Skriver for penger

En fin, liten scene i Teju Coles Every Day Is for the Thief, hvor hovedpersonen vender tilbake til Nigeria etter femten år i USA, finner sted på en av de mange nettkafeene som har dukket opp i Lagos mens han var borte. Mannen som sitter ved PCen ved siden av ham skriver en epost, sakte, med bare én finger på tastaturet. Ord dukker opp på skjermen: transfer, dear friend og deposited into your account forthwith, og det viser seg å være et Nigeriabrev som blir skrevet. En streng plakat på veggen forteller at kaféeieren ikke aksepterer svindelbrevskriving i lokalet, men mannen godtar risikoen, skriver likevel, og håper at noen vil bite på.

Jeg synes det er fint når forfattere skriver om andre folk som skriver. For det har etterhvert blitt mange av oss som går på jobb hver dag for å sitte ved en PC og skrive. Om ikke det er romaner, eller svindelbrev, så skriver vi rapporter, notater, sakspapirer, epost. Også de som ikke har tastaturjobber skriver kanskje likevel daglig, om så bare en statusoppdatering på Facebook eller en melding til mor.

Mye tekst er trivielt og teit, og noe er ren svindel, men vi er mange som skriver og som håper at teksten vår treffer.

Tekst, ikke bilde

Podkasten fra New York Times Book Review er verdt å følge. I denne ukas episode er det blant annet snakk om kokebøker, og restaurantkritiker Sam Sifton sier noe veldig fint og vemodig om hvor viktig bilder har blitt for kokebøker: at voldsomme fargebilder har tatt plassen til gode, forklarende tekster.

Sifton mener at noe viktig går tapt når vi ikke lenger må fortolke oppskriftene ved å lage våre egne mentale bilder av hvordan maten bør se ut. Nyutgivelsen av Elizabeth Davids Table trekkes fram som et eksempel.

Jeg tror dette har en parallell i det både Alain de Botton og Martha Nussbaum legger så stor vekt på; at innsikten vi kan få ved å bruke våre empatiske evner - ved å se på kunst, lese god litteratur osv - gjerne er dypere enn innsikten vi kan få fra rasjonelle argumenter.

George Orwell: Why I Write

Det er skjelden jeg leser en bok på en dag, men flyturen til Washington D.C. var mer enn lang nok til at jeg kom meg gjennom George Orwells Why I Write. Selv om det lengste essayet (The Lion and The Unicorn) var litt uinteressant og drøyt - for mye nasjonalisme og remjende antikapitalisme for min smak, men likevel interessant som historisk dokument - var resten av boka en fryd å lese. Korthistorien The Hanging er rett og slett glimrende, og sistekapitlet Politics and the English Language er så poengtert at det kan ta skrivelysten fra hvemsomhelst. Her setter Orwell så høye standarder for politisk skriving, at jeg føler jeg aldri vil skrive en nøyaktig setning igjen noensinne.

Orwells seks skriveregler er kanskje kjent for de fleste [sjekk dem her om du er i tvil], men jeg likte dette avsnittet bedre:

A scrupulous writer, in every sentence that he writes, will ask himself at least for questions, thus: What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is the image fresh enough to have an effect? And he will probably ask himself two more: Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Da er standarden satt.

Skrive bedre fagtekster

Richard Sennett deltok på LSEs Literary Festival forrige uke, med foredraget Sociology as Literature (lydopptak her). Her delte han sine tanker om hvordan man kan skrive bedre fagtekster, og la blant annet vekt på at samfunnsforskere bør unngå å "dumme ned" tekstene sine når de henvender seg til det allmenne publikum. Ved å overforenkle faglige funn og argumenter fratar man leserens mulighet til å være en 'critical partner in the writer's own thinking.'

Videre:

The politics of talking down to the reader evinces also an error in the understanding of writing itself. People who commit this error may imagine that they can know before they write. That they gather their data and thoughts, and then, as the English phrase has it, 'write up the results' - displaying to others what they have already thought through. Whereas the act of writing should be a laboratory - a workshop for thinking - and not an after-the-facts presentation.

Den siste setningen synes jeg ser ut som et glimrende forsvar for blogging som verktøy for faglig skriving.


PS: Henry Farrell gir noen gode skrivetips her: Good Writing in Political Science.