Byen eller nasjonen

Apropos metodologisk nasjonalisme: Don Boudreaux deler sitater fra Jane Jacobs' bok om byer og økonomisk vekst (Cities and the Wealth of Nations):

Nations are political and military entities, and so are blocs of nations. But it doesn’t necessarily follow from this that they are also the basic, salient entities of economic life or that they are particularly useful for probing the mysteries of economic structure, the reasons for rise and decline of wealth.

Boudreaux legger til:

Anthropomorphizing any collective is dangerous intellectual business. Even more dangerous – intellectually and, potentially, physically – is anthropomorphizing the collection of people who claim membership in a nation and regarding that collective as possessing some unitary and transcendent reality, as well as assuming that the government that asserts sovereignty over that collective is much like the mind that governs an individual human being.

Flere sitater her. Relevant for mer enn økonomi.

Om penger og verdier

How Much is Enough, skrevet av far og sønn Skidelsky (senior er professor i politisk økonomi og Keynes-biograf, junior har doktorgrad i filosofi) er en bok som er vel verdt å lese. Ikke først og fremst fordi svarene den gir er så veldig overbevisende, men fordi den reiser et viktig spørsmål som bare ser naivt ut fordi trangsynt samfunnsøkonomi har så altfor stor definisjonsmakt. Spørsmålet er: hvor mye penger trenger man for å leve et godt liv?

Startpunktet for boka er et essay som Keynes skrev i 1930: Economic Possibilites for our Grandchildren.  Keynes skrev at dersom produktivitetsveksten kunne bli tatt ut i redusert arbeidstid, så ville det bare være et par generasjoner igjen før vi ikke behøver å jobbe i det hele tatt. The Skidelskys forsøker å ta spørsmålet på alvor: hvorfor har vi ikke tatt ut den store effektivitetsøkningen i mindre arbeid? De mener Keynes glemte å ta høyde for to ting: at våre preferanser for levestandard ikke er absolutte, og at gevinstene ved produktivitetsveksten ikke nødvendigvis tilfaller oss alle like mye. Henvisningene går for eksempel til (vår egen) Thorstein Veblen.

Dette er ganske nyansert kapitalismekritikk. The Skidelskys ser på kapitalismen som et tveegget sverd; på den ene siden et fantastisk verktøy for velstandsøkning, og på den andre siden en kraft som forsterker noen av de kjipeste sidene av menneskenaturen (f eks grådighet og misunnelse). Sitat (side 169):

It has given us wealth beyond measure, but has taken away the chief benefit of wealth: the consciousness of having enough. 

Jeg synes i grunn det er en ganske presis beskrivelse. Likevel er det mye i denne boka man kan være uenig i.

Ambisjonen til forfatterne er å lansere noen andre kriterier enn penger for å bedømme om livene våre er gode. De foreslår sju basisgoder som utgjør Det Gode Liv; helse, sikkerhet, respekt, personlighet, harmoni med naturen, vennskap, og fritid (altså leisure). Og her er det mye å protestere på. Først og fremst er det jo smått arrogant å foreslå objektive kriterier for Det Gode Liv. Personlig har jeg dessuten problemer med å godta ideen om at leisure - altså de aktivitetene som forfatterne mener vi bør prioritere over lønnsarbeid - må være aktiviteter vi gjør uten noen som helst ytre motivasjon. Dette virker som et altfor strengt kriterium, og overser at folk kan finne mye mening i lønnsarbeidet. I den forbindelse er bøkene til Alain de Botton (særlig denne og denne) obligatorisk lesing.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at økonomifaget ikke er verdinøytralt, og at det ikke bør være fritatt for normative diskusjoner. Vekst er én målestokk for økonomiske resultater, men det finnes andre alternativer. Boka inneholder dessuten et nyttig kapittel om lykkeforskning, og om hvorfor lykke egentlig er en ganske dårlig målestokk for å vurdere livskvalitet.

Som så ofte før har for øvrig Thomas Hylland Eriksen skrevet en bok om det samme temaet. Ikke lest.

En låt til slutt (unnskyld, unnskyld).

Heller Franzen enn Rand

Thomas Frank promoterer sin siste bok Pity the Billionaire, og ble i den forbindelse intervjuet i Klassekampen tirsdag forrige uke (ikke på nett). Et lite utdrag:

Mange medlemmer av det norske Fremskrittspartiet oppgir Rand som sin yndlingsforfatter. Er det noe som bør bekymre oss?
- Man skal aldri bekymre seg for at folk leser bøker. Men dere bør forberede dere på å møte denne måten å se verden på. Det bør ikke overraske dere om dette også i Norge trekkes inn i politiske diskusjoner om noen år. Problemet er at det er en motbydelig, ondskapsfull filosofi, som har mange fellestrekk med Nietzsches menneskesyn. Alle milliardærene hun skriver om er overmennesker, mens hun utbroderer hvor stygge, grådige og dumme alle andre er, forteller Frank.

For all del. Jeg har lest ting Thomas Frank har skrevet tidligere, og jeg har likt mye av det. Men.

Én ting er at han nå betegner Rand som opphavskvinne til en "motbydelig, ondskapsfull filosofi". Det forteller oss nøyaktig hvor mye han har anstrengt seg for å faktisk forstå ideologien til den amerikanske høyresiden. 

Men viktigere: argumentet er altså at europeere, og nordmenn for den saks skyld, vil stå bedre rustet til å motstå høyrebølgen ved å lese Ayn Rand. Det er jeg ikke sikker på om jeg kjøper. Ikke bare fordi jeg skjelver av tanken på å måtte jobbe meg gjennom hundrevis av sider med Rands liberalistgospel (jeg tror virkelig ikke at jeg er intellektuelt nysgjerrig nok til å orke all den lesingen), men også fordi jeg tror det er mer nyttig om vi forsøker å forstå det parallelle venstresideforfallet.

Det kan gjerne være skjønnlitteratur, men da foreslår jeg at vi i stedet konsentrerer oss om Jonathan Franzen. Så langt har riktignok bare lest Freedom, men jeg holder på med The Corrections og gleder meg til essaysamlingene (begge to).

Chip Lambert, en av karakterene i The Corrections holder en forelesning som sporer av, og spør seg selv om hva som skal være hensikten med all denne feminismen, all den kritiske teorien, all diskursanalysen og kapitalismekritikken:

Criticizing a sick culture, even if the criticism accomplished nothing, had always felt like useful work. But if the supposed sickness wasn’t a sickness at all—if the great Materialist Order of technology and consumer appetite and medical science really was improving the lives of the formerly oppressed; if it was only straight white males like Chip who had a problem with this order—then there was no longer even the most abstract utility to his criticism. It was all, in Melissa’s word, bullshit.

Ja. Hva skal vi gjøre hvis det faktisk ikke er Kansas som er problemet?

Les forresten også Sam Tannenhaus' omtale av Freedom. Mye å lære her.