Hvorfor virkeligheten ikke er så viktig for holdninger til innvandring

Apropos majoritetsbefolkningens holdninger til innvandring: her er to artikler av John Sides og Jack Citrin, denne fra 2007 og denne fra 2008.

I disse artiklene undersøker Cides og Citrin hva som avgjør nivået av innvandringsmotstand et land. Er motstanden sterkere i land med svakere økonomi? Øker motstanden mot innvandring ved at flere innvandrere kommer til landet? Ifølge de to blir ikke holdningene særlig påvirket av verken nivået av innvandring, eller av den økonomiske situasjonen.

Den mest utbredte bekymringen, sier Sides og Citrin, er at innvandring truer den nasjonale kulturen, heller enn den nasjonale økonomien. Og videre: holdningene blant respondenter i USA er ikke egentlig er så ulike fra Europa. Det er, stort sett, de samme driverne som ligger bak innvandringsmotstanden i alle disse landene - og faktorene dreier seg om psykologi og persepsjon.

Fra før av har jeg gjerne tenkt at spørsmål om mangfold og innvandring er så radikalt forskjellige i europeisk og amerikansk kontekst, at det ikke har noe særlig for seg å sammenlikne de to. Dette er grunnen til at jeg ikke lot meg overbevise av argumentet til Alesina og Glaser, fra denne lille boka fra 2004, om at en rasialisering av den europeiske velferdsdebatten ville undergrave majoritetens vilje til å opprettholde generøse velferdsordninger. Jeg har tenkt at de amerikanske forholdene virker veldig fjerne, og ikke spesielt relevante for Europa. Det er ikke sikkert er riktig.

Rommet for nasjonalfølelse er selvfølgelig annerledes i USA. Den amerikanske nasjonalfølelsen og patriotismen, uansett hva man måtte mene om den, er i det minste tilgjengelig for nykommere. Noe slikt, en fellesskapsfølelse som det er mulig for innvandrere å ta del i, kunne vi trengt i Europa også (og midt mellom alle de pompøse reiseskildringene var det forsåvidt nettopp dette som var poenget til Asle Toje òg).

Dessverre er kanskje ikke dette fellesskapet er innenfor rekkevidde - ihvertfall ikke for Folk Flest, og ihvertfall ikke hvis vi fortsetter å snakke om innvandring slik som vi har fått for vane å gjøre. I konklusjonen av 2007-artikkelen (side 501) skriver Sides og Citrin:

The small explanatory role played by country-level factors suggests that attitudes towards immigrants have become increasingly divorced from social reality as the issue has become politicized; that is, people’s perceptions of immigration and immigrants come to rely more on vivid events (at home and abroad) and messages from politicians and media, and less on the demographic and economic conditions that have been the main focus of research to date.

Altså: ettersom holdninger til innvandring er såpass like på tvers av land, og derfor relativt upåvirket av det faktiske nivået av innvandring og demografisk utvikling, da blir det desto viktigere hvordan vi snakker om innvandring. Virkeligheten er ikke så viktig - det er den forestilte virkeligheten som teller. Språket er viktig, og det spiller en rolle hvordan vi snakker om folk.

Det er ikke nødvendigvis gode nyheter. Teun van Dijk har forresten skrevet mye interessant om disse tingene.

Presidenten som leser vs. presidenten som maler

Teju Cole hadde et innlegg på New Yorker i dag som fikk meg til å tenke. Det handler om Obama, og Cole spør hvordan denne lesende og reflekterte presidenten kan få seg til å drive krigføring med droner. Vi vet at Obama er en seriøs leser - han har til og med blitt sett med diktsamlinger i hendene - og hvis litteratur er godt for noe, skriver Cole, så må det jo være at det er empatibyggende. Hvordan kan denne lesende mannen, med en nattbordsbokstabel som kunne vært Coles egen, stå opp fra sengen, gå inn på kontoret, og personlig godkjenne hvert eneste droneangrep?

Motpolen til Obama i denne historien er selvfølgelig George W. Bush. Som Cole skriver, "he didn’t know much about the wider world, and did not much care to learn".

