Kanskje man heller bør lese oversettelser

Det er vel ikke egentlig noen gode spørsmål om lesing som begynner med ordet bør, men likevel: bør man lese romaner på originalspråket eller i oversettelse?

For min egen del tror jeg det delvis er fordi jeg vil holde engelsken vedlike, og delvis fordi jeg tenker at jeg kommer nærmere teksten som forfatteren mente å skrive, at jeg helst leser engelske bøker på originalspråket. Men det kan være gode grunner til at vi heller bør lese på morsmålet vårt, i hvert fall hvis vi tenker at lesing kan fremme empati.

Det var nemlig et innslag på On the Media for en stund tilbake, som handlet om en undersøkelse av hvordan folk resonnerer om moralske spørsmål på morsmålet og andrespråket.Forskerne presenterer respondentene med forskjellige varianter av et moralsk dilemma som ofte går igjen i denne typen undersøkelser: vogn-dilemmaet.

I korte trekk: du står på en gangbro over et togspor, ved siden av en (veldig) tjukk mann. En vogn kommer rullende, den har retning mot fem personer som står i sporet. Hvis vognen får rulle videre, vil den få fart nok til å drepe de fem. Men tjukken er tung nok til å stanse vogna, hvis bare du dytter ham foran. Men i så fall vil han dø. Spørsmålet er: ville du ofre ett liv for å redde fem?

Respondentene som får dilemmaet presentert på andrespråket sitt, er oftere villige til å dytte tjukken. Altså: på andrespråket resonnerer vi mindre emosjonelt, mer strengt rasjonelt. Så hvis i hvert fall én av godene ved lesing er at det fremmer empati, er morsmålslesing mer effektivt. Vi får ikke den samme nærheten til moralske problemer, vi ser ting mer i svart-hvitt, når vi leser på andrespråket.

Studien finner du her.

(Jeg har nettopp lest Ian McEwans Lørdag i oversettelse. Så nå ville jeg vel ikke dyttet tjukken?)

Om Morfar, Hitler og jeg

Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg (2014) er en god bok. Ikke først og fremst fordi hun skriver så skarpt om smerten (hennes egen og familiens) ved å oppdage og forholde seg til at morfaren har en fortid som SS-mann, men fordi hun tar det neste steget. Jackson, som selv har løpt langt utpå venstrefløyen, gransker sine egne politiske overbevisninger med den samme grundigheten, og spør: hvorfor trodde hun på 11.-september-konspirasjonene, hvorfor ønsket hun revolusjon? Og hvorfor har hun stadig lett etter det ene svaret som skal svare på alle spørsmål, hvorfor trekkes hun mot det totalitære?

Hvis vi skal ha noe håp om å hundre radikalisering av ungdom, er det sånne spørsmål vi må stille.

Og apropos: da Saskia Sassen (ja, den Sassen, hun fra sosiologipensumet) vokste opp i Argentina var Adolf Eichmann en nær venn av faren. Willem Sassen hadde selv vervet seg til SS, og skrev propaganda for nazistene under krigen. Datteren framholder at det var en journalistisk motivasjon som lå bak. Ikke at alle familier behøver håndtere fedrenes nazisympatier på samme måte, men i dette intervjuet virker Sassen å mangle hva det nå enn er Ida Jackson har mobilisert for å skrive sin bok.

En tvilsmurstein i byråkratfleisen

John Ralston Saul åpner forordet til nyutgivelsen av Voltaire's Bastards: The Dictatorship of Reason in the West med å slå fast at evnen til å omfavne tvil i krisetider et tegn på styrke. Deretter følger seks hundre sider om hvor ille det er at vestlige demokratier styres av teknokrater som tror at rasjonalisme kan besvare alle spørsmål. Det er nok til å tvinge tvilen fram i noen og enhver.

