Utestengt og innestengt

Her er to bøker om hvordan rike folk stenger andre folk ute: Border Vigils: Keeping Migrants Out of the Rich World (2012) av Jeremy Harding og Behind the Gates: Life, Security, and the Pursuit of Happiness in Fortress America (2004) av Setha Low.

Boka til Harding handler om den europeiske grenseindustrien, og om menneskene som forsøker å krysse de tungt bevoktede grensene. Det store argumenter hans er at det ikke er menneskesmuglerne som er de verste utbytterne av menneskene som søker seg til Nord, men vi som tolerer, ja kanskje etterspør, den tunge grenseindustrien. Dette er egentlig ikke så mye mer enn en bok som dveler ved poenget i tittelen: at det er et menneskefiendtlig system som vokter grensene våre.

Det er overraskende, eller i det minste irriterende, at journalisten Harding skriver så mye kjedeligere enn antropologen Low. Men det er jo egentlig mest et kompliment til Low.

Hun har intervjuet folk (hovedsakelig amerikanere) som flytter til gated communities, om hvorfor de ønsker å bo bak murer. Forklaringene de gir spenner fra en søken etter fellesskap og trygghet, frykt for kriminalitet, frykt for fremmede, og forberedelser av pensjonisttilværelsen. Hun forteller om en følelse av utrygghet, og om oppfatningen av at en eller annen form for isolasjon er den sikreste veien til trygghet. Hun mener dessuten at en nostalgi, for den tryggheten som man mener å ha hatt i barndommen, er en viktig motivasjon for isoleringen.

Mange av informantene hennes snakker dessuten om at de ønsker seg et nabolag som er nice, og Low gjør en god jobb med å diskutere hvordan niceness også handler om rase og klasse. På denne måten føles boka også relevant for norsk innvandringsdebatt. Kanskje spesielt med tanke på det kollektive ubehaget over at vi må se fattige romfolk i Oslo, som om det bare var et spørsmål om å holde parkene våre rene og pene.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å være dømmende. Heldigvis er antropologen Setha Low svært godt i stand til å viderebringe og fortolke virkelighetsforståelsen til folk som tar avgjørelser hun ikke selv ville tatt. Det er en veldig god ting. Boka anbefales.

Hvorfor virkeligheten ikke er så viktig for holdninger til innvandring

Apropos majoritetsbefolkningens holdninger til innvandring: her er to artikler av John Sides og Jack Citrin, denne fra 2007 og denne fra 2008.

I disse artiklene undersøker Cides og Citrin hva som avgjør nivået av innvandringsmotstand et land. Er motstanden sterkere i land med svakere økonomi? Øker motstanden mot innvandring ved at flere innvandrere kommer til landet? Ifølge de to blir ikke holdningene særlig påvirket av verken nivået av innvandring, eller av den økonomiske situasjonen.

Den mest utbredte bekymringen, sier Sides og Citrin, er at innvandring truer den nasjonale kulturen, heller enn den nasjonale økonomien. Og videre: holdningene blant respondenter i USA er ikke egentlig er så ulike fra Europa. Det er, stort sett, de samme driverne som ligger bak innvandringsmotstanden i alle disse landene - og faktorene dreier seg om psykologi og persepsjon.

Fra før av har jeg gjerne tenkt at spørsmål om mangfold og innvandring er så radikalt forskjellige i europeisk og amerikansk kontekst, at det ikke har noe særlig for seg å sammenlikne de to. Dette er grunnen til at jeg ikke lot meg overbevise av argumentet til Alesina og Glaser, fra denne lille boka fra 2004, om at en rasialisering av den europeiske velferdsdebatten ville undergrave majoritetens vilje til å opprettholde generøse velferdsordninger. Jeg har tenkt at de amerikanske forholdene virker veldig fjerne, og ikke spesielt relevante for Europa. Det er ikke sikkert er riktig.

Rommet for nasjonalfølelse er selvfølgelig annerledes i USA. Den amerikanske nasjonalfølelsen og patriotismen, uansett hva man måtte mene om den, er i det minste tilgjengelig for nykommere. Noe slikt, en fellesskapsfølelse som det er mulig for innvandrere å ta del i, kunne vi trengt i Europa også (og midt mellom alle de pompøse reiseskildringene var det forsåvidt nettopp dette som var poenget til Asle Toje òg).

Dessverre er kanskje ikke dette fellesskapet er innenfor rekkevidde - ihvertfall ikke for Folk Flest, og ihvertfall ikke hvis vi fortsetter å snakke om innvandring slik som vi har fått for vane å gjøre. I konklusjonen av 2007-artikkelen (side 501) skriver Sides og Citrin:

The small explanatory role played by country-level factors suggests that attitudes towards immigrants have become increasingly divorced from social reality as the issue has become politicized; that is, people’s perceptions of immigration and immigrants come to rely more on vivid events (at home and abroad) and messages from politicians and media, and less on the demographic and economic conditions that have been the main focus of research to date.

Altså: ettersom holdninger til innvandring er såpass like på tvers av land, og derfor relativt upåvirket av det faktiske nivået av innvandring og demografisk utvikling, da blir det desto viktigere hvordan vi snakker om innvandring. Virkeligheten er ikke så viktig - det er den forestilte virkeligheten som teller. Språket er viktig, og det spiller en rolle hvordan vi snakker om folk.

