmål på morsmålet og andrespråket.Forskerne presenterer respondentene med forskjellige varianter av et moralsk dilemma som ofte går igjen i denne typen undersøkelser: vogn-dilemmaet.

I korte trekk: du står på en gangbro over et togspor, ved siden av en (veldig) tjukk mann. En vogn kommer rullende, den har retning mot fem personer som står i sporet. Hvis vognen får rulle videre, vil den få fart nok til å drepe de fem. Men tjukken er tung nok til å stanse vogna, hvis bare du dytter ham foran. Men i så fall vil han dø. Spørsmålet er: ville du ofre ett liv for å redde fem?

Respondentene som får dilemmaet presentert på andrespråket sitt, er oftere villige til å dytte tjukken. Altså: på andrespråket resonnerer vi mindre emosjonelt, mer strengt rasjonelt. Så hvis i hvert fall én av godene ved lesing er at det fremmer empati, er morsmålslesing mer effektivt. Vi får ikke den samme nærheten til moralske problemer, vi ser ting mer i svart-hvitt, når vi leser på andrespråket.

Studien finner du her.

(Jeg har nettopp lest Ian McEwans Lørdag i oversettelse. Så nå ville jeg vel ikke dyttet tjukken?)

Om Morfar, Hitler og jeg

Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg (2014) er en god bok. Ikke først og fremst fordi hun skriver så skarpt om smerten (hennes egen og familiens) ved å oppdage og forholde seg til at morfaren har en fortid som SS-mann, men fordi hun tar det neste steget. Jackson, som selv har løpt langt utpå venstrefløyen, gransker sine egne politiske overbevisninger med den samme grundigheten, og spør: hvorfor trodde hun på 11.-september-konspirasjonene, hvorfor ønsket hun revolusjon? Og hvorfor har hun stadig lett etter det ene svaret som skal svare på alle spørsmål, hvorfor trekkes hun mot det totalitære?

Hvis vi skal ha noe håp om å hundre radikalisering av ungdom, er det sånne spørsmål vi må stille.

Og apropos: da Saskia Sassen (ja, den Sassen, hun fra sosiologipensumet) vokste opp i Argentina var Adolf Eichmann en nær venn av faren. Willem Sassen hadde selv vervet seg til SS, og skrev propaganda for nazistene under krigen. Datteren framholder at det var en journalistisk motivasjon som lå bak. Ikke at alle familier behøver håndtere fedrenes nazisympatier på samme måte, men i dette intervjuet virker Sassen å mangle hva det nå enn er Ida Jackson har mobilisert for å skrive sin bok.

En tvilsmurstein i byråkratfleisen

John Ralston Saul åpner forordet til nyutgivelsen av Voltaire's Bastards: The Dictatorship of Reason in the West med å slå fast at evnen til å omfavne tvil i krisetider et tegn på styrke. Deretter følger seks hundre sider om hvor ille det er at vestlige demokratier styres av teknokrater som tror at rasjonalisme kan besvare alle spørsmål. Det er nok til å tvinge tvilen fram i noen og enhver.

Poenget til Saul er selvfølgelig ikke at vi ikke behøver rasjonell tenking. Det han kritiserer er ideen om at kun rasjonelle argumenter er gyldige - at et rasjonelt argument nødvendigvis veier tyngre enn moral, sunn fornuft (common sense), eller humanisme. Boka er en kritikk av den styrings- og administrasjonslogikken som anvendes på alle politikkfelt i vestlige demokratier, hvor det har blitt viktigere å gjøre oppgavene som systemet krever av seg selv, enn å løse samfunnsoppdraget systemet er satt til å håndtere.

Det går en linje fra inkvisisjonen til byråkratiet, mener Saul, og det er ideen om at alle spørsmål må ha et korrekt svar.