Poenget til Saul er selvfølgelig ikke at vi ikke behøver rasjonell tenking. Det han kritiserer er ideen om at kun rasjonelle argumenter er gyldige - at et rasjonelt argument nødvendigvis veier tyngre enn moral, sunn fornuft (common sense), eller humanisme. Boka er en kritikk av den styrings- og administrasjonslogikken som anvendes på alle politikkfelt i vestlige demokratier, hvor det har blitt viktigere å gjøre oppgavene som systemet krever av seg selv, enn å løse samfunnsoppdraget systemet er satt til å håndtere.

Det går en linje fra inkvisisjonen til byråkratiet, mener Saul, og det er ideen om at alle spørsmål må ha et korrekt svar.

For de av oss som bruker arbeidsdagen på å skrive tekst for staten er denne boka en murstein av tvil rett i fleisen. Dette sitatet er fra side 9:

The wordsmiths who serve established power, on the other hand, are always devoted to obscurity. They castrate the public imagination by subjecting language to a complexity which renders it private. Elitism is always their aim. The undoubted sign of a society well under control or in decline is that language has ceased to be a means of communcation and has become instead a shield for those who master it. 

Var det en god idé å lese denne boka akkurat idet årsrapporten skal skrives? Jeg tviler, men det er nok bedre sånn.

PS: Saul var gjest på EconTalk for en stund tilbake, det var da jeg først hørte om ham og denne boka.

Utenrikspolitikkens Veldig Viktige Byråkrater

En ting som irriterer meg mer enn det burde, er folk som omtaler utenriksministeren som Umin (jeg har hørt folk i utenriksbyråkratiet gjøre dèt). Ikke Stø-re, Ei-de, Bren-de, men U-min. Hvorfor bruke en forkortelse med to stavelser for å omtale en person med etternavn på to stavelser?

Logikken, så langt jeg kan forstå, må være noe sånt som at "Hvis det jeg sier høres viktig ut, må det være fordi jeg er en viktig person." Mange har lyst til å være viktige.

Diplomatiet er prestisjefylt, og utenrikspolitikken er diplomatenes domene - den er nesten upolitisk. Dette er det store globaliseringsparadokset; livene våre leves på måter som ikke lar seg ramme inn av nasjonalstaten, men likevel er det globale styringssystemet overlatt til nettopp suverene stater. Byråkratene i dette systemet kaller vi for diplomater, og de framstår som veldig viktige mennesker. Med ryggdekning i Machiavelli og Kissinger kan de fortelle oss at systemet de arbeider i er et delikat felt, hinsides den moralen vi forholder oss til på det mellommenneskelige nivået. Men sånn burde vi vel ikke ha det?

Carne Ross, som omtaler FNs sikkerhetsråd som "a curiously dry and boring place to work", har skrevet et par bøker som kan hjelpe å stikke hull på diplomatiets prestisjeballong. De to bøkene er Independent Diplomat: Dispatches from an Unaccountable Elite (2007) og The Leaderless Revolution: How Ordinary People Will Take Power and Change Politics in the 21st Century (2011), Den første er den sterkeste. Bok nummer to er til tider mer av en selvhjelpsbok, med lettvinne analyser og enkle løsninger tilpasset den flyplassbokkjøpende businesslederleseren.

Da er Independent Diplomat (som også er navnet på konsulentselskapet Ross har stiftet for å hjelpe ikke-statlige grupper til å lobbe i FN-systemet) en bedre bok, Den er mer pessimistisk, litt mer kranglete, og har flere konkrete og mer uglamorøse beskrivelser av kontorhverdagen i toppdiplomatiet enn den andre boka. Slik som da Ross, den gangen utstasjonert i Kabul, tar avskrift av en artikkel på BBC.co.uk som diplomatene hjemme i London også må ha lest, hemmeligstempler den, og sender telegrammet hjem. De bestilte et telegram om en bilbombe i Jalalabad, og det var dèt han ga dem.

Byråkrater jobber med tekst, enten politikkfeltet deres sorteres som innenriks eller utenriks. Ross viser hvor langt unna virkeligheten denne tekstproduksjonen kan være.

