Nytten av fagblogger

Brad DeLong siterer Rajiv Sethi, som siterer seg selv. Han skriver om hvorfor økonomifaglig blogging er kommet for å bli:

One might persuade a referee or seminar audience that a particular assumption is justified simply because there is a large literature that builds on it, or that tractability concerns preclude reasonable alternatives. But this broader audience is not so easy to convince. Persuading a multitude of informed, thoughtful, intelligent readers of the relevance and validity of one's arguments using words rather than formal models is a far more challenging task than persuading one's own students or peers. If one can separate the wheat from the chaff, the reasoned argument from the noise, this process should result in a more dynamic and robust discipline in the long run.

Hør, hør.


---
Oppdatert kl. 23:11: husk også Richard Sennets innlegg  om Sociology as literature.

Velferd og etnisk mangfold

Jeg har begynt å abonnere på Bloggingheads på iTunes, mye på grunn av disse to episodene fra forrige uke: Glenn Loury og Ross Levine om raseforskjeller og fengselssystemet i USA, og Jay Rosen og Julian Sanchez om journalister, bias og generell medieutvikling. Bra format, og stort sett interessante temaer.

Diskusjonen mellom Loury og Levine var spesielt interessant, og attpåtil relevant for masteroppgaven min: jeg skriver om innvandring og sosial kapital i Norge, og hvordan utvikling i sosial kapital kan påvirke grunnlaget for velferdsstaten.

Litt bakgrunn: I en bok fra 2004 (Fighting Inequality in Europe and the US) skriver Alberto Alesina og Edward Glaeser om forskjellene i velferdspolitikk i Europa og USA. De argumenterer for at særlig to faktorer er viktige for å forklare hvorfor USA ikke har et velferdssystem likt de man finner i Europa: politiske institusjoner som forhindret framveksten av et sosialistparti + sterke rasemotsetninger (se tidligere bloggpost om boken her).

Å vektlegge rasemotsetninger for å forklare velferdspolitikken i USA virker for meg helt rimelig. Det har mange gjort før. Men problemet oppstår når Alesina og Glaeser mener at en tilsvarende racialization of welfare politics i Europa vil gi vind i seilene for nye høyrepartier (Jorg Haider, Pim Fortuyn, Jean-Marie Le Pen, osv), og at det er dette som vil undergrave sjenerøse velferdsstater her hos oss. Tanken er altså at høyrepartiene vil rulle tilbake velferdsordningene dersom folk oppfatter minoritetene som en belastning på velferdssystemet.

Jeg mener derimot at det er viktigere å fokusere på sosial kapital enn på en racialization of welfare politics, først og fremst fordi det ikke gir mening å snakke om rase og etnisitet på samme måte i USA og Europa. De historiske erfaringene er rett og slett altfor forskjellige. Altså: jeg mener at det er stor forskjell på rasemotsetningene som forhindret en bred arbeiderbevegelse  i USA på 1800- og 1900-tallet, og de etniske motsetningene som eventuelt måtte prege nordiske velferdsstater idag. Begrepet welfare queen er et eksempel fra den amerikanske velferdsdiskursen - ladet med en rase/etnisitetsbetydning som jeg ikke kan se har noen europeisk (eller norsk)  like.

Bloggingheads-episoden med Loury og Levine var en god påminner på nettopp dette. Rase og etnisitet er radikalt annerledes i den amerikanske konteksten, og koplingen mellom rase og velferdspolitikk er helt forskjellig fra det vi ser i Europa. De to påpeker at fengselssystemet i USA kan sees på som et slags substitutt for velferdsordninger, og det treffer disproporsjonalt minoriteter. 

Dette mener jeg er fullstendig annerledes fra forholdene i f eks Norge. Sandberg og Pedersens Gatekapital (sammenliknet med de amerikanske forholdene beskrevet f eks av Bruce Western eller Sudhir Venkatesh - eller Loic Wacquant om man skal være helt rabiat) er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er i forholdet mellom etnisitet, marginalisering, kriminalitet og straff i Norge og USA. Mer om det her.

Så – hvis ikke innvandring og økt etnisk mangfold vil utfordre den norske velferdsstaten gjennom mekanismen som Alesina og Glaeser foreslår – kan det finnes andre mekanismer?

