Masteroppgaven

Jeg leverte masteroppgaven min i september i år, etter en ganske hektisk skrivesommer. Temaet er velferdsstat, innvandring og tillit.

Hele oppgaven kan lastes ned her. Oppsummeringen:

This thesis is concerned with the sustainability of large welfare states in the era of increased immigration. The backdrop for our analysis is a view of the welfare state as a matter of collective action; because generous welfare benefits raise the risk of people free-riding on the public good, citizens will not contribute to the system unless they trust others to abstain from free-riding. Social capital facilitates collective action, and sustaining the welfare state then becomes a matter of sustaining social capital. 

There is an ongoing scholarly debate over the importance of face-to-face interactions in civic associations for the creation of social capital, and whether ethnic diversity erodes social capital. This analysis contributes to these debates, using survey data on civic participation among natives and immigrants in Norway.

The analysis finds that immigrants in Norway participate in civil society at similar rates as natives, but also indicates that generalized trust is not dependent on organizational participation. Despite high rates of civic participation, immigrants appear to be slightly less trusting than the overall population. 

We find that immigrants and natives rarely interact in civil society organizations. To the extent that we can identify any effects of organizational diversity on levels of social capital, it is weakly negative on the part of natives, suggesting that natives gain greater levels of social capital in homogeneous organizations.

Also, the study finds that civic participation increases peoples’ outwards orientation (bridging social capital), and strengthens within-group solidarity (bonding social capital) simultaneously. We also find civic participation to have stronger positive effects on social capital among immigrants than natives – even when the scope of interactions between immigrants and natives is limited.

In sum, these findings indicate that increased diversity does not appear to be undermining social capital in Norway. Levels of trust and civic participation are high in a comparative perspective, both among natives and immigrants. 

Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om denne oppgaven framover, men inntil videre ville jeg i det minste gjøre den tilgjengelig for lesing.

Om sosial kapital

Her er et slags forsøk på definere begrepet sosial kapital. Dette innlegget bygger på teorikapitlet i masteroppgaven min.

Sosial kapital er et begrep som brukes av både sosiologer, statsvitere og (politiske) økonomer - ofte på litt forskjellige måter. Noen, som f eks Bourdieu, ser på sosial kapital først og fremst som en individuell ressurs, som kan mobiliseres for å oppnå et mål. Denne - og andre former for kapital - er sentral i konstitueringen av klasseforskjeller.

Andre ser sosial kapital som et fellesgode, og bruker begrepet for å analysere samarbeid. Her får vi en nyttig definisjon fra statsviteren Robert Putnam, som beskriver sosial kapital som “features of social organization, such as trust, norms, and networks, that can improve the efficiency of society by facilitating coordinated actions” (Putnam 1993: 167).

Altså: det naturlige utgangspunktet for å snakke om sosial kapital, særlig innenfor politisk økonomi, er det som kalles sosiale dilemmaer (eller collective action-problemer). Denne typen samarbeidsproblemer kan beskrives gjennom spillteori, se Fangens dilemma, og er stort sett det samme som Mancur Olson skriver om i The Logic of Collective Action og som Garrett Hardin har kalt the tragedy of the commons. Essensen er at rasjonelle aktører som skal samarbeide om et felles gode vil komme til å feile. Dette skjer fordi ingen vil forplikte seg til å bære kostnaden ved å bidra til det felles gode.

Hovedpoenget er at folks individuelle incentiver ofte er i konflikt med et kollektivt gode. Hvis folk følger sin egeninteresse (og det er det god grunn til å tro at de gjør) vil det felles beste være bortimot umulig å oppnå. Dette er det viktige poenget ved det man kan kalle førstegenerasjons collective action-teorier.

Disse teoriene er verdifulle fordi de forteller oss om begrensningene for samarbeid. Men de gir også veldig pessimistiske spådommer over folks evne til å samarbeide.