Disse bøkene er ikke bare et angrep på diplomatene, men en kritikk av ansvarsfraskrivelsen fra Folk Flest. Det er vi som tolererer at storpolitikken overlates til eksperter. Ross betegner etterhvert løsningen som anarki: vi må ikke la myndighetene styre verden for oss, vi må styre selv. Vi lever i en verden som krever at vi på en eller annen måte gjør oss selv til verdensborgere. Dermed går bøkene hans godt sammen med Protest Inc., om profesjonaliseringen av transnasjonale aktivistgrupper, og Ethan Zuckermans Rewire, om framveksten av globale lokalnyheter.

PS: Hvis du setter pris på den slags, burde du også få med deg Iver Neumanns At Home With the Diplomats (2012). Han beskriver for eksempel hvordan det tar en halv diplomatarbeidsdag å fylle ut riktig skjema for refusjon av utlegg for møtemat. Da minner boka om en slags Etaten fra Victoria Terrasse.

Maskinhodet tenker

Jeg trodde jeg hadde gått lei av journalistkommentatorer som stadig skriver Boka Om Hvordan Internett Forandrer Alt Til Det Bedre/Verre, men Rebecca Schinsky på BookRiot-podkasten har insistert på at Clive Thompsons Smarter Than You Think er den beste nonfictionboka hun leste i fjor. Så jeg ga den en sjanse.

Dette er en kjapplest bok om hvordan vi kan bruke teknologien til å bruke huet bedre. Og det er noen fine poenger her, særlig for de som er bekymret for at lesing og skriving taper når verdenstempoet øker. For det er lett å glemme, men fram til 1990-tallet var det veldig uvanlig at folk flest skrev noe som helst utenfor jobb eller skole. Nå skriver flere mer enn før, om enn bare statusoppdateringer og meldinger til mor. Dette er ikke en verden hvor teksten taper. Vi er mange som skriver. Og tekst er ikke bare en oppsummering av tanker, men et verktøy for tenking.

Denne typen internettbøker blir ofte bare karikaturer av et argument, enten for (Jarvis) eller imot (Morozov) teknologien generelt. Og som Thompson skriver; det er alltid mer kred knyttet til å være kritisk, så teknologipessimistene framstår ofte med større integritet. Thompson selv er mer nyansert; teknologien gjør det lettere å bli distrahert, men åpner samtidig for typer av sosial tenking som oppdagelsen av skriftspråket og bildene allerede har vist at kan ta tenkingen vår til et nytt nivå.

Du kan bruke tiden din på verre ting enn å lese denne boka.Og få gjerne med deg dette intervjuet med Thompson, om hans personlige forhold til lesing.

Ingen enkel historie

I februar, da Penguin ga etter for hindunasjonalistenes søksmål og protester, og trakk Wendy Donigers The Hindus: An Alternative History (2010) fra det indiske markedet, bestemte jeg meg for at dette er en bok jeg vil lese. Den lå ulest noen måneder, men jeg har nå lest omtrent en tredjedel (nok til at Det Store Poenget har sunket inn, men ikke nok til at jeg har forstått nyanser og detaljer) og jeg tenker på hvorfor jeg tenkte at dette var en bok jeg vil lese.

Dette er, som tittelen sier, en alternativ historie. Doniger driver historieskriving som eksplisitt utfordrer det konvensjonelle, og prosjektet er å vise hvordan de underprivilegerte (kvinner, kasteløse, og dyr) har formet hindukulturen. Hun mener at konvensjonell historieskriving overvurderer bidragene fra menn og brahminer. Det er gjerne disse som har skrevet historien, og den særlige statusen til sanskrit som skriftspråk er en av mekanismene som forfatteren mener bidrar til å nedvurdere de alternative historiebærerne. Kritikerne mener boka er full av faktafeil, og at den er et angrep på Hinduismen.

Sjekk gjerne denne artikkelen, hvor Doniger selv oppsummerer argumentet og kontroversen.