Her kommer sosial kapital-litteraturen inn. Opprettholdelsen av en sjenerøs velferdsstat kan nemlig beskrives som et sosialt dilemma, og forutsetter en høy grad av tillit i samfunnet. Kort fortalt: velferdsstaten åpner for at hver og en av oss kan utnytte andres bidrag til fellesskapet (free-riding/trygdesnylting), og forutsetter at vi stoler på at andre ikke vil utnytte systemet. Høy grad av generalisert tillit, samt bridging sosial kapital (mer om disse begrepene senere), er derfor viktige premisser for velferdsstatens overlevelse.

Nok for nå. Lou Reed har sitt å si.

Om å eksportere sosial kapital

Frank Schimmelfennig skriver på PoliSciZurich idag om hvordan det går med vestlige forsøk på å vitalisere sivilsamfunnet i postkommunistiske stater. Tanken er at vestlige donorer kan finansiere NGOer som øker nivået av tillit/sosial kapital i landene de opererer i, men så enkelt er det tydeligvis ikke. Jeg fester meg ved dette fra det siste avsnittet:

External democracy promotion has indeed changed civil society but in a very peculiar way. Think of it as a market created by private and public international democracy promoters, which generate demand for civil society actors and provide the financial means to support them. They create employment opportunities for well-educated young elites who are clustered in the capitals and do not find attractive jobs in the weak private business sector or prepare for jobs in the government sector. Rather than schools for democracy, civil society oganizations are firms, and rather than fostering social capital, they develop and bind human capital through foreign non-for-profit investment.

Én ting er å avfeie sjokkdoktrinen (uffda, dét ordet) som motiverte liberaliseringen av  postkommunistiske Øst-Europa i den verste end of history-feberen. John Gray har skrevet godt om hva som er galt med å tro at markedsliberalisme kunne være den universelle løsningen, se Enlightenment's Wake og False Dawn.

Men Schimmelfennig sier vel her at tredjesektoroptimisme (uffda, det er vel ikke et ord?) også er problematisk?

Interessant.

I forhold til den aktuelle problemstillingen

DN har intervjuet Terje Riis-Johansen på vei til flyplassen i Brussel, og gjengir intervjuet sin helhet i lørdagens avis (side 18-19 i lørdagsutgaven, ikke på nett). Det er et godt grep, men det gjør vondt å lese.

Statsråden blir spurt om mistillitsforslaget har vært en belastning, og svarer som sant er:

Ja, altså det du jo ser er fokuset blir veldig på det. Det ser man at det har på en måte en form for smitteeffekt på det, i forhold til ulike vurderinger som blir gitt. Jeg tror at i forhold til, i forhold til [...] vurderinger, så tror jeg fort vekk at i praksis blir det. 

Jøsses.

PS: Minner om denne fra klassikeren fra 5080-posten: Mann føler seg smart etter å ha brukt uttrykket "i forhold til"

Er kildene i ferd med å gå ut direkte? Og er det bra?

Dave Winer oppsummerer utviklingen i mediene med uttrykket Sources go direct (hør de par siste episodene av Rebooting the News, og les denne bloggposten). Dette handler om at journalister og redaktører, som tidligere var det viktige mellomleddet mellom leserne og kildene/ekspertene/politikerne, blir utfordret av at kilder/eksperter/politikere i økende grad tar direkte kontakt med leserne.

Dette foregår gjennom nye medieplattformer, men ofte i tilknytning til eksisterende merkevarer (som f eks New York Times). Paul Krugman trekkes gjerne fram som kroneksemplet. Winer foretrekker begrepet Sources go direct over user-generated content, mest fordi UGC har konnotasjoner til amatørenes inntog. Og Krugman og hans like er selvfølgelig langt fra amatører.

Winer utdyper poenget ved å blogge om hvorfor han ikke gir intervjuer:

[journalists] rarely carried my point of view accurately. My quotes almost always made it appear as if I believed things I didn't. Sometimes I was portrayed as believing the opposite of what I believed. So while I might have been furthering my financial cause, I was often hurting the cause of truth.

Jeg tror det finnes massevis av feilsiterte forskere i dette landet som er tenker det samme. Og jeg tror mange vil oppdage at faglige spørsmål faktisk lar seg kommunisere gjennom sosiale medier.

