Musikk og islam

Én måte å bedømme hvor bra en bok er, er etter hvor mange flere bøker den gir deg lyst til å lese. Sånn sett er Race, Empire, and the New Muslim Youth Culture (2014) av Hisham Aidi en virkelig, virkelig god bok.

Tematisk biter boka til Aidi over mye, kanskje for mye; den handler om forholdet mellom politisk aktivisme og musikk (jeg trodde først den bare tok for seg politisk engasjert hip-hop, men her er jazz, pakistansk punk, gnawa-reaggea, og mer), og om hvordan forskjellige muslimske identiteter kommer til syne gjennom musikk. Her er òg noen interessante avstikkere om jazzdiplomatiet i årene etter andre verdenskrig, om hvordan folk fra Midtøsten har skiftet kategorier innen den offisielle amerikanske rasekategoriseringen, om hvordan myndighetene (særlig det amerikanske diplomatkorpset) prøver å mobilisere denne musikken for å vinne hearts and minds blant unge muslimer i Europa og Midtøsten, og om hvordan muslimer framstiles i brasilianske telenovela'er, som til sammen gir følelsen av å ha lest et par bøker i ett jafs.

Og den gir meg lyst til å lese mer. Øverst på leselista kommer Paulla Ebrons Performing Africa, selvbiografien til Malcolm X, og The Amusement of the Foreigner, en reiseskildring skrevet av en arabisk reisende til Brasil i 1871 (som til alt overmål er å finne i engelsk oversetning som gratis pdf via York University i Toronto),

Det store poenget å ta med seg fra boka til Aidi, som er spesielt relevant nå om dagen, er at islam ikke er én ting. Aidi hjelper oss bli kjent med noen av de forskjellige subkulturene og sjangrene som finnes der ute - og her hjemme.

Til slutt: et sitat å ta med seg, om hvordan antiimperialisme og hybriditet lar det brasilianske samfunnet forholde seg mer uanstrengt til islam:

Racial and ethnic tensions do abound in Brazil, but what the South American giant does illustrate, richly, is the extent to which Western states understand Islam through their own identity. In France, Islam is perceived as a threat to secularism; in Holland, it’s a menace to multiculturalism; in Austria, people speak of the “gates of Vienna” and Ottoman reconquest. But in Brazil, a nation that views itself as hybrid and anti-imperial, the standard wisdom is that “mixing” with Islam will only make the country more mixed and voluptuous and anti-imperial.

Aidi er forresten også på Twitter, og verdt å følge.

En t-skjorte fra verden

Gamle Gandhi mente at alle burde spinne, i sympati med de fattige arbeiderne i tekstilindustrien:

'Why should I, who have no need to work for food, spin?' may be the question asked. Because I am eating what does not belong to me. I am living on the spoilation of my countrymen. Trace the source of every coin that finds its way into your pocket, and you will realise the truth of what I write. Every one must spin.

Sitatet er hentet fra en Tagore-biografi, gjengitt av Sen.

I økonomisk forstand er det jo helt på jordet, for selvberging er fattigdom, men det er en fin oppfordring: hvis vi kunne spore opphavet til hver mynt i lomma, ville vi se hvor avhengig vi er av de andre i markedet. Jeg tror ikke vi tar dette inn over oss godt nok, men markedet er folk - ikke ting. Når jeg, som stort sett kjøper ting, kjøper ting, så er det bare mulig fordi de som har laget tingene selger dem til meg.

Tingene ser vi jo, men vi ser sjelden hvem som har laget dem.

Men nå har jeg i det minste èn t-skjorte som jeg vet hvor kommer fra, og det er den som reporterne i NPR-redaksjonen Planet Money har fått laget. I tillegg til at jeg liker motivet på t-skjorta (et ekorn med martiniglass, et spill på Keynes-sitatet om animal spirits) gjør det meg glad å vite hvor plagget kommer fra.

Reporterne fulgte produksjonsprosessen over flere episoder: hele veien fra bomullsplantasjen i Mississippi, via spinneriet på Filippinene, syerne i Bangladesh, og over verdenshavene i containerne på frakteskip. Det siste jeg hørte om t-skjortene var at containeren med dem ankom havna i Miami, og et par uker senere lå én av disse i postkassa her i Oslo. Det er bare denne siste etappen, fra USA til Norge med UPS, jeg ikke vet noe om.

Prosjektet er inspirert av Pietra Rivolis bok fra 2005, The Travels of a T-Shirt in the Global Economy. Bildene fra produksjonen finnes på denne Tumblr-siden, og mer info om produksjonen finnes her. Podkasten deres fortsetter å være knallbra.

Om Americanah #hvitmannlesersvartkvinne

Jeg hadde ikke lest noe annet av Chimamanda Adichie før jeg leste Americanah, men jeg hadde sett TED-foredraget hennes: The Danger of A Single Story. Der snakker hun om hvor viktig det er å huske at ingenting kan reduseres til én fortelling; Afrika er for eksempel ikke et sultent barn.

Og dette er litt flaut, men av en eller annen grunn følte jeg det passende å kjøpe denne boka på Tronsmo. Det var selvfølgelig dyrere, men sammenliknet med å kjøpe den på Amazon, hvor jeg vanligvis handler, hadde dette to fordeler: (1) jeg slapp å vente på at boka ble sendt med posten, og (2) jeg fikk føle meg god fordi jeg ble en person som ga mer penger enn nødvendig til en kul, uavhengig bokhandel.

Teju Cole har forresten tvitret at verden bare eksisterer for å tilfredsstille de sentimentale behovene til hvite folk, og Oprah.