Her passer det med en rask digresjon til evolusjonsbiologien. Vi ser på evolusjonen som en beinhard kamp om overlevelse, men likevel har samarbeid og altruisme vunnet fram: for eksempel bier, vampyrflaggermus, og visse typer bakterier viser altruistisk atferd. Men hvis evolusjonen er en så beinhard kamp om overlevelse, hvorfor har da hjelpsomme individer fått videreføre sitt arvemateriale? Ifølge noen (f eks Samir Okasha) kan svaret være at evolusjonen fungerer på flere nivåer - og at ikke bare individer, men også grupper kan føres fram gjennom naturlig seleksjon. Jeg har skrevet om noe av dette tidligere, og anbefaler igjen denne forelesningen med Okasha.

Det store poenget å ta med seg er uansett dette: antakelsen om at samfunnet bare består av atomistiske nyttemaksimerende aktører gir upresise spådommer. Vellykket samarbeid er i virkeligheten mye mer utbredt enn disse teoriene skulle tilsi.

Så: alt dette leder oss til det vi kaller andregenerasjons collective action-teorier, og det er her sosial kapital kommer inn. Kapitlet til Ostrom og Ahn i Handbook of Social  Capital er en god intro til dette. To premisser er viktige:

1: hver og en av oss har forskjellige preferanser for samarbeid. Noen av oss er villig til å bruke mye krefter på å arbeide for et felles gode, andre ønsker først og fremst å snylte. Mange av oss er et sted mellom disse ytterpunktene. Hovedpoenget er uansett at preferanser varierer.

2: sosiale dilemmaer utspiller seg innenfor en sosial struktur som kan styrke eller svekke sannsynligheten for at folk vil samarbeide. I noen tilfeller kan snyltere bli straffet for ikke å bidra, eller folk kan få vite om andres preferanser, og dermed bli mer (eller mindre) interesserte i å bidra selv.

Når vi snakker om sosial kapital, er det altså mot dette bakteppet. Vi er interessert i å se hvordan tillit og nettverk mellom aktører kan gjøre det lettere å overkomme sosiale dilemmaer.

Så kommer nyansene. Det er for eksempel vanlig å skille mellom bonding og bridging sosial kapital. Denne forskjellen kan forklares som forskjellen mellom partikularisert tillit og generalisert tillit. I en lukket gruppe, der medlemmene samhandler ofte med hverandre, og hvor man har mulighet til å sanksjonere snyltere, kan det være rasjonelt å anta at de andre er til å stole på. Dette er altså en type tillit som er begrenset til gruppens medlemmer (partikularisert/bonding).Her er det også verdt å nevne at sosial kapital muliggjør alle typer samarbeid hvor individuelle incentiver er i konflikt med et kollektivt gode - uansett om utfallene er normativt gode eller ikke. Terrornettverk og kriminelle gjenger, for eksempel, er avhengige av sterk bonding sosial kapital for å nå sine mål (ref Fangens dilemma).

Generalisert tillit opererer etter en helt annen logikk. Her er ikke spørsmålet om du kan stole på dine nærmeste, men om du kan stole på fremmede. I surveyundersøkelser er det vanlig å spørre om du mener "folk flest er til å stole på". Dette gjelder altså tillit til folk du ikke har noen tidligere erfaringer med, ikke kan sanksjonere, og kanskje aldri ville treffe på igjen.

Det er også mye debatt om hva som egentlig skaper sosial kapital. Putnam legger stor vekt på deltakelse i frivillige organisasjoner, og mener at ansikt-til-ansikt-kontakt i sivilsamfunnet sosialiserer folk til å stole på hverandre.

Andre mener at sosial kapital først og fremst er institusjonalisert. Det kan være mange forskjellige institusjoner som fostrer tillit: familien, velfungerende og ukorrupte offentlige byråkratier, velferdsstaten - eller de frivillige organisasjonene (her er argumentet at frivillige organisasjoner kan bygge sosial kapital også blant dem som ikke selv er medlemmer eller deltakere, se f eks denne artikkelen av Dag Wollebæk og Per Selle). Det er også noen som foreslår at økonomisk likhet styrker sosial kapital - les for eksempel denne eller denne.

