Om penger og verdier

How Much is Enough, skrevet av far og sønn Skidelsky (senior er professor i politisk økonomi og Keynes-biograf, junior har doktorgrad i filosofi) er en bok som er vel verdt å lese. Ikke først og fremst fordi svarene den gir er så veldig overbevisende, men fordi den reiser et viktig spørsmål som bare ser naivt ut fordi trangsynt samfunnsøkonomi har så altfor stor definisjonsmakt. Spørsmålet er: hvor mye penger trenger man for å leve et godt liv?

Startpunktet for boka er et essay som Keynes skrev i 1930: Economic Possibilites for our Grandchildren.  Keynes skrev at dersom produktivitetsveksten kunne bli tatt ut i redusert arbeidstid, så ville det bare være et par generasjoner igjen før vi ikke behøver å jobbe i det hele tatt. The Skidelskys forsøker å ta spørsmålet på alvor: hvorfor har vi ikke tatt ut den store effektivitetsøkningen i mindre arbeid? De mener Keynes glemte å ta høyde for to ting: at våre preferanser for levestandard ikke er absolutte, og at gevinstene ved produktivitetsveksten ikke nødvendigvis tilfaller oss alle like mye. Henvisningene går for eksempel til (vår egen) Thorstein Veblen.

Dette er ganske nyansert kapitalismekritikk. The Skidelskys ser på kapitalismen som et tveegget sverd; på den ene siden et fantastisk verktøy for velstandsøkning, og på den andre siden en kraft som forsterker noen av de kjipeste sidene av menneskenaturen (f eks grådighet og misunnelse). Sitat (side 169):

It has given us wealth beyond measure, but has taken away the chief benefit of wealth: the consciousness of having enough. 

Jeg synes i grunn det er en ganske presis beskrivelse. Likevel er det mye i denne boka man kan være uenig i.

Ambisjonen til forfatterne er å lansere noen andre kriterier enn penger for å bedømme om livene våre er gode. De foreslår sju basisgoder som utgjør Det Gode Liv; helse, sikkerhet, respekt, personlighet, harmoni med naturen, vennskap, og fritid (altså leisure). Og her er det mye å protestere på. Først og fremst er det jo smått arrogant å foreslå objektive kriterier for Det Gode Liv. Personlig har jeg dessuten problemer med å godta ideen om at leisure - altså de aktivitetene som forfatterne mener vi bør prioritere over lønnsarbeid - må være aktiviteter vi gjør uten noen som helst ytre motivasjon. Dette virker som et altfor strengt kriterium, og overser at folk kan finne mye mening i lønnsarbeidet. I den forbindelse er bøkene til Alain de Botton (særlig denne og denne) obligatorisk lesing.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at økonomifaget ikke er verdinøytralt, og at det ikke bør være fritatt for normative diskusjoner. Vekst er én målestokk for økonomiske resultater, men det finnes andre alternativer. Boka inneholder dessuten et nyttig kapittel om lykkeforskning, og om hvorfor lykke egentlig er en ganske dårlig målestokk for å vurdere livskvalitet.

Som så ofte før har for øvrig Thomas Hylland Eriksen skrevet en bok om det samme temaet. Ikke lest.

En låt til slutt (unnskyld, unnskyld).

Heller Franzen enn Rand

Thomas Frank promoterer sin siste bok Pity the Billionaire, og ble i den forbindelse intervjuet i Klassekampen tirsdag forrige uke (ikke på nett). Et lite utdrag:

Mange medlemmer av det norske Fremskrittspartiet oppgir Rand som sin yndlingsforfatter. Er det noe som bør bekymre oss?
- Man skal aldri bekymre seg for at folk leser bøker. Men dere bør forberede dere på å møte denne måten å se verden på. Det bør ikke overraske dere om dette også i Norge trekkes inn i politiske diskusjoner om noen år. Problemet er at det er en motbydelig, ondskapsfull filosofi, som har mange fellestrekk med Nietzsches menneskesyn. Alle milliardærene hun skriver om er overmennesker, mens hun utbroderer hvor stygge, grådige og dumme alle andre er, forteller Frank.

For all del. Jeg har lest ting Thomas Frank har skrevet tidligere, og jeg har likt mye av det. Men.

Én ting er at han nå betegner Rand som opphavskvinne til en "motbydelig, ondskapsfull filosofi". Det forteller oss nøyaktig hvor mye han har anstrengt seg for å faktisk forstå ideologien til den amerikanske høyresiden. 