Uansett: det oppstår et problem for en hvit mann, eller ihvertfall for meg, når han leser en bok av en svart kvinne; han har lyst til å like boka. Det er vel dette Warsan Ismail, i en omtale av somaliske Nuruddin Farahs trilogi (Lenker, Knuter, og Knokkelkors) i siste papir-Minerva, har kalt for «negerforfattersyndromet»: når en forfatter blir berømt, ikke fordi han skriver godt, men fordi den litteraturlesende, hvite middelklassen trenger noen fra det elendige landet å beundre.

Heldigvis for meg har jeg lest Lenker, den første i trilogien, og synes handlingen var uinteressant og språket elendig. Så hurra for meg som klarer å like én afrikansk forfatter, men ikke en annen.

Men jeg likte altså Americanah. Først og fremst fordi den viser hvordan hudfarge, eller rase, ser annerledes ut i USA, Storbritannia og Nigeria. Noen av de beste scenene er fra USA, fra middagsselskapene med priviligerte liberale som fikk meg til å tenke på Jonathan Franzen, fordi de viser hvor klossete mange forholder seg til at huden deres er hvit.

Det er vanskelig å forstå hva det betyr å være hvit, men Adichie dveler såpass lenge ved hva det betyr å være svart, at hun gir oss et sted å starte.

Nyhetsdiett for verdensborgere

Det finnes etterhvert ganske mange bøker om hvordan nettet har forandret offentligheten. Ved første øyekast er det vanskelig å vite hvilke av disse bøkene som er bullshit, og hvilke vi trygt kan ta på alvor. Selv føler jeg ofte at jeg er en lettlurt leser, og jeg har mer enn én gang (sånn som her) blitt revet med av pent innpakket tomprat.

Men akkurat Ethan Zuckerman, som nå har en ny bok ute: Rewire: Digital Cosmpolitans in an Age of Connection, føler jeg meg trygg på å ta på alvor. (Det hjelper selvfølgelig at Henry Farrell klassifiserer Zuckerman som en av de troverdige nett-intellektuelle, i motsetning til for eksempel den rabiate teknologipessimisten Evgeny Morozov, som Farrell mener "har gjort kommentartrolling til en levedyktig forretningsidé").

Argumentet til Zuckerman er enkelt, og kan virke banalt når det blir oppsummert; vi behøver verdensnyheter for å kunne bli ekte verdensborgere.

Men det er nå et godt poeng, synes jeg. Til tross for alt snakket om hvor omfattende globaliseringen har vært, sier Zuckerman, er nyhetskonsumet vårt fortsatt stort sett begrenset til det nasjonale. Og såpass snever burde ikke oppmerksomheten vår være. Med den tilgangen vi nå har på internasjonale nyheter, er det veldig få gode unnskyldninger igjen for bare å bry seg om sin egen lille andedam. Zuckerman oppmuntrer oss til å åpne øynene for verden.

Boka har en del ganske praktiske og håndfaste anbefalinger, for Zuckerman virker å være en praktisk anlagt fyr, og han mener det koker ned til at hver og en av oss må ta ansvar som medieforbrukere. Ett problem som vi stadig støter på er at ikke alt som er verdt å lese blir skrevet på et språk vi forstår, slik som engelsk. Zuckerman foreslår derfor Google Translate. Selv om verktøyene er langt fra feilfrie, har for eksempel Chrome noen lette tillegg for å oversette fra arabisk, enkel kinesisk, osv, til engelsk. Det gjør ikke alle tekster fullstendig lesbare, men kanskje lar vi nå være å umiddelbart lukke en nyhetssak fordi den står på et språk vi ikke kjenner. Det er verdt et forsøk.

For øvrig har Zuckerman bidratt til å etablere Global Voices Online, et bloggfelleskap som er et godt sted for å begynne for aspirerende verdensnyhetslesere. Rett i RSS-leseren med seg.

I et nøtteskall: det ville vært en god ting om flere av oss leste bredere enn vi gjør. Rewire er en bok som hamrer inn dette poenget.

Den hvite voksne verdensborgeren

Jeg har ikke lest noen av bøkene som Per Thomas Andersens diskuterer i sin «Hvor burde jeg da være?»: Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur, og likevel, eller nettopp derfor, var den lærerik å lese. Andersen tar for seg bøker som Jan Kjærstads Forføreren, Dag Solstads Armand V, Milan Kunderas Uvitenheten, og Don DeLillos Cosmopolis og diskuterer hva slags type verdensborger disse forfatterne beskriver. Alle kapitlene gir meg lyst til å lese bøkene selv. Og Andersen trekker inn teori fra mange forskjellige fagfelt og gjør dem relevante for lesingen av romaner. Det er en god ting.

Men dette er ikke et veldig mangfoldig utvalg forfattere. Og når Andersen i tillegg stort sett trekker på teoretikere som Jürgen Habermas, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, og Anthony Giddens, er det virkelig ingen mangel på hvite, voksne menn. Det er ikke nødvendigvis et problem. Mange av teoriene til de gamle mennene er interessante. Mye makt tilhører dessuten fortsatt Den Hvite Voksne Mannen, og mye beror på hvordan han fra sin maktposisjon forholder seg til alle andre. Men han er ikke den eneste verdensborgeren vi kan snakke om.

Det er kanskje spesielt slående når Andersen stadig trekker inn Baumans poeng om at friheten til å reise er den nye klassemarkøren. Den globale overklassen, og da snakker vi gjerne om hvite finansmenn og familiene deres, har blitt eksterritorielle; de står fritt til å reise hvorsomhelst nårsomhelst, mens den globale underklassen er "doomed to stay local".