Et annet viktig spørsmål gjelder forholdet mellom etnisk mangfold og sosial kapital. Her kan vi se for oss to alternativer: enten vil folk bli mer tolerante og tillitsfulle etterhvert som de møter folk som er annerledes fra dem selv (kontakt-hypotesen), eller så vil de bli mer skeptiske (konflikt-hypotesen).

Bevisene er så langt uklare. Putnam har foreslått at etnisk mangfold reduserer frivillig deltakelse (og dermed sosial kapital), men det er uklart hva som skylles etnisk mangfold, og hva som skyldes andre strukturelle forskjeller, slik som fattigdom og segregering. Sjekk ut denne artikkelen av Eric Uslaner, og denne av Oliver og Mendelberg for gode diskusjoner om dette.

Det er dessuten interessant at selv om økt heterogenitet ser ut til å redusere sosial kapital om vi undersøker hvert land (og da særlig USA) for seg, ser man ingen tilsvarende sammenheng mellom land. Sjekk for eksempel denne artikkelen fra 2009.

Om du vil lese mer om sosial kapital, er dette gode steder å begynne:
Elinor Ostroms artikkel A Behavioral Approach to the Rational Choice Theory of Collective Action setter scenen. Robert Putnams bøker Making Democracy Work og Bowling Alone er bortimot obligatoriske. Francis Fukuyamas Trust er heller ikke dum. Sjekk også Clay Shirkys Here Comes Everybody, om hvordan nye medier kan legge til rette for dannelsen av sosial kapital. Jeg synes også den nylig utgitte Handbook of Social Capital var en god introduksjon. For norsk forskning på feltet, følg med på sivilsamfunn.no

Velferd og etnisk mangfold

Jeg har begynt å abonnere på Bloggingheads på iTunes, mye på grunn av disse to episodene fra forrige uke: Glenn Loury og Ross Levine om raseforskjeller og fengselssystemet i USA, og Jay Rosen og Julian Sanchez om journalister, bias og generell medieutvikling. Bra format, og stort sett interessante temaer.

Diskusjonen mellom Loury og Levine var spesielt interessant, og attpåtil relevant for masteroppgaven min: jeg skriver om innvandring og sosial kapital i Norge, og hvordan utvikling i sosial kapital kan påvirke grunnlaget for velferdsstaten.

Litt bakgrunn: I en bok fra 2004 (Fighting Inequality in Europe and the US) skriver Alberto Alesina og Edward Glaeser om forskjellene i velferdspolitikk i Europa og USA. De argumenterer for at særlig to faktorer er viktige for å forklare hvorfor USA ikke har et velferdssystem likt de man finner i Europa: politiske institusjoner som forhindret framveksten av et sosialistparti + sterke rasemotsetninger (se tidligere bloggpost om boken her).

Å vektlegge rasemotsetninger for å forklare velferdspolitikken i USA virker for meg helt rimelig. Det har mange gjort før. Men problemet oppstår når Alesina og Glaeser mener at en tilsvarende racialization of welfare politics i Europa vil gi vind i seilene for nye høyrepartier (Jorg Haider, Pim Fortuyn, Jean-Marie Le Pen, osv), og at det er dette som vil undergrave sjenerøse velferdsstater her hos oss. Tanken er altså at høyrepartiene vil rulle tilbake velferdsordningene dersom folk oppfatter minoritetene som en belastning på velferdssystemet.

