mandag 10. juni 2013

Drittkasting er enklere enn debatt

Noen ganger, og stadig oftere, når jeg leser det som skrives av en viss gruppe norske konservative, blir jeg frustrert og tenker at vi lever på forskjellige planeter. Og så leser jeg kanskje en kronikk eller to, og frustrasjonen blir til sinne, og jeg tenker at sånne folk er det faenmeg umulig å diskutere med. Det er nesten som om vi snakker forskjellige språk.

Det er nettopp dette som er tema for Arnold Klings nye, lille essaybok The Three Languages of Politics. Dette er en ærlig og rask bok om hvordan vi former, og opprettholder, våre politiske meninger.

Kling legger til grunn at vi alle beror på heuristikker, mentale snarveier, når vi vurderer politiske spørsmål, og at disse heuristikkene får oss til å forenkle politiske spørsmål ned til én enkelt dimensjon. Ideologiene varierer etter hvilken dimensjon de forenkler politikken ned til. For libertarianere koker det meste ned til et spørsmål om frihet vs. tvang. For konservative er det sivilisasjon vs. barbari som gjelder. Mens venstresiden, de progressive, ser verden som en kamp mellom de undertrykte og de undertrykkende. Forenklinger, selvfølgelig, men ganske presise likevel.

Det store problemet med politiske debatter på tvers av disse blokkene, mener Kling, er at folk ikke snakker samme språk. Ingen frir seg fra sin foretrukne dimensjon. De konservative snakker som om venstresiden bevisst prøver å bryte ned sivilisasjonen. De progressive på sin side snakker som om konservatismen var en en bruksanvisning for undertrykking. Ingen forstår at motparten navigerer etter et annet moralsk kompass enn dem selv, for å bruke et begrep fra Jonathan Haidt.

Denne uviljen mot å forstå hva motparten faktisk mener (og hvorfor), gjør at politiske diskusjoner ofte reduseres til drittkasting. Kling påpeker at mange som ytrer seg offentlig er mer opptatt av å bevise sin tilhørighet til en gruppe meningsfeller, enn av å overbevise nøytrale tilhørere (dette er faktisk ganske god blodtrykksmedisin: man kan spare seg mye frustrasjon ved å akseptere at de aller fleste politiske ytringer er ment som heiarop, ikke som argumenter).

Som tilhørere er vi dessuten først og fremst ute etter closure: å få eliminert dissonansen mellom fakta og vår oppfatning av fakta. Da velger vi våre fakta med omhu.

Det som er så fint med denne boka, i tillegg til at den er kort og pessimistisk, er at den kommer fra en økonom. Argumentet om at vi må våge å ha dialogiske og empatiske samtaler om politikk høres ofte ut som hippiebabbel, og da er det fint å høre fra en økonom. Fullstendig virkelighetsfjernt, kanskje, men merkelig inspirerende likevel.

Og forresten: Kling var gjest på EconTalk med Russ Roberts for litt siden, og de to snakket blant annet om hvordan mottakelsen av økonomisk forskning ofte farges av ideologi. Dette er en veldig interessant diskusjon fordi både Roberts og Kling er libertarianere, og på en måte virker å mene at fakta allerede tilgodeser libertarianere. Verdt å høre.

søndag 2. juni 2013

Vrien velstand

Nå har jeg bare lest to av bøkene i Stemmer-serien til Aschehoug, de små essaybøkene som blir utgitt i forbindelse med stemmerettsjubileet, men de to jeg har lest har jeg likt veldig godt. Først ut var Torill Moi med en fin, liten bok om hvorfor litteratur er viktig. Og nå i helgen leste jeg Hedvig Skonhoft Johannesens Nasjonal klassereise: Mette-Marit og politikkens abdikasjon.

Det er ikke så mye Mette-Marit som person, men som symbol og symptom, Skonhoft Johannesen tar opp i denne korte boka. Og de mest interessante poengene handler ikke om kongefamilien i det hele tatt, men om resten av oss. Spesielt dette: hva er det velstandsøkningen gjør med samfunnet vårt?

Argumentet er altså at velstandsøkningen pakker oss trygt inn i «den norske kuvøsen», hvor selvutvikling, selvpresentasjon og konsum blir viktigere enn politikk og fellesskap. Og selv om Skonhoft Johannesen kan få det til å se ut som at dette er en kvinneting - hun retter oppmerksomheten mot Mette-Marit, og beskriver henne med paralleller til rosabloggerne - så handler dette også om menn. Det ligger i tiden å bli en «livsadministrator», som Jon Hellesnes har kalt det. Vi er den globale fritidsklassen. Vi kan få alt. Og hva er det vi velger å gjøre med denne friheten? Det får meg til å tenke på det som Ole Jacob Madsen skrev i en kronikk på NRK Ytring for litt siden: fascinasjonen for mindfulness er enda et eksempel på hvordan den globale overklassen vender seg bort fra verden.

Og når jeg er på mitt mest grinebiterske blir jeg litt oppgitt over at bøker som disse presenteres som likestillingsbøker, eller som debattinnlegg i en diskusjon som først og fremst dreier seg om kvinnesak. Det er selvfølgelig litt kjipt av en mann å gjøre, spesielt nå under stemmerettsjubileet. Kanskje burde jeg bare la det ligge, og tenke at Mannen bør kunne stå i bakgrunnen akkurat i år, siden så mange år fram til nå har vært hvitmiddelklassemannsår. Men likevel.

Uansett: jeg tror ikke vi snakker nok om hva velstandsøkningen gjør med oss. Hedvig Skonhoft Johannesen har skrevet en kort og god bok som kan starte en sånn samtale.