I et av kapitlene nevner Andesen det drosjesvindelfinansierte hotellet Fortalice Boutique i Islamabad. Og det er jo egentlig et godt eksempel på at det ikke bare er hvite finansmenn som beveger seg i rommet som finansglobaliseringen har åpnet opp. Men dette sporet blir ikke fulgt opp. Det er synd. For når vi snakker om globaliseringen som om hvite kapitalister var de eneste vinnerne, er jeg redd for at vi samtidig stakkarsliggjør andre grupper verdensborgere, for eksempel migranter til Nord med en annen hudfarge.

Overvekten av voksne hvite menn forandrer likevel ikke på at dette er en interessant bok å lese. Andersen bruker litteraturen til å diskutere spørsmål som vanligvis hører hjemme i politisk og økonomisk teori, og han gjør det på en engasjerende måte. Og for all del: hvis man først skal være hvit, voksen og mann, så kan man ha mange verre prosjekter på gang enn å forsøke å være en verdensborger.

Byen eller nasjonen

Apropos metodologisk nasjonalisme: Don Boudreaux deler sitater fra Jane Jacobs' bok om byer og økonomisk vekst (Cities and the Wealth of Nations):

Nations are political and military entities, and so are blocs of nations. But it doesn’t necessarily follow from this that they are also the basic, salient entities of economic life or that they are particularly useful for probing the mysteries of economic structure, the reasons for rise and decline of wealth.

Boudreaux legger til:

Anthropomorphizing any collective is dangerous intellectual business. Even more dangerous – intellectually and, potentially, physically – is anthropomorphizing the collection of people who claim membership in a nation and regarding that collective as possessing some unitary and transcendent reality, as well as assuming that the government that asserts sovereignty over that collective is much like the mind that governs an individual human being.

Flere sitater her. Relevant for mer enn økonomi.

Utenriksbyråkratiet

En av Iver Neumanns nye bøker heter At Home With the Diplomats: Inside a European Foreign Ministry, og den er enda bedre enn jeg trodde den kom til å være. Boka beskriver den historiske framveksten av et permanent diplomati, med vekt på den norske erfaringen, og viser hvordan det daglige arbeidet i det norske utenriksdepartementet foregår. Den bygger på Neumanns eget feltarbeid.

Noe av det mest underholdende i denne boka handler om den spesielle formen for kunnskapsproduksjon som foregår i utenriksbyråkratiet hjemme i en hovedstad (i dette tilfellet: Oslo). Med eksempler fra sine egne arbeidsoppgaver forteller Neumann hvordan den byråkratiske måten å skrive taler gjør at én tale blir lik alle andre. Det har noen ganske enkle forklaringer:

The main reasons are that texts are the result of teamwork; that the model for teamwork is previous texts; and that the (incidentally identity-producing) process of producing the text is inner-driven, so that little or no heed is paid to audience, circumstances of delivery, political effects, and other matters external to the ministry itself.

Ifølge Neumann var WikiLeaks derfor ikke særlig representativt for tekstproduksjon innenfor diplomatiet - hvertfall ikke for diplomatbyråkratene som er plassert hjemme i et UD. Skarpe kanter er veldig sjeldne. Kapitlet bygger forresten delvis på denne artikkelen.

Ellers gir denne boka noen veldig interessante beskrivelser av hierarkiene av kjønn og klasse innenfor byråkratiet (hvilke manns- og kvinneroller er åpne?), og den inneholder noen fascinerende historier om hvordan folk finner (u)balanse mellom arbeid og privatliv.

Nå som skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk (som Neumann påpeker er relativt nytt) er i ferd med å bli borte, og praksiser som tidligere var forbeholdt diplomater blir en naturlig del av arbeidshverdagen til folk i privat, offentlig og tredjesektor, er dette en bok mange burde ha interesse av å lese. Dessuten er den ganske morsom, og gir mye materiale for enda en oppfølger av Etaten. Anbefales.

Ti år etter

Ti år har gått siden 11. september 2001.

Condoleezza Rice forteller i denne dokumentaren (rundt 57:00) om hvordan hun kontaktet russerne for å advare om den amerikanske beredskapsøkningen etter terrorangrepene. Frykten - informert av god, gammeldags realisme - var at en amerikansk beredskapsøkning skulle starte en spiral av opptrapping, og skape en ny kritisk situasjon.

So I called President Putin, and I said "Mr. President, our forces will be going up on alert. He said "I know, we've seen them. Ours are coming down. We've cancelled an excercise. You don't have to worry about us. Is there anything else that we can do?" 

And for one moment I had this moment of reflection and I thought "The Cold War is really over".

På godt og vondt. 

Anne-Marie Slaughter beskriver 9/11 som starten på en ny type utenrikspolitiske utfordringer:

The lasting wound to the American psyche is less the horror of 9/11 itself, searing as it was, than the dawning recognition that our traditional can-do response to defeating an enemy or fixing a problem is simplistic and inadequate. Yes, the U.S. military, law enforcement, intelligence services, border control, and many other agencies mobilized swiftly to fight and destroy the enemy that attacked us. Their achievement has been enormous and their work must and will continue. But ten years later, it has become clear that the 9/11 attacks were the first wave of a new set of distinctively twenty-first century threats and challenges: globally interconnected, complex, adaptive, unpredictable, and often simultaneous. Sending hundreds of thousands of troops abroad is no answer to those threats; indeed, the billions spent have made it far harder for us to invest in building the resilience, strength, and competitiveness we need at home.

Det er mer om 9/11 i spesialutgaven av Democracy. 

