Professordebatten hos Drezner

Det foregår en veldig spennende debatt om hvilken plass forskere bør ha ha i utformingen av utenrikspolitikk på å bloggen til Daniel Drezner for tiden. Denne debatten er attpåtil relevant for Norge.

Dette har skjedd:

13.04.09: Den ikke ukjente IP-professoren Joseph Nye skrev en artikkel i Washington Times. Nye mener at akademikerne kan takke seg selv for at så få representanter fra samfunnsfagene har blitt inkludert i Obama-administrasjonen. Forskningen er ikke lenger interessant for politikken, rett og slett fordi forskerne ikke er interessert i politikk:

Scholars are paying less attention to questions about how their work relates to the policy world, and in many departments a focus on policy can hurt one's career. Advancement comes faster for those who develop mathematical models, new methodologies or theories expressed in jargon that is unintelligible to policymakers.

14.04.09: Drezner svarer med et blogginnlegg, og argumenterer for at det er nettopp evnen til å drøfte livskiten ut av hverandre (NB: mine ord, ikke hans) som gjør forskerne skarpe. Og siden forskningen drives framover ved at akademikerne kritisere hverandres konklusjoner, blir det vanskelig å produsere noen utvetydige politiske anbefalinger.

17.04.09: Drezner proklamerer at "The Academy Strikes Back" og forteller hvordan debatten raser blant akademikerne. På e-post. Han oppfordrer derfor forskerne til å ta debatten ut i offentligheten (dvs Drezners blogg), og åpner ballet med et innlegg fra forskerne Desai og Vreeland (som mener myndighetene rekrutterer for smalt, og dermed må ta sin del av skylden for at forskning ikke omsettes til politikk). Sjekk også denne videoen.

18.04.09: En professor som ønsker å være anonym (men som Drezner kan forsikre leserne at har bred erfaring fra akademisk og politisk arbeid) sier seg i det store enig med Nye, og skriver at It's not enough to write about something that's current and leave it to the policy people to figure out how to use the findings. Drezner linker også til Jim Walsh, som skriver at forskningne kanskje blir mer relevant av å være isolert fra politikken. Walsh nevner den brede akademiske motstanden mot Irak-invasjonen som eksempel på at forskerne av og til vet best, delvis fordi de er isolert fra den daglige politikken og trenet i å se systematisk og analytisk på fakta.

19.04.09: Drezner publiserer et innlegg fra William Easterly (som blogger her). Easterly mener at forskere har hatt for stor påvirkning på politikk, særlig ved å gi troverdighet til politikeres ønske om militære intervensjoner, nasjonsbygging, fredsskaping osv.

22.04.09: Blogginnlegg fra Drezner hvor han klipper og limer fra andre ting han har skrevet om temaet. Blant annet dette fra The National Interest, hvor argumentet er at IP-professorer gjerne perfeksjonerer hvert sitt argument, og at det er summen av kunnskapen (i motsetning til hver individuelle forsker) som er relevant for politikken.

----

Dette er status så langt. Den amerikanske debatten fortsetter (blant annet) på bloggene. Noe av den samme debatten er på gang også i Norge, men her må vi nøye oss med papiravisene så lenge:

Da Morgenbladet ba Øyvind Østerud kommentere regjeringens stortingsmelding om utenrikspolitikk, svarte han med en oppfordring til debatt. Ikke om stortingsmeldingen, men om forskernes rolle som kommentatorer i slike saker:

- Som professor har jeg ingen spesiell autoritet som politisk aktør. Det blir uryddig når forskere trekker veksler på ekspertrollen når de egentlig opptrer som vanlige samfunnsborgere, sier Østerud.

Han fronter også argumentet om at den beste forskningen må foregå på trygg avstand fra politikken:

Synsing kan ødelegge for den viktige rollen forskere kan og bør fylle i offentligheten, mener Østerud. En viktig oppgave er å torpedere vedtatte sannheter og argumenter. Forskning kan brukes til å utfordre makthaverne og deres fremstilling av virkeligheten.

Men i intervju med Morgenbladet sier Frank Aarebrot, Janne Haaland Matlary, Jon Bing og Kari Vogt stort sett i kor at de ikke synes det er veldig problematisk å være både synsere og forskere.

Jeg for min del synes ikke man bær være så bekymret for at forskerne mener noe om samfunnsutviklingen, heller ikke om temaer de ikke er eksperter på. Da tror jeg Matlary har rett i at "leserne er opplyste nok til å forstå når hun opptrer som forsker og når hun er politiker."



Og forresten: Klassekampen dro i gang en tilsvarende debatt om forskernes rolle tidligere i år. Jeg skrev litt om dette i februar. Til sammenlikning skriver Nye (i WP-artikkelen) at selv om USA har et mangfold av tankesmier som leverer politikkrelevant forskning, burde mer komme fra universitetene: universities generally offer a more neutral viewpoint. While pluralism of institutional pathways is good for democracy, the policy process is diminished by the withdrawal of the academic community.

