Bonfire of the Brands

Jeg har nettopp lest Neil Boormans "Bonfire of the Brands" (passende nok, ettersom det i dag er den internasjonale Buy Nothing Day) og har mange ufordøyde inntrykk.

Boorman, som tidligere jobbet for livsstilsmagasiner i London, tok konsekvensene av sin selvdiagnostiserte tilstand som merkevareavhengig. 17. september 2007 brant han alle merkevarene han eide i protest (se video på YouTube). Boka forteller om prosessen han gikk gjennom før og etter den seremonielle brannen.

Det er utrolig oppløftende å lese kapitalismekritikk når det kommer fra en person som Boorman. Litt som om Magnus Rønningen eller folka i Natt&Dag skulle vært ydmyke og selvransakende. Budskapet er likevel vanskelig å forholde seg til. Mest fordi Boorman så tydelig går fra et ytterpunkt til et annet: først var han en ekstremt merkebevisst superforbruker, nå en rabiat og puritansk forbrukskritiker.

Boka reiser spørsmålet om hvilken plass vi lar merkevarene få i livene våre, og hvordan vi bruker personlig forbruk som et verktøy for å definere oss selv. Dette er det virkelige vanskelige med boka: en etisk bevisst forbruker vil være like fanatisk merkebevist som den fjorten år gamle jenta som må ha de rette merkevarene. Særlig Debio-merket og FairTrade-emblemet er tydelige merkevarer, selv om budskapet de utstråler er et annet enn Cola Zero.

Mer om dette senere.