Om verdensmusikk og alt som er autentisk

En interessant diskusjon på siste Thinking Allowed dreide seg om verdensmusikk; hva er forholdet mellom denne sjangeren og rasisme? Jo Haynes ga ut en bok om dette i fjor, basert på intervjuer med world music-fans og -musikere, hvor hun viser hvordan entusiasmen for forskjellighet i musikken forholder seg til en del kjipe ideer om forskjellighet - slik som rase.

Denne world music-gjengens søken etter det autentiske, det opprinnelige og ekte - som gjerne leder dem til didgeridooen og trommene - er jo en artig parallell til kulturdebatten her hjemme. Det autentiske er som oftest en fantasi.

Og apropos: Ingrid Monson tar opp noe av det samme når det gjelder jazz i denne artikkelen fra 1994: The Problem With White Hipness. Her er et sitat fra selvbiografien til Mezz Mezzrow, hvit jazzmusiker:

In Pontiac I learned something important - that there aren't many people in the world with as much respect for a guy as the Negroes. I'd be stepping along in the line, feeling low and lonesome and all of a sudden one of the boys in the colored line ... would call out, "Hey boy, whatcha know", and smile, and I'd feel good all over. I never found many white men with that kind of right instinct and plain friendly feeling that hits you at the psychological moment like a tonic. ... I had plenty to thank those colored boys for. They not only taught me their fine music; they made me feel good.

Fordi dette handler om reprodusering av forskjeller handler det også om rasisme (ikke den lettvinne gammeldagse rasismen, men den uhåndgripelige strukturelle rasismen). 

Om frihet, Frihet og Franzen og Lolita

Jeg har fått det for meg at bøkene til Jonathan Franzen sier noe viktig om tiden vi lever i. Kanskje særlig Freedom. Ikke alle deler den oppfatningen; for eksempel skrev Eirik Vatnøy i siste Minerva (ikke på nett) at dette er en roman som ikke har noe viktig å si om frihet.

Det er jeg ikke enig i. Først og fremst synes jeg Franzen beskriver ufrihet, og familien, på en bedre måte enn Vatnøy gir ham kreditt for. Og dessuten mener jeg at anmeldelsen overser en viktig dimensjon ved boka; ved å konsentrere seg om spenningen mellom frihet og former for ufrihet, glemmer Vatnøy spenningen mellom frihet og makt - mellom frihet og dominans.

En liten digresjon aller først: Vatnøy skriver at Franzen kommer nærmest å si noe interessant om frihet i essayene i Farther Away, særlig i tittelessayet.  Dette essayet handler om det isolerte enkeltmennesket, om ferden til den isolerte øya Alejandro Selkirk, om øyas navnefar som inspirerte Daniel Defoe til å skrive Robinson Crusoe, om David Foster Wallaces depresjon og selvmord, som sammen med interessen for fugletitting er grunnen til at Franzen selv oppsøker øya. Akkurat som resten av samlingen handler dette essayet, for meg, mest om relasjoner, depresjoner og bøker, og jeg synes ikke det er spesielt relevant for en diskusjon om frihet i politisk forstand. Jeg tenker at det Franzen her skriver om Robinson Crusoe handler mer om individet som følelsesmenneske og som leser av litteratur, enn om individet som samfunnsmenneske og borger. Sånn sett er den en fin fortsettelse av hans første essaysamling, How To Be Alone. Ikke at dette ikke er en interessant innfallsvinkel til en diskusjon om hva frihet betyr, politisk, men det er ikke det jeg ser Franzen forsøke. Men nå går jeg meg vill.

Det er vanskelig å sette ord på dette, så jeg får låne noen andres. Sam Tannenhaus skrev i en anmeldelse av Freedom at problemet som Franzen beskriver handler om det liberale Amerikas problem med sin egen toleranse:

Liberals, no less than conservatives — and for that matter revolutionaries and reactionaries; in other words, all of us — believe some modes of existence are superior to others. But only the liberal, committed to a vision of harmonious communal pluralism, is unsettled by this truth.

Altså: Franzen beskriver hvordan privilegerte, liberale mennesker ikke klarer å slå seg til ro med sine privilegier, eller med sin liberale innstilling. Det handler ikke nødvendigvis om å mistrives i noen form for ufrihet, men om å mistrives med privilegier. Og på en snodig måte handler det om makt.

Ja, boka handler også om spenningen mellom frihet og grader av ufrihet, og om hvorfor vi ikke alltid er i stand til, eller ønsker, å utøve vår maksimale individuelle frihet. Franzen beskriver her de sosiale og  emosjonelle begrensningene som for eksempel familielivet vårt legger på vår definitive individuelle frihet. Men akkurat det handler, slik som Farther Away, kanskje mer om relasjoner, og delvis om litteratur, enn om politikk. Og i motsetning til Vatnøy, synes jeg også at denne dimensjonen av boka er interessant. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om.

Tilbake til den andre spenningen, den mellom frihet og makt, mellom frihet og dominans.

Det er Walter Berglunds forhold til den unge Lalitha jeg tenker på. Walter er selvfølgelig tiltrukket av den unge, vakre og engasjerte assistenten, men han holdes tilbake av seg selv. Han er hennes overordnede, i en maktposisjon, og han mistenker at noe vil kunne skje mellom dem hvis han bare tillot det. Men han vil ikke utnytte sin posisjon eller bryte trofastheten mot sin kone, fordi han ikke kan være en sånn mann. Det er her, tror jeg, og ikke i trekantdramaet mellom Patty, Walter og Richard, eller i Joeys fantasiløse retur til sin fars politiske prinsipper, politikken ligger.

For det er naturligvis ikke alle menn som navigerer i slike maktforhold med de samme samvittighetskvalene, eller den samme privilegiumsangsten. Lalitha har noe nært en navnesøster.

I Lolita, en av fjorårets mest aktuelle klassikere (ihvertfall her i landet), skrev Nabukov om den fullstendig skruppelløse Humbert Humberts dominans over stedatteren. Og dette er, kanskje, en bok som handler mer om maktovergrep enn om seksuelle overgrep. Eller som Asar Nafisi har skrevet (sitatet er hentet på engelsk fra Hitchens):

The desperate truth of Lolita's story is not the rape of a twelve-year-old by a dirty old man but the confiscation of one individual's life by another. We don't know what Lolita would have become if Humbert had not engulfed her.

Hvis man ville tøye denne strikken kunne man kanskje til og med si at Fredag på denne måten er Crusoes Lolita. Det ville i det minste illustrere poenget; at det handler om en persons dominans over en annen, og ikke om det seksuelle overgrepet. Og Walter Berglund er det motsatte av Humbert Humbert, en mann som mistrives med, nesten skjemmes over,  sin egen maktposisjon.

Så hvis den privilegerte venstresiden i dag har et problem, og hvis det er dette Franzen her har beskrevet, da kan det kanskje formuleres slik: å være privilegert setter deg nødvendigvis i et maktforhold over andre; hvordan skal du da kunne leve med deg selv?