Men viktigere: argumentet er altså at europeere, og nordmenn for den saks skyld, vil stå bedre rustet til å motstå høyrebølgen ved å lese Ayn Rand. Det er jeg ikke sikker på om jeg kjøper. Ikke bare fordi jeg skjelver av tanken på å måtte jobbe meg gjennom hundrevis av sider med Rands liberalistgospel (jeg tror virkelig ikke at jeg er intellektuelt nysgjerrig nok til å orke all den lesingen), men også fordi jeg tror det er mer nyttig om vi forsøker å forstå det parallelle venstresideforfallet.

Det kan gjerne være skjønnlitteratur, men da foreslår jeg at vi i stedet konsentrerer oss om Jonathan Franzen. Så langt har riktignok bare lest Freedom, men jeg holder på med The Corrections og gleder meg til essaysamlingene (begge to).

Chip Lambert, en av karakterene i The Corrections holder en forelesning som sporer av, og spør seg selv om hva som skal være hensikten med all denne feminismen, all den kritiske teorien, all diskursanalysen og kapitalismekritikken:

Criticizing a sick culture, even if the criticism accomplished nothing, had always felt like useful work. But if the supposed sickness wasn’t a sickness at all—if the great Materialist Order of technology and consumer appetite and medical science really was improving the lives of the formerly oppressed; if it was only straight white males like Chip who had a problem with this order—then there was no longer even the most abstract utility to his criticism. It was all, in Melissa’s word, bullshit.

Ja. Hva skal vi gjøre hvis det faktisk ikke er Kansas som er problemet?

Les forresten også Sam Tannenhaus' omtale av Freedom. Mye å lære her.

Onkel Milton

Jeg sitter og ser gamle episoder av Milton Friedmans TV-serie Free to Choose, og tenker at kapitalisme er kjempestemning. Greit nok - dette er amerikansk infotainment fra 1980, med all kaldkrigsklartale det medfører. Men det er trivelig å drikke kapitalismekakao med onkel Milton.

Gjennom ti episoder forsvarer Friedman det frie markedet. Første halvdel av hvert program er dokumentar/argument fra Friedman, andre halvdel debatt mellom Friedman og gjester.

Og dette er altså mannen som i Naomi Kleins The Shock Doctrine portretteres som en slags økonomisk Dr. Mengele. Det er ganske unyansert, selv til Klein å være. Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne: Hvis man vil gi legitim kritikk av dagens kapitalisme kan man finne adskillig bedre forfattere - endatil journalister - enn Naomi Klein.

For meg ser det fortsatt ut som den radikale venstresiden har noen tydelige likhetstrekk med Friedman og høyresiden. Begge sider er for eksempel skeptiske til proteksjonisme (gjerne begrunnet med at arbeidere i den tredje verden lider av å stå uten adgang til våre markeder), og lite begeistret for at private selskaper skaffer seg politisk innflytelse og kontroll over byråkratiet.

Dessuten - og dette kan være det viktigste - deler både Klein og Friedman en grunnleggende optimisme og framskrittstro. De argumenterer for politiske reformer som de mener vil gjøre verden mer rettferdig, og frigjøre individet fra de urettferdige maktstrukturene som omgir dem.

Fjols til globaliseringsfjells

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Loretta Napoleonis Røverøkonomien, og hører stemmen til Leif Juster i hodet:

- Winther er ikke Winther. Likevel er Winther Winther.

I Fjols til fjells er portieren Poppe forvirret fordi en av gjestene (skuespiller Winther) oppfører seg så merkelig. Winther er veldig humørsyk, og han veksler mellom å mase om en ødelagt lydpotte og om Bubo ribetra. Men det stakkars Poppe ikke har forstått, er at Winthers dobbeltgjenger også er gjest på hotellet. De er bare så like at Poppe ikke ser forskjell.

Napoleoni har gått i samme felle. Hun ser økt internasjonal handel, nye typer organisert kriminalitet, feilslått amerikansk utenrikspolitikk, høyrebølge, prostitusjon, rovfiske, WoW-avhengighet, piratvirksomhet og Berlinmurens fall. Og siden hun ikke makter å se forskjell på dem, regner hun med at de er en og samme person: Hr. Globalisering, den usympatiske hotellgjesten.