Ulikhetene som teller

Verdensbankøkonomen Branko Milanovic har skrevet boka The Haves and the Have-Nots, om økonomiske forskjeller. Den består av tre deler, om tre typer økonomiske forskjeller: én om ulikhet innad i stater, én om ulikhet mellom stater, og én om ulikhet mellom mennesker på tvers av stater. Hver av disse delene består av et lengre innledende teoriessay og en serie av kortere artikler/vignetter. Du kan høre Milanovic presentere boka hos RSA her, og mer av forskningen hans finnes på Verdensbankens hjemmesider.

Det er et godt format han har valgt, og vignettene gir plass til en del temaer vi ikke vanligvis forbinder med Washington-økonomer; Hvor stor var inntektsforskjellen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom, og hvordan ville det samme forholdet vært idag? Var keiser Nero rikere enn Bill Gates? Hvorfor bryr ikke John  Rawls seg om økonomiske forskjeller mellom innbyggere i forskjellige land?

Vignettene er underholdende og lettleste, men det er alvor her også. Det store poenget å ta med seg fra Milanovic er at global økonomisk ulikhet idag først og fremst er et spørsmål om fødested. Heldige, rike mennesker blir født i rike land til rike foreldre, mens uheldige mennesker født i fattige land kan være så driftige de bare vil. I global sammenheng vil de likevel forbli fattige. Det setter jo ens eget liv i perspektiv. Man kan bli aktivist av mindre.

En av illustrasjonene på dette finnes i en graf som viser kjøpekraftjusterte inntektsforskjeller innad og mellom land (fra side 116 i boka, hentet fra Economix via Marginal revolution):

Altså: på x-aksen er hvert lands befolkning delt inn i tjuedeler (fra fattigste til rikeste 5 prosent innen landet), mens y-aksen viser denne gruppas plassering i den globale inntektsfordelingen. Ifølge disse tallene er for eksempel at de fattigste 5 prosent i USA er rikere enn de rikeste 5 prosent i India. Legg også merke til hvordan innbyggerne i Brasil dekker så å si hele spennet i den globale skalaen.

Den åpenbare protesten på dette er at inntekt ikke er det eneste som er viktig, og at folk kan være deprivert også i rike samfunn. Altså: selv om de fattigste i USA har større kjøpekraft enn selv de rikeste i India, lever de ikke nødvendigvis bedre liv. Referansen her går til Amartya Sens Development as Freedom. Chris Bertram går Milanovics ordbruk i sømmene på Crooked Timber:

Well I won’t quibble with the “more purchasing power” point, but “better lives” is really pretty dubious, since we know that by many objective measures poor black men in the US do worse than even some poor people in India.

Likevel er det verdt å dvele ved det Milanovic skriver om mønsteret i økonomiske forskjeller i dag. Rundt tidspunktet da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifestet forandret dette seg ganske dramatisk; i før-industriell tid var forskjellene innad i land stort sett overlappende (fattige i Europa var ikke så mye rikere enn fattige i andre verdensdeler, og det ga mening å oppfordre arbeidere i alle land til å forene seg). Men i vår tid drives global ulikhet av forskjeller mellom rike og fattige land, og rikdom og fattigdom handler mer om statsborgerskap og mindre om klasse.

Jeg har lagt ut flere sitater på denne siden, men apropos forskjeller mellom land har Milanovic noe å si om EU:

In the United States, inequality is a matter of individuals; in the European Union, it is a matter of countries. Consequently, the policies to address inequality and poverty must be different, too. In the United States, social policies must target poor individuals regardless of where they live; in the European Union, social policies (called “cohesion” policies) must target poor countries (or regions like the Mezzogiorno in Italy) because they contain a disproportionate number of poor people.

Det kan minne oss om hva som burde være norsk venstresides sterkeste argument for EU.

Milanovic skriver dessuten godt om hva migrasjon har å gjøre med økonomisk ulikhet. Også dette er høyst relevant for euroepere. Et sitat:

These people who try to leave their countries of birth for the uncertain pleasures of Europe are not only poor; they do not see any future, any place for themselves, in their own societies. Their desperate bids to reach Europe are silent accusations leveled against the governments that are unable to provide any social and economic perspective to the growing multitudes of the young. They are also an indictment of the economic failure of Arab and sub-Saharan Africa, a testimony to the increasing income gap between the two shores of the Mediterranean.

Migrasjon, utvikling og globale økonomiske forskjeller er egentlig samme sak.

Det er en engasjerende bok, og den reiser noen viktige spørsmål om global ulikhet; hvor mye ulikhet skal vi tolerere, og hvor langt skal vi gå i å bekjempe den? I diskusjonen hos RSA (ca 27 minutter ut i lydfilen) spør Milanovic:

Can we justify intergenererational transmission of collectively acquired wealth? Can we justify that the collectivity, which is citizens of Britain or citizens of France, intergenerationally transmit wealth to their descendants?

Og det er jo et betimelig spørsmål, kanskje særlig for innbyggere i Detta Landet. Vi befinner oss på toppen av den globale inntektsfordelingen, og det er ikke vår fortjeneste. Det føles ikke rettferdig.

Inntektsforskjeller på polecon.no

Jeg har lagt ut semesteroppgaven min om økonomisk ulikhet på polecon.no.

Du kan lese den her: Is inequality a political choice?

Mirror #1: Is inequality a political choice?