For de av oss som bruker arbeidsdagen på å skrive tekst for staten er denne boka en murstein av tvil rett i fleisen. Dette sitatet er fra side 9:

The wordsmiths who serve established power, on the other hand, are always devoted to obscurity. They castrate the public imagination by subjecting language to a complexity which renders it private. Elitism is always their aim. The undoubted sign of a society well under control or in decline is that language has ceased to be a means of communcation and has become instead a shield for those who master it. 

Var det en god idé å lese denne boka akkurat idet årsrapporten skal skrives? Jeg tviler, men det er nok bedre sånn.

PS: Saul var gjest på EconTalk for en stund tilbake, det var da jeg først hørte om ham og denne boka.

Utenrikspolitikkens Veldig Viktige Byråkrater

En ting som irriterer meg mer enn det burde, er folk som omtaler utenriksministeren som Umin (jeg har hørt folk i utenriksbyråkratiet gjøre dèt). Ikke Stø-re, Ei-de, Bren-de, men U-min. Hvorfor bruke en forkortelse med to stavelser for å omtale en person med etternavn på to stavelser?

Logikken, så langt jeg kan forstå, må være noe sånt som at "Hvis det jeg sier høres viktig ut, må det være fordi jeg er en viktig person." Mange har lyst til å være viktige.

Diplomatiet er prestisjefylt, og utenrikspolitikken er diplomatenes domene - den er nesten upolitisk. Dette er det store globaliseringsparadokset; livene våre leves på måter som ikke lar seg ramme inn av nasjonalstaten, men likevel er det globale styringssystemet overlatt til nettopp suverene stater. Byråkratene i dette systemet kaller vi for diplomater, og de framstår som veldig viktige mennesker. Med ryggdekning i Machiavelli og Kissinger kan de fortelle oss at systemet de arbeider i er et delikat felt, hinsides den moralen vi forholder oss til på det mellommenneskelige nivået. Men sånn burde vi vel ikke ha det?

Carne Ross, som omtaler FNs sikkerhetsråd som "a curiously dry and boring place to work", har skrevet et par bøker som kan hjelpe å stikke hull på diplomatiets prestisjeballong. De to bøkene er Independent Diplomat: Dispatches from an Unaccountable Elite (2007) og The Leaderless Revolution: How Ordinary People Will Take Power and Change Politics in the 21st Century (2011), Den første er den sterkeste. Bok nummer to er til tider mer av en selvhjelpsbok, med lettvinne analyser og enkle løsninger tilpasset den flyplassbokkjøpende businesslederleseren.

Da er Independent Diplomat (som også er navnet på konsulentselskapet Ross har stiftet for å hjelpe ikke-statlige grupper til å lobbe i FN-systemet) en bedre bok, Den er mer pessimistisk, litt mer kranglete, og har flere konkrete og mer uglamorøse beskrivelser av kontorhverdagen i toppdiplomatiet enn den andre boka. Slik som da Ross, den gangen utstasjonert i Kabul, tar avskrift av en artikkel på BBC.co.uk som diplomatene hjemme i London også må ha lest, hemmeligstempler den, og sender telegrammet hjem. De bestilte et telegram om en bilbombe i Jalalabad, og det var dèt han ga dem.

Byråkrater jobber med tekst, enten politikkfeltet deres sorteres som innenriks eller utenriks. Ross viser hvor langt unna virkeligheten denne tekstproduksjonen kan være.

Disse bøkene er ikke bare et angrep på diplomatene, men en kritikk av ansvarsfraskrivelsen fra Folk Flest. Det er vi som tolererer at storpolitikken overlates til eksperter. Ross betegner etterhvert løsningen som anarki: vi må ikke la myndighetene styre verden for oss, vi må styre selv. Vi lever i en verden som krever at vi på en eller annen måte gjør oss selv til verdensborgere. Dermed går bøkene hans godt sammen med Protest Inc., om profesjonaliseringen av transnasjonale aktivistgrupper, og Ethan Zuckermans Rewire, om framveksten av globale lokalnyheter.