Nye 68ere i tankesmiene?

Klassekampen kjører en artikkelserie om generasjonsskiftet som er underveis i akademia. Sekstiåtterprofessorene skal snart pensjoneres, og leter derfor med lys og lykte etter arvtakere med samfunnsengasjement. Artikkelen på lørdag oppsummerte status slik:

Noen ser en framvekst av avideologiserte, karrierebevisste forskere som ikke ser det som sin oppgave å delta i den offentlige debatten og kommentere samtida. Andre ser en generasjon av sekstiåttere som tviholder på sin posisjon og ikke lar unge stemmer slippe til. Sist, men ikke minst nevnes reformene ved norske universiteter, med det sterkt kritiserte tellekantregimet som dreier fokus vekk fra bred formidling og over mot smale, utenlandske tidsskrifter.

Mandag kom intervjuet med "Sekstiåtterhøvding Rune Slagstad", som mener den yngre generasjonen av forskere er altfor karrierebevisste og usynlige i samfunnsdebatten. De neste årskullene (30-åringene), derimot, fyller Slagstad med en viss optimisme:

- De unge har en ny ideologisk drive, som vi ser i Manifest, Minerva og Civita. Det er en generasjon med kontrære viljer, kanskje mer inspirert enn skremt av sekstiåtterne. De har ikke den samme angst for politikk og ideologi, sier han.

Hvis dette er riktig - at den kommende professorstanden er avideologiserte, mens den yngste generasjonen flokker seg rundt tankesmiene - hva har den norske offentligheten i vente? Er det sekstiåttere i vente? Det kan være god grunn til å se på den amerikanske parallellen.

Og da tyr jeg (som jeg altfor ofte gjør) først til Krugman. I Conscience of a Liberal fra 2007 argumenterer han for at høyrebølgen (movement conservatives) har påført det amerikanske samfunnet økt økonomisk ulikhet. Her, mener Krugman, har tankesmiene spilt en viktig rolle, blant annet ved å bli en alternativ arbeidsplass for samfunnsengasjerte akademikere. Et altfor langt sitat:

In a 1996 report, "Buying a Movement," People for the American Way described the career of Dinesh d'Souza, who rose to prominence with his 1991 best seller Illiberal Education, an attack on affirmative action and political correctness on campus. Leaving aside the merits of his work, the interesting point is the way D'Souza's career differed from those of a previous generation of conservatives.
The original modern conservative intellectuals were, for the most part, scholars who happened to be or become conservative. Milton Friedman, to take the most spectacular example, was in the first instance a professional economist, whose work on consumer behavior, monetary forces, and inflation is accepted an honored by the vast majority of economists, whatever their political persuasion. He would have won the Nobel Memorial Prize in Economics whatever his politics. Similarly, most of the "dozen or so scholars and intellectuals," who Kristol says formed the "nucleus" of The Public Interest were academic sociologists who built their careers on more or less nonpolitical work, and came to conservatism only later.
D'Souza, however, had a very different kind of career. He moved from editing a conservative college publication, the Dartmouth Review, to editing a conservative alumni publication, Prospect. After writing a complimentary biography of the evangelist Jerry Falwell, he became a senior domsetic policy analyst in the Reagan administration. He then moved to a position at a conservative think tank, the American Enterprise Institute, where he wrote Illiberal Education and a later book, The End of Racism (in which he declared that "for many whites the criminal and irresponsible black underclass represents a revivial of barbarism in the midst of Western civilization"), with support from the conservative Olin Foundation. His books have been promoted by conservative magazines, especially the National Review.
D'Souza, in other words, is something that didn't exist forty years ago: a professional conservative intellectual, who has made his entire career inside an interlocking set of essentially partisan institutions (Krugman 2007: 117-118)

I Norge er tankesmiene i sin barndom, og bransjen har ikke veldig mange fast ansatte.

Ikke alle er like effektive (eller like godt finansiert), men høyresiden ser ut til å ha mestret konseptet bedre. The CATO Institute og Heritage Foundation trekkes ofte fram som viktige maktfaktorer for republikanerne, og det er flere enn Krugman som er bekymret for at dette gir høyresiden et ufint konkurransefortrinn. Også utenfor USA.

Nick Davies, journalist i The Guardian, er en av disse. I boka Flat Earth News skriver han om hvordan medierådgivere, PR-byråer og journalister i tidsklemma samarbeider for å gi oss løgner i avisene. The Stockholm Network, som også vårt norske Civita er tilknyttet, "links more than 115 neocon think tanks across the Continent with funds from giant pharmaceutical and oil companies, and claims to 'influence many millions of Europeans every year'" (Davies 2008: 171).

