Klein, Friedman og legitim kapitalismekritikk

I Sjokkdoktrinen argumenterer (i ordets absolutt videste forstand) Naomi Klein for at nyliberal kapitalisme best kan sammenliknes med et mørkt kapittel i psykiatrien: sjokkterapi. Man utsetter en pasient for smertefulle sjokk for å nullstille sjelelivet hans. Dette, mener Klein, er også kjennetegnet ved dagens "disaster capitalism." Chicago-skolen står dermed ansvarlig for å ha torturert verdens fattige land med økonomisk sjokkterapi - og Milton Friedman var skolens overlege.

Det er nok ingen grunn til å bruke Sjokkdoktrinen for å forstå "sosialistenes tankegang", hvertfall hvis målet er noe annet enn å få bekreftet sine fordommer. Hun bør heller ikke være noe forbilde for dem som vil kritisere kapitalismen (forbehold: jeg har ikke lest No Logo ennå). Hvis man vil gi legitim kritikk av dagens kapitalisme kan man finne adskillig bedre forfattere - endatil journalister - enn Naomi Klein.

For Friedman var ikke, som Klein kan tolkes til å mene, noen ondskapsfull Dr. Merkwürdigliebe som ønsket å spre menneskelig lidelse. Noe av det Friedman sto for er relevant også for kapitalismekritikere.

Først og fremst må man huske at Friedman aldri var noen forsvarer av big business, men av free enterprise. Og det er her han er nyttig for dem som er skeptiske til dagens kapitalisme. Han var ikke bare skeptisk til fagforeningenes politiske inflytelse, men også til hvordan bedrifter søker privilegier og vern fra utenlandsk import.

Veien til venstresiden er kort, hvertfall når det gjelder å identifisere problemet. Journalist og skribent Eric Schlosser bruker noe av den samme innfallsvinkelen for å kritisere den amerikanske matvareindustrien (Fast Food Nation: les boka, se filmen, spis ordentlig) og fengselssystemet (ny bok underveis, les denne artikkelen fra The Atlantic inntil videre). Han beskriver hvordan dårlig politisk rammeverk kan få markedskreftene til å skape store ulikheter, grov urettferdighet og usunn mat. Sterke aktører i næringslivet - i agribusiness såvel som the prison-industrial complex - forsøker å påvirke det politiske rammeverket rundt bransjene sine. Det gjelder ikke bare de store selskapene, mens også fagbevegelsen (fagbevegelsen, fagbevegelsen): de fagorganiserte fengselsarbeiderne i California (California Correctional Peace Officers Association) er en av de sterkeste lobbygruppene for strengere fengselsstraffer.

Det handler rett og slett om rent-seeking: å bruke ressurser på ikke-produktivt arbeid for å skaffe seg privilegier. Dette har økonomer og høyresiden (ridende rytter til hest?) vært ivrige til å påpeke lenge, men de bør ikke være de eneste (kan man for eksempel se på hvordan finansnæringen har lobbet for løsere reguleringer).

Den store uenigheten mellom høyre- og venstresiden her går ikke nødvendigvis på å identifisere problemet, men på å foreslå en løsning. Hvis noen av aktørene i et marked klarer å skaffe seg politisk innflytelse - og dette gir noen et urettferdig fortrinn - hvordan skal man motvirke dette? Mens høyresiden foreslår færre reguleringer (og dermed færre muligheter for rent-seeking fra bedrifter og fagforeninger) foreslår venstresiden å legge mer av økonomien under statlig (det vil si demokratisk) kontroll.