Jeg mener derimot at det er viktigere å fokusere på sosial kapital enn på en racialization of welfare politics, først og fremst fordi det ikke gir mening å snakke om rase og etnisitet på samme måte i USA og Europa. De historiske erfaringene er rett og slett altfor forskjellige. Altså: jeg mener at det er stor forskjell på rasemotsetningene som forhindret en bred arbeiderbevegelse  i USA på 1800- og 1900-tallet, og de etniske motsetningene som eventuelt måtte prege nordiske velferdsstater idag. Begrepet welfare queen er et eksempel fra den amerikanske velferdsdiskursen - ladet med en rase/etnisitetsbetydning som jeg ikke kan se har noen europeisk (eller norsk)  like.

Bloggingheads-episoden med Loury og Levine var en god påminner på nettopp dette. Rase og etnisitet er radikalt annerledes i den amerikanske konteksten, og koplingen mellom rase og velferdspolitikk er helt forskjellig fra det vi ser i Europa. De to påpeker at fengselssystemet i USA kan sees på som et slags substitutt for velferdsordninger, og det treffer disproporsjonalt minoriteter. 

Dette mener jeg er fullstendig annerledes fra forholdene i f eks Norge. Sandberg og Pedersens Gatekapital (sammenliknet med de amerikanske forholdene beskrevet f eks av Bruce Western eller Sudhir Venkatesh - eller Loic Wacquant om man skal være helt rabiat) er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er i forholdet mellom etnisitet, marginalisering, kriminalitet og straff i Norge og USA. Mer om det her.

Så – hvis ikke innvandring og økt etnisk mangfold vil utfordre den norske velferdsstaten gjennom mekanismen som Alesina og Glaeser foreslår – kan det finnes andre mekanismer?

Her kommer sosial kapital-litteraturen inn. Opprettholdelsen av en sjenerøs velferdsstat kan nemlig beskrives som et sosialt dilemma, og forutsetter en høy grad av tillit i samfunnet. Kort fortalt: velferdsstaten åpner for at hver og en av oss kan utnytte andres bidrag til fellesskapet (free-riding/trygdesnylting), og forutsetter at vi stoler på at andre ikke vil utnytte systemet. Høy grad av generalisert tillit, samt bridging sosial kapital (mer om disse begrepene senere), er derfor viktige premisser for velferdsstatens overlevelse.

Nok for nå. Lou Reed har sitt å si.

EU-utvidelsen og velferdspolitikk

Christian Dustmann, Tommaso Frattini og Caroline Halls har undersøkt hvordan innvandring fra de nye EU-medlemslandene (de såkalte A8-landene) har påvirket det britiske velferdssystemet. Jeg har ikke fått lest hele artikkelen ennå , men i et sammendrag på Vox skriver forskerne:

Our paper shows that A8 immigrants receive, on average, lower wages than UK-born workers despite their better educational background, in particular immediately after entering the UK. Why are they nevertheless net contributors to public finances? The reason is that they have a higher labour force participation rate (increasing the number of fiscal contributors), are likely to pay (proportionately) more in indirect taxes like VAT, and – most importantly – make much lower use of benefits and public services. For instance, in 2008-09 A8 immigrants represented 0.91% of the total UK population, but contributed to 0.96% of total tax receipts and accounted for only 0.6% of total expenditures.

Jeg lurer på om dette kan være et tema for masteroppgaven min. Norge har et ganske anderledes velferdsregime enn Storbritannia, så effekten av arbeidsinnvandringen kan også være anderledes.

Tar innvandrerne jobbene våre?

Nei, det ser ikke sånn ut.

I siste utgave av Søkelys på Arbeidslivet (tilgjengelig som pdf) skriver Nikolaj Malchow-Møller, Jakob Roland Munch og Jan Rose Skaksen om konsekvensene av arbeidsinnvandring til Danmark. De spør: har det kostet danskere deres arbejde? Forskerne undersøker (1) hvilke type jobber innvandrerne får, og (2) om ansettelse av innvandrere betyr at dansker i disse yrkene mister jobben.

Forskerne definerer innvandrer som person født i utlandet av utenlandske foreldre, mens alle som er født i Danmark defineres som innfødte dansker.