Det er ikke nødvendigvis gode nyheter. Teun van Dijk har forresten skrevet mye interessant om disse tingene.

Presidenten som leser vs. presidenten som maler

Teju Cole hadde et innlegg på New Yorker i dag som fikk meg til å tenke. Det handler om Obama, og Cole spør hvordan denne lesende og reflekterte presidenten kan få seg til å drive krigføring med droner. Vi vet at Obama er en seriøs leser - han har til og med blitt sett med diktsamlinger i hendene - og hvis litteratur er godt for noe, skriver Cole, så må det jo være at det er empatibyggende. Hvordan kan denne lesende mannen, med en nattbordsbokstabel som kunne vært Coles egen, stå opp fra sengen, gå inn på kontoret, og personlig godkjenne hvert eneste droneangrep?

Motpolen til Obama i denne historien er selvfølgelig George W. Bush. Som Cole skriver, "he didn’t know much about the wider world, and did not much care to learn".

Det er jo et interessant poeng, dette om at den krigende presidenten er den lesende presidenten, men jeg synes det er et kjipt argument likevel. Jeg tenker for eksempel på dette maleriet av Bush-parets terrier Barney, signert 43, og på de krøkkete maleriene av den gamle presidenten på badet som nettopp ble publisert etter at noen i familiens e-post ble hacket.

Cole, som selv empaterer (kan man skrive det på norsk?) med Obama og anerkjenner at presidenten helt sikkert mener at dronekrigføringen hjelper å holde landet trygt, har ikke det samme empatiske blikket for Bush. Konklusjonen kan selvfølgelig gjerne være riktig – at Bush er en mindre empatisk person enn Obama – men sleivsparket mot Bush amputerer et argument som ellers var veldig interessant.

Om frihet, Frihet og Franzen og Lolita

Jeg har fått det for meg at bøkene til Jonathan Franzen sier noe viktig om tiden vi lever i. Kanskje særlig Freedom. Ikke alle deler den oppfatningen; for eksempel skrev Eirik Vatnøy i siste Minerva (ikke på nett) at dette er en roman som ikke har noe viktig å si om frihet.

Det er jeg ikke enig i. Først og fremst synes jeg Franzen beskriver ufrihet, og familien, på en bedre måte enn Vatnøy gir ham kreditt for. Og dessuten mener jeg at anmeldelsen overser en viktig dimensjon ved boka; ved å konsentrere seg om spenningen mellom frihet og former for ufrihet, glemmer Vatnøy spenningen mellom frihet og makt - mellom frihet og dominans.

En liten digresjon aller først: Vatnøy skriver at Franzen kommer nærmest å si noe interessant om frihet i essayene i Farther Away, særlig i tittelessayet.  Dette essayet handler om det isolerte enkeltmennesket, om ferden til den isolerte øya Alejandro Selkirk, om øyas navnefar som inspirerte Daniel Defoe til å skrive Robinson Crusoe, om David Foster Wallaces depresjon og selvmord, som sammen med interessen for fugletitting er grunnen til at Franzen selv oppsøker øya. Akkurat som resten av samlingen handler dette essayet, for meg, mest om relasjoner, depresjoner og bøker, og jeg synes ikke det er spesielt relevant for en diskusjon om frihet i politisk forstand. Jeg tenker at det Franzen her skriver om Robinson Crusoe handler mer om individet som følelsesmenneske og som leser av litteratur, enn om individet som samfunnsmenneske og borger. Sånn sett er den en fin fortsettelse av hans første essaysamling, How To Be Alone. Ikke at dette ikke er en interessant innfallsvinkel til en diskusjon om hva frihet betyr, politisk, men det er ikke det jeg ser Franzen forsøke. Men nå går jeg meg vill.

Det er vanskelig å sette ord på dette, så jeg får låne noen andres. Sam Tannenhaus skrev i en anmeldelse av Freedom at problemet som Franzen beskriver handler om det liberale Amerikas problem med sin egen toleranse:

Liberals, no less than conservatives — and for that matter revolutionaries and reactionaries; in other words, all of us — believe some modes of existence are superior to others. But only the liberal, committed to a vision of harmonious communal pluralism, is unsettled by this truth.

Altså: Franzen beskriver hvordan privilegerte, liberale mennesker ikke klarer å slå seg til ro med sine privilegier, eller med sin liberale innstilling. Det handler ikke nødvendigvis om å mistrives i noen form for ufrihet, men om å mistrives med privilegier. Og på en snodig måte handler det om makt.

Ja, boka handler også om spenningen mellom frihet og grader av ufrihet, og om hvorfor vi ikke alltid er i stand til, eller ønsker, å utøve vår maksimale individuelle frihet. Franzen beskriver her de sosiale og  emosjonelle begrensningene som for eksempel familielivet vårt legger på vår definitive individuelle frihet. Men akkurat det handler, slik som Farther Away, kanskje mer om relasjoner, og delvis om litteratur, enn om politikk. Og i motsetning til Vatnøy, synes jeg også at denne dimensjonen av boka er interessant. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om.

Tilbake til den andre spenningen, den mellom frihet og makt, mellom frihet og dominans.

