Brikkene faller på plass

Spennende lyseblått fag dette semesteret: Strategies for Industrial Competitiveness.

Ryggraden i faget er Michael Porters cluster-begrep, og det er en side av globaliseringsdebatten jeg ikke helt hadde fått med meg. Akkurat idet Thomas Friedman trodde verden var flat og globaliseringen hadde gjort avstand irrelevant forteller Porter at beliggenhet er avgjørende for bedriftenes konkurransefortrinn. Poenget er at clusters (et område med korte geografiske/kulturelle/teknologiske avstander) kan skape et konkurransemiljø som gjør bedriftene sterkere.

Det minner litt om Varieties of capitalism-perspektivet (Hall og Soskice sier at globaliseringen ikke leder til en universell og allmenngyldig form for kapitalisme, men at bedrifter henter sine komparative fortrinn fra institusjonelle trekk ved staten de opererer fra).

Richard Florida skriver om mye av det samme i boka Who's Your City? Han trekker på Porter og presenterer ideen om mega-regioner: byregionene som idag står for størstedelen av den økonomiske produksjonen i verden. Poenget er at kompetanse og komparative fortrinn i ulike bransjer er samlet i de forskjellige byregionene. Hver bransje har gjerne et par viktige clusters.

Et tidsaktuelt eksempel: Los Angeles er underholdningsindustriens store cluster. Også Tokoyo-området er viktig, hør for eksempel American Public Media-dokumentaren om Japans' Pop Power, men LA er navlen. Dyktige mennesker i underholdningsbransjen har ikke annet valg enn å være i Los Angeles.

Og dette er grunnen til at Magnus Rønningen skriver om rosa champagne i Aftenposten i dag. Hadde han hatt talent ville han fortsatt vært i LA.

CR-undervisning på BI

BI får kritikk i Aftenposten i dag, på grunn av manglende fokus på Corporate Social Responsibility i undervisningen. Skolen har ingen obligatoriske fag om CSR på bachelornivå, og bare ett på masternivå. Jeg har eksamen i dette faget på tirsdag. Her er noen tanker:

Dette var et av fagene jeg gledet meg mest til før undervisningen begynte, men det har ikke levd opp til forventningene. Fagboka og artiklene framstår først og fremst som en oppsummering av trivialiteter, og forelesningene som infotainment og en mulighet for framtidige arbeidsgivere å profilere seg for framtidige ansatte. Vi har hatt mange gjesteforelesere fra næringslivet, gjerne Direktører for Kommunikasjon og Samfunnsansvar - en tydelig illustrasjon på hvor tett sammentvunnet C(S)R og PR virkelig er. Vi har blant annet fått høre om Storebrands store satsing på FairTrade-sertifisert kaffe i kantiner og møterom.

Selvfølgelig er det viktig at handelshøyskolene legger vekt på CSR, gjerne også på bachelornivå. Men både bedriftenes CSR-ambisjoner og studiene av dem virker ganske overfladiske, og jeg vet ikke om egne CSR-fag er veien å gå for å øke bevisstheten om etikk blant studentene.

Sånn sett er det eskrivende at vi har multiple choice-eksamen i dette faget. For eksempel:

Do firms pursue CR because:
A: Only because it is profitable in the long run?
B: Only because it is morally defensible?
C. Only because it pleases the staff?
D: For a combination of many reasons?

Kanskje går framtidens Telenor-sjef i CSR-klassen min i år. Men jeg ser ikke for meg at hun vil kjempe for å integrere samfunnsansvar i Telenors strategi på bakgrunn av tirsdagens multiple choice-eksamen.