Om chicken og reell dialog

Mange (f eks Moi, Nussbaum, Gullestad, Sennett, Haidt) har skrevet engasjerende om hvor viktig det er å virkelig lytte til ens meningsmotstandere. Hvis ikke vi anstrenger oss for å forstå hvordan verden ser ut for folk som er uenige med oss, så vil vi aldri komme noen vei i  diskusjoner med dem. Det har umiddelbar appell.

Samtidig er det et standpunkt som er vanskelig å ta fullstendig på alvor. Kanskje først og fremst fordi ordbruken blir så svevende (når hørte du sist en samfunnsøkonom bruke fraser som «sosial musikalitet»?), men også fordi det virker så urealistisk.

Problemet, tror jeg, er at vi ikke stoler på at våre meningsmotstandere vil være like lyttende og dialogiske som oss selv. Jeg tror de fleste av oss er ganske selvgode på den måten. Hvorfor skulle det være jeg som må være lyttende og empatisk først? Denne mistilliten er oppsummert i spillteori som chicken, og referansen går til Rebel Without a Cause for de som vil se hvordan slike spill blir løst.

En annen ting er at vi tenker gjerne tenker på våre egne meninger og verdier som uforanderlige. Meningene våre er dessuten sentrale for vår selvforståelse. Det er et ganske vrient utgangspunkt for en dialog; siden politiske og moralske standpunkt er så sammenvevd med identiteten vår, føles diskusjoner om disse spørsmålene altfor ofte som diskusjoner om oss som mennesker.

Hvordan kan vi overkomme denne mistilliten? Molly Crockett snakket om noe av dette da hun var gjest på Philosophy bites i fjor, og viste til en interessant studie fra Israel og Vestbredden; respondentene ble vilkårlig gitt én av to artikler (den ene argumenterte for at aggressive grupper er uforanderlige, og den andre at de er foranderlige), og blant de som ble fortalt at grupper kan forandre seg, var flere villige til å høre på motparten og revurdere standpunktet sitt i stridsspørsmål som Jerusalems status osv. Selvfølgelig; dette er én studie og blablabla, men argumentet er interessant likevel (og for en som nettopp har lånt Hallgrim Bergs siste bok på biblioteket er dette ganske, eller iallefall litt, oppløftende). Sjekk gjerne hjemmesiden til Carol Dweck for mer om disse tingene.

Crockett snakker også om effektene av serotonin på folks vilje til å samarbeide, men det er litt for voldsomt til at jeg klarer å ta det inn over meg akkurat nå. Sjekk forresten publikasjonslisten til Crockett info om skjæringspunktet mellom hjerneforskning og altruisme. Hun har, selvfølgelig, også holdt et TED-foredrag.

Hvordan skal vi snakke sammen når vi er uenige allerede før vi har tenkt oss om?

Jonathan Haidt har skrevet The Righteous Mind, en bok om hvordan vi tenker, og om hvorfor folk er så fantastisk uenige med hverandre i moralske, religiøse og politiske saker. Han henter forklaringer fra atferdsforskning, psykologi - ja tilogmed sosiologi - og argumentet er mye av det samme som Daniel Kahnemann beskriver med skillet mellom rask og langsom tenking: vi mennesker er ikke så flinke til rasjonell og logisk tenking som vi ofte skulle ønske. Og når folk som tenker såpass irrasjonelt skal snakke sammen, kan det fort skjære seg - særlig når det er snakk om religion og politikk.

Jeg har ikke lest noe av Hume, men det burde jeg sikkert ha gjort. Ifølge Haidt traff Hume spikeren på hodet: følelser og impulser legger sterke begrensninger på vår evne til å tenke rasjonelt. Følelser kommer først, så følger rasjonaliteten etter (eller mer presist: vi rasjonaliserer).

Haidt skriver blant annet om confirmation bias (har vi et godt norsk ord?), om hvordan vi kun ser etter fakta som kan underbygge teoriene vi allerede tror på. Ikke slik Kant så for seg, med andre ord:

It was reasoning as described by the philosopher David Hume, who wrote in 1739 that “reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.” 

