tirsdag 29. oktober 2013

Om Americanah #hvitmannlesersvartkvinne

Jeg hadde ikke lest noe annet av Chimamanda Adichie før jeg leste Americanah, men jeg hadde sett TED-foredraget hennes: The Danger of A Single Story. Der snakker hun om hvor viktig det er å huske at ingenting kan reduseres til én fortelling; Afrika er for eksempel ikke et sultent barn.

Og dette er litt flaut, men av en eller annen grunn følte jeg det passende å kjøpe denne boka på Tronsmo. Det var selvfølgelig dyrere, men sammenliknet med å kjøpe den på Amazon, hvor jeg vanligvis handler, hadde dette to fordeler: (1) jeg slapp å vente på at boka ble sendt med posten, og (2) jeg fikk føle meg god fordi jeg ble en person som ga mer penger enn nødvendig til en kul, uavhengig bokhandel.

Teju Cole har forresten tvitret at verden bare eksisterer for å tilfredsstille de sentimentale behovene til hvite folk, og Oprah.

Uansett: det oppstår et problem for en hvit mann, eller ihvertfall for meg, når han leser en bok av en svart kvinne; han har lyst til å like boka. Det er vel dette Warsan Ismail, i en omtale av somaliske Nuruddin Farahs trilogi (Lenker, Knuter, og Knokkelkors) i siste papir-Minerva, har kalt for «negerforfattersyndromet»: når en forfatter blir berømt, ikke fordi han skriver godt, men fordi den litteraturlesende, hvite middelklassen trenger noen fra det elendige landet å beundre.

Heldigvis for meg har jeg lest Lenker, den første i trilogien, og synes handlingen var uinteressant og språket elendig. Så hurra for meg som klarer å like én afrikansk forfatter, men ikke en annen.

Men jeg likte altså Americanah. Først og fremst fordi den viser hvordan hudfarge, eller rase, ser annerledes ut i USA, Storbritannia og Nigeria. Noen av de beste scenene er fra USA, fra middagsselskapene med priviligerte liberale som fikk meg til å tenke på Jonathan Franzen, fordi de viser hvor klossete mange forholder seg til at huden deres er hvit.

Det er vanskelig å forstå hva det betyr å være hvit, men Adichie dveler såpass lenge ved hva det betyr å være svart, at hun gir oss et sted å starte.

fredag 25. oktober 2013

Innvandrerne stjeler jobbene våre og truer norsk kultur (samtidsdansutgaven)

Det har pågått en snodig, liten innvandringsdebatt (dessverre på papir og bak betalingsmuren) i Bergens Tidende den siste uka. Den ene debattanten mener at innvandrerne stjeler norske jobber og at innvandringen bør motivere oss til å hegne om norsk kultur. Motparten er stort sett uenig i begge deler. Kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv, men det snodige ved akkurat denne debatten er den dreier seg om et helt spesielt felt: samtidsdans.

Kort fortalt: Norske Dansekunstnere, en fagforening for norske dansere, mener at det ansettes for mange utlendinger i Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Ifølge BT mener fagforeningen at "den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring". Og nå som åremålet til kompaniets kunstneriske leder (han er belgisk) snart går ut, mener fagforeningen at den neste lederen bør være norsk. Kompaniets direktør, og en av danserne, har svart på kritikken i forskjellige innlegg. Ingen av disse finnes på nett, dessverre.

Aller først: dette viser jo den kjipe siden ved fagforeninger, at de er nasjonalsjåvinistiske og først og fremst kjemper sine medlemmers sak. Men det er i og for seg greit, for politikk er interessekamp, og folk med felles interesser organiserer seg. Norske bønder organiserer seg for å verne om inntekten sin, så det får gjerne norske dansere også gjøre. Det kan være provoserende i blant, selvfølgelig, for fagforeninger er ofte dårlige på å se det store bildet. Likevel er det jo ganske forståelig.

Men det er kulturdimensjonen som gjør denne saken så veldig snodig, fordi dette har vi jo snakket om før og jeg fikk inntrykk av at kultursektoren var ganske enstemmig på at norsk kultur ikke eksisterer i et vakuum. Den norske kulturen skapes i et gjensidig utveksling med andre kulturer, og sånn har det i grunn alltid vært. Og jeg blir ekstra forvirra fordi vi nå snakker om dans, et uttrykk som ikke beror på språk og derfor virker enda vanskeligere å redusere ned til én isolert nasjonalkultur.

