Et Solheimsitat og litt Benthambiografi

Erik Solheim er intervjuet i DN i dag. På spørsmål om hva som gjør det vanskelig å få regjeringen til å gjennomføre klimatiltak svarer han:

– Det er etter min oppfatning det jeg vil kalle sosialøkonomisk ortodoksi. Jeg er den første til å mene at det er bedre å gjennomføre billige og kloke tiltak fremfor dyre og sløsende. Økonomien gir oss absolutt viktige redskaper til å gjøre de fornuftige og riktige tingene. Men vi hadde aldri fått allmenn folketrygd i Norge eller velferdsstaten eller alminnelig skolegang eller full barnehagedekning hvis det ikke var noen som overstyrte og brukte økonomien som verktøy, ikke som religion. Man kan ikke la økonomien være det eneste.

I papirutgaven følges det opp med noen spørsmål om hvem disse kommentarene er myntet på, uten at Solheim vil gi noe særlig svar på det. Men det kommer et spørsmål til:

- Noen vil kanskje tro at den største hindringen for klimatiltak ligger i norske interesser som olje- og gassnasjon, mens du sier det er den sosialøkonomiske ortodoksien?
- Hvis du ber meg rangere, så: Ja.

Dette sier sitt om norsk politikk, og det sier sitt om økonomifaget.

Og apropos: her er en artikkel som hevder at utilitaristfaderen Jermey Betham hadde Aspergers syndrom (dette er forresten kun ment som en faktaopplysning, og ikke som en fornærmelse mot verken Bentham eller folk med Aspergers syndrom).

Men det er sånne ting som kan være verdt å tenke på.

Arbeid eller lykke? Vekst eller fattigdom?

Dette blir rotete, men la gå.

Her er en tanke fra å lese de Bottons Consolations of Philosophy, og kapitlet om Epikur: vi jobber for å tjene til livets opphold, men noen typer lønnsarbeid kan være så uinspirerende at det tapper oss for livsgnisten. Denne motsetningen - mellom arbeidslivet og meningsfulle livet - tror jeg er utgangspunktet for manges følelse av meningsløshet.

Dette handler om en motsetning som kanskje er lettest å kjenne igjen på mikronivået: hver og en av oss balanserer ønsket om å leve et meningsfullt og innholdsrikt liv opp mot behovet for å tjene til livets opphold. Vi jobber fordi vi trenger penger, og pengene bruker vi på å leve. Men som de Botton skriver i en senere bok (og som så forskjellige folk som Dan Pink og Adam Smith minner oss på); noen ganger er det en viss overlapp mellom arbeidslivet og det meningsfylte livet.

Så har vi makronivået: som samfunn kan vi enten velge å prioritere det (påstått) meningsfulle livet høyere enn vi prioriterer materiell velstand, eller vi kan sette materiell velstand høyere enn det meningsfulle livet. Jeg synes noe av den mest berettigede kapitalismekritikken ligger nettopp her; i at vi så lett ser oss blind på vekst og materiell velstand, og nedprioriterer det vi  vet at egentlig er viktig. Nussbaum, for eksempel, sier noe klokt om dette.

Men i Consolations of philosophy skriver de Botton altså om Epikur - og hva han kan fortelle oss om hva som er tilstrekkelig for å leve et godt liv (venner, frihet, tenking) og hva som er naturlig å ønske seg, men ikke nødvendig for å være lykkelig (rikdom, tjenere, luksus). Sitat:

It points us to a choice: on the one hand, societies which stimulate unnecessary desires but achieve enormous economic strengths as a result; and on the other, Epicurean societies which would provide for essential material needs but could never raise living standards beyond subsistence level. There would be no mighty monuments in an Epicurean world, no technological advances and little incentive to trade with distant continents. A society in which people were more limited in their needs would also be one of few resources. And yet – if we are to believe the philosopher – such a society would not be unhappy.

Kapitalisme - eller hva du vil kalle det - er her det ene ytterpunktet: hvor pengene blir en lettvinn målestokk, og det eneste vi vet å verdsette. Det andre ytterpunktet ville være en nullvekstøkonomi - som den i Middelalderen, hvor til og med for eksempel bønn kan ha vært ansett som viktigere enn arbeid.

NPR Planet Money forrige fredag handlet nettopp om økonomien i Middelalderen, og det sies blant annet at arbeidsdagen slik vi kjenner den er et moderne fenomen. Det ville ikke være naturlig for en arbeider i Middelalderen å gå på jobb hver dag, blant annet fordi han ikke arbeidet for vekst på samme måte. Og dessuten; ideen om at vi bør gå på jobb hver dag er vanskelig å forsvare i en mindre spesialisert økonomi (the division of labour is limited by the extent of the market). Med mindre tid brukt på arbeid, blir det vel mer tid til meningsfulle aktiviteter. Men så var det dette med levestandard, da - og nullvekst virker ikke lenger så attraktivt. Og her ligger vel kapitalismens (hvis det fortsatt er det vi kaller det) sterkeste kort.

Det ideelle finnes vel et sted midt imellom disse to (og når sant skal sies; helt sikkert nærmere kapitalismen enn nullvekstøkonomien). Mer sitat - dette fra Lucretius, via de Botton:

Mankind is perpetually the victim of a pointless and futile martyrdom, fretting life away in fruitless worries through failure to realise what limit is set to acquisition and to the growth of genuine pleasure. 

Men likevel:

It is this discontent that has driven life steadily onward, out to the high seas.

En annen helt ting til slutt: Epikur har noe til felles med Thoreau i det at han avviser materiell velstand som kilde til lykke. Thourau ville som kjent gjemme seg i skogen, og la alle andre seile sin egen sjø. Men Epikur skiller seg fra Thoreau i det at han framhever venner - og kontakt med samfunnet - som en kilde til lykke. Og det er jo sympatisk, sånn apropos.

Nussbaum: Not for Profit

Det store poenget i Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities er at utdanning må handle om å bygge gode samfunnsborgere - og ikke først og fremst om å legge til rette for økonomisk vekst. Hvis vi utformer skolepolitikken kun etter målet om økonomisk vekst, vil vi nedprioritere humaniora (filosofi, kunst, litteratur) - og det er nettopp disse fagene som er viktigst for å bygge et velfungerende demokrati og et godt samfunn.

Hele argumentet henger tett sammen med capabilities-tankegangen hvor Sen og Nussbaum er sentrale. Utgangspunktet er at økonomiske indikatorer ikke fanger opp det fulle bildet av hva utvikling handler om. Sens Development as Freedom er en god introduksjon til dette.