Haidt viser dessuten til forskning som indikerer at smarte folk er minst like blendet av confirmation bias som oss andre. Smarte folk er gjerne flinkere til å finne enda flere mulige forklaringer på hvorfor teoriene de allerede støtter er korrekte. Men det er jo ikke mye vits i å være smart hvis ikke du forstår hvorfor du kanskje tar feil.

Denne boka handler ikke bare om hvordan vi tenker, men også om diskusjonene vi har med hverandre etter at vi har tenkt (eller riktigere: etter at vi har dannet oss noen fordommer). Og én ting er at vi stort sett ser på fakta for å finne støtte til teoriene vi allerede tror på. Men når to mennesker som begge ser på fakta med et sterkt confirmation bias skal diskutere - da kan det fort bli bråk. Haidt skriver her spesielt om verdipolitisk uenighet i USA, men diagnosen treffer ganske godt i Europa også. Det er langt mellom hver gang vi har virkelig konstruktive diskusjoner. Dette er lett å kjenne seg igjen i.

Ofte er det nemlig slik, mener Haidt, at folk vi er uenige med navigerer etter et helt annet sett av moralske prinsipper enn vi selv gjør. Men siden vi sjelden klarer å forstå hvordan disse andre menneskenes moralske kompass fungerer, ender det ofte med at vi bare avfeier dem. (Haidt retter denne kritikken spesielt mot venstresiden: vi er ikke flinke nok til å forstå og anerkjenne verdigrunnlaget som ligger til grunn for libertarianeres og konservatives politiske meninger).

Og hvis vi tar til oss det Haidt skriver, så blir overtalelse og diskusjon et spørsmål om empati. Vi må forstå at folk kan vurdere moralske og politiske spørsmål etter helt andre kriterier enn dem vi selv legger til grunn. Det krever empati og ydmykhet:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er selvfølgelig lett å være enig i teorien, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Et fint ideal likevel.

Ikke tenk så fort!

Psykologen Daniel Kahneman har skrevet Thinking, Fast and Slow, en oppsummering av mange års forskning på hvordan mennesker tenker og tar avgjørelser. Kontrasten mellom det (økonomisk) teoretiske og det faktiske menneskelige er et av de store temaene i boka, og dessuten er det en god porsjon med lykkeforskning her. Den er godt skrevet, pedagogisk, og relevant for hverdagen.

Hvis du bare skal lese én bok om atferdsøkonomisk forskning, så bør det være denne.

Boka fikk for øvrig voldsomt god omtale av selveste Bill Easterly i FT, og bokredaksjonen i New York Times fører den opp som en av de fem beste nonfictionbøkene fra 2011. Og ja: Kahneman vant Nobelprisen i økonomi i 2002. Nokså kvikk type, med andre ord.

Tittelen trekker på skillet mellom to systemer av tenking; System 1 er nivået for intuitive, raske og følelsesmessige tanker, mens System 2 huser vår evne til rasjonell, analytisk, logisk tenking. Kahneman skyr unna å kalle System 1 for det ubevisste,  siden spørsmålet om bevissthet er en helt annen can of worms (sjekk for øvrig Kahneman i samtale med NYTimes-spaltist David Brooks her; Kahneman er ydmyk nok til å si at han aldri helt har forstått hvordan man kan skille mellom det bevisste og det ubevisste).

Gjennom boka forklarer Kahnemann hvordan tenkingen vår tar mentale snarveier, og hvordan System 1 til stadighet dominerer over vår logiske sans. Hovedbudskapet er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Det burde motivere oss til å være en del mer ydmyke enn vi ofte er.

I motsetning til Dan Ariely, en av de andre som har popularisert denne forskningen, mener Kahneman likevel ikke at vi mennesker er grunnleggende irrasjonelle. Han mener snarere at ideen om den rasjonelle aktøren er en dårlig beskrivelse på hvordan mennesket faktisk fungerer. Rasjonalitet er et urimelig høyt ideal for mennesker å leve opp til. Sitat:

The definition of rationality as coherence is impossibly restrictive; it demands adherence to rules of logic that a finite mind is not able to implement. Reasonable people cannot be rational by that definition, but they should not be branded as irrational for that reason. Irrational is a strong word, which connotes impulsivity, emotionality, and a stubborn resistance to reasonable argument. I often cringe when my work with Amos is credited with demonstrating that human choices are irrational, when in fact our research only showed that Humans are not well described by the rational-agent model.

