Utenrikspolitikkens Veldig Viktige Byråkrater

En ting som irriterer meg mer enn det burde, er folk som omtaler utenriksministeren som Umin (jeg har hørt folk i utenriksbyråkratiet gjøre dèt). Ikke Stø-re, Ei-de, Bren-de, men U-min. Hvorfor bruke en forkortelse med to stavelser for å omtale en person med etternavn på to stavelser?

Logikken, så langt jeg kan forstå, må være noe sånt som at "Hvis det jeg sier høres viktig ut, må det være fordi jeg er en viktig person." Mange har lyst til å være viktige.

Diplomatiet er prestisjefylt, og utenrikspolitikken er diplomatenes domene - den er nesten upolitisk. Dette er det store globaliseringsparadokset; livene våre leves på måter som ikke lar seg ramme inn av nasjonalstaten, men likevel er det globale styringssystemet overlatt til nettopp suverene stater. Byråkratene i dette systemet kaller vi for diplomater, og de framstår som veldig viktige mennesker. Med ryggdekning i Machiavelli og Kissinger kan de fortelle oss at systemet de arbeider i er et delikat felt, hinsides den moralen vi forholder oss til på det mellommenneskelige nivået. Men sånn burde vi vel ikke ha det?

Carne Ross, som omtaler FNs sikkerhetsråd som "a curiously dry and boring place to work", har skrevet et par bøker som kan hjelpe å stikke hull på diplomatiets prestisjeballong. De to bøkene er Independent Diplomat: Dispatches from an Unaccountable Elite (2007) og The Leaderless Revolution: How Ordinary People Will Take Power and Change Politics in the 21st Century (2011), Den første er den sterkeste. Bok nummer to er til tider mer av en selvhjelpsbok, med lettvinne analyser og enkle løsninger tilpasset den flyplassbokkjøpende businesslederleseren.

Da er Independent Diplomat (som også er navnet på konsulentselskapet Ross har stiftet for å hjelpe ikke-statlige grupper til å lobbe i FN-systemet) en bedre bok, Den er mer pessimistisk, litt mer kranglete, og har flere konkrete og mer uglamorøse beskrivelser av kontorhverdagen i toppdiplomatiet enn den andre boka. Slik som da Ross, den gangen utstasjonert i Kabul, tar avskrift av en artikkel på BBC.co.uk som diplomatene hjemme i London også må ha lest, hemmeligstempler den, og sender telegrammet hjem. De bestilte et telegram om en bilbombe i Jalalabad, og det var dèt han ga dem.

Byråkrater jobber med tekst, enten politikkfeltet deres sorteres som innenriks eller utenriks. Ross viser hvor langt unna virkeligheten denne tekstproduksjonen kan være.

Disse bøkene er ikke bare et angrep på diplomatene, men en kritikk av ansvarsfraskrivelsen fra Folk Flest. Det er vi som tolererer at storpolitikken overlates til eksperter. Ross betegner etterhvert løsningen som anarki: vi må ikke la myndighetene styre verden for oss, vi må styre selv. Vi lever i en verden som krever at vi på en eller annen måte gjør oss selv til verdensborgere. Dermed går bøkene hans godt sammen med Protest Inc., om profesjonaliseringen av transnasjonale aktivistgrupper, og Ethan Zuckermans Rewire, om framveksten av globale lokalnyheter.

PS: Hvis du setter pris på den slags, burde du også få med deg Iver Neumanns At Home With the Diplomats (2012). Han beskriver for eksempel hvordan det tar en halv diplomatarbeidsdag å fylle ut riktig skjema for refusjon av utlegg for møtemat. Da minner boka om en slags Etaten fra Victoria Terrasse.