Det er ifølge Nussbaum særlig to menneskelige evner som kan styrkes gjennom humanistisk utdanning, og som vil fremme demokratiet: (1) kritisk tenkning, og (2) empati. Gjennom kritisk tenking og sokratisk diskusjon kan vi i fellesskap bli enige om hvor vi vil at samfunnet skal gå, og gjennom empati kan vi se forbi vårt eget liv her og nå - og forstå den fulle rekkevidden av hvordan våre avgjørelser påvirker andre.

Economist-bloggen Democracy in America tok opp nettopp dette temaet for noen uker siden: Empathy and torture.  Hovedpoenget: at politikere som tillater bruk av tortur kunne trenge en dose empati. Eventuelt en dose tortur.

I et av kapitlene i Not for Profit presiserer Nussbaum at humaniora også kan legge til rette for økt økonomisk lønnsomhet - kreativitiet og innovasjon er avhengige av evnen til kritisk tenking, som humaniora kan fostre. Og det er kanskje et godt poeng. Men det er ikke dette poenget vi bør feste oss ved i denne boka; hovedbeskjeden er nemlig at det er viktigere å ta sikte på å styrke demokratiet enn på å styrke økonomisk vekst (NB: når a er viktigere enn b, betyr ikke det at b er helt uviktig). Man behøver altså ikke å være en fiende av økonomisk vekst for å mene at demokratiet er viktigere enn markedet.

Dette er en veldig inspirerende bok å lese. For min egen del festet jeg meg særlig ved argumentet om at kunst styrker vår evne til empati. Jeg synes dette, sammen med de Bottons Status anxiety, er et godt argument for å lese mer skjønnlitteratur.

Mye mer lesestoff om boken finnes for eksempel på filosofibloggen In Socrates' Wake (via Crooked Timber). Her finner man blant annet dette svarinnlegget fra Nussbaum selv. Sjekk også ut Nussbaums samtale med Matthew Taylor på RSA.

Her er forresten noen tidligere blogginnlegg jeg kom til å tenke på:

Alt de ser er kun profitt

Om Amartya Sen: Development as Freedom

Moral Sentiments

Ulikhet og politikk (igjen)

Boka Winner-Take-All Politics av Jacob Hacker og Paul Pierson har fått mye oppmerksomhet, og gjør seg fortjent til en plass (nesten) helt øverst på leselisten. Spørsmålet den tar for seg er om økonomisk ulikhet er et politisk valg. Svaret: økonomiske forskjeller er resultatet av politiske prosesser (og da er politikkutforming viktigere enn stemmegivning og valgresultater).

Anmeldelsene er gode. Henry Farrell mener denne boka har potensiale til å "transform American public arguments about politics and policymaking". Hele anmeldelsen er verdt å lese, men her er det aller viktigste:

Hacker and Pierson argue that too many books on US politics focus on the electoral circus. Instead, they should be focusing on the politics of policy-setting. Government is important, after all, because it makes policy decisions which affect people’s lives. (...)

And to understand the actual processes of policy-making, we need to understand institutions. Institutions make it more or less easy to get policy through the system, by shaping veto points. If one wants to explain why inequality happens, one needs to look not only at the decisions which are made, but the decisions which are not made, because they are successfully opposed by parties or interest groups. Institutional rules provide actors with opportunities both to try and get policies that they want through the system and to stymie policies that they do not want to see enacted. Most obviously in the current administration, the existence of the filibuster supermajority requirement, and the willingness of the Republican party to use it for every significant piece of legislation that it can be applied to means that we are seeing policy change through “drift.” Over time, policies become increasingly disconnected from their original purposes, or actors find loopholes or ambiguities through which they can subvert the intention of a policy (for example – the favorable tax regime under which hedge fund managers are able to treat their income at a low tax rate). If it is impossible to rectify policies to deal with these problems, then drift leads to policy change – Hacker and Pierson suggest that it is one of the most important forms of such change in the US. 

Farrell er kanskje ikke fullstendig nøytral, men til og med anmelderen i The Economist kaller dette en "pretty good book."

Den åpenbare protesten mot dette argumentet er den samme som med alle bøker om økonomisk ulikhet: både leserne forfatterne og leserne har bestemt seg for konklusjonen lenge før de ser på dataene. Debatten om Wilkinson og Picketts The Spirit Level foregikk på akkurat samme måten. Det er god grunn til å spørre om noen noensinne har latt seg overbevise av empiriske data - en kritikk som definitivt bør rettes mot begge leire.

Men nettopp derfor er det viktig å ta hele argumentet på alvor. Dette handler nemlig ikke om noe så enkelt som hvor høyt skattenivå velgerne ønsker seg - det er nemlig ikke slik politikk utformes. Den enkleste modellen i politisk økonomi, ideen om at medianvelgeren er avgjørende for fordelingspolitikken (tydeligst forklart i Meltzer-Richards-modellen), fanger ikke opp det viktigste i politikkutforming slik den foregår i den virkelige verden.

Og alt dette er jeg altså frekk nok til å skrive uten å ha lest annet enn anmeldelser av boka. Skamme seg.

På tide å slutte å skrive, og begynne å lese.


Relatert stoff:
Ulikhetsindeksene fra Picketty og Saez (som også fortjener oppmerksomhet når vi ser etter forklaringer på finanskriser) er viktige for alle som fremmer dette argumentet. Du finner dataene og figurer her (.xls).

Paul Krugman har kommet til samme konklusjon (og brukt dataene fra Picketty og Saez) i sin Conscience of a Liberal. Cato-instituttets Brink Lindsey er - ikke overraskende - uenig, og kaller hele forklaringen for Krugman's Nostalgianomics.

Larry Bartels Unequal Democracy, virker å være i samme gate. En lang samling med bloggposter om boka er tilgjengelig hos The Monkey Cage.

Tyler Cowen hadde en god bloggpost om økonomisk ulikhet idag, basert på en lengre artikkel i The American Interest. Ezra Klein har oppsummert et artig poeng derfra på sin blogg i dag; hva Washington Wizards kan forklare om finanskrisen.

Til slutt, in all modesty: jeg skrev en oppgave om dette i fjor, som jeg i grunn er ganske fornøyd med. Hele oppgaven finnes her, og jeg har oppsummert den i et tidligere blogginnlegg.

Empathy For The Devil

Jeg kom nettopp tilbake fra kino. Har sett Inside Job, en veldig engasjerende og grundig dokumentar om finanskrisen. Se den.