Kahneman styrer dessuten ikke unna optimismen; han mener vi må kjenne igjen de farlige mentale snarveiene nettopp for å kunne styre unna dem. Mot slutten av boka serverer han en slags løsning:

The way to block errors that originate in System 1 is simple in principle: recognize the signs that you are in a cognitive minefield, slow down, and ask for reinforcement from System 2.

Og når det er sagt: Kahneman er tilhenger av Thaler og Sunstein-metoden, og tar nudging i forsvar i siste kapittel. Hovedargumentet er at vi kan utforme omgivelser som gjør oss bedre rustet til å forstå kognitive minefelt.

Et av de mest hverdagsnyttige poengene fra boka er oppsummert i forkortelsen WYSIATI: What You See Is All There Is. Dette er en mental snarvei vi må vokte oss for; vi tenker ikke over hvor mye vi ikke vet. Vi mennesker er fantastisk dårlige til å forstå at kunnskapen vi innehar akkurat nå ikke nødvendigvis er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. Økonomer er spesielt utsatt for dette - den klassiske referansen går til Bastiats essay om What Is Seen and What Is Not Seen. De virkelig arrogante økonomene tror gjerne at de er de eneste som har sett det vi andre ikke ser. Da har de selvfølgelig ikke forstått noenting. Et sitat fra Kahneman:

You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You build the best possible story from the information available to you, and if it is a good story, you believe it. Paradoxically, it is easier to construct a coherent story when you know little, when there are fewer pieces to fit into the puzzle. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.

En liten ting helt til slutt: et av de store budskapene fra denne boka og fra bøkene til Nassim Taleb er at vi ofte dikter opp historier om hvordan ting er under vår kontroll. Men dette er i virkeligheten mest fantasi og en forsvarsmekanisme. Svaret? Stoisisme.

Det Kahneman skriver om vår hang til å skylde på politikere og ledere, kan overføres til alle slags valg vi selv tar om livet vårt. Sitat:

We are prone to blame decision makers for good decisions that worked out badly and to give them too little credit for successful moves that appear obvious only after the fact. There is a clear outcome bias. When the outcomes are bad, the clients often blame their agents for not seeing the handwriting on the wall—forgetting that it was written in invisible ink that became legible only afterward. Actions that seemed prudent in foresight can look irresponsibly negligent in hindsight.

Trøstende ord til alle som har store avgjørelser å ta; det endelige utfallet er avhengig av flere faktorer enn det som er konsekvenser av dine bevisste valg. Når du tar ansvar - eller skyld - er det sannsynligvis mest dikting.

Altruisme i utenrikspolitikk

Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.

Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

Her er den store konklusjonen til Busby:

In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.

Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.

I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:

Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.

Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.

Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.

Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.

I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.

Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.

Livsvalg

William Easterly tipset i går om denne kommentarartikkelen i New York Times: David Brooks - The Summoned Self. Den handler om to forskjellige måter å se på livet, og på livsvalgene vi tar. Brooks kontrasterer The Well-Planned Life med The Summoned Life: motsetningen er mellom dem som har satt seg tydelige mål å arbeide mot, og dem som ikke har det. Det ligger litt religiøst prat bak noe av dette, men det lar vi passere akkurat nå.

Brooks skriver om hvordan the Well-Planned Life ser ut:

life comes to appear as a well-designed project, carefully conceived in the beginning, reviewed and adjusted along the way and brought toward a well-rounded fruition.

Og om the Summoned Life skriver han:

Life isn’t a project to be completed; it is an unknowable landscape to be explored.

I løpet av den neste måneden skal jeg fullføre masterstudiene og flytte til Washington for en periode. Derfor er jeg vel litt ekstra mottakelig for tanker om framtiden akkurat nå. Og jeg tror at min egen måte å tenke på ligger nærmere the Summoned Life. Det henger sikkert sammen med at tipset om artikkelen kom fra Easterly, som mener de to perspektivene minner om hans skille mellom planners og searchers.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men de avgjørelsene jeg har tatt så langt - om utdanning og jobb - passer dårlig overens med teorier om rasjonelle valg. Ikke at jeg har valgt på måfå, men veien har blitt til underveis og ting har blitt annerledes enn jeg trodde. Jeg har ikke hatt noen overordnet plan, og det har fungert veldig bra.