Davies tilhører både journaliststanden og venstresiden (hva mener du, pleonasme?), så det kan være grunn til å ta dette med en klype salt. Beskrivelser av tankesmiene har lett for å gli over i konspiratorisk mumling om Bilderbergerne og storkapitalen, men sannheten er sannsynligvis langt kjedeligere. Tankesmiene er først og fremst kanaler for forskningsformidling og samfunnsdebatt.

Men det er ikke bare-bare. I januar så vi hvordan en tankesmie (i Norge betyr det vanligvis Civita) kan være langt mer effektiv enn tradisjonelle forskningskanaler. Hanne Marthe Narud hadde skrevet en artikkel i Tidsskrift for Samfunnsforskning om partienes nominasjonsprosesser, og ga senere ut et Civita-notat om det samme emnet. Mediestorm er kanskje ikke rette ordet, men Civita-notatet ga utvilsomt mer oppmerksomhet enn TsF-artikkelen (jeg skrev om dette i et blogginnlegg).

Tankesmier og forskning

På Civita-frokosten i dag var Hanne Marthe Narud invitert til å presentere et notat hun har skrevet for Civita om nominasjoner i politiske partier. Debatten som fulgte var ikke veldig interessant, først og fremst fordi mye tid gikk bort til partipolitisk markering fra resten av panelet.

Men møtet ga meg noen flere tanker om masteroppgaven. Jeg vil skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikk (les gjerne dette innlegget om den foreløpige og vage ideen min for oppgaven). De amerikanske tankesmiene fungerer først og fremst som et bindeledd mellom (samfunns)forskning og politikk, ofte med en ideologisk vri. At tankesmiene i Norge vil drive forskningsformidling er derfor ikke veldig overraskende.

Det som er interessant er at Narud har en artikkel på trykk i siste Tidsskrift for Samfunnsforskning (se e-versjonen, s 543-573) om partinominasjoner. Og det er forskjell på hvordan et Civita-notat og en forskningsartikkel blir mottatt.

De to tekstene Narud har produsert for Civita og TsF er forholdsvis like, men det er kanskje ikke veldig modig å spå at hun vil få større respons på Civita-notatet enn på forskningsartikkelen.

Debatten får dessuten en annen vinkling, og blir ofte mer tilgjengelige. Sammenlikn videoopptakene fra Civita-møtet om Stein Ringens siste bok (med Carl I Hagen og Inge Lønning i paneldebatt) med samme type debatt ved ISF (med kommentarer fra Bernt Aardal og Øyvind Østerud).

Det kunne vært spennende å høre forskernes tanker om tankesmiene.

Norske tankesmier

Har såvidt begynt å planlegge masteroppgaven min. Jeg vil gjerne skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikken. Oppgaven er på idéstadiet foreløpig (den skal leveres etter neste våresemester). Men her er noen tanker. Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne.

Den første utfordringen er å avgrense hva som menes med tankesmier. Såvidt jeg vet er det i dag fem norske organisasjoner som definerer seg som tankesmier: Civita, Res Publica, Liberalt Laboratorium, Manifest og Mandag Morgen. Av disse er det kanskje Mandag Morgen som skiller seg tydeligst ut (ukentlig tidskrift uten klar partitilknytning, først og fremst rettet mot lederpersoner). De fire andre likner mer på de amerikanske tankesmiene.

I The Idea Brokers beskriver James Smith de amerikanske tankesmiene først og fremst som akademiske institusjoner. Disse institusjonene bruker en akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, gjerne i en bestemt ideologisk retning. Jeg har fortsatt noen kapitler igjen av denne boka, så mer om USA senere.

Hvis vi skal oversette dette til norsk kontekst, og se etter institusjoner som bruker akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, blir det fort litt komplisert. Det er fristende å nevne både NUPI, ISF, Fafo, Econ og Frank Aarebrot (selv om de ikke har noen uttalt ideologisk forankring).

Dessuten: ved lanseringen av debattboka Norge. En Diagnose (les gjerne min anmeldelse av boka) sa Aftenpostens Knut Olav Åmås noe sånt som at "forlagene er de eldste norske tankesmiene." Og det kan han kanskje ha rett i.

Jeg tror det kan være lurt å avgrense opp mot lobbyister. Selv om lobbyister arbeider spesifikt mot (Stortings)behandlingen av enkeltsaker, og de norske tankesmiene er ideologiske og rettet mot den brede samfunnsdebateen, tror jeg det er noen viktige likheter. I Lobbyvirksomhet på Stortinget skriver Harald Espeli at "parlamentarikerne er mer opptatt av kvaliteten på lobbyistenes informasjoner og fruktbarheten av deres forslag enn i hvilke fora og i hvilken form de kommuniseres" (s. 228). Kanskje ser Stortingspolitikerne på tankesmiene med omtrent samme øyne.

Så snart jeg får definert tankesmiene må jeg forsøke å måle påvirkningen på politiske utfall. Det blir vrient.