Et nyttig ord for rasismedebatten: mikroaggresjon

Noe av det som gjør rasisme så vanskelig å snakke om, er at vi må bruket ordet rasisme. Og rasismekortet er blitt håpløst å spille, for det biter ikke på noen, og den eneste som ser teit ut er den som har kalt noen rasist.

Dette er en stygg blindsone i den norske offentligheten. Vi samler oss mot voldelig rasisme, ingen tror på den biologiske rasismen, vi går i fakkeltog etter Benjamin-drapet eller rosetogene etter 22. juli, og alle får være med. Og når det er dèt som er rasisme, og alle som gikk i tog får gå fri, da blir det vanskelig å snakke om andre former for fiendtlighet og forskjellsbehandling (standardreferansen her går til Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, en bok jeg synes at alle bør lese)

Det vi trenger er et annet ord, noe mildere, for å beskrive de små og smålige måtene hvite nordmenn minner de andre på at De er annerledes fra Oss.

Men hvilket ord skal vi bruke? Jeg har holdt en knapp på ordet rasialisering, fordi det beskriver en sosial prosess og en forskjellsbehandling som ikke behøver å være overlagt, eller kanskje på begrepet strukturell rasisme. Men begge disse føles altfor akademiske, og dessuten mangler de en aktør og det blir vanskelig å holde noen ansvarlige for den rasismen som vi peker på.

Så her er et alternativ: mikroaggresjon.

Det er Randi Gressgård som bruker ordet, i en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, og det var nytt for meg, men jeg synes det fungerer godt. Det kan brukes om kjønn og hudfarge og andre forskjeller, og vi slipper assosiasjonene som følger med rasismebegrepene.

Med mikroaggresjon mener hun uoverveide ytringer og handlinger som påpeker forskjellighet, gjerne små bagateller som ikke er vondt ment, men som skjer i - og opprettholder - et maktforhold. Det er altså ikke snakk om overlagte hersketeknikker, men "hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold."

Vi spør kanskje "hvor lenge har du bodd i Norge", eller snakker påtatt høyt og sakte sånn at alle skal forstå, og det er ikke vondt ment, men det opprettholder forskjelligheten likevel.

Disse maktstrukturene er et helsike å motarbeide, men jeg tror i det minste at mikroaggresjon er bedre egnet til å få praten igang, enn både rasialisering og strukturell rasisme.

Referansene går blant annet til Derald W Sue og Sara Ahmed (som også har en blogg). Verdt å lese mer om.