Jeg synes bare det er lurt å akseptere at det er grenser for hva man kan forstå og planlegge her og nå. Det er bedre å være litt fleksibel. Jeg tror det handler om noe av det samme som hva Amartya Sen betyr i det daglige.  

PS: I et spørreskjema en gang skulle jeg ta stilling til massevis av påstander, blant annet denne: Jeg synes det er vanskelig å ta valg. Min første reaksjon var å hoppe over akkurat den, så jeg kunne tenke meg nøyere om. Jeg valgte til slutt å svare "helt enig".

Dulting og dyriske impulser

Jeg hører Animal Spirits av George Akerlof og Robert Shiller som lydbok om dagen. Argumentet er at mainstream økonomisk teori bygger på grove forenklinger, og Akerlof og Shiller bruker Keynes' uttrykk animal spirits for å fortelle hvordan irrasjonelle motivasjoner driver menneskelig (økonomisk) aktivitet. Mennesket handler ikke rasjonelt, men drives av flere andre hensyn enn ren nyttemaksimering.

-------------------------

Oppdatert: anbefaler særlig kapittel 13: "Why Is There Special Poverty among Minorities?" Akerlof og Shiller mener økonomiske teorier som ikke tar hensyn til sosiologiske begreper (diskurser, selvforståelse) ikke kan beskrive vedvarende sosiale forskjeller. De mener affirmative action er avgjørende for å bryte ned de oppfattede forskjellene mellom svarte og hvite.

-------------------------

Dette kan være en fin balanse til tradisjonell makroøkonomi, der det blant annet argumenteres for at skattebetalere har så lang tidshorisont at de forstår at skattelettelser i dag må hentes inn ved skatteøkning i framtiden (Ricardian equivalence). Etter denne logikken ville forbrukerne spare pengene de har til overs etter skattelettelser, og ikke bruke dem på alt mulig rart.

Motargumentet: Ben & Jerrys til 60 kr pr boks.

Det er mye spennende atferdsøkonomi ute og går. Dan Ariely, som er tilstede både på blogg og podkast, er en (slags) favoritt.

Alle bør dessuten få med seg Richard Thaler på UChannel snakke om Nudge (som han skrev sammen med Cass Sunstein) før neste ukes Civitafrokost: Bent Sofus Tranøy, Lars Fr. H. Svendsen og Inge Lønning til debatt om dulting/nudging. Nytt Civita-notat om emnet bør også leses.

Til slutt, et kort bevis for at mennesket (bestemt for entall, dvs meg selv) ikke er rasjonelt: Grunnen til at jeg hører en del på lydbøker i det siste er at jeg har tegnet et abonnement hos Audible.com. Jeg trodde et øyeblikk at de ga bort lydbøker gratis, og registrerte meg for et "Free offer." Jeg leste ikke den lille skriften, men begynner å skjønne tegninga nå.

Rasjonell aktør, du liksom.

Rasjonelt Stortingsvalg?

Først : hvis vi legger beinhard økonomisk nyttetenkning til grunn, ville ingen rasjonelle personer benyttet seg av stemmeretten. Én enkelt stemme har ikke mulighet til å avgjøre et parlamentsvalg, og dermed er kostnaden ved å avgi stemmen trolig større enn gevinsten. Selv om vi overser kostnadene knyttet til å skaffe seg pålitelig informasjon om de politiske partiene (dvs perfekt informasjon), ville slitasjen på skosålene idet velgeren går til valglokalet være større kostnad enn en rasjonell velger ville tåle.
Men økonomene kan ha noe interessant å si om valg likevel. Bryan Kaplan (som henviser til Tim Harford som henviser til Andrew Leigh) skrev for en stund tilbake om rasjonalitet og politiske valg. La oss først få én ting klart:

Voters literally know less than zero about economic policy - we would have better policies if they just voted randomly.

Folkelig. Dette kommer for øvrig fra mannen som har skrevet The Myth of the Rational Voter, en bok vi sikkert burde ha lest alle sammen. Uansett. Poenget er at Leigh/Harford/Kaplan mener heldige politikere har større sannsynlighet for gjenvalg enn dyktige politikere.
Andrew Leigh har undersøkt 268 valg mellom 1978 og 1999, og sammenliknet effekten av vekst i verdensøkonomien (flaks) med effekten av den relative veksten i den nasjonale økonomien (dyktighet).