Det er Walter Berglunds forhold til den unge Lalitha jeg tenker på. Walter er selvfølgelig tiltrukket av den unge, vakre og engasjerte assistenten, men han holdes tilbake av seg selv. Han er hennes overordnede, i en maktposisjon, og han mistenker at noe vil kunne skje mellom dem hvis han bare tillot det. Men han vil ikke utnytte sin posisjon eller bryte trofastheten mot sin kone, fordi han ikke kan være en sånn mann. Det er her, tror jeg, og ikke i trekantdramaet mellom Patty, Walter og Richard, eller i Joeys fantasiløse retur til sin fars politiske prinsipper, politikken ligger.

For det er naturligvis ikke alle menn som navigerer i slike maktforhold med de samme samvittighetskvalene, eller den samme privilegiumsangsten. Lalitha har noe nært en navnesøster.

I Lolita, en av fjorårets mest aktuelle klassikere (ihvertfall her i landet), skrev Nabukov om den fullstendig skruppelløse Humbert Humberts dominans over stedatteren. Og dette er, kanskje, en bok som handler mer om maktovergrep enn om seksuelle overgrep. Eller som Asar Nafisi har skrevet (sitatet er hentet på engelsk fra Hitchens):

The desperate truth of Lolita's story is not the rape of a twelve-year-old by a dirty old man but the confiscation of one individual's life by another. We don't know what Lolita would have become if Humbert had not engulfed her.

Hvis man ville tøye denne strikken kunne man kanskje til og med si at Fredag på denne måten er Crusoes Lolita. Det ville i det minste illustrere poenget; at det handler om en persons dominans over en annen, og ikke om det seksuelle overgrepet. Og Walter Berglund er det motsatte av Humbert Humbert, en mann som mistrives med, nesten skjemmes over,  sin egen maktposisjon.

Så hvis den privilegerte venstresiden i dag har et problem, og hvis det er dette Franzen her har beskrevet, da kan det kanskje formuleres slik: å være privilegert setter deg nødvendigvis i et maktforhold over andre; hvordan skal du da kunne leve med deg selv?

Heller Franzen enn Rand

Thomas Frank promoterer sin siste bok Pity the Billionaire, og ble i den forbindelse intervjuet i Klassekampen tirsdag forrige uke (ikke på nett). Et lite utdrag:

Mange medlemmer av det norske Fremskrittspartiet oppgir Rand som sin yndlingsforfatter. Er det noe som bør bekymre oss?
- Man skal aldri bekymre seg for at folk leser bøker. Men dere bør forberede dere på å møte denne måten å se verden på. Det bør ikke overraske dere om dette også i Norge trekkes inn i politiske diskusjoner om noen år. Problemet er at det er en motbydelig, ondskapsfull filosofi, som har mange fellestrekk med Nietzsches menneskesyn. Alle milliardærene hun skriver om er overmennesker, mens hun utbroderer hvor stygge, grådige og dumme alle andre er, forteller Frank.

For all del. Jeg har lest ting Thomas Frank har skrevet tidligere, og jeg har likt mye av det. Men.

Én ting er at han nå betegner Rand som opphavskvinne til en "motbydelig, ondskapsfull filosofi". Det forteller oss nøyaktig hvor mye han har anstrengt seg for å faktisk forstå ideologien til den amerikanske høyresiden. 

Men viktigere: argumentet er altså at europeere, og nordmenn for den saks skyld, vil stå bedre rustet til å motstå høyrebølgen ved å lese Ayn Rand. Det er jeg ikke sikker på om jeg kjøper. Ikke bare fordi jeg skjelver av tanken på å måtte jobbe meg gjennom hundrevis av sider med Rands liberalistgospel (jeg tror virkelig ikke at jeg er intellektuelt nysgjerrig nok til å orke all den lesingen), men også fordi jeg tror det er mer nyttig om vi forsøker å forstå det parallelle venstresideforfallet.

Det kan gjerne være skjønnlitteratur, men da foreslår jeg at vi i stedet konsentrerer oss om Jonathan Franzen. Så langt har riktignok bare lest Freedom, men jeg holder på med The Corrections og gleder meg til essaysamlingene (begge to).

Chip Lambert, en av karakterene i The Corrections holder en forelesning som sporer av, og spør seg selv om hva som skal være hensikten med all denne feminismen, all den kritiske teorien, all diskursanalysen og kapitalismekritikken:

Criticizing a sick culture, even if the criticism accomplished nothing, had always felt like useful work. But if the supposed sickness wasn’t a sickness at all—if the great Materialist Order of technology and consumer appetite and medical science really was improving the lives of the formerly oppressed; if it was only straight white males like Chip who had a problem with this order—then there was no longer even the most abstract utility to his criticism. It was all, in Melissa’s word, bullshit.

Ja. Hva skal vi gjøre hvis det faktisk ikke er Kansas som er problemet?

Les forresten også Sam Tannenhaus' omtale av Freedom. Mye å lære her.

Burde folk i eliteposisjoner være religiøse?

Walter Russell Mead blogget om Christopher Hayes' Twilight of the Elites i helgen. Jeg vet ikke om jeg faktisk kommer til å lese boka til Hayes, men Mead fikk meg virkelig til å tenke.

Han skriver (med noen viktige forbehold) at folk i topp-posisjoner kunne trengt ydmykheten som religiøsitet kan gi:

The kind of arrogance, vanity and inflamed self-esteem that flatters the imagination and corrupts the spirit of the successful meritocrat needs to be checked and humbled. Being constantly reminded on the one hand of the infinite gap between ones own limited talents and vision and the perspective of Almighty God, and on the other of the radical equality with which God judges and loves the human race is a healthy counterweight to the flattery of the world and the smugness that comes with success.

