Norske tankesmier

Har såvidt begynt å planlegge masteroppgaven min. Jeg vil gjerne skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikken. Oppgaven er på idéstadiet foreløpig (den skal leveres etter neste våresemester). Men her er noen tanker. Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne.

Den første utfordringen er å avgrense hva som menes med tankesmier. Såvidt jeg vet er det i dag fem norske organisasjoner som definerer seg som tankesmier: Civita, Res Publica, Liberalt Laboratorium, Manifest og Mandag Morgen. Av disse er det kanskje Mandag Morgen som skiller seg tydeligst ut (ukentlig tidskrift uten klar partitilknytning, først og fremst rettet mot lederpersoner). De fire andre likner mer på de amerikanske tankesmiene.

I The Idea Brokers beskriver James Smith de amerikanske tankesmiene først og fremst som akademiske institusjoner. Disse institusjonene bruker en akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, gjerne i en bestemt ideologisk retning. Jeg har fortsatt noen kapitler igjen av denne boka, så mer om USA senere.

Hvis vi skal oversette dette til norsk kontekst, og se etter institusjoner som bruker akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, blir det fort litt komplisert. Det er fristende å nevne både NUPI, ISF, Fafo, Econ og Frank Aarebrot (selv om de ikke har noen uttalt ideologisk forankring).

Dessuten: ved lanseringen av debattboka Norge. En Diagnose (les gjerne min anmeldelse av boka) sa Aftenpostens Knut Olav Åmås noe sånt som at "forlagene er de eldste norske tankesmiene." Og det kan han kanskje ha rett i.

Jeg tror det kan være lurt å avgrense opp mot lobbyister. Selv om lobbyister arbeider spesifikt mot (Stortings)behandlingen av enkeltsaker, og de norske tankesmiene er ideologiske og rettet mot den brede samfunnsdebateen, tror jeg det er noen viktige likheter. I Lobbyvirksomhet på Stortinget skriver Harald Espeli at "parlamentarikerne er mer opptatt av kvaliteten på lobbyistenes informasjoner og fruktbarheten av deres forslag enn i hvilke fora og i hvilken form de kommuniseres" (s. 228). Kanskje ser Stortingspolitikerne på tankesmiene med omtrent samme øyne.

Så snart jeg får definert tankesmiene må jeg forsøke å måle påvirkningen på politiske utfall. Det blir vrient.

Nødvendig lobbyisme?

Andrew Keen (ubeskjedent omtalt som "the Anti-Christ of Silicon Valley" og "the most hated person on the Internet") har skrevet en forsvarstale for Washington-lobbyistene på The Daily Beast. Nå får det være nok change, mener Keen. Lobbyister har fått et ufortjent dårlig rykte:

The inconvenient truth is that lobbies are purely a mirror of our own interests. So when Americans say they hate lobbyists, what they are really saying is they hate themselves.

Her hjemme har flertallsregjeringen gjort Stortinget til et litt kjedelig sted å være, og trøtte parlamentarikere har begynt å ønske seg mer spennende lobbyjobber. I den fulle pressemeldingen som Geelmuyden.Kiese sendte ut 12. november i år fortalte medierådgiver Gunnar Mathiesen om:

"den kraftige økningen av stortingsrepresentanter som sier at de kan tenke seg å jobbe med lobby og PR. I 2005 svarte kun 29 prosent at de kunne tenke seg dette, mens i 2008 er tallet helt oppe i 48 prosent. Nesten 3 av 4 FrP-representanter er åpen for å skifte til kommunikasjonsbransjen."

Men er lobbyisme bra eller dårlig? Ifølge Harald Espelis "Lobbyvirksomhet på Stortinget" blir norske lobbyister oppfattet som en alternativ informasjonskanal og viktig motvekt til Regjeringen og departementene - særlig i saker der lobbyister og oppdragsgivere er uenige med Regjeringens politikk. Lobbyaktiviteten i Norge har økt siden 1970-tallet, og spørreundersøkelser viser at Stortingspolitikerne jevnt over er positive til lobbyisme.

Kjennere av norsk politikk vet selvfølgelig at kommunikasjonsbyråer består av viktige og dyktige mennesker. Min personlige favoritt er naturligvis Holgersen og Tversnes:

- Før kalte vi dem for kunder, men de skapte ikke nok tillit. Så kalte vi dem klienter, men det skapte for mye avstand. Og så kalte vi dem for fettere. ...Nå kaller vi dem kunder igjen.

Basert på denne informasjonen (og de siste dagers opplevelser på skolen) finner jeg det naturlig å stille følgende spørsmål;

Representerer lobbyister og medierådgivere:
A: et positivt tilskudd til det norske demokratiet
B: enda en kanal for Oslo-elitens maktutøvelse
C: et nødvendig sysselsettingstiltak for personer med mye politisk erfaring, men liten formell utdanning
D: all of the above
E: I choose not to answer this question