Global reaksjonær aktivisme, og hvorfor Habermas kan drite og dra

Når vi snakker om internasjonal aktivisme, tenker vi ofte på progressive krefter; aktivister for menneskerettigheter, lettelser i u-landsgjelden, for homofiles rettigheter. Og hvis vi går vi til IP-forskningen for å finne ut om denne aktivismen nytter, forteller forskerne oss at svaret er ja. Ord er makt, og ved å forme det sosiale rommet som internasjonal politikk utformes innenfor kan aktivistene ha en påvirkning på politikkutfallene. To gode bøker om dette er Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (1998), og Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy (2010). Mer om dette her og her.

I The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012) gir Clifford Bob noen viktige korrigeringer. Han har to viktige argumenter: de progressive kreftene bare halve historien, og ideen om at internasjonal politikk foregår i et sosialt rom hvor deliberasjon faktisk fungerer er for god til å være sann.

Det første først: det finnes globale allianser av konservative krefter som forsøker å påvirke nasjonal og internasjonal politikk, og disse er understudert i forhold til de progressive kreftene. Bob presenter empiri på blant annet hvordan NRA ble involvert i brasiliansk våpenlovgivning, og hvordan internasjonale nettverk av konservative religiøse (en baptist/burqa-allianse) engasjerte seg i rettssaken mot den homohetsende svenske pastoren Åke Green. Det viktige poenget å ta med seg er at det finnes globale allianser også på den reaksjonære fronten. Det er ikke gjort like mange studier av disse som av venstresideaktivistene.

Denne boka ville vært verdt å lese om dette var det eneste bidraget.

Men Bob har også et annet viktig poeng: at forskere til nå har overvurdert betydningen av rasjonell deliberasjon i internasjonal politikk. Politikkutforming er en kamp mellom (minst) to fronter - og ingen av partene pleier å holde seg til rasjonelle og logiske argumenter. Krangling, personangrep, svertekampanjer, guilt by association, utvanning av politiske vedtak - alt dette er verktøy som alle parter benytter. Dette gjelder både for nasjonal og internasjonal politikk. Og hvis verden faktisk ser sånn ut, så betyr vel det at Habermas kan drite og dra.

Et sitat:

contending groups in democratic societies hold irreconcilable values. They see the world from incompatible perspectives. They despise their adversaries as misguided, self-interested, deceitful, or downright evil. There is limited room for the deliberation so cherished by idealists. Indeed, the combatants do not seek compromise. They long for conquest, working as passionately to thwart their foes as to advance themselves.

Og et til:

From a normative standpoint, open-minded interchange might be preferable, but this is unrealistic. Some may cover their ears and wring their hands at the din, but it is and always will be a hallmark of politics. Those seeking to bolster democracy need to begin from this uncomfortable truth.

Mer om det her.

Kort sagt: Bob har skrevet en Veldig God Bok.

Sjekk også dette intervjuet på New Books in Political Science.

Radikalisering og rommet for uenighet

Her er en interessant, og ganske dagsaktuell, artikkel fra Journal of Ethnic and Migration Studies: Radicalisation and the Limits of Tolerance: A Danish Case-Study. Sammendraget:

Since 2004/05, radicalisation has emerged as the major framework for addressing the presence of extremist views and actions among Muslims in the West. In 2009 the Danish government drafted an action plan to prevent radicalisation. Departing from an empirical study of a neo-orthodox Muslim milieu in Denmark, this article places the definition of radicalisation provided by the Danish action plan in the context of the target group's own ideas on Islam, jihad, democracy and terrorism, and argues that the definition not only conflates circumstantial differences highlighted by interviewees, but also neglects to distinguish properly between individual sympathies and group affiliation, attitudes and actions. The definition is further criticised for problematising opinions and/or attitudes that are illiberal or un-democratic, but which hitherto have been considered to be within the limits of tolerance. This is obviously questionable from a liberal-democratic perspective but, more importantly, this may prove to be counter-productive in terms of security, as it can push certain Muslim positions even further to the margins of society. The article argues that the conflation of central distinctions in the official discourse of radicalisation has narrowed the limits of tolerance, and that this move reflects a general development towards ‘perfectionist liberalism’ in Western societies post-9/11.

Forskerne tok altså med seg den danske regjeringens handlingsplan mot radikalisering, og oppsøkte folk som er i målgruppen for antiradikaliseringsarbeidet. Blant disse menneskene finnes det et større meningsmangfold enn handlingsplanen forutsetter, og langt mer nyanserte holdninger enn myndighetene frykter. Konklusjonen er at den danske regjeringen er overivrig i sin jakt på ekstremister, og at de ender med å krympe rommet for hva man legitimt kan være uenige om innenfor rammene av et liberalt demokrati. Dermed driver myndighetene et antiradikaliseringsarbeid som faktisk står i fare for å bidra til radikalisering, ved å forsterke følelsen av avstand til majoritetssamfunnet. Den danske politikken beskrives av forskerne som motivert av en perfeksjonistisk liberalisme.

