Sommersoundtrack: Acid Rap

Noe jeg hører på i sommer, som gjør meg både oppspilt og melankolsk og litt ekstra redd for voksenlivet, er Acid Rap. Dette er andre mixtape fra Chance The Rapper, en tjueåring fra Chicago som folk som burde vite hva de snakker om sier at vil bli noe stort. Jeg hadde ikke visst om denne utgivelsen, selvfølgelig, hvis ikke det hadde vært for at Andrew Noz anbefalte den da han var innom Bullseye med Jesse Thorn i mai.

Det er stor spennvidde her, fra swagger til melankoli, og Chance binder det sammen med nasal nynning, barnslige hyl, og tempo og rytme som nesten ikke er til å tro.

Det er de mest hjertelige av låtene som fenger meg først. Høydepunktene er de sjelfulle messingblåsere på Good Ass Intro, røykhosterytmen på Cocoa Butter Kisses (en barndomsnostalgisk låt om at mamma ikke lenger vil gi deg en klem fordi du lukter røyk, som også inneholder en uventet fysikkreferanse fra gjesteartist Twista: When it comes to rockin' fast, I'm the Higgs-Boson), og kanskje mer enn noe annet: det korte mellomspillet That's Love, som er så uironisk søtt at han faktisk kommer unna med det; What's better than rhymes, nickles, dimes, dollars, and dubs / Is dialing up your darling just for calling her up / There ain't nothing better than falling in love.

Det tok meg litt lengre tid å sette pris på de mørkere og innadvendte sporene, som Chain Smoker og Acid Rain, men de vokser på meg. Chance viser frykt og sårbarhet, særlig i andre halvdel av Pusha Man. Drapsraten i Chicago stiger med sommervarmen, og Chance håper at våren varer: I heard everybody dies in the summer, so pray to God for a little more spring. Dysterheten dominerer, men når han åpner sistesporet, Everything's Good, med å snakke med pappa på telefonen, og messingblåserne kommer tilbake, da høres det ut som det er håp likevel.

Så viser det seg at Chance kommer til Norge til høsten, med Europaturneen til Macklemore & Ryan Lewis. Kanskje verdt å få med seg.