En t-skjorte fra verden

Gamle Gandhi mente at alle burde spinne, i sympati med de fattige arbeiderne i tekstilindustrien:

'Why should I, who have no need to work for food, spin?' may be the question asked. Because I am eating what does not belong to me. I am living on the spoilation of my countrymen. Trace the source of every coin that finds its way into your pocket, and you will realise the truth of what I write. Every one must spin.

Sitatet er hentet fra en Tagore-biografi, gjengitt av Sen.

I økonomisk forstand er det jo helt på jordet, for selvberging er fattigdom, men det er en fin oppfordring: hvis vi kunne spore opphavet til hver mynt i lomma, ville vi se hvor avhengig vi er av de andre i markedet. Jeg tror ikke vi tar dette inn over oss godt nok, men markedet er folk - ikke ting. Når jeg, som stort sett kjøper ting, kjøper ting, så er det bare mulig fordi de som har laget tingene selger dem til meg.

Tingene ser vi jo, men vi ser sjelden hvem som har laget dem.

Men nå har jeg i det minste èn t-skjorte som jeg vet hvor kommer fra, og det er den som reporterne i NPR-redaksjonen Planet Money har fått laget. I tillegg til at jeg liker motivet på t-skjorta (et ekorn med martiniglass, et spill på Keynes-sitatet om animal spirits) gjør det meg glad å vite hvor plagget kommer fra.

Reporterne fulgte produksjonsprosessen over flere episoder: hele veien fra bomullsplantasjen i Mississippi, via spinneriet på Filippinene, syerne i Bangladesh, og over verdenshavene i containerne på frakteskip. Det siste jeg hørte om t-skjortene var at containeren med dem ankom havna i Miami, og et par uker senere lå én av disse i postkassa her i Oslo. Det er bare denne siste etappen, fra USA til Norge med UPS, jeg ikke vet noe om.

Prosjektet er inspirert av Pietra Rivolis bok fra 2005, The Travels of a T-Shirt in the Global Economy. Bildene fra produksjonen finnes på denne Tumblr-siden, og mer info om produksjonen finnes her. Podkasten deres fortsetter å være knallbra.

Upålitelig alarm på kjøkkenet

Jeg liker ikke egentlig å skrive negativt om bøker, men Niels Christian Geelmuydens Sannheten på bordet er ikke den boka den burde vært. Og det er jo leit. For kritiske bøker om landbruket og matbransjen er viktige, og de av dem som er mest engasjerende skrevet kan attpåtil være nyttige i å utdanne oss til bedre forbrukere. Mats-Eric Nilssons bøker, Den hemmelige kokken og Ekte vare, for eksempel, eller sjokoladeboka til Simen Sætre for den saks skyld, og selvfølgelig Eric Schlossers Fast Food Nation, er mine favoritter. De to første er gode fordi de avslører juks, og hjelper oss å tenke ærlig om mat. De to siste fordi de viser hvordan deler av matvarebransjen snor seg unna lover og regler.

For all del, det er nyttig, og tidvis inspirerende, informasjon å finne i denne boka. Før jeg leste den hadde jeg for eksempel en følelse av at norsk oppdrettslaks ikke var så bra som jeg likte å tro, og her er boka til Geelmuyden nyttig. Kapitlet om kjøttproduksjon er dessuten en god påminner om at vi bør spise mindre kjøtt, og at konvensjonell kylling er motbydelig mat.

Men det store problemet med denne boka er at den er så uetterrettelig. Geelmuyden viser til haugevis av forskningsfunn, men kildehenvisningene er dessverre håpløse. De fleste referansene går til andrehåndskilder (stort sett nettaviser og aktivistnettsider) som kan ha gjengitt forskningsfunnene feil. Og kildelisten er unødvendig kronglete, nesten så det er provoserende. 70 sider med nedskrevne nettadresser er til liten hjelp hvis man vil gå forfatteren etter i sømmene.

Som leser vet jeg derfor ikke hvor mye av denne boka jeg kan stole på. Og det er synd, for som forbruker hadde jeg trengt den boka som dette burde vært.

Vrien velstand

Nå har jeg bare lest to av bøkene i Stemmer-serien til Aschehoug, de små essaybøkene som blir utgitt i forbindelse med stemmerettsjubileet, men de to jeg har lest har jeg likt veldig godt. Først ut var Torill Moi med en fin, liten bok om hvorfor litteratur er viktig. Og nå i helgen leste jeg Hedvig Skonhoft Johannesens Nasjonal klassereise: Mette-Marit og politikkens abdikasjon.