ABSTRACT:
Is economic inequality the result of conscious policy choices? Or are growing inequalities the inevitable by-product of international trade, economic growth, structural changes in the economy, demographic changes, or other factors outside the scope of politics? By examining the effects of non-political forces on government redistribution of income within 16 OECD countries in the 1980-2000 period, this paper concludes that although international trade appears to reduce redistribution, high degrees of unionization maintain a significant positive impact. Of the parameters included in this study unionization and international trade appears to have the strongest effects on government inequality reduction, statistically significant even when controlling for fixed country- and year effects (Linear Mixed Model analysis). However, the data is inconclusive with respect to government partisanship’s effect on redistribution, and indicates that minority governments tend to reduce inequalities significantly more than majority governments. The paper ends with a remark about the need to separate empirical and normative arguments in studies of economic inequality.

Tar innvandrerne jobbene våre?

Nei, det ser ikke sånn ut.

I siste utgave av Søkelys på Arbeidslivet (tilgjengelig som pdf) skriver Nikolaj Malchow-Møller, Jakob Roland Munch og Jan Rose Skaksen om konsekvensene av arbeidsinnvandring til Danmark. De spør: har det kostet danskere deres arbejde? Forskerne undersøker (1) hvilke type jobber innvandrerne får, og (2) om ansettelse av innvandrere betyr at dansker i disse yrkene mister jobben.

Forskerne definerer innvandrer som person født i utlandet av utenlandske foreldre, mens alle som er født i Danmark defineres som innfødte dansker.

Det viser seg at innvandrere fra EU-15 (pluss Island og Norge) ansettes i like varierte jobber som innfødte dansker, mens innvandrere fra mindre utviklede land stort sett ansettes i ufaglærte yrker. Det ser likevel ikke ut til å bety at innvandrerne presser danskene ut av arbeidslivet.

Forskerne oppsummerer:

Sammenholdes resultaterne fra artiklens to dele er der således intet der tyder på, at indvandringen presser lavtuddannede danskere ud af deres job, selvom de lavtuddannede indvandrere fra mindre udviklede lande koncentreres inden for relativtfå jobfunktioner. Resultaterne tyder snarere på, at indvandrerne besætter de job, som danskere ikke er villige til at tage.

Det minner om funnene i artikkelen Vietnamese Manicurists: Are Immigrants Displacing Natives or Finding New Nails to Polish? Her undersøker Maya Federman, David Harrington og Kathy Krynski effekten av vietnamesiske arbeidsinnvandrere på det californiske manikyr-markedet i perioden 1987-2002 (smak på den setningen).

Og konklusjonen? Forskerne fant faktisk en svak negativ effekt av arbeidsinnvandring - det har ikke mange andre studier funnet.

Men selv om antallet amerikanske manikyrister gikk ned i takt med arbeidsinnvandringen, skjedde dette først og fremst ved at færre amerikanere valgte å gå inn i bransjen - og ikke ved at mange amerikanske manikyrister forlot markedet. Denne grafen viser utviklingen gjennom perioden (klikk for større bilde):

Fint sitat til slutt:

The dramatic increase in the number of manicuring jobs following the entry of Vietnamese immigrants should dispel the notion that immigrants and natives compete for a fixed number of jobs.

Kanskje noe å skrive masteroppgaven om.

Er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg er nettopp ferdig med semesteroppgaven om inntektsforskjeller. Du kan lese hele her: Is inequality a political choice?

Her en slags oppsummering:

Utgangspunktet for oppgaven er Paul Krugmans bok Conscience of a Liberal, og Brink Lindseys (Cato-instituttet) kritikk av den. Korte historien: Krugman mener at staten fortsatt kan og bør motvirke økonomiske forskjeller, og Lindsey er uenig i begge deler. Siden dette er ment å være en akademisk tekst lar jeg det politiske bør ligge, og konsentrerer meg om det empiriske kan.

Spørsmålet er derfor om politikere fortsatt kan motvirke ulikhet. Finnes det faktorer utenfor politikernes herredømme som har begrenset muligheten til å drive en omfattende redistribusjonspolitikk, eller er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg konstentrerer meg om 16 OECD-land (Australia, Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Japan, Nederland, Norge, Sveits, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Østerrike) i perioden 1980-2000. Ulikhet måles ved hjelp av den smått problematiske Gini-koeffisienten, som måler avvik fra fullstendig likhet.

Jeg har brukt tall fra Standardized World Income Inequality Dataset (SWIID) der verdiene varierer fra 0 (alle deler alt) til 100 (én tar alt). De er gode fordi de viser ulikheter både før (brutto) og etter (netto) skatter og overføringer. Differansen mellom disse er dermed resultatet av skatte- og omfordelingspolitikk.

Først: Ulikhetene i bruttoinntekt (grønn linje) har økt siden 1980, fra et gjennomsnitt på 39,3 til 44,8 i 2000, men ser ut til å ha blitt sterkt redusert av skatte- og omfordelingspolitikk. Ulikhetene i nettoinntekter (blå linje) har steget, men i betydelig lavere grad. Differansen har økt fra 13,3 til 16,8 (den nederste grafen).

I tillegg bruker jeg data om økonomiske og politiske forhold fra Comparative Political Dataset.

Så: ved hjelp av ganske vanlige regresjonsanlyser kan man sjekke hva slags effekt regjeringsparti har på reduksjon av ulikhet. Dette kontrolleres opp mot faktorer som andel av befolkningen over 65, fagforeningsgrad, utenrikshandel, de-industrialisering, arbeidsløshet, deltakelse i arbeidsmarkedet og økonomisk vekst har på omfordeling av inntekt.