Hvis jeg har én ting å utsette på denne filmen er det dette: den gjør ingen forsøk på å se verden med øynene til dem som tok feil. Nå leser jeg Adam Smiths Theory of Moral Sentiments om dagen, så ideen om the impartial spectator er mye i tankene mine. Og det slår meg at denne filmen gjør absolutt ingen innsats for å være upartisk. Det er ikke helt på Michael Moore-nivå, men regissøren har definitivt en agenda; å fordele skyld.

Jeg vet ikke om det gir mening å skille mellom sympati og empati. Men én måte å skille mellom de to ville være å si at sympati handler om medfølelse og forståelse for en annens ulykkelige situasjon, men empati handler om å se situasjonen slik denne personen selv opplever den. Og når det gjelder finanskrisen, synes jeg de virkelig viktige spørsmålene handler om empati: hvordan kunne disse menneskene virkelig tro at dereguleringene ville fjerne risiko?

Jeg kan tenke meg et par ting som gjør det vanskelig å føle empati med dem som er ansvarlige for finanskrisen. For det første har de færreste av dem blitt hardt rammet av krisen (man kan leve godt på en fallskjerm av denne størrelsen). For det andre har de en lite ydmyk livsførsel. Og for det tredje ser de ikke ut til å angre, eller mene at de tok feil.

Det er verken vanskelig eller galt å kritisere menneskene som utgjør samrøret av finansnæring og myndigheter for å ha forårsaket finanskrisen. Men det overser et av de viktigste spørsmålene: hvordan kunne de i all oppriktighet tro at deregulering av finansnæringen ville gi fortjeneste uten risiko?

Det synes jeg er fryktelig vanskelig å forstå.

Sang.

Kostnadseffektiv jul

Eksamensoppgaver, pepperkakebaking og julealbumene til Sufjan Stevens var i ferd med å få meg i virkelig julestemning. Så kom jeg over Joel Waldfogels forelesning om Scroogenomics gjennom LSEs Public Lectures Podcast, hørte den i en skrivepause og nå har julestemningen fått seg en knekk.

Waldfogel minner om at julefeiringen fører til dødvektstap i økonomien; pengene som brukes på julegaver leder ikke til optimal ressursallokering - vi får gaver som koster mer enn vi setter pris på. Dette i sammenheng med kritikken som sier at offentlig pengebruk er ineffektiv fordi det offentlige ikke vet hva folk helst vil se pengene sine brukt på.

Økonomer. Do we need'em?

Nedgangstider og politiske holdninger

Paola Giuliano og Antonio Spilimbergo har gjort en veldig spennende undersøkelse. De forsøker å finne ut hvordan makroøkonomiske sjokk, slike som den vi er inne i nå, påvirker folks politiske holdninger.

Et kort sammendrag av undersøkelsen finnes på Vox, hele artikkelen er ute som NBER-paper, og et tidligere utkast er tilgjengelig gratis via IZA.

Forskerne finner at folk som opplever økonomiske nedgangstider i ung voksenalder (mellom 18 og 24):

... tend to believe that success in life depends more on luck than on effort, support more government redistribution, but are less confident in public institutions. Moreover, we find that recessions have a long-lasting effect on individuals’ beliefs.

Dette betyr blant annet at folk som vokser opp under økonomiske nedgangstider har større sannsynlighet for å ønske økt statlig inngripen i økonomien, men viser samtidig lavere tillitt til offentlige institusjoner. Disse kreftene kan altså trekke folk både mot venstre (økt velferdsstat) og høyre (skepsis til offentlig sektor).

Det er verdt å merke seg at undersøkelsen er utført i USA, og kanskje ikke er direkte overførbar til europeisk eller norsk kontekst.

Men likevel: forskerne antyder at folk som vokser opp under nedgangstider er både skeptiske til offentlig sektor og positive til sterke velferdsordninger. Er dette den neste Frp-koden?

Dulting og selvangivelse

Har nettopp vært på Civitafrokost om dulting, i forbindelse med lanseringen av siste nummer av Minerva. Inge Lønning, Lars Fr. H. Svendsen og Bent Sofus Tranøy debatterte. Her er mine tanker i farten:

- Fryktelig stort tema. Åpner opp for å diskutere alle mulige praktiske, ideologiske og filosofiske spørsmål om forholdet mellom individ, stat, samfunn og marked.

- Svendsen og Lønning falt for fristelsen å gå i skyttergravene. Denne debatten burde ikke egentlig ha handlet om prinsippene, men om konsekvensene nudging kan ha på utformingen av praktisk politikk. Tranøy gjorde i det minste et forsøk på dette i sin innledning, der han la vekt på at ingen valgarkitektur er nøytral. Dette er kjernen i nudge-begrepet slik det presenteres av Thaler og Sunstein i Nudge.

- Svendsen gjorde et interessant poeng om egeninteresse. Nudging forsøker å legge til rette for at man skal velge i tråd med sine egeninteresser, men av og til ønsker vi at folk skal tenke på flere enn seg selv. Det er fort gjort å overse når man leser Thaler og Sunstein.

Men viktigst:

- Dulting hører ikke nødvendigvis hjemme på venstresiden. I boka nevner Thaler og Sunstein det norske systemet for innlevering av selvangivelse. Forhåndsutfylte selvangivelser som lett kan forandres - dette er et dult i retning av å ikke betale mer skatt enn man strengt tatt er forpliktet til. Ved å senke terskelen for å skaffe seg skattefradrag man er berettiget til, kan en dultende stat sørge for at individene står bedre rustet til å oppfylle sin egeninteresse.

Sjekk forresten hjemmesiden nudges.org. Jeg skrev dessuten noe om dette på bloggen forrige uke: Dulting og dyriske impulser (17/09/09).

Oppdatert 25/09/09: Video fra møtet er tilgjengelig via Civita.

Mindretall vs. ideologi

Civita lanserte forrige uke notatet Spiller det noen rolle? En analyse av offentlige bevilgninger under skiftende regjeringer. Spørsmålet som stilles er om regjeringer fra høyresiden historisk har gitt mindre penger til det offentlige, og om venstresiden virkelig er kongen av offentlige bevilgninger. Det er et betimelig spørsmål nå rett før valget.

Jeg har ikke lest rapporten (og med alt annet som skal leses kommer jeg heller ikke til å gjøre det), så jeg støtter meg på sammendraget:

Ved å se på utgiftene under forskjellige regjeringer, finner denne rapporten at det ikke er store forskjeller mellom ulike regjeringsalternativer på sentrale velferdsområder. Bevilgningene til offentlig velferd, som helse, utdanning og pleie og omsorg, stiger under alle regjeringer.