Det Store Poenget i denne boka er, sånn jeg (til nå) ser det, at kulturer ikke kan reduseres til én fortelling. For hindukulturens del betyr dette at dyr, kvinner og kasteløse ikke har fått tilstrekkelig anerkjennelse for hva de har betydd for kulturen. Og selvfølgelig: ved å påpeke disse gruppenes bidrag, mener Doniger å gi kulturen et kompliment, ikke en kritikk.

Så til poenget: jeg har ikke lest mye om India. De viktigste bøkene for meg har vært den Martha Nussbaum har skrevet om hindunasjonalistenes vold mot muslimer i Gujarat, og den Amartya Sen skrev om indiske tradisjoner for toleranse, ateisme og rasjonalitet. Og da jeg bestemte meg for å lese boka til Doniger, var det nok delvis fordi den virket å stemme overens med mine fordommer. Jeg synes ikke det gir mening å snakke om kulturer som adskilte, rene og uforanderlige enheter. Å lese denne boka er for meg altså å finne flere grunner til at jeg kan fortsette å mene noe jeg allerede mente.

Det er kanskje en arrogant måte å forholde seg til ny kunnskap, men det er i så fall en arroganse som er vanskelig å rømme fra.

Sånn ellers: for å slå tilbake mot sensuren, er boka gjort tilgjengelig, gratis, som pdf. Diverse nedlastingsmuligheter finner du på denne siden.

Musikk og islam

Én måte å bedømme hvor bra en bok er, er etter hvor mange flere bøker den gir deg lyst til å lese. Sånn sett er Race, Empire, and the New Muslim Youth Culture (2014) av Hisham Aidi en virkelig, virkelig god bok.

Tematisk biter boka til Aidi over mye, kanskje for mye; den handler om forholdet mellom politisk aktivisme og musikk (jeg trodde først den bare tok for seg politisk engasjert hip-hop, men her er jazz, pakistansk punk, gnawa-reaggea, og mer), og om hvordan forskjellige muslimske identiteter kommer til syne gjennom musikk. Her er òg noen interessante avstikkere om jazzdiplomatiet i årene etter andre verdenskrig, om hvordan folk fra Midtøsten har skiftet kategorier innen den offisielle amerikanske rasekategoriseringen, om hvordan myndighetene (særlig det amerikanske diplomatkorpset) prøver å mobilisere denne musikken for å vinne hearts and minds blant unge muslimer i Europa og Midtøsten, og om hvordan muslimer framstiles i brasilianske telenovela'er, som til sammen gir følelsen av å ha lest et par bøker i ett jafs.

Og den gir meg lyst til å lese mer. Øverst på leselista kommer Paulla Ebrons Performing Africa, selvbiografien til Malcolm X, og The Amusement of the Foreigner, en reiseskildring skrevet av en arabisk reisende til Brasil i 1871 (som til alt overmål er å finne i engelsk oversetning som gratis pdf via York University i Toronto),

Det store poenget å ta med seg fra boka til Aidi, som er spesielt relevant nå om dagen, er at islam ikke er én ting. Aidi hjelper oss bli kjent med noen av de forskjellige subkulturene og sjangrene som finnes der ute - og her hjemme.

Til slutt: et sitat å ta med seg, om hvordan antiimperialisme og hybriditet lar det brasilianske samfunnet forholde seg mer uanstrengt til islam:

Racial and ethnic tensions do abound in Brazil, but what the South American giant does illustrate, richly, is the extent to which Western states understand Islam through their own identity. In France, Islam is perceived as a threat to secularism; in Holland, it’s a menace to multiculturalism; in Austria, people speak of the “gates of Vienna” and Ottoman reconquest. But in Brazil, a nation that views itself as hybrid and anti-imperial, the standard wisdom is that “mixing” with Islam will only make the country more mixed and voluptuous and anti-imperial.

Aidi er forresten også på Twitter, og verdt å følge.