PS: Hvis du setter pris på den slags, burde du også få med deg Iver Neumanns At Home With the Diplomats (2012). Han beskriver for eksempel hvordan det tar en halv diplomatarbeidsdag å fylle ut riktig skjema for refusjon av utlegg for møtemat. Da minner boka om en slags Etaten fra Victoria Terrasse.

Maskinhodet tenker

Jeg trodde jeg hadde gått lei av journalistkommentatorer som stadig skriver Boka Om Hvordan Internett Forandrer Alt Til Det Bedre/Verre, men Rebecca Schinsky på BookRiot-podkasten har insistert på at Clive Thompsons Smarter Than You Think er den beste nonfictionboka hun leste i fjor. Så jeg ga den en sjanse.

Dette er en kjapplest bok om hvordan vi kan bruke teknologien til å bruke huet bedre. Og det er noen fine poenger her, særlig for de som er bekymret for at lesing og skriving taper når verdenstempoet øker. For det er lett å glemme, men fram til 1990-tallet var det veldig uvanlig at folk flest skrev noe som helst utenfor jobb eller skole. Nå skriver flere mer enn før, om enn bare statusoppdateringer og meldinger til mor. Dette er ikke en verden hvor teksten taper. Vi er mange som skriver. Og tekst er ikke bare en oppsummering av tanker, men et verktøy for tenking.

Denne typen internettbøker blir ofte bare karikaturer av et argument, enten for (Jarvis) eller imot (Morozov) teknologien generelt. Og som Thompson skriver; det er alltid mer kred knyttet til å være kritisk, så teknologipessimistene framstår ofte med større integritet. Thompson selv er mer nyansert; teknologien gjør det lettere å bli distrahert, men åpner samtidig for typer av sosial tenking som oppdagelsen av skriftspråket og bildene allerede har vist at kan ta tenkingen vår til et nytt nivå.

Du kan bruke tiden din på verre ting enn å lese denne boka.Og få gjerne med deg dette intervjuet med Thompson, om hans personlige forhold til lesing.

Ingen enkel historie

I februar, da Penguin ga etter for hindunasjonalistenes søksmål og protester, og trakk Wendy Donigers The Hindus: An Alternative History (2010) fra det indiske markedet, bestemte jeg meg for at dette er en bok jeg vil lese. Den lå ulest noen måneder, men jeg har nå lest omtrent en tredjedel (nok til at Det Store Poenget har sunket inn, men ikke nok til at jeg har forstått nyanser og detaljer) og jeg tenker på hvorfor jeg tenkte at dette var en bok jeg vil lese.

Dette er, som tittelen sier, en alternativ historie. Doniger driver historieskriving som eksplisitt utfordrer det konvensjonelle, og prosjektet er å vise hvordan de underprivilegerte (kvinner, kasteløse, og dyr) har formet hindukulturen. Hun mener at konvensjonell historieskriving overvurderer bidragene fra menn og brahminer. Det er gjerne disse som har skrevet historien, og den særlige statusen til sanskrit som skriftspråk er en av mekanismene som forfatteren mener bidrar til å nedvurdere de alternative historiebærerne. Kritikerne mener boka er full av faktafeil, og at den er et angrep på Hinduismen.

Sjekk gjerne denne artikkelen, hvor Doniger selv oppsummerer argumentet og kontroversen.

Det Store Poenget i denne boka er, sånn jeg (til nå) ser det, at kulturer ikke kan reduseres til én fortelling. For hindukulturens del betyr dette at dyr, kvinner og kasteløse ikke har fått tilstrekkelig anerkjennelse for hva de har betydd for kulturen. Og selvfølgelig: ved å påpeke disse gruppenes bidrag, mener Doniger å gi kulturen et kompliment, ikke en kritikk.

Så til poenget: jeg har ikke lest mye om India. De viktigste bøkene for meg har vært den Martha Nussbaum har skrevet om hindunasjonalistenes vold mot muslimer i Gujarat, og den Amartya Sen skrev om indiske tradisjoner for toleranse, ateisme og rasjonalitet. Og da jeg bestemte meg for å lese boka til Doniger, var det nok delvis fordi den virket å stemme overens med mine fordommer. Jeg synes ikke det gir mening å snakke om kulturer som adskilte, rene og uforanderlige enheter. Å lese denne boka er for meg altså å finne flere grunner til at jeg kan fortsette å mene noe jeg allerede mente.