Altså: offentlige bevilgninger ser ut til å vokse uavhengig av regjeringspartienes ideologi.

Ok. Men:

I en artikkel i Public Choice i 1997 undersøkte Lars-Erik Borge og Jørn Rattsø bevilgninger til kommunale velferdstjenester i Norge i perioden 1900-1990. Fra sammendraget:

... The approach combines a demand model of local public services emphasizing price and income-elasticities with a political economy model of central government ideology and strength. The decision making is understood as bargaining between the government and interest groups, and the political structure consequently is of importance for the policy outcome. The analysis shows how politics matter, and the results indicate that a minority coalition government implies 30% more grant and income tax revenue to local and county governments than one party majority in the long run (min utheving).

Altså: mindretallsregjeringer bevilger mer penger til kommunale velferdstjenester. Logikken er at en mindretallsregjering må anstrenge seg for å blidgjøre flere interessegrupper, og dette leder til større offentlige utgifter. En flertallsregjering har sterkere grep om makta, og trenger ikke å dele ut penger left, right and centre for å sikre gjenvalg.

Rasjonelt Stortingsvalg?

Først : hvis vi legger beinhard økonomisk nyttetenkning til grunn, ville ingen rasjonelle personer benyttet seg av stemmeretten. Én enkelt stemme har ikke mulighet til å avgjøre et parlamentsvalg, og dermed er kostnaden ved å avgi stemmen trolig større enn gevinsten. Selv om vi overser kostnadene knyttet til å skaffe seg pålitelig informasjon om de politiske partiene (dvs perfekt informasjon), ville slitasjen på skosålene idet velgeren går til valglokalet være større kostnad enn en rasjonell velger ville tåle.
Men økonomene kan ha noe interessant å si om valg likevel. Bryan Kaplan (som henviser til Tim Harford som henviser til Andrew Leigh) skrev for en stund tilbake om rasjonalitet og politiske valg. La oss først få én ting klart:

Voters literally know less than zero about economic policy - we would have better policies if they just voted randomly.

Folkelig. Dette kommer for øvrig fra mannen som har skrevet The Myth of the Rational Voter, en bok vi sikkert burde ha lest alle sammen. Uansett. Poenget er at Leigh/Harford/Kaplan mener heldige politikere har større sannsynlighet for gjenvalg enn dyktige politikere.
Andrew Leigh har undersøkt 268 valg mellom 1978 og 1999, og sammenliknet effekten av vekst i verdensøkonomien (flaks) med effekten av den relative veksten i den nasjonale økonomien (dyktighet).

Det vil si: hvis et land opplever større økonomisk vekst enn verdensgjennomsnittet, antar Leigh at den sittende regjeringen har gjort noe riktig. De har vært dyktige politikere.

Så hva er viktigst for en politiker som vil bli gjenvalgt: flaks eller dyktighet? Tim Harford oppsummerer:

Both matter, but as far as the voters are concerned, it is better to be a lucky government than a skilful one. For instance, a one-percentage point increase in world economic growth above the norm is associated with a hefty rise in the chance that incumbents will be re-elected – from the typical chance of 57 per cent to a more than decent 64 per cent. A stellar domestic performance, outpacing world growth by one percentage point, contributes less than half as much to the chances of being re-elected, raising them from 57 to 60 per cent.

Jeg har ikke lest fulltekstartikkelen til Leigh (ikke tilgang), så jeg vet ikke hvilke tall han bruker. Men tall som nettstedet IndexMundi mener å ha fra CIA World Factbook (NB: ufullstendig referanse) gir dette anslaget av veksten i verdens BNP:

2005: 4,9 %
2006: 4,7 %
2007: 5,3 %
2008: 5,2 %

Ifølge SSB vokste den norske økonomien med 2,3 % i 2006 og 3,1 prosent i 2007.

Uflaks?
NB: Dette er ikke tall jeg følger meg veldig sikker på (kanskje burde veksten i norsk økonomi sammenliknes med OECD eller EU), men mekanismen er uansett spennende.

Inntektsforskjeller på polecon.no

Jeg har lagt ut semesteroppgaven min om økonomisk ulikhet på polecon.no.

Du kan lese den her: Is inequality a political choice?

Mirror #1: Is inequality a political choice?

ABSTRACT:
Is economic inequality the result of conscious policy choices? Or are growing inequalities the inevitable by-product of international trade, economic growth, structural changes in the economy, demographic changes, or other factors outside the scope of politics? By examining the effects of non-political forces on government redistribution of income within 16 OECD countries in the 1980-2000 period, this paper concludes that although international trade appears to reduce redistribution, high degrees of unionization maintain a significant positive impact. Of the parameters included in this study unionization and international trade appears to have the strongest effects on government inequality reduction, statistically significant even when controlling for fixed country- and year effects (Linear Mixed Model analysis). However, the data is inconclusive with respect to government partisanship’s effect on redistribution, and indicates that minority governments tend to reduce inequalities significantly more than majority governments. The paper ends with a remark about the need to separate empirical and normative arguments in studies of economic inequality.

Er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg er nettopp ferdig med semesteroppgaven om inntektsforskjeller. Du kan lese hele her: Is inequality a political choice?

Her en slags oppsummering:

Utgangspunktet for oppgaven er Paul Krugmans bok Conscience of a Liberal, og Brink Lindseys (Cato-instituttet) kritikk av den. Korte historien: Krugman mener at staten fortsatt kan og bør motvirke økonomiske forskjeller, og Lindsey er uenig i begge deler. Siden dette er ment å være en akademisk tekst lar jeg det politiske bør ligge, og konsentrerer meg om det empiriske kan.

Spørsmålet er derfor om politikere fortsatt kan motvirke ulikhet. Finnes det faktorer utenfor politikernes herredømme som har begrenset muligheten til å drive en omfattende redistribusjonspolitikk, eller er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg konstentrerer meg om 16 OECD-land (Australia, Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Japan, Nederland, Norge, Sveits, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Østerrike) i perioden 1980-2000. Ulikhet måles ved hjelp av den smått problematiske Gini-koeffisienten, som måler avvik fra fullstendig likhet.

Jeg har brukt tall fra Standardized World Income Inequality Dataset (SWIID) der verdiene varierer fra 0 (alle deler alt) til 100 (én tar alt). De er gode fordi de viser ulikheter både før (brutto) og etter (netto) skatter og overføringer. Differansen mellom disse er dermed resultatet av skatte- og omfordelingspolitikk.