Det vil si: hvis et land opplever større økonomisk vekst enn verdensgjennomsnittet, antar Leigh at den sittende regjeringen har gjort noe riktig. De har vært dyktige politikere.

Så hva er viktigst for en politiker som vil bli gjenvalgt: flaks eller dyktighet? Tim Harford oppsummerer:

Both matter, but as far as the voters are concerned, it is better to be a lucky government than a skilful one. For instance, a one-percentage point increase in world economic growth above the norm is associated with a hefty rise in the chance that incumbents will be re-elected – from the typical chance of 57 per cent to a more than decent 64 per cent. A stellar domestic performance, outpacing world growth by one percentage point, contributes less than half as much to the chances of being re-elected, raising them from 57 to 60 per cent.

Jeg har ikke lest fulltekstartikkelen til Leigh (ikke tilgang), så jeg vet ikke hvilke tall han bruker. Men tall som nettstedet IndexMundi mener å ha fra CIA World Factbook (NB: ufullstendig referanse) gir dette anslaget av veksten i verdens BNP:

2005: 4,9 %
2006: 4,7 %
2007: 5,3 %
2008: 5,2 %

Ifølge SSB vokste den norske økonomien med 2,3 % i 2006 og 3,1 prosent i 2007.

Uflaks?
NB: Dette er ikke tall jeg følger meg veldig sikker på (kanskje burde veksten i norsk økonomi sammenliknes med OECD eller EU), men mekanismen er uansett spennende.

Hvorfor (ikke) Dan Ariely er en farlig vitenskapsmann

Dan Ariely har skrevet boka Predictably Irrational (2008), men den har jeg så langt ikke fått lest. Jeg har valgt den enkle utveien (podkasten Arming the Donkeys - uunnværlig for alle med ti ledige minutter i løpet av en gjennomsnittsuke) og blitt kjent med Ariely på den måten. Ja, og via bloggen, naturligvis.

Gjennom podkasten gir Ariely en lettbeint gjennomgang av fersk forskning fra atferdsøkonomien. Han inviterer forskjellige forskere til å si noen ord om arbeidet sitt, og hva funnene deres betyr for vårt dagligliv. Og det er kanskje Arielys uformelle tone som gjør at alvoret ved forskningen hans ikke synker inn før etter litt tid.

Da jeg hørte om Danny Oppenheimer, som fant at aksjer med korte og gjenkjennelige navn presterte bedre på børsen enn lange og, så jeg på det som en pussig betraktning om aksjemegleres (kanskje smått begrensede) tankesett.

Og da jeg hørte om forskningsprosjektet som viste at eksponering for Apple-logoen kan gjøre folk mer kreative, så jeg på det som en artig tanke uten veldig dyptgripende konsekvenser. Fitzsimons, Chartrand og Fitzsimons fant nemlig ut at respondenter som var eksponert for et bilde av Apple-logoen (for raskt til å bli oppfattet, men likevel imprentet i underbevisstheten - tenk Tyler Durdens kinojobb i Fight Club) løste kreative oppgaver bedre enn respondenter som ikke var eksponert for logoen. Fiffig.

Men alvoret synker inn etterhvert. Det var da Alan Wolfe diskuterte liberalismen på EconTalk og nevnte Ariely med en gansk nedlatende tone at jeg tok det nærmere inn over meg. Hvis så små marginer som et snappy aksjenavn eller et eple jeg ikke vet at jeg har sett utgjør forskjellen mellom suksess og nederlag - hva har vi da redusert mennesket til?

Poenget er at Ariely ender opp med å antyde at menneskets frie vilje bare er skin deep, at våre handlinger mer sannsynlig er produkter av irrasjonalitet enn rasjonalitet. Mennesket er predictably irrational. Wolfe går så langt som å sette Ariely i samme bås som Richard Dawkins: vitenskapsfundamentalist som reduserer mennesket til en studerbar størrelse.

Det synes jeg er et veldig stusslig menneskesyn.

Men på den andre siden: kanskje Ariely bare viser oss en side av mennesket vi gjør lurt i å respektere.