Slik ender man opp med en påstand som er like etterprøvbar som Hardt og Negris Imperiet: at vi er ofre for kapitalismens maktstruktur. Og da er det egentlig merkelig passende at også språkdrakten er like ugjennomtrengelig. For eksempel:

Mens 'ndranghetas metamorfose og kriminaliseringen av det bulgarske ledersjiktet fant sted i en situasjon der de statlige aktørene var ute av stand til å holde de økonomiske endringene under kontroll, trakk Dengs regjering seg med vilje fra den politiske arenaen og frigjorde økonomien fra politikkens restriksjoner.

Jeg er redd forat oversetteren bør ha sin del av skylden, men uansett: dette er ikke en god tekst.

Når det gjelder innhold, har Napoleoni ofret saklighet for engasjement. Og det er kanskje helt fair - dette er ikke noen nyansert faglig analyse av verdensøkonomien, men en følelsesladd tekst skrevet av en aktivist.

Og da må man gjerne gjøre noen forenklinger. For eksempel betegner Napoleoni Marsallplanen som amerikanernes utspekulerte plan for å dominere Europa. Det er i beste fall unyansert. For litt balanse kunne hun gjerne henvist til Nobelinstituttets Geir Lundestad, som har argumentert for at europeerne i stor grad inviterte USA til å spille en sentral rolle i europeisk politikk (Empire by Invitation?).

Uansett. Hovedargumentet i boka er at kapitalismen er "røversk" i sin natur, og at globaliseringen fører med seg masse møkk. Og selv om beskrivelsene av de forskjellige sektorene av skyggeøkonomien er interessante nok i seg selv, blir man fort lei av de krampeaktige forsøkene på å betegne alt det ekle som globalisering.

Til slutt: Jeg er ikke hundre prosent komfortabel med å skryte av Finansavisen, men denne replikkvekslingen er altfor god til å la være. Napoleoni spør journalisten om han virkelig synes noe i verden er bra nå:

- Tror du at du er fri?
– Vel, ja.
– Hvordan kan du være fri når politikerne lyver? Bush og Blair burde vært tiltalt. Jeg tror verden er som i The Matrix, han som «spiste hummer» og foretrakk illusjonen om at han spiste hummer, selv om han visste det ikke var sant.
– Spiste han ikke kjøtt?
– Var det kjøtt? Nei, jeg tror det var hummer. Uansett: Hvis du våkner opp, ser du hvordan verden er.

Nei, Loretta. Det var ikke hummer.

Klein, Friedman og legitim kapitalismekritikk

I Sjokkdoktrinen argumenterer (i ordets absolutt videste forstand) Naomi Klein for at nyliberal kapitalisme best kan sammenliknes med et mørkt kapittel i psykiatrien: sjokkterapi. Man utsetter en pasient for smertefulle sjokk for å nullstille sjelelivet hans. Dette, mener Klein, er også kjennetegnet ved dagens "disaster capitalism." Chicago-skolen står dermed ansvarlig for å ha torturert verdens fattige land med økonomisk sjokkterapi - og Milton Friedman var skolens overlege.

Det er nok ingen grunn til å bruke Sjokkdoktrinen for å forstå "sosialistenes tankegang", hvertfall hvis målet er noe annet enn å få bekreftet sine fordommer. Hun bør heller ikke være noe forbilde for dem som vil kritisere kapitalismen (forbehold: jeg har ikke lest No Logo ennå). Hvis man vil gi legitim kritikk av dagens kapitalisme kan man finne adskillig bedre forfattere - endatil journalister - enn Naomi Klein.

For Friedman var ikke, som Klein kan tolkes til å mene, noen ondskapsfull Dr. Merkwürdigliebe som ønsket å spre menneskelig lidelse. Noe av det Friedman sto for er relevant også for kapitalismekritikere.

Først og fremst må man huske at Friedman aldri var noen forsvarer av big business, men av free enterprise. Og det er her han er nyttig for dem som er skeptiske til dagens kapitalisme. Han var ikke bare skeptisk til fagforeningenes politiske inflytelse, men også til hvordan bedrifter søker privilegier og vern fra utenlandsk import.