Først: Ulikhetene i bruttoinntekt (grønn linje) har økt siden 1980, fra et gjennomsnitt på 39,3 til 44,8 i 2000, men ser ut til å ha blitt sterkt redusert av skatte- og omfordelingspolitikk. Ulikhetene i nettoinntekter (blå linje) har steget, men i betydelig lavere grad. Differansen har økt fra 13,3 til 16,8 (den nederste grafen).

I tillegg bruker jeg data om økonomiske og politiske forhold fra Comparative Political Dataset.

Så: ved hjelp av ganske vanlige regresjonsanlyser kan man sjekke hva slags effekt regjeringsparti har på reduksjon av ulikhet. Dette kontrolleres opp mot faktorer som andel av befolkningen over 65, fagforeningsgrad, utenrikshandel, de-industrialisering, arbeidsløshet, deltakelse i arbeidsmarkedet og økonomisk vekst har på omfordeling av inntekt.

Det er ikke alle faktorene som har noen særlig effekt. Likevel ser det ut til at:

- Utenrikshandel reduserer redistribusjonen

- Fagforeningsgrad øker redistribusjonen

- Høyrepartier ingen effekt på redistribusjon

- Mindretallsregjeringer øker redistribusjonen

Det spesielle er altså at høyreregjeringer ikke ser ut til å ha noen statistisk signifikant effekt på redistribusjon. Mindretallsregjeringer ser derimot ut til å ha en positiv effekt på redistribusjon. Mekanismen kan være den samme som Lars-Erik Borge og Jørn Rattsø har beskrevet for offentlige utgifter: mindretallsregjeringer har mindre politisk kapital til å motstå krav fra interessegrupper, og må derfor bruke mer penger for å forsøke å bli gjenvalgt.

Her må vi selvfølgelig legge inn et viktig forbehold: høyreregjeringer har ingen effekt på redistribusjon dersom vi kontrollerer for effekten av fagforeninger og utenrikshandel. Og dermed: hvis høyreregjeringer har noen effekt på hvor mye et land handler med utlandet, og/eller hvor stor andel av arbeiderne som er fagorganiserte (det vil si hvis effekten av fagorganisering eller utenrikshandel skjuler effekten fra regjeringspartiet) - da har regjeringspartiet også en effekt på redistribusjon.

Men fordi fagforeningsgrad og utenrikshandel forandrer seg forholdsvis lite fra år til år (eller innenfor en valgperiode, for den saks skyld) virker det ikke som regjeringsparti har veldig stor effekt på graden av redistribusjon. Redistribusjon ser altså ut til å være forholdsvis stabilt, og påvirkes også mye av krefter utenfor politikernes kontroll.

Og med dette lar jeg SPSS ta sommerferie.

Adam Smith feil vei

Verdens sannsynligvis beste podkast - EconTalk - kjører noen veldig gode ekstraepisoder om Adam Smiths Theory of Moral Sentiments. Du finner både bokteksten og lydbok gratis via The Online Library of Liberty.

I dag kjenner mange Adam Smith først og fremst gjennom Wealth of Nations. Det er her han skriver om den usynlige hånden, og om harmonien som oppstår når alle får følge sin egeninteresse. Moral Sentiments handler derimot om alle de andre følelsene og motivasjonene -utover egeninteresse - som er viktige for oss som mennesker.

Mens Smith bruker mye av Wealth of Nations på å utdype hvorfor det er bra for samfunnet at hvert individ arbeider for sin egeninteresse, åpner han Moral Sentiments med å konstatere kort at empati er en åpenbar menneskelig kvalitet:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

Sammenliknet med de mange lange eksemplene fra Wealth of Nations, er det interessant at Smith ikke synes det er viktig å forklare hvorfor medmenneskelighet og empati er gode kvaliteter. Han mente kanskje det var ganske selvsagt.

Og etterhvert som den usynlige hånden har fått stadig større tillit, er det omsider blitt nødvendig å lese Moral Sentiments nærmere.

Hvordan går det egentlig med den norske modellen?

Jeg har tatt med meg litt skolearbeid på påsketur, og sitter på hytta med oppgaven om inntektsforskjeller.

Hovedkonklusjonen så langt er at stater kan redusere økonomiske forskjeller. Stor grad av fagorganisering og store statlige velferdsutgifter ser ut til å ha en sterkere positiv effekt på omfordeling enn den negative effekten av internasjonal handel og de-industrialisering.

Når det gjelder velferdsordninger og utenrikshandel går man gjerne ut fra at globaliseringen fører til et race to the bottom i velferdspolitikk: jo mer internasjonal handel, jo mindre velferdsstat. Det er ikke helt riktig. Joda, større åpenhet for verdenshandelen ser ut til å gi større økonomiske forskjeller, men det fører samtidig til økt statlig velferdssatsing for å motvirke effekten av globaliseringen. Dermed får de det beste av to verdener: økonomisk vekst på grunn av handel og økonomisk likhet og trygghet på grunn av velferdsordningene. Dette er noe av det samme som Erling Barth og Kalle Moene har pekt på i en artikkel tidligere (Likhet og åpenhet):

De landene som kan høste de største gevinstene av globaliseringen er nettopp de landene som i utgangspunktet hadde de meste åpne økonomiene, og som derfor hadde lønnskoordinering og store velferdsstater – det vil si land som i utgangspunktet hadde levedyktige og egalitære frihandelsinstitusjoner.

Barth og Moene mener altså at de nordiske landene tjener på globaliseringen fordi de beholder sterke velferdsordninger. Og noe av det som skiller de nordiske landene fra resten av OECD er at fagforeningene (som gir jevnere inntektsfordeling) ikke har blitt svakere etterhvert som man har færre industriarbeidere.

Denne tabellen viser utviklingen i fagorganisering, sammen med andelen ansatte i landbruk, industri og servicesektoren i Norge siden 1960:

Selv om andelen industriarbeidere har sunket, har andelen fagorganiserte økt.

Og hvis fagforeninger minsker ulikhetene, og de lave ulikhetene er med på å gjøre Norden til vinnere i globaliseringen, skulle man jo tro at alt er i sin skjønneste orden.

Men kanskje er denne penslen for bred. Karen Helene Ulltveit-Moe og Victor Normann hadde en artikkel om Norge og globaliseringen i Samfunnsøkonomen i fjor (omtalt i Dag og Tid, les hele artikkelen her). Konklusjonen er ganske dyster:

vi omstiller i stor grad til passivitet. Våre sosiale ordninger legger til rette for rask tilpasning i, og av, enkeltbedrifter og næringer, men de oppmuntrer ikke til reallokering av arbeidskraft – bare til at vi tar vare på de som faller utenfor.

