søndag 10. mars 2013

Iscenesettelse og identitet

I essayet Storytelling, i Det femte monarki, skriver Jon Hellesnes om noe han kaller livsadministratoren:
Han sit i sitt eige imaginære 70-årsgilde alt som 20-åring. Dei ungdommelege påfunna han gir seg i kast med, er alt lagde til rette som anekdotetilfang til 70-årsfesten. (...) Livsadministratoren har visseleg eit narrativt grep om sjølvet. Men han kjem på avstand til det meste. Han er ikkje heilt med i sitt eige liv. I staden prøver han å administrere situasjonane med tanke på biografien om seg sjølv. Livsadministratoren murar på sitt eige monument og skriv på sin eigen nekrolog i alt han gjer.
Jeg synes dette er ganske skarpt sett - særlig med tanke på at han først formulerte denne ideen i 1964, i et essay som også finnes i Grunnane.

To tanker:

1: De sosiale mediene forsterker trolig denne impulsen i oss.

2: Når livsadministratoren blir en forbruker, da tar han del i identitetsøkonomien. Her forsøker markedsførere å finne ut hvilke merkevarer han har lyst til å snakke om i 70-årslaget. Det synes jeg er en trist tanke; ikke fordi idealet burde være at forbruket ikke er med på å forme identitet (det virker altfor strengt, slike folk tror jeg ikke finnes), men fordi det sannsynligvis ikke får fram det beste i oss.

søndag 3. mars 2013

Utestengt og innestengt

Her er to bøker om hvordan rike folk stenger andre folk ute: Border Vigils: Keeping Migrants Out of the Rich World (2012) av Jeremy Harding og Behind the Gates: Life, Security, and the Pursuit of Happiness in Fortress America (2004) av Setha Low.

Boka til Harding handler om den europeiske grenseindustrien, og om menneskene som forsøker å krysse de tungt bevoktede grensene. Det store argumenter hans er at det ikke er menneskesmuglerne som er de verste utbytterne av menneskene som søker seg til Nord, men vi som tolerer, ja kanskje etterspør, den tunge grenseindustrien. Dette er egentlig ikke så mye mer enn en bok som dveler ved poenget i tittelen: at det er et menneskefiendtlig system som vokter grensene våre.

Det er overraskende, eller i det minste irriterende, at journalisten Harding skriver så mye kjedeligere enn antropologen Low. Men det er jo egentlig mest et kompliment til Low.

Hun har intervjuet folk (hovedsakelig amerikanere) som flytter til gated communities, om hvorfor de ønsker å bo bak murer. Forklaringene de gir spenner fra en søken etter fellesskap og trygghet, frykt for kriminalitet, frykt for fremmede, og forberedelser av pensjonisttilværelsen. Hun forteller om en følelse av utrygghet, og om oppfatningen av at en eller annen form for isolasjon er den sikreste veien til trygghet. Hun mener dessuten at en nostalgi, for den tryggheten som man mener å ha hatt i barndommen, er en viktig motivasjon for isoleringen.

Mange av informantene hennes snakker dessuten om at de ønsker seg et nabolag som er nice, og Low gjør en god jobb med å diskutere hvordan niceness også handler om rase og klasse. På denne måten føles boka også relevant for norsk innvandringsdebatt. Kanskje spesielt med tanke på det kollektive ubehaget over at vi må se fattige romfolk i Oslo, som om det bare var et spørsmål om å holde parkene våre rene og pene.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å være dømmende. Heldigvis er antropologen Setha Low svært godt i stand til å viderebringe og fortolke virkelighetsforståelsen til folk som tar avgjørelser hun ikke selv ville tatt. Det er en veldig god ting. Boka anbefales.