Besnærende tanke. Og ikke så langt unna argumentene fra Alain de Bottons siste bok.


Og apropos: arroganse blant folk i eliteposisjoner er helt sikkert ikke noe særamerikansk fenomen. Jeg har ikke lest den, men det virker som at Lars Olsens Eliternes triumf beskriver mye av det samme som Hayes fra et dansk perspektiv. Helt sikker relevant her til lands også.


Til slutt: Washington Phillips har noe å si om saken.

Hvordan skal vi snakke sammen når vi er uenige allerede før vi har tenkt oss om?

Jonathan Haidt har skrevet The Righteous Mind, en bok om hvordan vi tenker, og om hvorfor folk er så fantastisk uenige med hverandre i moralske, religiøse og politiske saker. Han henter forklaringer fra atferdsforskning, psykologi - ja tilogmed sosiologi - og argumentet er mye av det samme som Daniel Kahnemann beskriver med skillet mellom rask og langsom tenking: vi mennesker er ikke så flinke til rasjonell og logisk tenking som vi ofte skulle ønske. Og når folk som tenker såpass irrasjonelt skal snakke sammen, kan det fort skjære seg - særlig når det er snakk om religion og politikk.

Jeg har ikke lest noe av Hume, men det burde jeg sikkert ha gjort. Ifølge Haidt traff Hume spikeren på hodet: følelser og impulser legger sterke begrensninger på vår evne til å tenke rasjonelt. Følelser kommer først, så følger rasjonaliteten etter (eller mer presist: vi rasjonaliserer).

Haidt skriver blant annet om confirmation bias (har vi et godt norsk ord?), om hvordan vi kun ser etter fakta som kan underbygge teoriene vi allerede tror på. Ikke slik Kant så for seg, med andre ord:

It was reasoning as described by the philosopher David Hume, who wrote in 1739 that “reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.” 

Haidt viser dessuten til forskning som indikerer at smarte folk er minst like blendet av confirmation bias som oss andre. Smarte folk er gjerne flinkere til å finne enda flere mulige forklaringer på hvorfor teoriene de allerede støtter er korrekte. Men det er jo ikke mye vits i å være smart hvis ikke du forstår hvorfor du kanskje tar feil.

Denne boka handler ikke bare om hvordan vi tenker, men også om diskusjonene vi har med hverandre etter at vi har tenkt (eller riktigere: etter at vi har dannet oss noen fordommer). Og én ting er at vi stort sett ser på fakta for å finne støtte til teoriene vi allerede tror på. Men når to mennesker som begge ser på fakta med et sterkt confirmation bias skal diskutere - da kan det fort bli bråk. Haidt skriver her spesielt om verdipolitisk uenighet i USA, men diagnosen treffer ganske godt i Europa også. Det er langt mellom hver gang vi har virkelig konstruktive diskusjoner. Dette er lett å kjenne seg igjen i.

Ofte er det nemlig slik, mener Haidt, at folk vi er uenige med navigerer etter et helt annet sett av moralske prinsipper enn vi selv gjør. Men siden vi sjelden klarer å forstå hvordan disse andre menneskenes moralske kompass fungerer, ender det ofte med at vi bare avfeier dem. (Haidt retter denne kritikken spesielt mot venstresiden: vi er ikke flinke nok til å forstå og anerkjenne verdigrunnlaget som ligger til grunn for libertarianeres og konservatives politiske meninger).

Og hvis vi tar til oss det Haidt skriver, så blir overtalelse og diskusjon et spørsmål om empati. Vi må forstå at folk kan vurdere moralske og politiske spørsmål etter helt andre kriterier enn dem vi selv legger til grunn. Det krever empati og ydmykhet:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er selvfølgelig lett å være enig i teorien, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Et fint ideal likevel.

Når vinner fakta?

Charles Murrays nye bok, Coming Apart, får mye oppmerksomhet for tiden. Og ikke alle like imponerte. 

David Frum siterer (i en svært så kritisk bokanmeldelse som jeg ikke har orket å lese ferdig) et avsnitt fra boka: 

Data can bear on policy issues, but many of our opinions about policy are grounded on premises about the nature of human life and human society that are beyond the reach of data. Try to think of any new data that would change your position on abortion, the death penalty, legalization of marijuana, same-sex marriage or the inheritance tax. If you cannot, you are not necessarily being unreasonable.

Frum selv mener tvert imot at dette gjør Murray til en veldig unreasonable person. Will Wilkinson svarer på The Economist med å si at han selv aldri ville finne på å ikke la seg overbevise av nye fakta (og gir oss samtidig denne godbiten; I'm so pro [same-sex marriage], I almost wish I were gay so I could have one). 

Kanskje har Wilkinson og Frum rett når de beskriver seg selv på denne måten. Kanskje er de mottakelige for gode motargumenter (selv om varsellampene burde lyse når Wilkinson og Frum, som jeg tipper har tenkt nokså på saken, for eksempel er uenige om hva fakta sier om legalisering av marijuana).

Jeg er ikke like optimistisk. Hvem tror du det er flest av her i verden: mennesker som er villige til å la seg overtale av det beste argumentet, eller mennesker som fnyser av sine meningsmotstandere? 