[...] En av grunnene til at så mye av industrinedbyggingen har ført til uføretrygding, er at den nye virksomheten som erstatter industri, for det meste har vokst frem andre steder enn der de gamle arbeidsplassene er blitt borte. Det gjelder særlig kunnskapsintensiv tjenesteytelse.

Jeg kommer ikke til å få plass til det siste her i oppgaven min, men dette er veldig interessant. Ifølge Normann og Ulltveit-Moe er det bare Oslo-regionen som tjener på globaliseringen, mens resten av landet ender opp som nedlagte industribygder på uføretrygd.

Wikipedia og frivillighet

Hørte nettopp Wikipedia-gründer Jimmy Wales på forrige ukes EconTalk. Han hadde to veldig gode poenger:

- Wikipedia henter mye fra noe Friedrich Hayek skrev i en artikkel (The Use of Knowledge in Society) fra 1945: en markedsøkonomi er bedre enn en planøkonomi fordi kunnskap er vanskelig å sentralisere. Derfor er det også bedre å desentralisere beslutningsmakt til dem som allerede har kunnskapen (vi kaller dem for markedet), heller enn at en sentral autoritet forsøker å samle all relevant informasjon for så å ta beslutninger.

- Wikipedia-artikler blir gode fordi de skrives av folk med en genuin interesse for spesielle fagfelt.

Hayek-argumentet er veldig godt, og kan gjerne være et forsvar for færre statlige inngrep i økonomien. Men det er kanskje viktigere å forstå det andre poenget: Wikipedia er ikke en forretning, men en forening. Det er ikke drevet av profittmotiv, men av ønsket om å samle og dele informasjon.

To ting å tenke på:
- Amartya Sen: Adam Smith's Market Never Stood Alone
- Å gi frivillige organisasjoner momsfritak burde være verdens enkleste politiske vedtak

Klein, Friedman og legitim kapitalismekritikk

I Sjokkdoktrinen argumenterer (i ordets absolutt videste forstand) Naomi Klein for at nyliberal kapitalisme best kan sammenliknes med et mørkt kapittel i psykiatrien: sjokkterapi. Man utsetter en pasient for smertefulle sjokk for å nullstille sjelelivet hans. Dette, mener Klein, er også kjennetegnet ved dagens "disaster capitalism." Chicago-skolen står dermed ansvarlig for å ha torturert verdens fattige land med økonomisk sjokkterapi - og Milton Friedman var skolens overlege.

Det er nok ingen grunn til å bruke Sjokkdoktrinen for å forstå "sosialistenes tankegang", hvertfall hvis målet er noe annet enn å få bekreftet sine fordommer. Hun bør heller ikke være noe forbilde for dem som vil kritisere kapitalismen (forbehold: jeg har ikke lest No Logo ennå). Hvis man vil gi legitim kritikk av dagens kapitalisme kan man finne adskillig bedre forfattere - endatil journalister - enn Naomi Klein.

For Friedman var ikke, som Klein kan tolkes til å mene, noen ondskapsfull Dr. Merkwürdigliebe som ønsket å spre menneskelig lidelse. Noe av det Friedman sto for er relevant også for kapitalismekritikere.

Først og fremst må man huske at Friedman aldri var noen forsvarer av big business, men av free enterprise. Og det er her han er nyttig for dem som er skeptiske til dagens kapitalisme. Han var ikke bare skeptisk til fagforeningenes politiske inflytelse, men også til hvordan bedrifter søker privilegier og vern fra utenlandsk import.

Veien til venstresiden er kort, hvertfall når det gjelder å identifisere problemet. Journalist og skribent Eric Schlosser bruker noe av den samme innfallsvinkelen for å kritisere den amerikanske matvareindustrien (Fast Food Nation: les boka, se filmen, spis ordentlig) og fengselssystemet (ny bok underveis, les denne artikkelen fra The Atlantic inntil videre). Han beskriver hvordan dårlig politisk rammeverk kan få markedskreftene til å skape store ulikheter, grov urettferdighet og usunn mat. Sterke aktører i næringslivet - i agribusiness såvel som the prison-industrial complex - forsøker å påvirke det politiske rammeverket rundt bransjene sine. Det gjelder ikke bare de store selskapene, mens også fagbevegelsen (fagbevegelsen, fagbevegelsen): de fagorganiserte fengselsarbeiderne i California (California Correctional Peace Officers Association) er en av de sterkeste lobbygruppene for strengere fengselsstraffer.

Det handler rett og slett om rent-seeking: å bruke ressurser på ikke-produktivt arbeid for å skaffe seg privilegier. Dette har økonomer og høyresiden (ridende rytter til hest?) vært ivrige til å påpeke lenge, men de bør ikke være de eneste (kan man for eksempel se på hvordan finansnæringen har lobbet for løsere reguleringer).

Den store uenigheten mellom høyre- og venstresiden her går ikke nødvendigvis på å identifisere problemet, men på å foreslå en løsning. Hvis noen av aktørene i et marked klarer å skaffe seg politisk innflytelse - og dette gir noen et urettferdig fortrinn - hvordan skal man motvirke dette? Mens høyresiden foreslår færre reguleringer (og dermed færre muligheter for rent-seeking fra bedrifter og fagforeninger) foreslår venstresiden å legge mer av økonomien under statlig (det vil si demokratisk) kontroll.

Er det noe i veien med Kansas?

Thomas Frank mener at noe er i veien med Kansas: lavtlønnede amerikanere lar seg villede av Republikanernes standpunkt i verdispørsmål, og stemmer mot sin økonomiske egeninteresse. Jeg har skrevet om det noen ganger før, gjerne i forbindelse med Magnus Marsdal. Han mener det samme kan sies om Norge, og at dette er svaret på FrP-koden.

Kansas-argumentet går ut på at folk med lav inntekt (som burde ha interesse for en sterk velferdsstat) identifiserer seg med høyresiden (som heller vil ha lave skatter og mindre offentlige velferdsutgifter).

Jeg prøver å lære meg statistikkverktøyet SPSS, og har brukt et datasett fra World Values Survey for å prøve å si noe om dette.

Jeg tar altså utgangspunkt i meningsmålinger. To spørsmål er spesielt interessante: (1) selvplassering på høyre-venstre-aksen, og (2) bør man forsøke å motarbeide økonomisk ulikhet eller trenger vi ulikhet for å motivere folk til å arbeide?