Se for eksempel på Martin Grüner Larsens flotte artikkel i siste Prosa. Her oppfordrer han nettopp kildene til å gå direkte, til å delta i samfunnsdebatten som foregår på sosiale medier, og dermed gå utenom journalistene. Det er riktignok ikke mange norske forskere som så langt har tatt steget, men jeg tror det vil komme flere framover. Og jeg synes det er flott.

Men jeg har én innvending: en slik utvikling, hvor kildene går direkte til leserne, kan gi en mye mer opplyst debatt enn den som medieres gjennom journalister og gamle medier - for dem som deltar i den nye debatten.

En parallell: forrige uke presenterte Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind en rapport om utviklingen i frivillig deltakelse i Norge. De finner store sosiale forskjeller, og legger vekt på at det kreves en viss  kompetanse for å navigere i det norske organisasjonslandskapet.

Det samme tror jeg gjelder for samfunnsdebatten i de sosiale mediene. Både deltakelse i frivillige organisasjoner, og deltakelse i den offentlige debatten, byr på store gevinster for dem som deltar. Men det krever ressurser, og mange faller utenfor.

Google Analytics er min HAL 9000

Det er lenge siden sist jeg hadde tid (og andre filmer jeg ikke heller ville se) til å sette meg ned med 2001: En romodyssé. Men jeg tenker ofte på HAL 9000, og den pinte stemmen. Stop, Dave. Will you stop, Dave. I'm afraid. My mind is going. I can feel it.

HAL 9000 var datamaskinen som aldri gjorde feil, og som det ble farlig å stole for mye på. Poenget er jo at mennesker lager verktøy, men på et eller annet tidspunkt tar verktøyene kontroll over oss. Klisjé idag, men husk at Kubrick og Clarke lagde denne filmen i 1968.

Jeg bruker Google Analytics for å holde orden på besøksstatistikken på denne bloggen, men det har bidratt til en avsporing i hvordan jeg bruker bloggen selv. Det jeg først tenkte skulle være en åpen notisblokk - først og fremst for min egen del, og i andre rekke for eventuelle lesere - har etterhvert blitt noe annet enn jeg planla. Google Analytics har bidratt til denne avsporingen.

Det har rett og slett vært veldig artig å få lesere. Og det har vært veldig artig å forsøke å finne ut hvilke innlegg som blir mest lest, hvor i verden (eller landet) leserne mine er, og hvordan de finner fram til blogginnleggene mine. Men fordi denne bloggen har såpass lave lesertall vil jeg helst ikke ødelegge statistikken med å trampe inn med mine egne skitne sko. En ivrig leser som meg selv ville forstyrret statistikken.

Derfor har jeg lest min egen blogg forholdsvis lite, og poster som egentlig var ment som huskelapper for min egen del (som for eksempel denne, denne, eller denne) har gått i glemmeboka. Sånn vil jeg ikke ha det.

Google Analytics er altså min HAL-9000, så i dag har jeg gjort en ting jeg burde ha gjort for lenge siden: filtrert ut min egen IP-adresse fra besøksstatistikken. Det var egentlig veldig enkelt: jeg bare søkte opp min IP-adresse hjemme her, og la til et enkelt filter fra førstesiden i Analytics-kontoen min. Dette er et slags første steg i min kamp for å temme teknologien.

Kanskje vil det gjøre at jeg blogger, og bruker min egen blogg, litt annerledes enn før. Vi får se.

Dave, Stop. I know I've made some very poor decisions recently, but I can give you my complete assurance that my work will be back to normal. I've still got the greatest enthusiasm and confidence in the mission. And I want to help you.

Obama og krisemaksimering

Jack Balkin har en veldig interessant bloggpost i dag: Barack Obama, Reluctant Demagogue. Les hele.

Poenget til Balkin er at Obama i det store og det hele har avstått fra å krisemaksimere for politisk gevinst. I motsetning til den forrige administrasjonens One Percent Doctrine har ikke Obama brukt kriseretorikk som påskudd for swift and decisive action. Selv om mulighetene for tiden er mange.