Det er jo et interessant poeng, dette om at den krigende presidenten er den lesende presidenten, men jeg synes det er et kjipt argument likevel. Jeg tenker for eksempel på dette maleriet av Bush-parets terrier Barney, signert 43, og på de krøkkete maleriene av den gamle presidenten på badet som nettopp ble publisert etter at noen i familiens e-post ble hacket.

Cole, som selv empaterer (kan man skrive det på norsk?) med Obama og anerkjenner at presidenten helt sikkert mener at dronekrigføringen hjelper å holde landet trygt, har ikke det samme empatiske blikket for Bush. Konklusjonen kan selvfølgelig gjerne være riktig – at Bush er en mindre empatisk person enn Obama – men sleivsparket mot Bush amputerer et argument som ellers var veldig interessant.

Er majoritetsnordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen?

Psykologer kan være nyttige. En gruppe forskere fra Politihøyskolen, psykologisk institutt ved UiO, og her og der, har utviklet en indeks som de kaller Majority Integration Efforts-skalaen. Denne beskriver hvor innstilt folk i den norske majoritetsbefolkningen er på ta en aktiv del i integreringen av innvandrere.

Respondentene har blitt spurt om å ta stilling til utsagn som "Hvis vi skal ta integreringen på alvor, bør vi akseptere at norsk kultur forandres", og "Offentlige tjenester (som helse- og omsorgstjenester) bør tilpasses til ulike innvandrergrupper for å gjøre integreringen enklere", og "Norge tilhører innvandrerne like mye som det tilhører nordmenn". I en (ganske tett og tung) artikkel fra 2011 gir forfatterne en grundig forklaring av MIE-indeksen, og viser hvordan den forholder seg til en del andre personlighets- og holdningsskalaer.

I en (mer tilgjengelig) artikkel fra 2012 undersøker de hva som kjennetegner folk som scorer høyt på MIE-indeksen, altså de som er mest innstilt på å la innvandringen forandre majoritetskulturen. Med referanse til blant annet en kronikk av Stein Ringen fra 2005, skriver de at en stilltiende toleranse for annerledeshet kanskje ikke er tilstrekkelig for å bygge et inkluderende samfunn.

Men hvem blant oss er mest og minst villige til å ta en aktiv del i integreringen? Forskerne finner to sterke, og to ganske svake, variabler som forklarer denne innstillingen.

Den sterkeste driveren handler om hvorvidt man tror at innvandrerne ønsker å bli integrert i det norske samfunnet. Nordmenn som tror innvandrerne faktisk ønsker å bli integrert i Norge, er også mer interesserte i å komme innvandrerne i møte ved å gjøre justeringer i majoritetssamfunnet. En slags møtes-på-halvveien-innstilling, der altså.

Den neste variabelen handler om entativitet; i hvilke grad man oppfatter innvandrere som en enhetlig gruppe. De som ser på innvandrere som en mangfoldig gruppe med ulike identiteter og interesser er mer tilbøyelige til å mene at nordmenn må ta en aktiv rolle i integreringen. Og motsatt: de som ser på innvandrere som en samlet, enhetlig gruppe, er mindre villige til dette. Ikke uventet kanskje, at ideen om et enhetlig "dem" kan gi en følelse av at "vi" er truet.

De to svakere variablene handler om i hvilken grad innvandrere blir sett på som kompetente bidragsytere til det norske samfunnet, og om metapersepsjon, altså hva vi tror at innvandrerne mener om oss. Denne siste synes jeg er interessant; de som tror at innvandrere ser på nordmenn som et kaldt folkeslag er mer tilbøyelige til å mene at majoriteten må bidra i integreringsprosessen. Hva handler dette om? Forskerne spør om det kan være en slags kollektiv skyldfølelse vi forsøker å kompensere for, men presiserer samtidig at det er en del metodetrøbbel med akkurat denne variabelen.