Det er ikke alle faktorene som har noen særlig effekt. Likevel ser det ut til at:

- Utenrikshandel reduserer redistribusjonen

- Fagforeningsgrad øker redistribusjonen

- Høyrepartier ingen effekt på redistribusjon

- Mindretallsregjeringer øker redistribusjonen

Det spesielle er altså at høyreregjeringer ikke ser ut til å ha noen statistisk signifikant effekt på redistribusjon. Mindretallsregjeringer ser derimot ut til å ha en positiv effekt på redistribusjon. Mekanismen kan være den samme som Lars-Erik Borge og Jørn Rattsø har beskrevet for offentlige utgifter: mindretallsregjeringer har mindre politisk kapital til å motstå krav fra interessegrupper, og må derfor bruke mer penger for å forsøke å bli gjenvalgt.

Her må vi selvfølgelig legge inn et viktig forbehold: høyreregjeringer har ingen effekt på redistribusjon dersom vi kontrollerer for effekten av fagforeninger og utenrikshandel. Og dermed: hvis høyreregjeringer har noen effekt på hvor mye et land handler med utlandet, og/eller hvor stor andel av arbeiderne som er fagorganiserte (det vil si hvis effekten av fagorganisering eller utenrikshandel skjuler effekten fra regjeringspartiet) - da har regjeringspartiet også en effekt på redistribusjon.

Men fordi fagforeningsgrad og utenrikshandel forandrer seg forholdsvis lite fra år til år (eller innenfor en valgperiode, for den saks skyld) virker det ikke som regjeringsparti har veldig stor effekt på graden av redistribusjon. Redistribusjon ser altså ut til å være forholdsvis stabilt, og påvirkes også mye av krefter utenfor politikernes kontroll.

Og med dette lar jeg SPSS ta sommerferie.

Fjols til globaliseringsfjells

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Loretta Napoleonis Røverøkonomien, og hører stemmen til Leif Juster i hodet:

- Winther er ikke Winther. Likevel er Winther Winther.

I Fjols til fjells er portieren Poppe forvirret fordi en av gjestene (skuespiller Winther) oppfører seg så merkelig. Winther er veldig humørsyk, og han veksler mellom å mase om en ødelagt lydpotte og om Bubo ribetra. Men det stakkars Poppe ikke har forstått, er at Winthers dobbeltgjenger også er gjest på hotellet. De er bare så like at Poppe ikke ser forskjell.

Napoleoni har gått i samme felle. Hun ser økt internasjonal handel, nye typer organisert kriminalitet, feilslått amerikansk utenrikspolitikk, høyrebølge, prostitusjon, rovfiske, WoW-avhengighet, piratvirksomhet og Berlinmurens fall. Og siden hun ikke makter å se forskjell på dem, regner hun med at de er en og samme person: Hr. Globalisering, den usympatiske hotellgjesten.

Slik ender man opp med en påstand som er like etterprøvbar som Hardt og Negris Imperiet: at vi er ofre for kapitalismens maktstruktur. Og da er det egentlig merkelig passende at også språkdrakten er like ugjennomtrengelig. For eksempel:

Mens 'ndranghetas metamorfose og kriminaliseringen av det bulgarske ledersjiktet fant sted i en situasjon der de statlige aktørene var ute av stand til å holde de økonomiske endringene under kontroll, trakk Dengs regjering seg med vilje fra den politiske arenaen og frigjorde økonomien fra politikkens restriksjoner.

Jeg er redd forat oversetteren bør ha sin del av skylden, men uansett: dette er ikke en god tekst.

Når det gjelder innhold, har Napoleoni ofret saklighet for engasjement. Og det er kanskje helt fair - dette er ikke noen nyansert faglig analyse av verdensøkonomien, men en følelsesladd tekst skrevet av en aktivist.

Og da må man gjerne gjøre noen forenklinger. For eksempel betegner Napoleoni Marsallplanen som amerikanernes utspekulerte plan for å dominere Europa. Det er i beste fall unyansert. For litt balanse kunne hun gjerne henvist til Nobelinstituttets Geir Lundestad, som har argumentert for at europeerne i stor grad inviterte USA til å spille en sentral rolle i europeisk politikk (Empire by Invitation?).

Uansett. Hovedargumentet i boka er at kapitalismen er "røversk" i sin natur, og at globaliseringen fører med seg masse møkk. Og selv om beskrivelsene av de forskjellige sektorene av skyggeøkonomien er interessante nok i seg selv, blir man fort lei av de krampeaktige forsøkene på å betegne alt det ekle som globalisering.

Til slutt: Jeg er ikke hundre prosent komfortabel med å skryte av Finansavisen, men denne replikkvekslingen er altfor god til å la være. Napoleoni spør journalisten om han virkelig synes noe i verden er bra nå:

- Tror du at du er fri?
– Vel, ja.
– Hvordan kan du være fri når politikerne lyver? Bush og Blair burde vært tiltalt. Jeg tror verden er som i The Matrix, han som «spiste hummer» og foretrakk illusjonen om at han spiste hummer, selv om han visste det ikke var sant.
– Spiste han ikke kjøtt?
– Var det kjøtt? Nei, jeg tror det var hummer. Uansett: Hvis du våkner opp, ser du hvordan verden er.

Nei, Loretta. Det var ikke hummer.

Ny plan for masteroppgaven

Jeg trodde en stund at jeg kom til å skrive masteroppgaven min om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politiske utfall. Det det har jeg bestemt meg for ikke å gjøre, først og fremst fordi det blir vanskelig å finne teorier og gode data.

Temaet blir i stedet globalisering og nordiske velferdsstater.