Jeg tipper det er flest av de siste (men jeg kan ta feil).

Sjekk for øvrig Jennifer Schuesslers artikkel om Murrays bok i New York Times.

Ulikhet og mobilitet i USA

Alan Kruegers tale om inntektsforskjeller og mobilitet i USA skaper debatt. Det store poenget: ikke bare er inntektsforskjellene høyere i USA enn i mange andre OECD-land (ingen bombe), men den intergenerasjonelle mobiliteten er lavere (ikke det man kunne vente seg fra Mulighetenes land).

Altså: forskjellene mellom fattige og rike er store, og de går i arv generasjon etter generasjon. Det krangles naturligvis en del om tallene, men det er gode grunner til å tro at de beskriver virkeligheten ganske nøyaktig. Sjekk for eksempel Justin Wolfers oppsummering på Freakonomics (via Brad De Long) eller Miles Corak.

Jeg synes det er to viktige ting å ta med seg fra denne debatten:

1: Den amerikanske modellen er moden for reform.

2: Vi nekter å la oss overbevise av fakta som ikke stemmer overens med våre politiske overbevisninger. De som tror dette bare gjelder for amerikanske økonomibloggere må skjerpe seg. Det gjelder oss alle (ja, det betyr deg og meg). Denne gangen var det flaks for meg; jeg tror at lave inntektsforskjeller er bra for samfunnet, og tallene fra Kruegers tale stemmer overens med mine politiske preferanser. Men det betyr ikke at vi behøver å sluke hele Spirit Level av den grunn.

For once, the rich white man is in control

Som den superrike Mr. Burns sier, i Simpsons-filmen:

So, you want some of my electricity, do you? Well, for once, the rich, white man is in control.

Herlig.

Og apropos rike folk: Robert Frank, forfatter av boka Richistan (2007) og WSJ-bloggen The Wealth Report, er ute med ny bok om den beryktede øverste prosenten i inntektsfordelingen: The High-Beta Rich. Siden starten av 1980-årene, mener Frank, har det skjedd et skifte i hvordan det er å være rik i USA; menneskene i den øverste prosenten opplever stadig større svingninger i inntektene sine. Der det tidligere var middelklassen som opplevde størst variasjon inntektene (størst beta), har finansialisering, globalisering og forskjellige politiske avgjørelser gitt oss en økonomi hvor inntektene på toppen varierer mer enn gjennomsnittsinntekten.

Frank har besøkt og intervjuet de superrike, og med denne boka forsøker han å forklare deres verden for resten av oss.

Aller først: boka - som bloggen - er veldig underholdende. Frank har et øye for gode historier, og han skriver godt. Men det viktigste med denne boka, og innfallsvinkelen til Frank, er måten denne boka skiller seg fra mange andre bøker om økonomisk ulikhet. Frank forsøker å forstå, og han gir oss en mulighet til å føle empati med de rike. Som når han skriver om mannen som bygde USAs største enebolig :

“We couldn’t pay it off, so we had to sell it,” David says. He says he realizes now that maybe Versailles was a bad idea. Maybe, he says, he shouldn’t have tried to build the largest home in America while he had $1 billion in debt. And he admits that his self-confidence, his feelings of financial invincibility, and the huge amounts of money he was making and spending may have blinded him to the risks of a fall in housing prices, lending, and credit.

Selvinnsikt, men litt for sent. I grunn ganske menneskelig.

Jeg har så langt ikke lest Mimir Kristjanssons De superrike, men ut fra omtalen er det nettopp viljen til empati det skorter på i denne boka. Ikke at jeg ikke kan forstå Kristjanssons frustrasjon over rikfolk (særlig dem som prøver å påstå at formuene deres er bygget av dem selv fullstendig på egen hånd - jeg er fristet til å si: it takes a village). Men jeg synes likevel det alltid er bedre å begynne med empati.

Og apropos rikdom: verdensborgere her i Norge gjør lurt i å reflektere litt over budskapet fra Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller: fattigdom i Norden har lite med global fattigdom å gjøre. Jeg har skrevet om denne boka tidligere.

Vi kan - eller bør? - ikke diskutere inntektsforskjeller her i landet uten å samtidig se til Europa, og til verden. Toppen av inntektstoppen, det er oss. Solidaritet som stanser ved svenskegrensen (eller Gibraltar for den saks skyld) er ikke mye til solidaritet.

Men det er en avsporing akkurat nå, tilbake til saken: Det er mange gode grunner til å være interessert i å forstå hva som driver de superrike. Les for eksempel Hacker og Piersons Winner-Take-All Politics; de rike (i USA) har uproporsjonalt mye politisk makt. De preger offentlig politikk mer enn andre borgere gjør.

Og skriveriene til Robert Frank er nyttige for å lære mer om livene til de superrike.

Something is happening here

Det er vanskelig å vite hva man skal tenke om Occupy Wall Street-protestene som foregår. Frank Pasquale gir noen lesetips på Balkinization, blant annet dette innlegget fra Micah Sifry. Sifry skriver:

America is about to experience the same youth-driven, hyper-networked wave of grassroots protests against economic inequality and political oligarchy that have been rocking countries as disparate as Tunisia, Egypt, Israel, Greece and Spain. 

Det er lov å håpe.

Som så mange andre ganger i år er det passende å høre på Dylan: sang.