Skriver for penger

En fin, liten scene i Teju Coles Every Day Is for the Thief, hvor hovedpersonen vender tilbake til Nigeria etter femten år i USA, finner sted på en av de mange nettkafeene som har dukket opp i Lagos mens han var borte. Mannen som sitter ved PCen ved siden av ham skriver en epost, sakte, med bare én finger på tastaturet. Ord dukker opp på skjermen: transfer, dear friend og deposited into your account forthwith, og det viser seg å være et Nigeriabrev som blir skrevet. En streng plakat på veggen forteller at kaféeieren ikke aksepterer svindelbrevskriving i lokalet, men mannen godtar risikoen, skriver likevel, og håper at noen vil bite på.

Jeg synes det er fint når forfattere skriver om andre folk som skriver. For det har etterhvert blitt mange av oss som går på jobb hver dag for å sitte ved en PC og skrive. Om ikke det er romaner, eller svindelbrev, så skriver vi rapporter, notater, sakspapirer, epost. Også de som ikke har tastaturjobber skriver kanskje likevel daglig, om så bare en statusoppdatering på Facebook eller en melding til mor.

Mye tekst er trivielt og teit, og noe er ren svindel, men vi er mange som skriver og som håper at teksten vår treffer.

Når historien er slutt

Det finnes en del bøker som jeg ikke har lest, men likevel innbiller meg at jeg har forstått godt nok til å la ligge ulest. Francis Fukuyamas The End of History and The Last Man har fram til nå vært én av disse. Men det var en god idé å endelig lese hele.

Argumentet til Fukuyama, som mange kjenner fra artikkelen han skrev i 1989 (fast innslag på pensumlister i internasjonal politikk), er at det ikke finnes noen måter å organisere et samfunn på som bedre ivaretar våre ønsker om velstand og anerkjennelse, enn kombinasjonen av kapitalisme og demokrati. I de landene hvor demokratiet og kapitalismen er sikret, har Historien (med stor H, fortellingen som oppsummerer menneskehetens utvikling) nådd sitt endepunkt, og deretter skjer det ingen alvorlige systemendringer. Når denne boka bruker tre hundre sider på å utdype argumentet fra en tredvesiders artikkel betyr ikke det at den er for lang. Som leser er det bedre å bo i en idé over litt tid, enn å sluke kortversjonen og hoppe rett til kritikken.

Her er to tanker etter å ha lest boka:

1: Kjernen i dette argumentet virker å være mer utbredt, og mindre kontroversielt, enn jeg har tenkt at det er. Mange ønsker riktignok å finpusse på både kapitalismen og demokratiet, slik at systemet kan balansere frihet og likhet litt annerledes enn i dag. Men hvor mange er det som i fullt alvor vil avskaffe kombinasjonen av markedsøkonomi og demokrati? Eller som ikke ønsker de samme frihetene for folk i diktaturer og ufungerende demokratier? Sånn sett er dette en viktig bok å lese, spesielt de kapitlene som framstår arrogante på grensen til det imperialistiske, fordi det er vanskelig å være uenig. Argumentet til Fukuyama er dessuten ganske likt for eksempel Sen og Nussbuams kapabilitets-tilnærming; at det finnes noen almengyldige kriterier for hva som utgjør et godt liv, og at det beste for alle mennesker vil være å leve i et samfunn med politisk og økonomisk frihet.

2: De av oss som bor i rike demokratier står i fare for å bli bortskjemte drittfolk. Tittelen på denne boka har altså to deler: den handler om historiens slutt og om det siste mennesket. Ideen om dette siste mennesket er fra Nietzsche, og det er dette også Jon Hellesnes har skrevet om: menneskene som lever dovent og likegyldig i materiell velstand og politisk trygghet, uten interesse eller engasjement for noe større enn seg selv. Alle påstått samvittighetsfulle mennesker i rike land bør rødme av dårlig samvittighet. Lever du som om din helse og trivsel er det viktigste i verden? Da bør du skjerpe deg. (Ja, jeg føler meg truffet.)

PS: Tungvekterne Walter Russell Mead og G. John Ikenberry hadde forresten en framogtilbake om Fukuyama i Foreign Affairs tidligere i sommer. Mead mener at Krim-bruduljene viser at historien og geopolitikken er tilbake, mens Ikenberry mener den liberale verdensordenen står seg. Verdt å lese, det òg.