Det er et ganske bredt tema, og jeg vet ikke nøyaktig hva som blir den endelige problemstillingen. Jeg har lest litt i Sykes, Palier & Prior: Globalization and the European Welfare States for inspirasjon. De legger vekt på at globalisering ikke er en prosess som påvirker alle land på samme måte, og at forskjelllige historiske valg avgjør hvilke valgmuligheter som er åpne senere (path-dependency/sti-avhengighet). Det har Fritz Scharpf også skrevet om.

Jeg tror også det kan være spennende å se på hvordan innvandring påvirker velferdsstaten. Jeg har begynt med Philippe Legrains Immigrants: Your country needs them, og Nordisk Råds rapport Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser: Nordisk kunnskapsstatus. Så får vi se hva det leder til.

Jeg har også notert meg Asbjørn Wahls Velferdsstatens vekst -og fall?

Hvordan går det egentlig med den norske modellen?

Jeg har tatt med meg litt skolearbeid på påsketur, og sitter på hytta med oppgaven om inntektsforskjeller.

Hovedkonklusjonen så langt er at stater kan redusere økonomiske forskjeller. Stor grad av fagorganisering og store statlige velferdsutgifter ser ut til å ha en sterkere positiv effekt på omfordeling enn den negative effekten av internasjonal handel og de-industrialisering.

Når det gjelder velferdsordninger og utenrikshandel går man gjerne ut fra at globaliseringen fører til et race to the bottom i velferdspolitikk: jo mer internasjonal handel, jo mindre velferdsstat. Det er ikke helt riktig. Joda, større åpenhet for verdenshandelen ser ut til å gi større økonomiske forskjeller, men det fører samtidig til økt statlig velferdssatsing for å motvirke effekten av globaliseringen. Dermed får de det beste av to verdener: økonomisk vekst på grunn av handel og økonomisk likhet og trygghet på grunn av velferdsordningene. Dette er noe av det samme som Erling Barth og Kalle Moene har pekt på i en artikkel tidligere (Likhet og åpenhet):

De landene som kan høste de største gevinstene av globaliseringen er nettopp de landene som i utgangspunktet hadde de meste åpne økonomiene, og som derfor hadde lønnskoordinering og store velferdsstater – det vil si land som i utgangspunktet hadde levedyktige og egalitære frihandelsinstitusjoner.

Barth og Moene mener altså at de nordiske landene tjener på globaliseringen fordi de beholder sterke velferdsordninger. Og noe av det som skiller de nordiske landene fra resten av OECD er at fagforeningene (som gir jevnere inntektsfordeling) ikke har blitt svakere etterhvert som man har færre industriarbeidere.

Denne tabellen viser utviklingen i fagorganisering, sammen med andelen ansatte i landbruk, industri og servicesektoren i Norge siden 1960:

Selv om andelen industriarbeidere har sunket, har andelen fagorganiserte økt.

Og hvis fagforeninger minsker ulikhetene, og de lave ulikhetene er med på å gjøre Norden til vinnere i globaliseringen, skulle man jo tro at alt er i sin skjønneste orden.

Men kanskje er denne penslen for bred. Karen Helene Ulltveit-Moe og Victor Normann hadde en artikkel om Norge og globaliseringen i Samfunnsøkonomen i fjor (omtalt i Dag og Tid, les hele artikkelen her). Konklusjonen er ganske dyster:

vi omstiller i stor grad til passivitet. Våre sosiale ordninger legger til rette for rask tilpasning i, og av, enkeltbedrifter og næringer, men de oppmuntrer ikke til reallokering av arbeidskraft – bare til at vi tar vare på de som faller utenfor.

[...] En av grunnene til at så mye av industrinedbyggingen har ført til uføretrygding, er at den nye virksomheten som erstatter industri, for det meste har vokst frem andre steder enn der de gamle arbeidsplassene er blitt borte. Det gjelder særlig kunnskapsintensiv tjenesteytelse.

Jeg kommer ikke til å få plass til det siste her i oppgaven min, men dette er veldig interessant. Ifølge Normann og Ulltveit-Moe er det bare Oslo-regionen som tjener på globaliseringen, mens resten av landet ender opp som nedlagte industribygder på uføretrygd.

Will the real Neil Boorman please stand up?

Som fredagsspaltist på sosialdemokratiet.no fortsetter Anne Kielland Fairtradedebatten med Anniken Huitfeldt. Kielland forteller om et omfattende prosjekt (som også næringslivet har engasjert seg i) for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen. Hun mener Norge har bidratt lite til dette arbeidet, og at vi må overkomme mistroen til næringslivet:

Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere.

Personlig tror jeg Fairtrade har en viktig rolle å spille i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel. Først og fremst fordi denne bevegelsen bidrar til å korte ned avstanden mellom forbrukere i nord og produsenter i sør, og fordi det sender et signal til politikere og næringsliv om at vi ønsker et mer rettferdig system. Men kanskje er dette standpunktet først og fremst en ryggmarksrefleks. Og kanskje ligger det mer selvrealisering enn oppriktighet bak valget om å kjøpe fairtrade.

Kielland peker nemlig på en stor svakhet ved grasrotsaksjoner som Fairtrade: trangen til å eie de gode hensiktene. Dette kan være kilden til mye av kritikken av det samfunnsbevisste næringslivet.

I november leste jeg den tankevekkende boka Bonfire of the brands (av Neil Boorman), om hvor mye selvrealisering vi legger i forbrukerrollen. Det var smått komisk å lese hvordan Boorman kunne velge en hvit Lacoste-skjorte til én anledning, og en hvit Ralph Lauren-skjorte til en annen. For Boorman sendte disse to merkene forskjellige signaler om hans personlighet, og han la mye omtanke i merkene.