Det viser seg at innvandrere fra EU-15 (pluss Island og Norge) ansettes i like varierte jobber som innfødte dansker, mens innvandrere fra mindre utviklede land stort sett ansettes i ufaglærte yrker. Det ser likevel ikke ut til å bety at innvandrerne presser danskene ut av arbeidslivet.

Forskerne oppsummerer:

Sammenholdes resultaterne fra artiklens to dele er der således intet der tyder på, at indvandringen presser lavtuddannede danskere ud af deres job, selvom de lavtuddannede indvandrere fra mindre udviklede lande koncentreres inden for relativtfå jobfunktioner. Resultaterne tyder snarere på, at indvandrerne besætter de job, som danskere ikke er villige til at tage.

Det minner om funnene i artikkelen Vietnamese Manicurists: Are Immigrants Displacing Natives or Finding New Nails to Polish? Her undersøker Maya Federman, David Harrington og Kathy Krynski effekten av vietnamesiske arbeidsinnvandrere på det californiske manikyr-markedet i perioden 1987-2002 (smak på den setningen).

Og konklusjonen? Forskerne fant faktisk en svak negativ effekt av arbeidsinnvandring - det har ikke mange andre studier funnet.

Men selv om antallet amerikanske manikyrister gikk ned i takt med arbeidsinnvandringen, skjedde dette først og fremst ved at færre amerikanere valgte å gå inn i bransjen - og ikke ved at mange amerikanske manikyrister forlot markedet. Denne grafen viser utviklingen gjennom perioden (klikk for større bilde):

Fint sitat til slutt:

The dramatic increase in the number of manicuring jobs following the entry of Vietnamese immigrants should dispel the notion that immigrants and natives compete for a fixed number of jobs.

Kanskje noe å skrive masteroppgaven om.

Ny plan for masteroppgaven

Jeg trodde en stund at jeg kom til å skrive masteroppgaven min om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politiske utfall. Det det har jeg bestemt meg for ikke å gjøre, først og fremst fordi det blir vanskelig å finne teorier og gode data.

Temaet blir i stedet globalisering og nordiske velferdsstater.

Det er et ganske bredt tema, og jeg vet ikke nøyaktig hva som blir den endelige problemstillingen. Jeg har lest litt i Sykes, Palier & Prior: Globalization and the European Welfare States for inspirasjon. De legger vekt på at globalisering ikke er en prosess som påvirker alle land på samme måte, og at forskjelllige historiske valg avgjør hvilke valgmuligheter som er åpne senere (path-dependency/sti-avhengighet). Det har Fritz Scharpf også skrevet om.

Jeg tror også det kan være spennende å se på hvordan innvandring påvirker velferdsstaten. Jeg har begynt med Philippe Legrains Immigrants: Your country needs them, og Nordisk Råds rapport Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser: Nordisk kunnskapsstatus. Så får vi se hva det leder til.

Jeg har også notert meg Asbjørn Wahls Velferdsstatens vekst -og fall?

NUPI og Egeland

Jeg hadde ambisjoner om å få lest ferdig The Idea Brokers (om amerikanske tankesmier, les tidligere innlegg her) i løpet av de første ukene av semesteret, men statistikk, SPSS og mikroøkonomi har tydeligvis helt andre planer.

Men jeg får i det minste lest aviser. Tove Gravdal har en kommentar om NUPI og Jan Egeland i Morgenbladet denne uka. Hun mener at Egeland er for lite akademisk (og for bevandret i diplomatiet) til å være den lederen NUPI trenger for å være en tung og selvstendig forskningsinstitusjon.

Om båndene mellom NUPI og diplomatiet skriver Gravdal: "Flere av Nupis forskere har lenge bedrevet det som på fransk kalles «pantouflage», altså smertefri tøfling mellom posisjoner på ulike sider av bordet."

NUPI kan kanskje dermed best beskrives som UDs egen tankesmie?