Det er ikke så mye Mette-Marit som person, men som symbol og symptom, Skonhoft Johannesen tar opp i denne korte boka. Og de mest interessante poengene handler ikke om kongefamilien i det hele tatt, men om resten av oss. Spesielt dette: hva er det velstandsøkningen gjør med samfunnet vårt?

Argumentet er altså at velstandsøkningen pakker oss trygt inn i «den norske kuvøsen», hvor selvutvikling, selvpresentasjon og konsum blir viktigere enn politikk og fellesskap. Og selv om Skonhoft Johannesen kan få det til å se ut som at dette er en kvinneting - hun retter oppmerksomheten mot Mette-Marit, og beskriver henne med paralleller til rosabloggerne - så handler dette også om menn. Det ligger i tiden å bli en «livsadministrator», som Jon Hellesnes har kalt det. Vi er den globale fritidsklassen. Vi kan få alt. Og hva er det vi velger å gjøre med denne friheten? Det får meg til å tenke på det som Ole Jacob Madsen skrev i en kronikk på NRK Ytring for litt siden: fascinasjonen for mindfulness er enda et eksempel på hvordan den globale overklassen vender seg bort fra verden.

Og når jeg er på mitt mest grinebiterske blir jeg litt oppgitt over at bøker som disse presenteres som likestillingsbøker, eller som debattinnlegg i en diskusjon som først og fremst dreier seg om kvinnesak. Det er selvfølgelig litt kjipt av en mann å gjøre, spesielt nå under stemmerettsjubileet. Kanskje burde jeg bare la det ligge, og tenke at Mannen bør kunne stå i bakgrunnen akkurat i år, siden så mange år fram til nå har vært hvitmiddelklassemannsår. Men likevel.

Uansett: jeg tror ikke vi snakker nok om hva velstandsøkningen gjør med oss. Hedvig Skonhoft Johannesen har skrevet en kort og god bok som kan starte en sånn samtale.

Iscenesettelse og identitet

I essayet Storytelling, i Det femte monarki, skriver Jon Hellesnes om noe han kaller livsadministratoren:

Han sit i sitt eige imaginære 70-årsgilde alt som 20-åring. Dei ungdommelege påfunna han gir seg i kast med, er alt lagde til rette som anekdotetilfang til 70-årsfesten. (...) Livsadministratoren har visseleg eit narrativt grep om sjølvet. Men han kjem på avstand til det meste. Han er ikkje heilt med i sitt eige liv. I staden prøver han å administrere situasjonane med tanke på biografien om seg sjølv. Livsadministratoren murar på sitt eige monument og skriv på sin eigen nekrolog i alt han gjer.

Jeg synes dette er ganske skarpt sett - særlig med tanke på at han først formulerte denne ideen i 1964, i et essay som også finnes i Grunnane.

To tanker:

1: De sosiale mediene forsterker trolig denne impulsen i oss.

2: Når livsadministratoren blir en forbruker, da tar han del i identitetsøkonomien. Her forsøker markedsførere å finne ut hvilke merkevarer han har lyst til å snakke om i 70-årslaget. Det synes jeg er en trist tanke; ikke fordi idealet burde være at forbruket ikke er med på å forme identitet (det virker altfor strengt, slike folk tror jeg ikke finnes), men fordi det sannsynligvis ikke får fram det beste i oss.

Å sette (en) pris på kunst

Don Thompson har skrevet en veldig underholdende bok om markedet for samtidskunst: The $12 Million Dollar Stuffed Shark: The Curious Economics of Contemporary Art. Jeg kom over boka via Colin Marshall, som intervjuet Thompson for en stund tilbake (mp3). Boka består av 24 ganske korte kapitler om auksjonshusene, kunstnerne, forhandlerne og samlerne som utgjør markedet for samtidskunst. Noen tanker:

For det første: denne boka er underholdende på samme måte som Robert Franks Richistan er underholdende; begge har noe "lifestyles of the rich and famous" over seg. Det er sjokkerende og fascinerende å lese om folk som har så mye penger at de kjøper kunst som koster like mye som en jumbojet. Litt Se Hør-faktor, javel. Men veldig fascinerende. Apropos: Robert Frank ga ut en ny bok om de superrike nå i november: The High-Beta Rich, og den er kanskje verdt å lese. Vi lever i en tid hvor det er god grunn til å se nærmere på livet i den rikeste prosenten.

For det andre: denne boka har mye interessant å si om økonomifaget, om rasjonalitet og prisdannelse. Glem tilbud og etterspørsel, kunstmarkedet handler om helt andre ting. Det handler om prestisje, om ego, om selvfølelse og selvrealisering, og alle andre menneskelige følelser som bestemmer hvordan vi oppfører oss i markedet. Det virker kanskje fjernt, men det har en viss overføringsverdi. Når jeg kjøper økologisk Fairtrade-kaffe har det noen fellestrekk med milliardæren som kjøper en Damien Hirst. Litt ubehagelig tanke.

