Onkel Milton

Jeg sitter og ser gamle episoder av Milton Friedmans TV-serie Free to Choose, og tenker at kapitalisme er kjempestemning. Greit nok - dette er amerikansk infotainment fra 1980, med all kaldkrigsklartale det medfører. Men det er trivelig å drikke kapitalismekakao med onkel Milton.

Gjennom ti episoder forsvarer Friedman det frie markedet. Første halvdel av hvert program er dokumentar/argument fra Friedman, andre halvdel debatt mellom Friedman og gjester.

Og dette er altså mannen som i Naomi Kleins The Shock Doctrine portretteres som en slags økonomisk Dr. Mengele. Det er ganske unyansert, selv til Klein å være. Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne: Hvis man vil gi legitim kritikk av dagens kapitalisme kan man finne adskillig bedre forfattere - endatil journalister - enn Naomi Klein.

For meg ser det fortsatt ut som den radikale venstresiden har noen tydelige likhetstrekk med Friedman og høyresiden. Begge sider er for eksempel skeptiske til proteksjonisme (gjerne begrunnet med at arbeidere i den tredje verden lider av å stå uten adgang til våre markeder), og lite begeistret for at private selskaper skaffer seg politisk innflytelse og kontroll over byråkratiet.

Dessuten - og dette kan være det viktigste - deler både Klein og Friedman en grunnleggende optimisme og framskrittstro. De argumenterer for politiske reformer som de mener vil gjøre verden mer rettferdig, og frigjøre individet fra de urettferdige maktstrukturene som omgir dem.