Så det jeg ikke klarer å forstå er dette: hvordan kan noen jobbe i et så internasjonalt felt som samtidsdansen, og samtidig mene at det den "nasjonale identitet og forankring" best blir ivaretatt når det står flere norske dansere på scenen? Er det sånn at norskhet er noe som nykommere ikke kan ta del i, og ikke kan bidra til å utvikle? Spørsmål om nasjonal identitet er vriene, og dette er vel noe vi strever med alle sammen; hvordan man være både norsk og verdensborger samtidig? Hvis kunsten skal gi oss noen innspill til hvordan vi best kan finne denne balansen, så kan den ikke dyrke en norskhet som bare er tilgjengelig for de som allerede er norske.

En annen måte å se det på ville være at Carte Blanche styrker norsk kultur hvis kompaniet, som jo jobber og virker i Norge, får anerkjennelse fra andre på det internasjonale samtidsdansfeltet. Og her er jeg på tynn is, for jeg vet ærlig talt ikke hvor vel ansett Carte Blanche er der ute, men noe forteller meg at ryktet deres ikke kan være så ille: ifølge BT har 86-84 prosent av søkerne til ledige stillinger ved kompaniet de siste tre årene vært dansere fra utlandet. Og søkerlista til stillingen som teatersjef i kompaniet viser at blant de 37 personene som føler seg kvalifiserte for jobben, er bare åtte av dem bosatt i Norge.  Det tyder på at Carte Blanche tiltrekker seg talenter fra hele verden. Er ikke dette en seier for norsk kultur? Det må i det aller minste være en seier for kultur i Norge.

Til slutt: hvis ikke det finnes noe særegent norsk i samtidsdansen, noe som bare kan ivaretas hvis utøverne selv er fra Norge, da framstår denne saken først og fremst som at en organisert gruppe kjemper for sine medlemmers særinteresser. Strengt tatt ikke noen nyhet. Og egentlig ikke en kultursak, tenker nå jeg.

torsdag 17. oktober 2013

Nyhetsdiett for verdensborgere

Det finnes etterhvert ganske mange bøker om hvordan nettet har forandret offentligheten. Ved første øyekast er det vanskelig å vite hvilke av disse bøkene som er bullshit, og hvilke vi trygt kan ta på alvor. Selv føler jeg ofte at jeg er en lettlurt leser, og jeg har mer enn én gang (sånn som her) blitt revet med av pent innpakket tomprat.

Men akkurat Ethan Zuckerman, som nå har en ny bok ute: Rewire: Digital Cosmpolitans in an Age of Connection, føler jeg meg trygg på å ta på alvor. (Det hjelper selvfølgelig at Henry Farrell klassifiserer Zuckerman som en av de troverdige nett-intellektuelle, i motsetning til for eksempel den rabiate teknologipessimisten Evgeny Morozov, som Farrell mener "har gjort kommentartrolling til en levedyktig forretningsidé").

Argumentet til Zuckerman er enkelt, og kan virke banalt når det blir oppsummert; vi behøver verdensnyheter for å kunne bli ekte verdensborgere.

Men det er nå et godt poeng, synes jeg. Til tross for alt snakket om hvor omfattende globaliseringen har vært, sier Zuckerman, er nyhetskonsumet vårt fortsatt stort sett begrenset til det nasjonale. Og såpass snever burde ikke oppmerksomheten vår være. Med den tilgangen vi nå har på internasjonale nyheter, er det veldig få gode unnskyldninger igjen for bare å bry seg om sin egen lille andedam. Zuckerman oppmuntrer oss til å åpne øynene for verden.

Boka har en del ganske praktiske og håndfaste anbefalinger, for Zuckerman virker å være en praktisk anlagt fyr, og han mener det koker ned til at hver og en av oss må ta ansvar som medieforbrukere. Ett problem som vi stadig støter på er at ikke alt som er verdt å lese blir skrevet på et språk vi forstår, slik som engelsk. Zuckerman foreslår derfor Google Translate. Selv om verktøyene er langt fra feilfrie, har for eksempel Chrome noen lette tillegg for å oversette fra arabisk, enkel kinesisk, osv, til engelsk. Det gjør ikke alle tekster fullstendig lesbare, men kanskje lar vi nå være å umiddelbart lukke en nyhetssak fordi den står på et språk vi ikke kjenner. Det er verdt et forsøk.

For øvrig har Zuckerman bidratt til å etablere Global Voices Online, et bloggfelleskap som er et godt sted for å begynne for aspirerende verdensnyhetslesere. Rett i RSS-leseren med seg.

I et nøtteskall: det ville vært en god ting om flere av oss leste bredere enn vi gjør. Rewire er en bok som hamrer inn dette poenget.