Til slutt: denne boka er en interessant inngangsport til å lære mer om kunst. Selv om Thompson selv innrømmer at "It is easier to appreciate art when what is required is not an understanding of art history, just our memory of a recent article about high auctionprices", så er det i det minste en start. Selv kan jeg veldig lite om kunst, og denne boka var et underholdende sted å begynne.

Kjøpe eller ikke kjøpe?

Jeg vet ikke om det er snøen, eksamene eller pepperkakebakinga på fredag, men noe har fått meg i julestemning. Og jeg blir litt forvirra.

Kom over en fin liten artikkel på Adbusters i dag, med tittelen "What Would the Buddha Buy?". Forfatteren oppfordrer, i rette Buy Nothing-ånd, til en kjøpefri julefeiring. Til å sette verdier foran forbruk. Siterer Gandhi: “There is enough for human need, not for human greed.”

Jeg har en soft spot for kapitalisme- og forbrukskritikk, og har tidligere skrevet noen tanker rundt boka Bonfire of the Brands, om merkevarenes plass i livene våre. Men problemet er at det er en jungel er ute.

For det første: fanatisk motstand mot kapitalisme, merkevarer, forbruk og hele røkla bærer på sin egen lille kulturfascisme. Mainstream er bannlyst. Converse for alle penga. Hvertfall inntil de ble kjøpt opp av Nike. Da er det Black Spot som gjelder. For min egen del manifesterer dette seg i at jeg drar hele veien ned til sentrum for å kjøpe bøker på Tronsmo, i stille protest mot de store bokhandlerkjedene. Og gjett om jeg er fornøyd når jeg går ut med den lille svarte bæreposen. Jeg tror markedsførerne allerede har forstått at forbrukere liker å "kjøpe rettferdig" for å protestere mot forbrukerkulturen. Bare se på utvalget og innpakningen av økologiske varer på Ica.

For det andre: det er faenmeg alltid noe. Invitér noen venner på sjokolade og kakao, og du gjør deg medskyldig i folkemord og borgerkrig. Les Den lille stygge sjokoladeboka, så skjønner du hva jeg mener. Eller du kan kjøpe FairTrade, og du må tåle kritikk fra økonomene for å holde u-landene fanget i en blindvei mot en konkurransedyktig økonomi.

Med andre ord: kjør kjøpefritt og gi bort hjemmelaget julegodt til vennene dine i år, men unngå råvarer som kakao og sukker - handelen med disse kan ha finansiert borgerkrig og massedød i Afrika. God jul?

Nei. Det trenger ikke å være så komplisert. Det er ikke verdens undergang om vi bruker litt penger på gaver til dem vi er glad i. Og FairTrade er hvertfall bedre enn alternativet. Jeg skal forklare dette senere.

Jeg tror julekvelden setter ting i perspektiv uansett. Da vet vi hva som er viktig.

Bonfire of the Brands

Jeg har nettopp lest Neil Boormans "Bonfire of the Brands" (passende nok, ettersom det i dag er den internasjonale Buy Nothing Day) og har mange ufordøyde inntrykk.

Boorman, som tidligere jobbet for livsstilsmagasiner i London, tok konsekvensene av sin selvdiagnostiserte tilstand som merkevareavhengig. 17. september 2007 brant han alle merkevarene han eide i protest (se video på YouTube). Boka forteller om prosessen han gikk gjennom før og etter den seremonielle brannen.

Det er utrolig oppløftende å lese kapitalismekritikk når det kommer fra en person som Boorman. Litt som om Magnus Rønningen eller folka i Natt&Dag skulle vært ydmyke og selvransakende. Budskapet er likevel vanskelig å forholde seg til. Mest fordi Boorman så tydelig går fra et ytterpunkt til et annet: først var han en ekstremt merkebevisst superforbruker, nå en rabiat og puritansk forbrukskritiker.

Boka reiser spørsmålet om hvilken plass vi lar merkevarene få i livene våre, og hvordan vi bruker personlig forbruk som et verktøy for å definere oss selv. Dette er det virkelige vanskelige med boka: en etisk bevisst forbruker vil være like fanatisk merkebevist som den fjorten år gamle jenta som må ha de rette merkevarene. Særlig Debio-merket og FairTrade-emblemet er tydelige merkevarer, selv om budskapet de utstråler er et annet enn Cola Zero.

Mer om dette senere.