Det er kanskje en arrogant måte å forholde seg til ny kunnskap, men det er i så fall en arroganse som er vanskelig å rømme fra.

Sånn ellers: for å slå tilbake mot sensuren, er boka gjort tilgjengelig, gratis, som pdf. Diverse nedlastingsmuligheter finner du på denne siden.

Musikk og islam

Én måte å bedømme hvor bra en bok er, er etter hvor mange flere bøker den gir deg lyst til å lese. Sånn sett er Race, Empire, and the New Muslim Youth Culture (2014) av Hisham Aidi en virkelig, virkelig god bok.

Tematisk biter boka til Aidi over mye, kanskje for mye; den handler om forholdet mellom politisk aktivisme og musikk (jeg trodde først den bare tok for seg politisk engasjert hip-hop, men her er jazz, pakistansk punk, gnawa-reaggea, og mer), og om hvordan forskjellige muslimske identiteter kommer til syne gjennom musikk. Her er òg noen interessante avstikkere om jazzdiplomatiet i årene etter andre verdenskrig, om hvordan folk fra Midtøsten har skiftet kategorier innen den offisielle amerikanske rasekategoriseringen, om hvordan myndighetene (særlig det amerikanske diplomatkorpset) prøver å mobilisere denne musikken for å vinne hearts and minds blant unge muslimer i Europa og Midtøsten, og om hvordan muslimer framstiles i brasilianske telenovela'er, som til sammen gir følelsen av å ha lest et par bøker i ett jafs.

Og den gir meg lyst til å lese mer. Øverst på leselista kommer Paulla Ebrons Performing Africa, selvbiografien til Malcolm X, og The Amusement of the Foreigner, en reiseskildring skrevet av en arabisk reisende til Brasil i 1871 (som til alt overmål er å finne i engelsk oversetning som gratis pdf via York University i Toronto),

Det store poenget å ta med seg fra boka til Aidi, som er spesielt relevant nå om dagen, er at islam ikke er én ting. Aidi hjelper oss bli kjent med noen av de forskjellige subkulturene og sjangrene som finnes der ute - og her hjemme.

Til slutt: et sitat å ta med seg, om hvordan antiimperialisme og hybriditet lar det brasilianske samfunnet forholde seg mer uanstrengt til islam:

Racial and ethnic tensions do abound in Brazil, but what the South American giant does illustrate, richly, is the extent to which Western states understand Islam through their own identity. In France, Islam is perceived as a threat to secularism; in Holland, it’s a menace to multiculturalism; in Austria, people speak of the “gates of Vienna” and Ottoman reconquest. But in Brazil, a nation that views itself as hybrid and anti-imperial, the standard wisdom is that “mixing” with Islam will only make the country more mixed and voluptuous and anti-imperial.

Aidi er forresten også på Twitter, og verdt å følge.

Skriver for penger

En fin, liten scene i Teju Coles Every Day Is for the Thief, hvor hovedpersonen vender tilbake til Nigeria etter femten år i USA, finner sted på en av de mange nettkafeene som har dukket opp i Lagos mens han var borte. Mannen som sitter ved PCen ved siden av ham skriver en epost, sakte, med bare én finger på tastaturet. Ord dukker opp på skjermen: transfer, dear friend og deposited into your account forthwith, og det viser seg å være et Nigeriabrev som blir skrevet. En streng plakat på veggen forteller at kaféeieren ikke aksepterer svindelbrevskriving i lokalet, men mannen godtar risikoen, skriver likevel, og håper at noen vil bite på.

