Det er ikke noen spektakulær historie. Hovedpersonen, tysk-nigerianske Julius, er medisinstudent i praksisperiode som psykiater. Han bor i New og begynner å gå lange turer i byen, reiser til Brussel i et halvhjertet forsøk på å komme i kontakt med bestemoren, forteller om oppveksten i Nigeria, diskuterer med folk han møter, refererer til bøttevis av bøker som flyr langt over hodet på meg, og sender oss ofte avgårde på mange lange digresjoner.
Men det jeg ikke klarer å slutte å tenke på skjer mot slutten av boka, når en av Julius'venninner fra ungdomstiden forteller at han har gjort noe fælt mot henne. Julius tenker noe som jeg synes er godt tenkt. At det ikke faller oss naturlig å se på oss selv som skurker:
Each person must, on some level, take himself as the calibration point for normalcy, must assume that the room of his own mind is not, cannot be, entirely opaque to him. Perhaps this is what we mean by sanity: that, whatever our self-admitted eccentricities might be, we are not the villains of our own stories. In fact, it is quite the contrary: we play, and only play, the hero, and in the swirl of other people’s stories, insofar as those stories concern us at all, we are never less than heroic.Ingen er skurker når de tenker på seg selv. Og likevel finnes det skurker blant oss.
Apropos Cole og ondskap: han har noe interessant å si om hvite mennesker som har lyst til å være gode, og skrev noe fantastisk på Twitter i fjor om det han kaller The White Savior Industrial Complex. Min favoritt er denne, om priviligerte folk som vil gjøre en forskjell:
The White Savior Industrial Complex is not about justice. It is about having a big emotional experience that validates privilege.
Ganske treffsikkert, synes nå jeg. Han utdypet poenget i en artikkel hos The Atlantic.
Innlegg