Så deler jeg befolkningen inn i tre grupper (fattig, middelklasse og rik), og sammenlikner de fattigste med de rikeste.

Når det gjelder synet på inntektsforskjeller (1 = inntektsforskjeller bør motkjempes, 10 = vi trenger forskjeller for å motivere folk) er forskjellene desidert størst i Sør-Afrika 1990. Gjennomsnittsstandpunktet til den rikeste befolkningsgruppa er 8,07, mens de fattigste samler seg rundt 3,59. Dette er et typisk tilfelle av overlappende konfliktlinjer: skillet mellom rik og fattig i Sør-Afrika under apartheid handler selvfølgelig om flere ting enn økonomi. Du kan kanskje si at synet på økonomiske forskjeller er farget av noen ganske grumsete holdninger.

Et annet ytterpunkt er Kina i 2001. Her plasserer den rikeste befolkningsgruppa seg på 6,01, mens de fattigste plasserer seg ved 6,81. At rike kinesere snakker noe varmere om omfordeling enn de fattige har kanskje noe med partitilknytningen til de rike kineserne å gjøre. Ren spekulasjon, selvfølgelig.

I de aller fleste landene er de fattige mer positive til omfordeling enn de rike.

I USA 1999 ser holdningsforskjellene mellom rike (5,95) og fattige (5,66) ut til å ha vært små. De fattige plasserer seg nærmere "inntektsforskjeller bør utjevnes" enn de rike, men det er ikke så stor avstand. Ved starten av 90-tallet var avstanden mellom de to gruppene større (0,49 i avstand) enn i 1999 (0,30).

Også i Norge er de fattige mer hissige på omfordelingsgrøten enn de rike (siste tilgjengelige tall er fra 1996). De fattige plasserer seg i gjennomsnitt på 4,63, mens de rike samler seg rundt 5,72.

Når det gjelder egenplassering på høyre-venstre-aksen (1 = helt til venstre, 10 = helt til høyre) er bildet litt annerledes. De fattige plasserer seg nesten like ofte til høyre som til venstre for de rike.

Stor forskjell finner vi for eksempel i Israel 2001. De fattige plasserer seg i gjennomsnitt på 4,42, mens de rike samler seg rundt 5,81. Mest dramatisk på motsatt side er Uganda i 2001: de fattige er langt til høyre (5,49) i forhold til de rike (2,50).

I Norge ser den politiske avstanden mellom rike og fattige ut til å ha minsket fra 1982 til 1996. Og det var de rike som modererte seg. Plasseringen til de fattigste holdt seg uendret fra 1982 til 1996 (5,54 begge årene), mens de rike beveget seg fra 6,25 til 5,68.

I USA 1999 plasserte de fattige seg i gj.snitt på 5,82, mot 5,86 for de rike.

Det korte svaret blir dermed at noe er i veien med Kansas; de fattige ønsker seg mer omfordeling, men plasserer seg likevel ikke noe lengre ut til venstre enn de rike. I Norge har de rike beveget seg nærmere sentrum gjennom nittitallet, mens de fattige stort sett mener det samme som før.

Inntektsforskjeller - igjen

Semesteroppgaven om inntektsforskjeller begynner å ta form. Her skal jeg prøve å finne ut om inntektsforskjeller er resultatet av krefter utenfor politikernes kontroll, eller om det finnes politiske verktøy som motvirker forskjeller.

Siste nytt: jeg har tall.

Det er mange måter å måle økonomisk ulikhet. Jeg bruker Gini-indekser fra The Standardized World Income Inequality Database. Her varierer verdiene mellom 0 (når inntektene er fullstendig likt fordelt) og 100 (når all inntekt tilfaller én person). De minste forskjellene finner vi (ikke uventet) i Øst-Europa på 60- og 70-tallet - aller minst i Bulgaria i 1968 (15,28). De høyeste i Afrika, særlig på 1990-tallet (Namibia, 1993: 72,29).

Nå er det ikke sikkert at Gini-indekser er det beste målet å bruke. En forandring i Gini-indeksen forteller nemlig ikke noe om hvilke inntektsgrupper som kommer best ut av forandringen. Mye av den amerikanske debatten dreier seg om nettopp dette, og derfor måler mange heller konsentrasjon av inntekter til de(n) rikeste 1/5/10 prosenten(e) av befolkningen.

Men det som er praktisk med SWIIC-tallene er at de også forteller noe om omfordelingspolitikken. Tallene er nemlig tilgjengelige for inntekter både før og etter skatt/utjevning, og forholdet mellom netto og brutto inntektsforskjeller gir et greit mål på hvordan skatte- og velferdspolitikk justerer inntektsforskjellene. Her er det Sverige som dominerer: i 1963 ble brutto-ulikheten redusert med 31,6 prosentpoeng gjennom omfordelingspolitikk. Det betyr at netto-ulikheten er omtrent halvparten (49,6 prosent) av brutto-ulikheten.

I tillegg til SWIIC-tallene, bruker jeg Comparative Political Data Set samlet av Klaus Armingeon m fl. Her er det mål som arbeidsledighetstall, statlige velferdsutgifter, åpenhet for handel osv som er interessante.

Så langt ser det ut til at fagforeninger reduserer inntektsforskjeller, mens BNP-vekst og åpenhet/utenrikshandel bidrar til å øke forskjellene. I land der statlige velferdsutgifter utgjør en større del av BNP er også ulikhetene lavere.

Disse tallene støtter også Dani Rodriks argument om at land som er åpnere for internasjonal handel har sterkere offentlig sektor (Why do more open economies have bigger governments?). Det er kanskje litt overraskende, men viser at det er både mulig og vanlig å ha et sterkere sosialt sikkerhetsnett etterhvert som land eksponerer seg mer for verdenshandel. Sammenhengen mellom åpenhet for handel og statlige velferdsutgifter ser slik ut:

(openness er et tall mellom 1 og 14, måler grad av økonomisk åpenhet, mens sstran er social security transfers as a percentage of GDP)

Jeg bruker også noen data fra World Values Survey, men de har så langt ikke vært veldig nyttige.

Tallenes tale (for de som bryr seg):

Eventuelt:

Ikke lyntog i NTP

Regjeringen skal snart legge fram nyeste Nasjonal Transportplan (NTP). Econ har allerede sagt nei, og hvis også HKH Det Sentrale Styringsdokumentet skal få et ord med i laget er svaret opplagt: det blir ikke lyntog i Norge i denne omgang. Desverre.

