Hvordan tenke om flerkultur: indisk inspirasjon

Mange europeere er bekymret for hva det innebærer at vi må leve med en muslimsk minoritet, og frykter at den europeiske kulturen trues når det blir flere av nykommerne. Da kan det være nyttig å se til India, et demokrati med lang erfaring med dette.

En spesielt nyttig bok er Amartya Sens The Argumentative Indian (2005), en samling med seksten essays om indisk historie, kultur og identitet. Boka er en advarsel mot enkle og ryddige definisjoner av kulturer, og en demonstrasjon av hvordan en nasjonal identitet kan håndtere selvmotsigelser og variasjon.

Én anmelder har sammenliknet denne boka med Edward Saids Orientalismen, det er kanskje å overdrive, for så ruvende er den vel ikke, men begge fremmer den samme advarselen mot å definere kulturer snevert og enhetlig. Sen konfronterer bildet av India som et åndelig og mystisk motstykke til Vestens rasjonalisme, og viser fram de lange indiske tradisjonene for vitenskapelighet, kritisk tenking, ateisme, og toleranse. Et av hans favoritteksempel er Akbar den Store, keiseren som praktiserte religiøs toleranse og multikulturalisme på en tid da europeere var opptatt med inkvisisjon og brenning av kjettere.

Boka spenner over brede temaer, men i og med at den er en essaysamling, og det er stor overlapp mellom tekstene, blir det en del gjentakelser. Likevel: vel verdt å lese.

Og ja, Martha Nussbaum tok forresten opp mye av det samme i sin The Clash Within (2007). Her beskriver hun den voldelige hindunasjonalismen, og angrepene på den muslimske minoriteten i India. Hun mener at den virkelige sivilisasjonskampen foregår innad i demokratiet, mellom de som behøver renhet og enhet og de som kan leve med forskjeller, og innad i hver og én av oss, mellom aksepten for sårbarhet og forskjellighet og impulsen til kontroll og dominans. Det synes jeg er et nyttig argument her til lands også.