Sifry har forresten også skrevet en fin, liten bok som heter WikiLeaks and the Age of Transparency. Det skal sies: denne boka handler mer om den globale transparency-bevegelsen som Sifry selv tilhører (en av grunnleggerne av Personal Democracy Forum) enn den handler om WikiLeaks. Likevel: en veldig lærerik bok som setter Assange og prosjektet hans i en bredere kontekst. Kort og lesverdig.

Ti år etter

Ti år har gått siden 11. september 2001.

Condoleezza Rice forteller i denne dokumentaren (rundt 57:00) om hvordan hun kontaktet russerne for å advare om den amerikanske beredskapsøkningen etter terrorangrepene. Frykten - informert av god, gammeldags realisme - var at en amerikansk beredskapsøkning skulle starte en spiral av opptrapping, og skape en ny kritisk situasjon.

So I called President Putin, and I said "Mr. President, our forces will be going up on alert. He said "I know, we've seen them. Ours are coming down. We've cancelled an excercise. You don't have to worry about us. Is there anything else that we can do?" 

And for one moment I had this moment of reflection and I thought "The Cold War is really over".

På godt og vondt. 

Anne-Marie Slaughter beskriver 9/11 som starten på en ny type utenrikspolitiske utfordringer:

The lasting wound to the American psyche is less the horror of 9/11 itself, searing as it was, than the dawning recognition that our traditional can-do response to defeating an enemy or fixing a problem is simplistic and inadequate. Yes, the U.S. military, law enforcement, intelligence services, border control, and many other agencies mobilized swiftly to fight and destroy the enemy that attacked us. Their achievement has been enormous and their work must and will continue. But ten years later, it has become clear that the 9/11 attacks were the first wave of a new set of distinctively twenty-first century threats and challenges: globally interconnected, complex, adaptive, unpredictable, and often simultaneous. Sending hundreds of thousands of troops abroad is no answer to those threats; indeed, the billions spent have made it far harder for us to invest in building the resilience, strength, and competitiveness we need at home.

Det er mer om 9/11 i spesialutgaven av Democracy. 

Children of Jihad

Jared Cohen (les Wikipedia-artikkelen, denne fyren har CVen fra helvete) skrev en bok i 2007 om ungdom i Midtøsten: Children of Jihad. Boka handler om Cohens egne reiser i regionen, og om hans samtaler med ungdom om demokrati og amerikansk utenrikspolitikk. Hovedpoengene: ungdom evner å skille mellom det amerikanske samfunnet/kulturen og amerikansk utenrikspolitikk (liker det første, ikke det andre), og ny teknologi er med på å fremme et spirende sivilsamfunn.

Jeg synes Cohen virker overivrig etter å generalisere (utsagn av typen "de fleste ungdommene i Iran mener faktisk at") - og teksten han har skrevet er ikke veldig god - men dèt skal han ha: han går langt i forsøket på å se forbi fordommer og stereotypier, og virker genuint villig til å gå fremmede folk i møte. Som for eksempel da han spiser hamburger og diskuterer politikk med Hezbollah (Cohen er jødisk amerikaner).

Dette er interessant lesing, men jeg blir ikke kvitt følelsen av at boka egentlig forteller mer om Cohen (og State Department som han senere ble rekruttert til) enn om ungdom i Midtøsten. Selvfølgelig: et mer lyttende og mindre topptungt (amerikansk) diplomati ville vært en god idé - og Cohen gir disse ideene et ansikt - men det finnes helt sikkert bedre analyser av ungdom i Midtøsten enn denne.

Nyliberalisme og fengslingsstaten

Dette hadde jeg ikke tenkt over før:

Bernard E. Harcourt skrev nylig på Balkinization om en selvmotsigelse i nyliberalismen; hvordan kan skepsisen til offentlig sektor i alt som har med økonomi å gjøre kombineres med viljen til å gi staten så utstrakt makt i straffespørsmål?

The logic should be jarring – the logic that a bloated, incompetent government should expand into the one area (coercion and imprisonment) that carries such great risk of excess. And yet it was made as natural as natural order from the inception of liberal economic thought. (...)

Neoliberalism comprises a set of interwoven discourses and practices that are not entirely consistent. Among other things, the view of the state’s competence in punishment is at odds with the general assumption of governmental incompetence.

Interessant. Staten kan altså ikke stoles på til å gis særlig makt over økonomiske spørsmål, men må samtidig ha mer makt for å håndtere kriminalitet.

Fengslingsstaten vs. velferdsstaten

Jeg kom over denne artikkelen av Vesla Weaver via en episode av Bloggingheads: Political Consequences of the Carceral State.

Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.

Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert  politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.

Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:

Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government officials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”

Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.

Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere. 

Og jeg tror jeg kommer til å sjekke innom publikasjonssiden til Weaver senere.

Hvorfor vinnerne vinner

Her kommer noen tanker om Winner-Take-All Politics, Jacob Hacker og Paul Piersons bok om inntektsforskjeller i USA. Det store spørsmålet: når inntektsforskjellene har steget så dramatisk som de har gjort i USA siden 1970-tallet, hvorfor har ikke velgerne etterspurt mer redistribusjon?