Samfunnsøkonomene i Econ har avfeid lyntog på grunnlag av passasjerantallet (strekningene Oslo-Trondheim og Oslo-Gøteborg, les rapporten her), og på grunn av at miljøeffekten er liten i forhold til investeringskostnaden (strekningene Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim, les denne rapporten her).

Det viktige er at lyntog kan redusere innenlandsflyvninger. Aslak Bonde (som snart burde ta til vettet og flytte politiskanalyse.no til en bloggplattform) påpeker:

Den store ideen med de superraske togene er at de skal redusere den innenlandske flytrafikken. Rutene mellom Stavanger-Oslo og Bergen-Oslo er blant de mest trafikkerte innenriksruter i verden, dersom man ser i forhold til innbyggertallet. Et tog som bruker to timer mellom storbyene i øst og vest vil erfaringsmessig nesten eliminere flytrafikken.

Dette er Econ (i rapporten om miljøeffekt av lyntog Oslo-Bergen, Oslo-Trondheim) stort sett enig i. Men når de lander på en annen konklusjon enn de tyske økonomene (VWI mente at norske lyntog ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme) er det delvis fordi Econ utelukker muligheten for at tognettet vil gi økt sysselsetting og lønnsomhet i næringslivet:

Dette er etter vår vurdering en framgangsmåte man bør være sværtvarsom med å benytte, selv i en situasjon med høy og vedvarende arbeidsløshet. Det er for tiden ingen slike gevinster å hente for prosjektet i norsk økonomi, som har full sysselsetting og mangel på arbeidskraft (side 6).

Selv om det norske arbeidsmarkedet har forandret seg en del siden oktober 2008, er det grunn til å tro at Stoltenberg vil lande på samme konklusjon som Econ. Dette er trygge, samfunnsøkonomiske beregninger som nok resonnerer godt med statsministerens syn på politikk.

Dessuten: velgerne skal få sitt. Leif Helland og Rune Sørensen har nylig vist hvordan bevilgninger til norske veiprosjekter først og fremst brukes som politiske - ikke samfunnsbyggende - verktøy. Det ville derfor ikke være overraskende om neste NTP ikke innebærer ensolid opprustning av veinettet. Så kan man kanskje snart få fred for den evig tilbakevendende sammenlikningen med albansk veistandard. Dessuten ser regjerignen trolig veiutbedringene som et verktøy for å sikre oppslutning om SP, og samtidig demme opp mot FrP.

Og etter logikken som Helland og Sørensen har påvist blir et samferdselsprosjekt som lyntogutbygging i Sør-Norge praktisk talt umulig. Lyntognettet gir:
- størst gevinst i byområdene, der velgerne er minst verdt
- store investeringer på tvers av valgdistrikter, slik at effekten av svingvelgere og lav partilojalitet viskes ut (eller blir vanskeligere å forutse)

Nei, vi blir nok fortsatt nødt til å fly til Europa hvis vi vil reise med lyntog.

Da tiern var gul

Jeg snublet over en bok av tidligere konkurranse/prisdirektør Egil Bakke på biblioteket denne uka: Markedsmekanisme og samfunnsstyring. Knappe 90 sider, skrevet i 1980.

Bakke er skeptisk til statlig inngripen i økonomien - og særlig keynesianisme. Han har blant annet dette å si om lån og støtte til kriserammede bedrifter (beklager det lange sitatet):

"Enhver bedrift står hver dag overfor en domstol, d.v.s. markedet. Bedriftens oppgave er å bli frikjent, og for å bli frikjent må den sørge for én ting, nemlig å skaffe seg større inntekter enn den har utgifter. Det som skjedde i motkonjunkturpolitikkens dager var at myndighetene etablerte seg selv som en appelldomstol over markedsdomstolen.
Det ble sagt at markedsdomstolen av konjunkturelle årsaker ville være i et ekstraordinært slett lune og at den ville dømme mange bedrifter fra livet, bedrifter som egentlig burde ha livets rett i det lange løp. Man antok at markedsdomstolen senere ville angre seg, men da ville det være for sent.
Dette resonnement kunne i og for seg ha mye for seg, men det som i praksis skjedde var at mentaliteten i markedet og i næringslivet forandret seg. Det ble kjent at det var langt lettere å bli frikjent i appelldomstolen enn i markedsdomstolen.
Bedriftene fant ut at det ikke var bryet verdt å streve med å klare den første testen. Det var bedre å samle sine krefter for å pledere sin sak for appellretten." (Bakke 1980: 32-33)

Jeg synes det er morsomt å lese dette argumentet i klar tale. Det er mye mer rettferdig enn vage formuleringer om "næringslivets incentiver", eller til det ansiktsløse konseptet creative destruction. Bakke sier rett ut at næringslivslederne ikke gadd å bry seg om konkurransedyktighet i markedet, men heller forsøkte å gjøre seg pene for departementene.

For de av oss som mener politikk kan beskrives som en sosial konstruksjon er dette veldig interessant. Mener vi virkelig at næringslivslederne (NHO-medlemmene, ofte høyrefolket) kaster markedet på båten så snart en regjering frister med gullkortet? Jeg har vanskelig for å tro at dette stemmer.

Nåvel. Det er flere artige tanker i Bakke-boka. Og den er et fint historisk dokument. En gang før jappetiden skrev (senere) konkurransedirektør Bakke:

"Ingen kan på faglig grunnlag si hva som er riktige mål for samfunnsutviklingen. Dette er i sakens natur et politisk spørmsål. Det norske folk må selv velge om det i 1980-årene vil ha mye tradisjonell vekst og mindre kvalitet, eller om det vil legge vesentlig mer vekt på kvalitative verdier og akseptere en mindre nominell inntektsvekst." (ibid: 75)

Setter ikke det ting i perspektiv? Er det på tide å melde seg inn i FIVH?

Jeg skriver oppgave om inntektsforskjeller, så jeg hiver inn dette sitatet også:

"I mange land er man nå sterkt engasjert i en debatt om avveiningen mellom utjevning og effektivitet. Det blir stadig oftere påpekt at utjevningstiltakene kan tenkes å skade dem de er ment å hjelpe, fordi det at enkelte sikres en relativt større del av kaka, ikke oppveier det forhold at kaka ikke er så stor som den kunne ha vært."

Jeg hører deLillos, men er ikke sikker på om de beskriver Bakke:

Da tiern var gul og femmern blå, så var det nok bedre for deg enn det er nå / Nå må du la din sønn overta - da du hørte hans planer ble du ikke særlig glad /Han sa: Det er ikke marked for deg nå lenger, far. / Folk vil ikke slite ut skoene sine, folk vil slappe av.