Inkludering som diskriminerer

Stadig flere institusjoner utarbeider mangfolds- og inkluderingsplaner, og mangfold begynner (så smått) å bli et positivt ladet ord i næringslivs- og ledelseslingoen. Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss for diskriminering?

Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.

Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).

I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.

Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:

If diversity is to remain a question, it is not one that can be solved. Indeed the critiques offered in this book are critiques of what follows when diversity is offered as a solution.

Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.

Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.

Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den.

Er det greit at stater begrenser innvandringen?

I en liten kruttønne av en bok, The Ethics of Migration (2013), skriver Joseph Carens at svaret på dette spørsmålet er nei. Det er ikke OK at stater legger begrensninger på hvem som kan komme som tilflyttere. En rettferdig verden ville vært en verden med åpne grenser. Carens påpeker at han ikke ønsker seg en verden uten grenser - stater er legitime politiske fellesskap, og det er greit å føle sterkere tilhørighet til sine medborgere enn til folk i andre stater - så argumentet er ikke for kosmopolitisme. Men hvis vi er opptatt av likhet og rettferdighet, kan vi ikke godta et system hvor en tilfeldighet som vårt geografiske fødested får definere livsvilkårene våre.

For å si det med Ry Cooder: How can you keep on moving unless you migrate too?

Sånn sett går denne boka godt sammen med Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller fra noen år tilbake: The Haves and the Have-Nots. Det store poenget fra dèn boka var at din plass i den globale inntektsfordelingen er avhengig av hvilket land du er født i. Carens går så langt som å kalle dette systemet for føydalt, og det er sørenmeg presist. Våre sosiale muligheter er gitt oss ved fødselen. Er du født i en lavere stand, eller et fattigere land, er det bortimot umulig å komme til de øvre lagene. Ordet vi leter etter er urettferdig.

Det er likevel bare to av kapitlene i denne boka, kapittel 11 og 12, som handler om hvorfor grenser bør være åpne. I de ti første kapitlene tar Carens i stedet utgangspunkt i det han mener er den utbredte holdningen til innvandring, nemlig at stater har en legitim rett til å bestemme hvem som får flytte dit og ikke. Med dette som utgangspunkt konsentrerer han seg om hvilke rettigheter vi bør gi til innvandrerne som har kommet.

Det sentrale poenget i denne første delen av boka er at sosialt medlemskap er noe man opparbeider seg over tid. Jo lengre du bor i en stat, desto mer blir du å anse som en samfunnsborger, og desto flere rettigheter bør du få. Dette betyr for eksempel at udokumenterte innvandrere (de man kaller papirløse eller ulovlige, alt etter som hva man føler om dem) bør gis statsborgerskap etter en viss tid. Det er et kontroversielt standpunkt, men det er utledet fra prinsipper som mange av oss vil godta uten å nøle. Og nettopp sånn er det med flere av de store poengene i denne boka, Carens spør: hvorfor ikke? Hvorfor gjør vi det ikke sånn? Flere av løsningene han lanserer er kanskje virkelighetsfjerne, men de gir gode utgangspunkt til å tenke mer helhetlig om innvandring.

Og gjennom hele boka bruker Carens nettopp denne innfallsvinkelen, en argumentasjonsteknikk han beskriver med en arkitekturanalogi: cantilever arguments. En cantilever er en utskytende struktur, en bjelke som bare er forankret i den ene enden. Et cantileverargument tar altså utgangspunkt i prinsipper som vi alle kan være enige om, og bygger videre derifra. For eksempel: siden vi alle er enige om at det bør være lov for borgere å flytte fritt innenfor staten de bor i, så hvorfor ikke også flytte fritt mellom stater?

En mer kritisk leser ville kalle det for brekkjernsargumentasjon: å kile den tynneste tolkningen av et standpunkt inn i dørsprekken, og brekke døra åpen med makt. Og dette er kanskje den strengeste, og minst konstruktive, kritikken man kan gi av boka til Carens: at den ikke er egnet til å overbevise andre enn dem som på forhånd var åpne for argumentet.