Det er to poeng som er spesielt viktige å ta med seg fra denne boka:

Først: Hacker og Pierson skriver mye om det de kaller drift; en prosess hvor lovverket slutter å være i takt med virkeligheten, fordi sosiale og økonomiske forhold endrer seg fra slik de var på tidspunktet et marked opprinnelig ble regulert. Resultatene som følger av denne utakten (tenk på finansielle innovasjoner, økt bruk av opsjoner, osv) blir ofte feiltolket som naturlige - "dette er jo bare markedskreftene i spill!" - men Hacker og Pierson påpeker at markeder for alle praktiske formål alltid skapes av reguleringer. Når sosiale og økonomiske omstendigheter forandrer seg, blir markeder og reguleringer i utakt.  Reguleringer må derfor jevnlig revideres.

(En viktig forutsetning for dette: markeder er ikke naturlige - de er alltid skapt av politikk. Den klassiske henvisningen her er til Karl Polanyis The Great Transformation)

Det andre poenget er kanskje enda viktigere: vår egen Stein Rokkan hadde rett da han sa at "stemmer teller, ressurser avgjør." Både journalister, kommentatorer, og politiske økonomer starter ofte sine analyser med å se på velgeratferd. Dette gjelder for Meltzer-Richards (hvis medianvelgeren tjener så-og-så mye mindre enn gjennomsnittet, hvor mye redistribusjon vil han da etterspørre?) like mye som det gjelder Thomas Frank (hvis folk flest i Kansas lider under Republikanernes økonomiske politikk, hvorfor stemmer de likevel republikansk?). Men dette fanger ikke opp det viktigste i (den amerikanske) politikken, mener Hacker og Pierson.

Heller enn å fokusere på valgkanalen, ser de derfor på hvordan interessegrupper påvirker praktisk politikkutforming. Poenget: politiske utfall blir mer formet av interessegruppers daglige lobbyvirksomhet enn av velgernes stemmesedler hvert valgår. Og siden 1970-tallet har interessegruppene som etterspør mindre redistribusjon blitt betraktelig sterkere enn sine motstandere.

Teorier til hverdagsbruk

To gode episoder av Radio Open Source om Barack Obama: først denne med James Kloppenberg, og så denne med David Bromwich.

Kloppenberg ser på Obamas intellektuelle og faglige historie (i boka Reading Obama), mens Bromwich fokuserer på presidentens daglige bruk av språket. Kloppenberg er entusiastisk, Bromwich er skuffet. Den direkte sammenlikningen mellom de to begynner rett før 18 minutters-merket Bromwich-episoden av ROS.

Jeg tar meg bryet med å skrive av et sitat, fordi jeg synes det ligger noe her som er relevant for flere enn bare presidenter. Bromwich sier:

I don't think Obama is to so very great an extent a man of ideas - few people are, and very few presidents have been. (...) But Obama is an intelligent man, who has had a privileged and very thorough education, and he has read writers like Reinhold Niebuhr (...) but I think too much can be made of it. Once a politician gets into that corporate and technocratic world where decisions are made- what "Moral man and immoral society" meant to him, or what Rawls' "Theory of justice" meant to him, is a very conjectual and speculative matter with almost no pragmatic influence.

Obamas jobb er selvfølgelig helt spesiell. Men jeg tror det er et generelt poeng å ta med seg fra denne diskusjonen, som gjelder alle som går fra en fagtung hverdag - for eksempel studenter - og ut i arbeidslivet; hvor mye av den faglige bagasjen får man egentlig brukt (eller bruk for) i det daglige arbeidet? Hvilke av teoriene man har lært blir faktisk relevante i hverdagen?

Det er sånne ting jeg tenker på nå som jeg søker jobb.

Regulatory Capture 22

Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke har fulgt Economist-bloggen Democracy in America før nå. Den er knallgod.

Will Wilkinson skrev tidligere i denne uka om Peter Orzag, som har gått fra en toppjobb i Obama-administrasjonen til en godt betalt jobb i Citigroup. Wilkinson låner noen avsnitt fra James Fallows, som kaller  dette forholdet mellom bedrifter og myndigheter for strukturell korrupsjon. 

Det som er spesielt interessant her er måten Wilkinson presenterer reguleringer som en slags Catch 22: verken høyresiden eller venstresiden kan redde oss fra feilslått politikk:

Progressives laudably seek to oppose injustice by deploying government power as a countervailing force against the imagined opressive and exploitative tendencies of market institutions. Yet it seems that time and again market institutions find ways to use the government's regulatory and insurer-of-last-resort functions as countervailing forces against their competitors and, in the end, against the very public these functions were meant to protect. (...)

The classically liberal answer is to make government less powerful. The monstrous offspring of entangled markets and states can be defeated only by the most thorough possible separation. But public self-protection through market-state divorce can work only if libertarians are right that unfettered markets are not by nature unstable, that they do not lead to opressive concentrations of power, that we would do better without a central bank, and so on. Most of us don't believe that. Until more of us do, we're not going far in that direction. And maybe that's just as well. Maybe it's true that markets hum along smoothly only with relatively active government intervention and it's also true that relatively active government intervention is eventually inevitably co-opted, exacerbating rather than mitigating capitalism's injustices. Perhaps the best we can hope ever to achieve is a fleeting state of grace when fundamentally unstable forces are temporarily held in balance by an evanescent combination of complementary cultural currents. This is increasingly my fear: that there is no principled alternative to muddling through; that every ideologue's op-ed is wrong, except the ones serendipitously right. But muddle we must. 