Hva da med de av oss som helst kjøper fairtrade-produkter og økologiske matvarer? Vi som helst kjøper bøkene våre på Tronsmo fordi det er en uavhengig bokhandel? Ligger det ikke en god slump selvrealisering i disse forbrukervalgene også?

Faren med "den etiske forbruker" er at han gjerne blir skeptisk til andres (og særlig bedriftenes) gode hensikter. Fairtradebevegelsen, som alltid har vært en grasrotbevegelse, er særlig sårbar for dette. At man legger så mye selvrealisering i det etiske forbruket bidrar bare til å øke denne skepsisen.

Er FairTrade bra?

Svaret er ja. Og dette burde jeg ha skrevet for lenge siden.

Ragnhild Hammer i Max Havelaar Norge har et lite innlegg i Dagbladet i dag (som svar på et innlegg av Fafo-forsker Anne Kielland som jeg ikke dessverre får lest, fordi det bare eksisterer på dødt tre). Bakgrunnen er Anniken Huitfeldts kommentar om sjokolade og barnearbeid. Poenget til Hammer er at FairTrade ikke er et alternativ - men et supplement - til de langsomme, statlige prosessene med å bekjempe barnearbeid og gi u-landene bedre handelsvilkår. Og det har hun jaggu rett i.

Men. Økonomene sier gjerne at FairTrade er dårlig butikk. Av flere grunner:

For det første foreslås det at man ikke kan øke lønnen til produsentene bare ved å øke utsalgsprisen. Og det er forsåvidt et godt argument. Men det kan ikke overføres til FairTrade-produkter, der verdikjeden er både annerledes og kortere enn verdikjeden for konvensjonelle produkter. Færre mellommenn og opprettelsen av kooperativer blant produsentene betyr at produsentene faktisk får bedre betalt enn under vanlig handel.

Og så kommer frihandelsargumentet. "Vi trenger ikke FairTrade, vi trenger Free Trade." Og det ér et godt poeng. Vi trenger friere verdenshandel, men (og her kommer Hammers argument inn) hvordan skal vi få til det? Tror vi virkelig at politikere, byråkrater og diplomater vil gi verden et rettferdig handelsregime hvis ikke forbrukerne (eller velgerne, som de også heter) er bekymret for rettferdigheten av det nåværende regimet? Dette er kanskje den største verdien av FairTrade-bevegelsen.

Dessuten: Adam Smith, som man gjerne bør sitere, har skrevet om forskjellen mellom naturlig pris (den faktiske kostnaden av å produsere pluss profitt til produsenten) og markedspris (prisen som betales i markedet). Og da bør vi spørre: tror vi virkelig at markedsprisen Kraft betaler for kakao ligger nærmere den naturlige kakaoprisen enn prisen under FairTrade-regimet? Eller kan det være skjevheter i maktforholdet mellom kakaoprodusentene og de store kakaokjøperne som gjør markedsprisen lavere enn den naturlige prisen? Svaret her kan godt være ja.

Uansett: Det er både viktig og riktig å ha en levende debatt om FairTrade, bistand og frihandel. Og kritiske røster som William Easterly bør høres - særlig advarselen hans om at bistand er i ferd med å bli en forbruksvare for vestlige (eller nordlige) samfunn. Man kunne selvfølgelig karakterisere FairTrade som selve legemliggjøringen av denne kritikken.

Men det ville ikke vært rettferdig. Selv om FairTrade ikke kan omforme verdenshandelen eller bistand alene kan løfte u-land ut av fattigdommen bør de ikke avfeies som nytteløse. Om ikke annet øker de bevisstheten i vestlige/nordlige samfunn. Og det er ingen grunn til å tro at politikere, diplomater og næringslivsledere vil finne en bærekraftig løsning hvis ikke velgerne og
forbrukerne etterspør rettferdighet.

Lesetips: Fighting The Banana Wars, Den lille stygge sjokoladeboka
Og for litt balanse, hør gjerne Mike Munger om mellommenn på denne podkasten.

Brikkene faller på plass

Spennende lyseblått fag dette semesteret: Strategies for Industrial Competitiveness.

Ryggraden i faget er Michael Porters cluster-begrep, og det er en side av globaliseringsdebatten jeg ikke helt hadde fått med meg. Akkurat idet Thomas Friedman trodde verden var flat og globaliseringen hadde gjort avstand irrelevant forteller Porter at beliggenhet er avgjørende for bedriftenes konkurransefortrinn. Poenget er at clusters (et område med korte geografiske/kulturelle/teknologiske avstander) kan skape et konkurransemiljø som gjør bedriftene sterkere.

Det minner litt om Varieties of capitalism-perspektivet (Hall og Soskice sier at globaliseringen ikke leder til en universell og allmenngyldig form for kapitalisme, men at bedrifter henter sine komparative fortrinn fra institusjonelle trekk ved staten de opererer fra).

Richard Florida skriver om mye av det samme i boka Who's Your City? Han trekker på Porter og presenterer ideen om mega-regioner: byregionene som idag står for størstedelen av den økonomiske produksjonen i verden. Poenget er at kompetanse og komparative fortrinn i ulike bransjer er samlet i de forskjellige byregionene. Hver bransje har gjerne et par viktige clusters.

Et tidsaktuelt eksempel: Los Angeles er underholdningsindustriens store cluster. Også Tokoyo-området er viktig, hør for eksempel American Public Media-dokumentaren om Japans' Pop Power, men LA er navlen. Dyktige mennesker i underholdningsbransjen har ikke annet valg enn å være i Los Angeles.

Og dette er grunnen til at Magnus Rønningen skriver om rosa champagne i Aftenposten i dag. Hadde han hatt talent ville han fortsatt vært i LA.