Men det er en urettferdig kritikk, for ingen bok kan være alt. Og denne boka fortjener å bli lest, den er proppfull av perspektiver, og et godt utgangspunkt for å tenke grundigere gjennom hva som er greit og ikke greit når det gjelder innvandring. Og attpåtil er den skrevet i et tilgjengelig og sjargongfritt språk. Imponerende.

(For folk som er opptatt av integreringspolitikk er kapittel 4 spesielt interessant. Carens skriver her at en moralsk forsvarlig nasjonalisme må være tilgjengelig for nykommere, og at inkluderingen av innvandrere er en oppgave som hviler på majoritetsbefolkningen. Er vi i stand til å leve opp til vårt demokratiske etos når nye samfunnsborgere kommer til? Dessverre kan vi legge til at nyere norsk forskning sier: nei, ikke alle majoritetsnordmenn er interessert i å ha en rolle i nykommernes integrering.)

Få også med deg dette intervjuet med Carens på New Books in Philosophy-podkasten, og gå ikke glipp av bloggerunden som Crooked Timber har hatt gående den siste måneden.

Hellesnes rydder opp

Når man leser selvhjelpsbøker kan man få inntrykk av at våre indre problemer er viktigere å løse enn de store, systemiske samfunnsproblemene, og at verden blir bedre bare hver og en av oss går i oss selv. Jeg vet at Ole Jakob Madsen allerede har skrevet én god bok om hvordan dette bærer galt avsted, og i år har han forsyne meg gitt ut enda en. Det er selvfølgelig et viktig poeng, at selvhjelp og positiv psykologi ikke kan erstatte det politiske.

Og likevel tenker jeg at det umulig kan skade om flere av oss går litt i oss selv.

Grunnen til at jeg tenker dette, er at jeg har snøskredslest en liten bunke av bøkene til Jon Hellesnes. Det begynte forsiktig med Det femte monarki (2010), og derfra ramla jeg utpå med Maska bak andletet (2002,) Illusjon (2004), Grunnane (2002), Frå Athen til Pompeii (1997) og Om selvtolking (2007) i rask, kanskje litt for rask, rekkefølge. Dette er essaybøker med en god del overlapp, og de samme stubbene og poengene går igjen flere steder, så kanskje ville det vært en bedre leseropplevelse av å spre dem mer utover. Men det har vært altfor vanskelig å la dem ligge ulest.

I alle disse bøkene baler Hellesnes med store spørsmål; hva er selvet, og hvordan blir det til? Hva er det gode samfunnet? Hvordan leve? Dermed skal vel bøkene strengt tatt sorteres som filosofi, men de er av den hverdagsrelevante typen. Hellesnes har selv sagt at ambisjonen er å skrive tekster som er krevende for eksperter og fagfilosofer, men tilgjengelige og engasjerende for nybegynnere. For meg var de tilgjengelige og engasjerende.

Sånn jeg leser dem, er disse bøkene en type selvhjelpslitteratur som ikke begrenser seg til det enkelte selvet. Samfunnskritikk og selvhjelp står side om side.

Det er umulig å forstå seg selv uten å forstå omgivelsene man lever i, påpeker Hellesnes, og uten andre folk å se meg selv i sammenheng med, kan jeg vanskelig forstå hvem jeg selv er. Men det sosiale selvet kan være et helsike. Vi kan gå oss vill i normer og andre folks forventninger, sånn som han beskriver med eksempelet om livsadministratoren. Denne personen som lever livet sitt kun for å skaffe artige anekdoter å fortelle i sitt eget 70-årslag. Når selvpresentasjonen blir viktigere enn livet, blir det et stusslig liv å leve. Eller vi kan gjøres numne av velstanden. Hellesnes bygger på Nietzsche når han introduserer begrepet lettnihilisme om passiviteten og selvtilfredsheten som rammet folk som får det for seg at de lever ved historiens slutt. Folk som lever som om kosthold, trening og den enkeltes helse er det viktigste i verden. Det treffer godt, spør du meg.

