Hva komparative fortrinn forteller oss om hasjselgere langs Akerselva.
Handel er lønnsomt fordi vi er forskjellige. Det er dette poenget 1800-talls-økonomen David Ricardo påpekte med ideen om komparative fortrinn; land kan tjene mer på spesialisering og handel enn de kan på å være selvforsynte. D et er mye som kan være galt med en slik forenkling, men argumentet er ganske enkelt at økonomien i et land er konkurransedyktig fordi den ikke er identisk med økonomien i andre land.
Institusjoner avgjør
Ideen om komparative fortrinn har blitt raffinert siden 1800-tallet. Et eksempel er boka Varieties of Capitalism, en moderne klassiker innenfor sammenliknende politisk økonomi, der P eter Hall og David Soskice gir en forklaring på hvor disse komparative fortrinnene kan komme fra. Deres argument er at forskjellige institusjonelle trekk – som velferdspolitikk, lønnsforhandlinger, utdanningsregimer, eiernes forventninger til aksjeutbytte og andre kulturelle faktorer – skaper systematiske forskjeller i ulike lands økonomier.
Det er for eksempel slik at norske institusjoner – særlig graden av offentlig inngripen – legger et annet rammeverk rundt næringslivet enn amerikanske institusjoner. Dette gir den amerikanske og den norske økonomien ulike styrker og svakheter; det gir bedriftene deres komparative fortrinn. Dette prinsippet kan overføres til andre deler av samfunnet. For eksempel kriminalitet.
Crack og karriere
Organiseringen av arbeidsmarkedet kan ha stor betydning for kriminaliteten i et samfunn. Steven Levitt, økonomen bak Freakonomics-bøkene, har påpekt hvordan økonomiske incentiver gjør cracksalg til et rasjonelt karrierevalg for lavt utdannede afroamerikanske menn; den potensielle gevinsten ved gjenglivet er simpelthen så stor at en minstelønnsjobb ikke kan konkurrere. Det er mer å tjene på salg av narkotika enn på en lovlig jobb.
På grunn av de store institusjonelle forskjellene mellom Norge og USA , er det grunn til å se for seg store ulikheter i gatekriminaliteten. Sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen har studert hasjselgerne langs Akerselva. Funnene deres viser noen påfallende forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet.
Marginalisert i Norge
Den kanskje mest interessante forskjellen mellom gateselgere av narkotika i Norge og USA handler om forholdet til majoritetssamfunnet og det offentlige. Guttene langs Akerselva – mange med minoritetsbakgrunn – er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag. At salget foregår nettopp langs Akerselva – bokstavelig talt på grensen mellom gamle klasseskiller – blir et bilde på hvor nær de norske gatekriminelle er majoritetssamfunnet.
Gjennom sosiologen Sudhir Venkatesh, som har gjort omfattende studier av crackselgende gjenger i Chicagos housing projects, blir vi kjent med et miljø med klare forskjeller fra hasjselgerne i Oslo. Gjengene i Chicago opererer i samfunnets randsone, i et boligområde hvor innbyggerne har lært seg at det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Venkatesh beskriver gjengen som en dominerende, nærmest politisk, institusjon i et område med om lag fem tusen beboere. Mens Oslos narkotikaselgere er en liten, marginalisert gruppe, framstår gjengen i Chicago mer som en autoritet innenfor en større marginalisert befolkningsgruppe.
Vil på tiltak
En annen åpenbar forskjell er at de gatekriminelle i Norge har så bred kontaktflate med offentlige instanser. Særlig tydelig blir det når Pedersen og Sandberg forteller hvordan hasjselgerne har adoptert begreper fra velferdsarbeidere; i et intervju sier en av guttene at han er frustrert over sin egen situasjon. Han mener politikerne ikke gjør nok for å hjelpe ham tilbake i storsamfunnet, og at noen snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak». Ordvalget vitner om at det å iscenesette seg selv for velferdsapparatet er en viktig del av livsmestringen for norske gatekriminelle.
Dette bildet står i sterk kontrast til amerikanske kriminelles forhold til det offentlige. Sosiologen Bruce Western har undersøkt det amerikanske straffesystemet med fokus på sosial ulikhet, og beskriver straffesystemet som den mest framtredende offentlige institusjonen i livene til unge minoritetsmenn med lav utdanning. Western viser at disse mennene har større sannsynlighet for å havne i fengsel enn for å bli velferdsmottakere.
Crackens politiske økonomi
En annen åpenbar forskjell er hvilket narkotisk stoff som selges: langs Akerselva er det hasj, i Chicago crack-kokain. Sosiologen Philippe Bourgois mener den omfattende bruken av crack er et symptom på sterke raseskiller i samfunnet. Ifølge Bourgois har crack-epedimien i USA kommet som en konsekvens av en systematisk form for etnisk segregering han beskriver som et ’inner-city apartheid.’ Crack-kokain er betraktelig mindre utbredt i Europa, der også graden av etnisk segregering er mindre.
Det er dessuten tydelige forskjeller i vold og bevæpning. Fra Oslo forteller Sandberg og Pedersen om slagsmål, overfall og ran – noen ganger med kniv. Venktatesh, derimot, beskriver Chicagos gjengmiljø som en verden med skytevåpen. Forskjellen for de involverte må være enorm.
Kjeltringer og kapitalister
Historien har gitt Norge og USA svært forskjellige institusjoner, og disse legger ulike rammeverk rundt folks liv. På denne måten blir både kapitalismen og kriminaliteten i de to landene svært ulike.
---------------
Innlegg
5 kommentarer:
Har jeg forstått det riktig hvis jeg tolker deg som å si at forskjellige institusjoner "legger opp til" forskjellig type kriminalitet? Mao vil land som har samme type institusjoner ha samme type kriminalitet? Ligner litt på North, Wallis og Weingasts argument. Samtidig så skiller disse mellom open og limited access societies.
Både Canada og USA blir klassifisert som open access. USA og Canada har ikke så store forskjeller i institusjoner, men de har (i alle fall etter mitt inntrykk) veldig store forskjeller når det kommer til kriminalitetsmønster. Med andre ord (tror jeg) har de ganske like institusjoner, men ulike kriminalitetsmønster. Har du noen tanker rundt hvorfor?
Bra innlegg. Litt vanskelig å komme med korte kommentarer til så lange innlegg.
Takk for det!
Jo, det er vel det jeg mener. Nå vet jeg ikke nok om North, Wallis og Weingast, men jeg har også inntrykk av at det er store forskjeller mellom kriminalitetsnivåene i Canada og USA. Kanskje kan det ha noe med velferdssystemene å gjøre (uten at jeg vet nok om forskjellene)? Kanskje sosial kapital? Hvem vet.
Stor variasjon også innenfor USA.
godt poeng.
Legg inn en kommentar