Selvfølgelig: dette er én undersøkelse, og Danmark er ikke Norge. Og siden dette dreier seg om verdier ville det vært ganske arrogant å vise til forskning som om den kunne være objektiv. Likevel: det er et poeng her.

Poenget er det samme som John Gray skriver om i Two Faces of Liberalism; det finnes én type liberalisme som er fundamentalistisk i synet på liberale friheter, og da særlig ytringsfriheten (personlig tenker jeg gjerne på Christopher Hitchens, fred være med Ham). Den andre liberalismen, som Gray sporer tilbake til Thomas Hobbes, godtar at det finnes flere måter å leve et godt liv, og forsøker å bygge fellesinstitusjoner som holder konfliktene i sjakk heller enn å søke definitiv enighet (vag og uklar definisjon, jeg vet). Gray har ikke særlig tro på det første prosjektet.

Selvfølgelig er det trøblete når en forfatter forsøker å si at det finnes to historiske skoler av et prosjekt, Det Riktige og Det Gale, men jeg synes argumentet til Gray er godt likevel. Det finnes en ganske illiberal liberalisme der ute, og den håndterer forskjeller på en ganske dårlig måte. Alt dette henger for øvrig godt i hop med modernitetskritikken fra noen av Grays tidligere bøker (som denne og denne), hvor han minner om at et prosjekt som forsøker å være universelt vanskelig kan unngå å bli totalitært.

Gullestad om strukturell rasisme og hva vi kan gjøre med den

Jeg må levere tilbake Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne til biblioteket, og er i gang med å fjerne bokmerker jeg har limt inn underveis i lesingen. Mer om boka her.

På side 284 og 285 skriver hun (min utheving):

I denne boken har jeg hevdet at ‘vi’ i forhold til minoritetene opprettholder et sett hegemoniske tolkningsrammer som naturliggjør diskriminering. Tidligere tiders innvandrere var dansker, svensker og tyskere, og de ble etter hvert ‘norske’. Analysene viser noen barrierer mot at dagens ‘innvandrere’ også kan bli det. ‘Innvandrerne’ avkreves ‘integrasjon’, men dette er vanskelig, gitt ‘nordmenns’ forestillinger om hva det vil si å være norsk. Av denne grunnen må selve nasjonsbegrepet og hele forholdet mellom individ, sivilsamfunn, stat og nasjon nå tenkes gjennom på nytt.

Fra én synsvinkel sett kan det jeg har forsøkt meg på, virke både naivt og idealistisk. Jeg har ikke kunnet påvise empirisk hvordan språklige konstruksjoner får politiske og materielle effekter. Jeg har grepet fatt i forestillinger og kulturelle verdensbilder, og ikke i de institusjoner og praksiser der forestillingene formes og får sosiale konsekvenser. Det å ønske seg nye og andre forestillinger kan virke som et fromt ønsker uten feste i virkelighetens verden. Samtidig har jeg nettopp prøvd å vise to ting. For det første at den offentlige mening hele tiden formes med utgangspunkt i eksisterende meningssystemer. For det andre at erfaringenes og praksisenes verden også gir grunnlag for andre tolkninger enn nasjonal homogenitet og skarpe grenser mot de såkalt fremmede. 

Sosiale realiteter representeres språklig, og derfor bærer ord og begreper med seg interesser og verdier. Den måten subjekter formes på i språket har relevans for arbeidslivet, boligmarkedet og politikken. Den som er i stand til å sette ord på egne erfaringer, har derfor en form for makt. Den som ikke har slik makt er utsatt for marginalisering og avmakt. Majoriteten iscenesetter seg selv som majoritet blant annet ved å appellere til ‘grunnleggende norske verdier’, ‘fellesverdier’, ‘kristendommen’ og ‘vestlig sivilisasjon’. Disse språklige praksisene skaper betingelser for sosial handling ved å tone ned enkelte forskjeller og legge stor vekt på andre. Med dette konstrueres det på begrepsplanet skarpe grenser mellom ‘oss’ og ‘dem’, samtidig som andre forskjeller tones ned. Eksempler på det sistnevnte er forskjellene mellom forskningens verden og massemediene, og mellom forskningsverdenen og politikk. I denne boken har jeg forsøkt å klargjøre den begrepsmakt som dominerende stemmer ureflektert kan utøve, og dermed det urimelige i at ikke alle innbyggerne får tilstrekkelig materielt, organisatorisk og mentalt rom til å skape og videreutvikle sine egne identiteter, selvbilder og subjektposisjoner. 

Verdensfred, og andre luksusvarer

Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?

Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).

Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.

Begge bøkene virker vel verdt å lese.

Til slutt: Mead skriver at

Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.

At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.