Veien til venstresiden er kort, hvertfall når det gjelder å identifisere problemet. Journalist og skribent Eric Schlosser bruker noe av den samme innfallsvinkelen for å kritisere den amerikanske matvareindustrien (Fast Food Nation: les boka, se filmen, spis ordentlig) og fengselssystemet (ny bok underveis, les denne artikkelen fra The Atlantic inntil videre). Han beskriver hvordan dårlig politisk rammeverk kan få markedskreftene til å skape store ulikheter, grov urettferdighet og usunn mat. Sterke aktører i næringslivet - i agribusiness såvel som the prison-industrial complex - forsøker å påvirke det politiske rammeverket rundt bransjene sine. Det gjelder ikke bare de store selskapene, mens også fagbevegelsen (fagbevegelsen, fagbevegelsen): de fagorganiserte fengselsarbeiderne i California (California Correctional Peace Officers Association) er en av de sterkeste lobbygruppene for strengere fengselsstraffer.

Det handler rett og slett om rent-seeking: å bruke ressurser på ikke-produktivt arbeid for å skaffe seg privilegier. Dette har økonomer og høyresiden (ridende rytter til hest?) vært ivrige til å påpeke lenge, men de bør ikke være de eneste (kan man for eksempel se på hvordan finansnæringen har lobbet for løsere reguleringer).

Den store uenigheten mellom høyre- og venstresiden her går ikke nødvendigvis på å identifisere problemet, men på å foreslå en løsning. Hvis noen av aktørene i et marked klarer å skaffe seg politisk innflytelse - og dette gir noen et urettferdig fortrinn - hvordan skal man motvirke dette? Mens høyresiden foreslår færre reguleringer (og dermed færre muligheter for rent-seeking fra bedrifter og fagforeninger) foreslår venstresiden å legge mer av økonomien under statlig (det vil si demokratisk) kontroll.

Will the real Neil Boorman please stand up?

Som fredagsspaltist på sosialdemokratiet.no fortsetter Anne Kielland Fairtradedebatten med Anniken Huitfeldt. Kielland forteller om et omfattende prosjekt (som også næringslivet har engasjert seg i) for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen. Hun mener Norge har bidratt lite til dette arbeidet, og at vi må overkomme mistroen til næringslivet:

Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere.

Personlig tror jeg Fairtrade har en viktig rolle å spille i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel. Først og fremst fordi denne bevegelsen bidrar til å korte ned avstanden mellom forbrukere i nord og produsenter i sør, og fordi det sender et signal til politikere og næringsliv om at vi ønsker et mer rettferdig system. Men kanskje er dette standpunktet først og fremst en ryggmarksrefleks. Og kanskje ligger det mer selvrealisering enn oppriktighet bak valget om å kjøpe fairtrade.

Kielland peker nemlig på en stor svakhet ved grasrotsaksjoner som Fairtrade: trangen til å eie de gode hensiktene. Dette kan være kilden til mye av kritikken av det samfunnsbevisste næringslivet.

I november leste jeg den tankevekkende boka Bonfire of the brands (av Neil Boorman), om hvor mye selvrealisering vi legger i forbrukerrollen. Det var smått komisk å lese hvordan Boorman kunne velge en hvit Lacoste-skjorte til én anledning, og en hvit Ralph Lauren-skjorte til en annen. For Boorman sendte disse to merkene forskjellige signaler om hans personlighet, og han la mye omtanke i merkene.

Hva da med de av oss som helst kjøper fairtrade-produkter og økologiske matvarer? Vi som helst kjøper bøkene våre på Tronsmo fordi det er en uavhengig bokhandel? Ligger det ikke en god slump selvrealisering i disse forbrukervalgene også?

Faren med "den etiske forbruker" er at han gjerne blir skeptisk til andres (og særlig bedriftenes) gode hensikter. Fairtradebevegelsen, som alltid har vært en grasrotbevegelse, er særlig sårbar for dette. At man legger så mye selvrealisering i det etiske forbruket bidrar bare til å øke denne skepsisen.

Er FairTrade bra?

Svaret er ja. Og dette burde jeg ha skrevet for lenge siden.

Ragnhild Hammer i Max Havelaar Norge har et lite innlegg i Dagbladet i dag (som svar på et innlegg av Fafo-forsker Anne Kielland som jeg ikke dessverre får lest, fordi det bare eksisterer på dødt tre). Bakgrunnen er Anniken Huitfeldts kommentar om sjokolade og barnearbeid. Poenget til Hammer er at FairTrade ikke er et alternativ - men et supplement - til de langsomme, statlige prosessene med å bekjempe barnearbeid og gi u-landene bedre handelsvilkår. Og det har hun jaggu rett i.

