Proffe aktivister gir tannløs aktivisme

Jeg har nettopp lest Protest Inc. (2014), av Peter Dauvergne og Genevieve LeBaron. Noen tanker:

Argumentet i boka er at aktivistorganisasjonene (for menneskerettigheter, miljø, global rettferdighet, osv) gjennom de siste tiårene har blitt tannløse og uambisiøse. Tre faktorer har drevet utviklingen: (1) handlingsrommet er blitt mindre, fordi aktivistene nå møtes med stadig strengere politi- og etterforskningsmetoder fra statsapparat som definerer dem som en sikkerhetstrussel, (2) vi har gjennomgått en privatisering av sosialt liv, og kollektive bevegelser mister sin kraft når vi alle kun bærer ansvar for oss selv, og (3) aktivistorganisasjonene selv har mistet evnen til systemkritikk, ved å bli globale merkevarer bemannet av karriereaktivister.

Det første poenget er ikke så sterkt, synes jeg, og eksempelbruken er ikke veldig overbevisende. Det andre poenget kan man få rett fra kildene, særlig Hobsbawms The Age of Extremes, men òg 2001-Putnam.

Men det mest tankevekkende med denne boka er denne tredje faktoren, profesjonaliseringen av aktivisme. Nå har de store aktivistorganisasjonene blitt globale merkevarer, partnere i næringslivets CSR-arbeid, styrt etter samme ledelses- og markedsføringslogikk som internasjonale storbedrifter, og ledet av den samme typen Davos-vankende toppledere. NGO-arbeid er en lukrativ karrierevei for ressurssterke hvite mennesker, og organisasjonene har etterhvert så mye investert i systemet at de helt har gitt opp systemkritikken.

Og profesjonalisering avler profesjonalisering. Det minner en del om dynamikken som William Niskanen har beskrevet, om hvorfor byråkrater aldri kan ha penger til overs. NGOene kan ikke ikke vokse, til dèt er Saken for viktig.

Argumentet til Dauvergne og LeBaron er altså at aktivisme, og politikk generelt, har gått fra å være noe som Hvermansen kan engasjere seg i på fritiden, til å bli en karrierevei for flinkisene. Og her aner jeg en stråmann, for hvor folkelige har disse protestbevegelsene egentlig noensinne vært? Forfatterne skriver en del om antiglobaliseringsbevegelsen, som i the Battle in Seattle i 1999, og kanskje er det (den unge) alderen min som snakker, men var dette virkelig en så stor bevegelse? Ideen om at aktivismens gullalder er forbi, virker for meg å handle mest om forfatternes frosne idé om hvordan aktivisme bør se ut - og hva den bør dreie seg om.

Men det er likevel noen viktige poeng i denne boka som folk med høyere utdanning, og som jobber i politikk og organisasjonsliv, bør tenke grundig over. Politikken profesjonaliseres, og det har konsekvenser for demokratiet. (Uten at jeg har lest noen av dem: Lars Olsen tar vel opp mye av det samme i Eliternes triumf, og Christopher Hayes i Twilight of the Elites).

Det negative med boka til Dauvergne og LeBaron er at den har et ganske snevert fokus. Den dreier seg kun om det vi kan kalle venstresideaktivister (og overser dermed de globale konservative bevegelsene som Clifford Bob har skrevet om), og er begrenset til aktivister fra siste halvdel av 1900-tallet (og overser for eksempel slaverimotstanden på 1800-tallet som Kwame Anthony Appiah har 

Likevel: en tankevekkende bok.

PS: BBCs Food Programme hadde nylig en episode om utvanningen av FairTrade-ordningen, som altså tar opp mye av det samme.

Will the real Neil Boorman please stand up?

Som fredagsspaltist på sosialdemokratiet.no fortsetter Anne Kielland Fairtradedebatten med Anniken Huitfeldt. Kielland forteller om et omfattende prosjekt (som også næringslivet har engasjert seg i) for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen. Hun mener Norge har bidratt lite til dette arbeidet, og at vi må overkomme mistroen til næringslivet:

Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere.

Personlig tror jeg Fairtrade har en viktig rolle å spille i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel. Først og fremst fordi denne bevegelsen bidrar til å korte ned avstanden mellom forbrukere i nord og produsenter i sør, og fordi det sender et signal til politikere og næringsliv om at vi ønsker et mer rettferdig system. Men kanskje er dette standpunktet først og fremst en ryggmarksrefleks. Og kanskje ligger det mer selvrealisering enn oppriktighet bak valget om å kjøpe fairtrade.

Kielland peker nemlig på en stor svakhet ved grasrotsaksjoner som Fairtrade: trangen til å eie de gode hensiktene. Dette kan være kilden til mye av kritikken av det samfunnsbevisste næringslivet.

I november leste jeg den tankevekkende boka Bonfire of the brands (av Neil Boorman), om hvor mye selvrealisering vi legger i forbrukerrollen. Det var smått komisk å lese hvordan Boorman kunne velge en hvit Lacoste-skjorte til én anledning, og en hvit Ralph Lauren-skjorte til en annen. For Boorman sendte disse to merkene forskjellige signaler om hans personlighet, og han la mye omtanke i merkene.

Hva da med de av oss som helst kjøper fairtrade-produkter og økologiske matvarer? Vi som helst kjøper bøkene våre på Tronsmo fordi det er en uavhengig bokhandel? Ligger det ikke en god slump selvrealisering i disse forbrukervalgene også?

Faren med "den etiske forbruker" er at han gjerne blir skeptisk til andres (og særlig bedriftenes) gode hensikter. Fairtradebevegelsen, som alltid har vært en grasrotbevegelse, er særlig sårbar for dette. At man legger så mye selvrealisering i det etiske forbruket bidrar bare til å øke denne skepsisen.

CR-undervisning på BI

BI får kritikk i Aftenposten i dag, på grunn av manglende fokus på Corporate Social Responsibility i undervisningen. Skolen har ingen obligatoriske fag om CSR på bachelornivå, og bare ett på masternivå. Jeg har eksamen i dette faget på tirsdag. Her er noen tanker:

Dette var et av fagene jeg gledet meg mest til før undervisningen begynte, men det har ikke levd opp til forventningene. Fagboka og artiklene framstår først og fremst som en oppsummering av trivialiteter, og forelesningene som infotainment og en mulighet for framtidige arbeidsgivere å profilere seg for framtidige ansatte. Vi har hatt mange gjesteforelesere fra næringslivet, gjerne Direktører for Kommunikasjon og Samfunnsansvar - en tydelig illustrasjon på hvor tett sammentvunnet C(S)R og PR virkelig er. Vi har blant annet fått høre om Storebrands store satsing på FairTrade-sertifisert kaffe i kantiner og møterom.

Selvfølgelig er det viktig at handelshøyskolene legger vekt på CSR, gjerne også på bachelornivå. Men både bedriftenes CSR-ambisjoner og studiene av dem virker ganske overfladiske, og jeg vet ikke om egne CSR-fag er veien å gå for å øke bevisstheten om etikk blant studentene.

Sånn sett er det eskrivende at vi har multiple choice-eksamen i dette faget. For eksempel:

Do firms pursue CR because:
A: Only because it is profitable in the long run?
B: Only because it is morally defensible?
C. Only because it pleases the staff?
D: For a combination of many reasons?

Kanskje går framtidens Telenor-sjef i CSR-klassen min i år. Men jeg ser ikke for meg at hun vil kjempe for å integrere samfunnsansvar i Telenors strategi på bakgrunn av tirsdagens multiple choice-eksamen.