Jeg synes det er fint når forfattere skriver om andre folk som skriver. For det har etterhvert blitt mange av oss som går på jobb hver dag for å sitte ved en PC og skrive. Om ikke det er romaner, eller svindelbrev, så skriver vi rapporter, notater, sakspapirer, epost. Også de som ikke har tastaturjobber skriver kanskje likevel daglig, om så bare en statusoppdatering på Facebook eller en melding til mor.

Mye tekst er trivielt og teit, og noe er ren svindel, men vi er mange som skriver og som håper at teksten vår treffer.

Når historien er slutt

Det finnes en del bøker som jeg ikke har lest, men likevel innbiller meg at jeg har forstått godt nok til å la ligge ulest. Francis Fukuyamas The End of History and The Last Man har fram til nå vært én av disse. Men det var en god idé å endelig lese hele.

Argumentet til Fukuyama, som mange kjenner fra artikkelen han skrev i 1989 (fast innslag på pensumlister i internasjonal politikk), er at det ikke finnes noen måter å organisere et samfunn på som bedre ivaretar våre ønsker om velstand og anerkjennelse, enn kombinasjonen av kapitalisme og demokrati. I de landene hvor demokratiet og kapitalismen er sikret, har Historien (med stor H, fortellingen som oppsummerer menneskehetens utvikling) nådd sitt endepunkt, og deretter skjer det ingen alvorlige systemendringer. Når denne boka bruker tre hundre sider på å utdype argumentet fra en tredvesiders artikkel betyr ikke det at den er for lang. Som leser er det bedre å bo i en idé over litt tid, enn å sluke kortversjonen og hoppe rett til kritikken.

Her er to tanker etter å ha lest boka:

1: Kjernen i dette argumentet virker å være mer utbredt, og mindre kontroversielt, enn jeg har tenkt at det er. Mange ønsker riktignok å finpusse på både kapitalismen og demokratiet, slik at systemet kan balansere frihet og likhet litt annerledes enn i dag. Men hvor mange er det som i fullt alvor vil avskaffe kombinasjonen av markedsøkonomi og demokrati? Eller som ikke ønsker de samme frihetene for folk i diktaturer og ufungerende demokratier? Sånn sett er dette en viktig bok å lese, spesielt de kapitlene som framstår arrogante på grensen til det imperialistiske, fordi det er vanskelig å være uenig. Argumentet til Fukuyama er dessuten ganske likt for eksempel Sen og Nussbuams kapabilitets-tilnærming; at det finnes noen almengyldige kriterier for hva som utgjør et godt liv, og at det beste for alle mennesker vil være å leve i et samfunn med politisk og økonomisk frihet.

2: De av oss som bor i rike demokratier står i fare for å bli bortskjemte drittfolk. Tittelen på denne boka har altså to deler: den handler om historiens slutt og om det siste mennesket. Ideen om dette siste mennesket er fra Nietzsche, og det er dette også Jon Hellesnes har skrevet om: menneskene som lever dovent og likegyldig i materiell velstand og politisk trygghet, uten interesse eller engasjement for noe større enn seg selv. Alle påstått samvittighetsfulle mennesker i rike land bør rødme av dårlig samvittighet. Lever du som om din helse og trivsel er det viktigste i verden? Da bør du skjerpe deg. (Ja, jeg føler meg truffet.)

PS: Tungvekterne Walter Russell Mead og G. John Ikenberry hadde forresten en framogtilbake om Fukuyama i Foreign Affairs tidligere i sommer. Mead mener at Krim-bruduljene viser at historien og geopolitikken er tilbake, mens Ikenberry mener den liberale verdensordenen står seg. Verdt å lese, det òg.

Inkludering som diskriminerer

Stadig flere institusjoner utarbeider mangfolds- og inkluderingsplaner, og mangfold begynner (så smått) å bli et positivt ladet ord i næringslivs- og ledelseslingoen. Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss for diskriminering?

Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.

Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).

I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.

Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:

If diversity is to remain a question, it is not one that can be solved. Indeed the critiques offered in this book are critiques of what follows when diversity is offered as a solution.

Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.

Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.

Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den.