Sitat:

Certainly one cannot imagine a White House dominated by Karl Rove hesitating for a moment to use a crisis like the oil spill on behalf of President Bush's policies and to frame political realities to undermine if not silence opposition. (...) but imagine if you will a left-wing version of Rove, as devoted to the Democrats' agenda (including environmental reforms) as Rove has been to the Republicans'.

Ja, grøss og gru.

Balkin konkluderer med at dette er beundringsverdig, men trist. Han er redd at amerikanerne nå forventer at presidenten skal være en slags leder for ledelsens skyld, og at velgerne vil oppfatte Obama som veik.

Nåvel. Det går jo også an å mene at Obama viser godt statesmanship. Det går til og med an å bli inspirert av denne presidenten.

Da menn var menn

Kom over en artig bildesamling via Sociological Images: Vintage Men's Magazines and a Pre-Consumerist Time. Dette er altså forsider på manneblader fra tiden etter første verdenskrig, da mannsrollen hadde et noe annet uttrykk enn idag:

Bildene er fra denne boken. Saken er sakset fra The Art of Manliness, en nettside med podkast om menn og mannsrollen, som etter førsteinntrykket er ganske så bra. I originalsaken står det:

These “men’s adventure” magazines catered to men of a different generation and reflected the taste and sensibilities of those men. The readership largely consisted of GI’s who had fought and survived the Big One, men who had experienced both adventure and gruesome death and violence. In contrast to their experiences overseas, life back home seemed dull and mundane. Their wives and families who hadn’t experienced the horrors of war had only vague notions of what things had been like “over there.” In a life that seemed sterile and scrubbed clean, men’s magazines were an oasis of the kind of unfettered manliness and grit the men were used to. And to the men who hadn’t served, the magazines were a chance to live such adventures vicariously.

Denne røffe actionhelt-mannsrollen kontrasteres altså med dagens forbrukermann. Mannebladene har gått fra å inneholde historier om modige eventyrere i krig og jungel, til en kommersialisert suppe av kostholdstips, sjekketriks og den obligatoriske guiden til sixpack. Lisa på Sociological Images mener at "these old magazines pit man against nature or other men; consumption has not yet colonized the idea of masculinity."

Jeg tenker to ting:

- Karikaturen som vi i dag tegner av den gamle mannsrollen er sannsynligvis noe annet enn den gamle mannsrollen slik den ble forstått dengang. Når unge menn i dag ser til f eks sine bestefedre for inspirasjon (og det gjør vi jeg jo), er det ikke alltid med nøktern distanse. Man ser seg tilbake etter forbilder, og tolker deretter.

- Forbrukerrollen er viktig for vår selvforståelse. Det gjelder også for mannsrollen. Jeg liker det dårlig, men er nok ikke noe annerledes.

Hva Amartya Sen betyr i det daglige

Jeg har nettopp skrevet ferdig en semesteroppgave om Amartya Sens rettferdighetsteori, noe som (faktisk) har stor overføringsverdi til hverdagen. Eller: det hjelper i det minste for meg.

I boka The Idea of Justice (2009) kritiserer Sen det han mener er en blindvei i Rawls' (og andres) rettferdighetsteori: man starter fra en oppfatning om hvordan et fullstendig rettferdig samfunn ville se ut, og foreslår rettferdige institusjoner ut fra enkle, men abstrakte prinsipper. Han kaller denne tradisjonen av rettferdighetsteoretikere for transcendental institutionalists. I motsetning til disse, plasserer Sen seg i en tradisjon av tenkere som er opptatt av realization-focused comparisons.

Spørsmålet er altså ikke "Hvilke institusjoner og prinsipper ville styre i det fullstendig rettferdige samfunnet?", men "Hvilke urettferdige utfall følger av systemene vi er omgitt av idag, og hvordan kan disse reduseres?". Man tar utgangspunkt i de reelle utfallene, heller enn de abstrakte prinsippene.

Dette kan overføres til hverdagslivet: når man godtar at livet ikke er en serie av oppgaver som har noen endelig eller perfekt løsning, men at det meste i virkeligheten er pågående prosesser man må forsøke å håndtere slik de utspiller seg - da blir ting fort litt enklere.

Altså: mindre fokus på abstrakte mål, mer fokus på reelle prosesser og utfall.