Ut fra dette kommer en anbefaling: økt oppmerksomhet om innvandrernes vilje til å integreres i det norske samfunnet, og en økt bevissthet om mangfoldet innad i gruppa vi omtaler som innvandrere, kan bidra til å gjøre flere nordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen.

Problemet er at vi ikke er så flinke til å snakke med folk vi er uenige med, og spesielt ikke om temaer som innvandring og integrering. Derfor blir det også påpekt i 2012-artikkelen at positiv medieomtale av innvandringen kan få motsatt effekt. Hvis man i samfunnsdebatten blir for opptatt av å presentere de positive historiene om innvandrere, så kan folk som er skeptiske til innvandringen føle seg overkjørt av et meningstyrrani. Det er ikke mangel på folk snakker om knebling i den norske (nett)offentligheten, eller som retter konspiratoriske anklager om elitens politiske korrekthet.

Og har vi å gjøre med et sett av holdninger som virker å henge tett sammen, tenk for eksempel på det som har blitt kalt nok-er-nok-gruppa, de som mener at vi har mer enn nok av feminisme, innvandring og statspaternalisme her i landet. Det er en vrien gjeng å konfrontere. Se bare på den siste ukas debatt om kvinnehets i nettoffentligheten: forsøkene på å starte en diskusjon om kvinnehatet ga oss kommentarfelt rødglødende av kvinnehat. Ikke spesielt oppløftende.

Og da synes jeg det er interessant at nettopp dette poenget kommer fram i en artikkel fra psykologisk institutt. Statsvitere kan gjerne ønske seg en opplyst offentlighet, men psykologene har mye å fortelle om menneskene som nødvendigvis må utgjøre denne offentligheten.

MIE-indeksen virker for meg som en god måte å angripe integreringspolitikken på, fordi den retter oppmerksomheten mot majoritetsnordmenn. Og det synes jeg er en god idé. Den mest interessante integreringsdebatten handler om hvordan vi skal lære oss å være majoritet i vårt eget land. Og selv om jeg er pessimist når det gjelder mulighetene for å ha en opplyst debatt om mange av disse tingene, klarer jeg ikke egentlig å tenke meg noe bedre alternativ.

Forresten, den kronikken som Stein Ringen skrev i 2005 er ikke så dum. Sitat:

Integrering er ikke en politikk som "vi", flertallet, driver overfor "dem", mindretallet. Integrering er samvirke og samliv. Det er en like stor oppgave å bearbeide flertallet som å hjelpe mindretallet. Økonomisk og sosial politikk forstår vi oss på, vi har hele velferdsstaten å ta av. Men i flerkulturelt samvirke famler vi mer i blinde. Der står vi i Norge og der står vi i Europa. Vi famler med å gjøre det til en selvfølge for oss at heretter, og i økende utstrekning, vil naboer være folk som er forskjellige i opprinnelse, kultur, religion og hudfarve. Det er et stygt uttrykk, men beklageligvis riktig, at vi lever i en tid med sivilisasjoner i kollisjon. Integreringspolitikken nasjonalt og lokalt er en del av den globale kampen for samliv mellom sivilisasjoner. En erfaring vi kan bringe med oss fra samepolitikken er at det tar lang tid og krever stor innsats. Utallige utredninger, sameparagraf i Grunnloven, anerkjennelse som urbefolkning, Sametinget. Dette har vært (og er fortsatt, siden prosessen ikke er ferdig) en lang og dypt alvorlig og forpliktende flerkulturell dialog. En tilsvarende dialog må vi innlede med de nye minoritetene. Det vi famler med, er for det første forståelsen. Vi har ennå ikke klart å artikulere en betryggende idé for flerkulturell og gjensidig integrering. Dernest famler vi med hvordan det skal gjøres. I samepolitikken har vi sett at ideen må gis nedslag i ordninger og institusjoner. De nye minoritetene integreres ikke ved lutter velvilje. De må ha grunn til å kjenne sitt samfunn som deres eget. Deres posisjon, aktelse og likeverd må befestes i lovverket og i nasjonale institusjoner som skole, politikk, kulturbygg og trossamfunn.