Higher (L)earning

En venn tipset meg om denne kommentarartikkelen i NYTimes idag: Stanley Fish - "The Value of Higher Education Made Literal."

Fish har mye interessant å si om verdien av offentlig finansiert høyere utdanning. Han kritiserer særlig Browne-rapporten om høyere utdanning i Storbritannia, og ideen om å innføre mer valgfrihet for studenter.

Her er et av hovedpoengene:

The rhetoric of the report is superficially benign; its key phrase is “student choice”: “Our proposals put students at the heart of the system.” “Our recommendations . . . are based on giving students the ability to make an informed choice of where and what to study.” “Students are best placed to make the judgment about what they want to get from participating in higher education.”

The obvious objection to this last declaration is, “No, they aren’t; judgment is what education is supposed to produce; if students possessed it at the get-go, there would be nothing for courses and programs to do.”

Jeg er veldig, veldig enig.

Her er to tanker:
1: Etter fem år som student er det åpenbart at jeg verken kunne eller burde ha planlagt studieløpet mitt som nittenåring; da jeg begynte på universitetet trodde jeg det var historiefaget jeg ville gå videre med. Etterhvert ble jeg gradvis mer interessert i statsvitenskap, før jeg til slutt endte opp med politisk økonomi. Jeg vet selvfølgelig ikke hva slags jobb - eller lønn - jeg vil få etter denne utdannelsen, men prosessen med å studere har vært verdifull i seg selv. Og jeg liker å tro at det ligger en styrke i nettopp dette.

2: Jeg bør lese Martha Nussbaums siste bok, Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Til å begynne med leser jeg første kapittelet: gratis som pdf på forlagets hjemmesider.

Livsvalg

William Easterly tipset i går om denne kommentarartikkelen i New York Times: David Brooks - The Summoned Self. Den handler om to forskjellige måter å se på livet, og på livsvalgene vi tar. Brooks kontrasterer The Well-Planned Life med The Summoned Life: motsetningen er mellom dem som har satt seg tydelige mål å arbeide mot, og dem som ikke har det. Det ligger litt religiøst prat bak noe av dette, men det lar vi passere akkurat nå.

Brooks skriver om hvordan the Well-Planned Life ser ut:

life comes to appear as a well-designed project, carefully conceived in the beginning, reviewed and adjusted along the way and brought toward a well-rounded fruition.

Og om the Summoned Life skriver han:

Life isn’t a project to be completed; it is an unknowable landscape to be explored.

I løpet av den neste måneden skal jeg fullføre masterstudiene og flytte til Washington for en periode. Derfor er jeg vel litt ekstra mottakelig for tanker om framtiden akkurat nå. Og jeg tror at min egen måte å tenke på ligger nærmere the Summoned Life. Det henger sikkert sammen med at tipset om artikkelen kom fra Easterly, som mener de to perspektivene minner om hans skille mellom planners og searchers.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men de avgjørelsene jeg har tatt så langt - om utdanning og jobb - passer dårlig overens med teorier om rasjonelle valg. Ikke at jeg har valgt på måfå, men veien har blitt til underveis og ting har blitt annerledes enn jeg trodde. Jeg har ikke hatt noen overordnet plan, og det har fungert veldig bra.

Jeg synes bare det er lurt å akseptere at det er grenser for hva man kan forstå og planlegge her og nå. Det er bedre å være litt fleksibel. Jeg tror det handler om noe av det samme som hva Amartya Sen betyr i det daglige.  

PS: I et spørreskjema en gang skulle jeg ta stilling til massevis av påstander, blant annet denne: Jeg synes det er vanskelig å ta valg. Min første reaksjon var å hoppe over akkurat den, så jeg kunne tenke meg nøyere om. Jeg valgte til slutt å svare "helt enig".