Men. Økonomene sier gjerne at FairTrade er dårlig butikk. Av flere grunner:

For det første foreslås det at man ikke kan øke lønnen til produsentene bare ved å øke utsalgsprisen. Og det er forsåvidt et godt argument. Men det kan ikke overføres til FairTrade-produkter, der verdikjeden er både annerledes og kortere enn verdikjeden for konvensjonelle produkter. Færre mellommenn og opprettelsen av kooperativer blant produsentene betyr at produsentene faktisk får bedre betalt enn under vanlig handel.

Og så kommer frihandelsargumentet. "Vi trenger ikke FairTrade, vi trenger Free Trade." Og det ér et godt poeng. Vi trenger friere verdenshandel, men (og her kommer Hammers argument inn) hvordan skal vi få til det? Tror vi virkelig at politikere, byråkrater og diplomater vil gi verden et rettferdig handelsregime hvis ikke forbrukerne (eller velgerne, som de også heter) er bekymret for rettferdigheten av det nåværende regimet? Dette er kanskje den største verdien av FairTrade-bevegelsen.

Dessuten: Adam Smith, som man gjerne bør sitere, har skrevet om forskjellen mellom naturlig pris (den faktiske kostnaden av å produsere pluss profitt til produsenten) og markedspris (prisen som betales i markedet). Og da bør vi spørre: tror vi virkelig at markedsprisen Kraft betaler for kakao ligger nærmere den naturlige kakaoprisen enn prisen under FairTrade-regimet? Eller kan det være skjevheter i maktforholdet mellom kakaoprodusentene og de store kakaokjøperne som gjør markedsprisen lavere enn den naturlige prisen? Svaret her kan godt være ja.

Uansett: Det er både viktig og riktig å ha en levende debatt om FairTrade, bistand og frihandel. Og kritiske røster som William Easterly bør høres - særlig advarselen hans om at bistand er i ferd med å bli en forbruksvare for vestlige (eller nordlige) samfunn. Man kunne selvfølgelig karakterisere FairTrade som selve legemliggjøringen av denne kritikken.

Men det ville ikke vært rettferdig. Selv om FairTrade ikke kan omforme verdenshandelen eller bistand alene kan løfte u-land ut av fattigdommen bør de ikke avfeies som nytteløse. Om ikke annet øker de bevisstheten i vestlige/nordlige samfunn. Og det er ingen grunn til å tro at politikere, diplomater og næringslivsledere vil finne en bærekraftig løsning hvis ikke velgerne og
forbrukerne etterspør rettferdighet.

Lesetips: Fighting The Banana Wars, Den lille stygge sjokoladeboka
Og for litt balanse, hør gjerne Mike Munger om mellommenn på denne podkasten.

Kristian reformerer kapitalismen

Jeg forsto ikke omfanget av det da det sto på, men ifølge Vice-skribenten Matt Mason er jeg blant kapitalismens reformister. Jeg ble reformist en gang på vårparten år 2000, da jeg begynte å bruke Napster. Og hvis Kazaa er vårt juleevangelie, er Pirate Bay Johannes Åpenbaring.

Dette er budskapet i Masons bok The Pirate's Dilemma: How Youth Culture is Reinventing Capitalism. Han har også en blogg.

Ok, Mason har et par gode observasjoner (blant annet når han beskriver prinsippene bak alle kreative prosesser som det samme som å lage en remix - å sample, justere og fornye andres gode ideer), men av og til drar han det for langt. Jeg er for eksempel ikke sikker på om nyklassisk økonomi kan sammenliknes med hip-hop, selv om begge har blitt litt virkelighetsfjerne. Når Mason tar til orde for at hip-hop og økonomifaget må keep it real, virker det rett og slett litt påtatt.

Men Mason forsøker å overbevise meg om at da taggingen kom til hjembygda mi en gang på 90-tallet var det ikke vandalisme fra rastløs problemungdom. Det var en del av kapitalismens reformasjon: "Grafitti is the blowback from centuries of advertising and the privatization of common spaces", skriver han.

Problemet med dette og flere av bokas argumenter er at de er litt overdrevne. Jeg kan bare snakke for meg selv, men kapitalismereform var ikke den sterkeste motivasjonskraften da jeg begynte å bryte åndsverksloven tidlig på 2000-tallet.

Poenget til Mason er vel likevel at mange av skaperne av musikken og programvaren som preger ungdomskulturen hadde en visjon om noe nytt. Og det kan godt være.