Tankesmier og forskning

På Civita-frokosten i dag var Hanne Marthe Narud invitert til å presentere et notat hun har skrevet for Civita om nominasjoner i politiske partier. Debatten som fulgte var ikke veldig interessant, først og fremst fordi mye tid gikk bort til partipolitisk markering fra resten av panelet.

Men møtet ga meg noen flere tanker om masteroppgaven. Jeg vil skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikk (les gjerne dette innlegget om den foreløpige og vage ideen min for oppgaven). De amerikanske tankesmiene fungerer først og fremst som et bindeledd mellom (samfunns)forskning og politikk, ofte med en ideologisk vri. At tankesmiene i Norge vil drive forskningsformidling er derfor ikke veldig overraskende.

Det som er interessant er at Narud har en artikkel på trykk i siste Tidsskrift for Samfunnsforskning (se e-versjonen, s 543-573) om partinominasjoner. Og det er forskjell på hvordan et Civita-notat og en forskningsartikkel blir mottatt.

De to tekstene Narud har produsert for Civita og TsF er forholdsvis like, men det er kanskje ikke veldig modig å spå at hun vil få større respons på Civita-notatet enn på forskningsartikkelen.

Debatten får dessuten en annen vinkling, og blir ofte mer tilgjengelige. Sammenlikn videoopptakene fra Civita-møtet om Stein Ringens siste bok (med Carl I Hagen og Inge Lønning i paneldebatt) med samme type debatt ved ISF (med kommentarer fra Bernt Aardal og Øyvind Østerud).

Det kunne vært spennende å høre forskernes tanker om tankesmiene.

Norske tankesmier

Har såvidt begynt å planlegge masteroppgaven min. Jeg vil gjerne skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikken. Oppgaven er på idéstadiet foreløpig (den skal leveres etter neste våresemester). Men her er noen tanker. Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne.

Den første utfordringen er å avgrense hva som menes med tankesmier. Såvidt jeg vet er det i dag fem norske organisasjoner som definerer seg som tankesmier: Civita, Res Publica, Liberalt Laboratorium, Manifest og Mandag Morgen. Av disse er det kanskje Mandag Morgen som skiller seg tydeligst ut (ukentlig tidskrift uten klar partitilknytning, først og fremst rettet mot lederpersoner). De fire andre likner mer på de amerikanske tankesmiene.

I The Idea Brokers beskriver James Smith de amerikanske tankesmiene først og fremst som akademiske institusjoner. Disse institusjonene bruker en akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, gjerne i en bestemt ideologisk retning. Jeg har fortsatt noen kapitler igjen av denne boka, så mer om USA senere.

Hvis vi skal oversette dette til norsk kontekst, og se etter institusjoner som bruker akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, blir det fort litt komplisert. Det er fristende å nevne både NUPI, ISF, Fafo, Econ og Frank Aarebrot (selv om de ikke har noen uttalt ideologisk forankring).

Dessuten: ved lanseringen av debattboka Norge. En Diagnose (les gjerne min anmeldelse av boka) sa Aftenpostens Knut Olav Åmås noe sånt som at "forlagene er de eldste norske tankesmiene." Og det kan han kanskje ha rett i.

Jeg tror det kan være lurt å avgrense opp mot lobbyister. Selv om lobbyister arbeider spesifikt mot (Stortings)behandlingen av enkeltsaker, og de norske tankesmiene er ideologiske og rettet mot den brede samfunnsdebateen, tror jeg det er noen viktige likheter. I Lobbyvirksomhet på Stortinget skriver Harald Espeli at "parlamentarikerne er mer opptatt av kvaliteten på lobbyistenes informasjoner og fruktbarheten av deres forslag enn i hvilke fora og i hvilken form de kommuniseres" (s. 228). Kanskje ser Stortingspolitikerne på tankesmiene med omtrent samme øyne.

Så snart jeg får definert tankesmiene må jeg forsøke å måle påvirkningen på politiske utfall. Det blir vrient.