Det minner om Amartya Sen: vi må forstå at det ikke nytter å se på samfunnet som en mekanisme som vil fungere perfekt bare vi får på plass det riktige regelverket. Dette er hovedpoenget i The Idea of Justice. Kanskje må vi, som Wilkinson skriver, bare muddle through.

Våpenregulering: NRA vs. ATF

Washington Post kjører en artikkelserie om ulovlige våpen, og har en veldig interessant sak idag om hvilken påvirkning National Rifle Association har på amerikansk våpenpolitikk. Lite utdrag:

When Ronald Reagan came into office, the NRA nearly succeeded in its longtime goal of abolishing ATF. Reagan wanted to eliminate the agency and transfer its powers to the Secret Service and the Internal Revenue Service. But NRA leaders decided they preferred the weak devil they knew to stronger new regulators. Quietly and somewhat awkwardly, they lobbied to undo their accomplishment. "As long as ATF existed, the firearms lobby could utilize it as a symbolic opponent," Vizzard said. "Without an ATF, the firearms lobby lost a key actor in the ritual drama - the villain."

Hele artikkelen er verdt å lese.

Få også med deg disse to artiklene i samme serie:
A Tale of Two Guns
U.S. Guns Tied To Mexican Crime

Ulikhet og politikk (igjen)

Boka Winner-Take-All Politics av Jacob Hacker og Paul Pierson har fått mye oppmerksomhet, og gjør seg fortjent til en plass (nesten) helt øverst på leselisten. Spørsmålet den tar for seg er om økonomisk ulikhet er et politisk valg. Svaret: økonomiske forskjeller er resultatet av politiske prosesser (og da er politikkutforming viktigere enn stemmegivning og valgresultater).

Anmeldelsene er gode. Henry Farrell mener denne boka har potensiale til å "transform American public arguments about politics and policymaking". Hele anmeldelsen er verdt å lese, men her er det aller viktigste:

Hacker and Pierson argue that too many books on US politics focus on the electoral circus. Instead, they should be focusing on the politics of policy-setting. Government is important, after all, because it makes policy decisions which affect people’s lives. (...)

And to understand the actual processes of policy-making, we need to understand institutions. Institutions make it more or less easy to get policy through the system, by shaping veto points. If one wants to explain why inequality happens, one needs to look not only at the decisions which are made, but the decisions which are not made, because they are successfully opposed by parties or interest groups. Institutional rules provide actors with opportunities both to try and get policies that they want through the system and to stymie policies that they do not want to see enacted. Most obviously in the current administration, the existence of the filibuster supermajority requirement, and the willingness of the Republican party to use it for every significant piece of legislation that it can be applied to means that we are seeing policy change through “drift.” Over time, policies become increasingly disconnected from their original purposes, or actors find loopholes or ambiguities through which they can subvert the intention of a policy (for example – the favorable tax regime under which hedge fund managers are able to treat their income at a low tax rate). If it is impossible to rectify policies to deal with these problems, then drift leads to policy change – Hacker and Pierson suggest that it is one of the most important forms of such change in the US. 

Farrell er kanskje ikke fullstendig nøytral, men til og med anmelderen i The Economist kaller dette en "pretty good book."

Den åpenbare protesten mot dette argumentet er den samme som med alle bøker om økonomisk ulikhet: både leserne forfatterne og leserne har bestemt seg for konklusjonen lenge før de ser på dataene. Debatten om Wilkinson og Picketts The Spirit Level foregikk på akkurat samme måten. Det er god grunn til å spørre om noen noensinne har latt seg overbevise av empiriske data - en kritikk som definitivt bør rettes mot begge leire.

Men nettopp derfor er det viktig å ta hele argumentet på alvor. Dette handler nemlig ikke om noe så enkelt som hvor høyt skattenivå velgerne ønsker seg - det er nemlig ikke slik politikk utformes. Den enkleste modellen i politisk økonomi, ideen om at medianvelgeren er avgjørende for fordelingspolitikken (tydeligst forklart i Meltzer-Richards-modellen), fanger ikke opp det viktigste i politikkutforming slik den foregår i den virkelige verden.

Og alt dette er jeg altså frekk nok til å skrive uten å ha lest annet enn anmeldelser av boka. Skamme seg.

På tide å slutte å skrive, og begynne å lese.


Relatert stoff:
Ulikhetsindeksene fra Picketty og Saez (som også fortjener oppmerksomhet når vi ser etter forklaringer på finanskriser) er viktige for alle som fremmer dette argumentet. Du finner dataene og figurer her (.xls).

Paul Krugman har kommet til samme konklusjon (og brukt dataene fra Picketty og Saez) i sin Conscience of a Liberal. Cato-instituttets Brink Lindsey er - ikke overraskende - uenig, og kaller hele forklaringen for Krugman's Nostalgianomics.

Larry Bartels Unequal Democracy, virker å være i samme gate. En lang samling med bloggposter om boka er tilgjengelig hos The Monkey Cage.

Tyler Cowen hadde en god bloggpost om økonomisk ulikhet idag, basert på en lengre artikkel i The American Interest. Ezra Klein har oppsummert et artig poeng derfra på sin blogg i dag; hva Washington Wizards kan forklare om finanskrisen.

Til slutt, in all modesty: jeg skrev en oppgave om dette i fjor, som jeg i grunn er ganske fornøyd med. Hele oppgaven finnes her, og jeg har oppsummert den i et tidligere blogginnlegg.