Boka til Mason har uansett en interessant konklusjon. Piratkopiering, open source programvare, sosiale medier og alle disse nye tingene er vanskelige å forstå - særlig for bedrifter som tjener penger på gamlemåten. Men heller enn å stritte mot utviklingen må de etablerte selskapene (forlagene, avishusene, plateselskapene, legemiddelprodusentene og absolutt alle andre bransjer, som Mason mener 3D-kopiering (!) vil kunne utradere) lære seg å konkurrere på piratenes premisser.

Vi burde egentlig dra til Pirate Bay og feire.

Kjøpe eller ikke kjøpe?

Jeg vet ikke om det er snøen, eksamene eller pepperkakebakinga på fredag, men noe har fått meg i julestemning. Og jeg blir litt forvirra.

Kom over en fin liten artikkel på Adbusters i dag, med tittelen "What Would the Buddha Buy?". Forfatteren oppfordrer, i rette Buy Nothing-ånd, til en kjøpefri julefeiring. Til å sette verdier foran forbruk. Siterer Gandhi: “There is enough for human need, not for human greed.”

Jeg har en soft spot for kapitalisme- og forbrukskritikk, og har tidligere skrevet noen tanker rundt boka Bonfire of the Brands, om merkevarenes plass i livene våre. Men problemet er at det er en jungel er ute.

For det første: fanatisk motstand mot kapitalisme, merkevarer, forbruk og hele røkla bærer på sin egen lille kulturfascisme. Mainstream er bannlyst. Converse for alle penga. Hvertfall inntil de ble kjøpt opp av Nike. Da er det Black Spot som gjelder. For min egen del manifesterer dette seg i at jeg drar hele veien ned til sentrum for å kjøpe bøker på Tronsmo, i stille protest mot de store bokhandlerkjedene. Og gjett om jeg er fornøyd når jeg går ut med den lille svarte bæreposen. Jeg tror markedsførerne allerede har forstått at forbrukere liker å "kjøpe rettferdig" for å protestere mot forbrukerkulturen. Bare se på utvalget og innpakningen av økologiske varer på Ica.

For det andre: det er faenmeg alltid noe. Invitér noen venner på sjokolade og kakao, og du gjør deg medskyldig i folkemord og borgerkrig. Les Den lille stygge sjokoladeboka, så skjønner du hva jeg mener. Eller du kan kjøpe FairTrade, og du må tåle kritikk fra økonomene for å holde u-landene fanget i en blindvei mot en konkurransedyktig økonomi.

Med andre ord: kjør kjøpefritt og gi bort hjemmelaget julegodt til vennene dine i år, men unngå råvarer som kakao og sukker - handelen med disse kan ha finansiert borgerkrig og massedød i Afrika. God jul?

Nei. Det trenger ikke å være så komplisert. Det er ikke verdens undergang om vi bruker litt penger på gaver til dem vi er glad i. Og FairTrade er hvertfall bedre enn alternativet. Jeg skal forklare dette senere.

Jeg tror julekvelden setter ting i perspektiv uansett. Da vet vi hva som er viktig.

Bonfire of the Brands

Jeg har nettopp lest Neil Boormans "Bonfire of the Brands" (passende nok, ettersom det i dag er den internasjonale Buy Nothing Day) og har mange ufordøyde inntrykk.

Boorman, som tidligere jobbet for livsstilsmagasiner i London, tok konsekvensene av sin selvdiagnostiserte tilstand som merkevareavhengig. 17. september 2007 brant han alle merkevarene han eide i protest (se video på YouTube). Boka forteller om prosessen han gikk gjennom før og etter den seremonielle brannen.

Det er utrolig oppløftende å lese kapitalismekritikk når det kommer fra en person som Boorman. Litt som om Magnus Rønningen eller folka i Natt&Dag skulle vært ydmyke og selvransakende. Budskapet er likevel vanskelig å forholde seg til. Mest fordi Boorman så tydelig går fra et ytterpunkt til et annet: først var han en ekstremt merkebevisst superforbruker, nå en rabiat og puritansk forbrukskritiker.

Boka reiser spørsmålet om hvilken plass vi lar merkevarene få i livene våre, og hvordan vi bruker personlig forbruk som et verktøy for å definere oss selv. Dette er det virkelige vanskelige med boka: en etisk bevisst forbruker vil være like fanatisk merkebevist som den fjorten år gamle jenta som må ha de rette merkevarene. Særlig Debio-merket og FairTrade-emblemet er tydelige merkevarer, selv om budskapet de utstråler er et annet enn Cola Zero.

Mer om dette senere.