En siste ting om disse bøkene: språket er helt knall. Hellesnes skriver på et nynorsk som er uanstrengende og lettlest, også for oss bokmålsbrukere. Som han selv sier, siden de filosofiske faguttrykkene simpelthen ikke finnes på nynorsk, har han blitt nødt til å dikte dem opp. For eksempel blir Harry Frankfurts bullshit-begrep oversatt til sutleprat og gyrje, ord man ikke behøver å kjenne til på forhånd for å forstå meningsinnholdet i.

Anbefales.

Hvordan tenke om flerkultur: indisk inspirasjon

Mange europeere er bekymret for hva det innebærer at vi må leve med en muslimsk minoritet, og frykter at den europeiske kulturen trues når det blir flere av nykommerne. Da kan det være nyttig å se til India, et demokrati med lang erfaring med dette.

En spesielt nyttig bok er Amartya Sens The Argumentative Indian (2005), en samling med seksten essays om indisk historie, kultur og identitet. Boka er en advarsel mot enkle og ryddige definisjoner av kulturer, og en demonstrasjon av hvordan en nasjonal identitet kan håndtere selvmotsigelser og variasjon.

Én anmelder har sammenliknet denne boka med Edward Saids Orientalismen, det er kanskje å overdrive, for så ruvende er den vel ikke, men begge fremmer den samme advarselen mot å definere kulturer snevert og enhetlig. Sen konfronterer bildet av India som et åndelig og mystisk motstykke til Vestens rasjonalisme, og viser fram de lange indiske tradisjonene for vitenskapelighet, kritisk tenking, ateisme, og toleranse. Et av hans favoritteksempel er Akbar den Store, keiseren som praktiserte religiøs toleranse og multikulturalisme på en tid da europeere var opptatt med inkvisisjon og brenning av kjettere.

Boka spenner over brede temaer, men i og med at den er en essaysamling, og det er stor overlapp mellom tekstene, blir det en del gjentakelser. Likevel: vel verdt å lese.

Og ja, Martha Nussbaum tok forresten opp mye av det samme i sin The Clash Within (2007). Her beskriver hun den voldelige hindunasjonalismen, og angrepene på den muslimske minoriteten i India. Hun mener at den virkelige sivilisasjonskampen foregår innad i demokratiet, mellom de som behøver renhet og enhet og de som kan leve med forskjeller, og innad i hver og én av oss, mellom aksepten for sårbarhet og forskjellighet og impulsen til kontroll og dominans. Det synes jeg er et nyttig argument her til lands også.

Upålitelig alarm på kjøkkenet

Jeg liker ikke egentlig å skrive negativt om bøker, men Niels Christian Geelmuydens Sannheten på bordet er ikke den boka den burde vært. Og det er jo leit. For kritiske bøker om landbruket og matbransjen er viktige, og de av dem som er mest engasjerende skrevet kan attpåtil være nyttige i å utdanne oss til bedre forbrukere. Mats-Eric Nilssons bøker, Den hemmelige kokken og Ekte vare, for eksempel, eller sjokoladeboka til Simen Sætre for den saks skyld, og selvfølgelig Eric Schlossers Fast Food Nation, er mine favoritter. De to første er gode fordi de avslører juks, og hjelper oss å tenke ærlig om mat. De to siste fordi de viser hvordan deler av matvarebransjen snor seg unna lover og regler.

For all del, det er nyttig, og tidvis inspirerende, informasjon å finne i denne boka. Før jeg leste den hadde jeg for eksempel en følelse av at norsk oppdrettslaks ikke var så bra som jeg likte å tro, og her er boka til Geelmuyden nyttig. Kapitlet om kjøttproduksjon er dessuten en god påminner om at vi bør spise mindre kjøtt, og at konvensjonell kylling er motbydelig mat.

Men det store problemet med denne boka er at den er så uetterrettelig. Geelmuyden viser til haugevis av forskningsfunn, men kildehenvisningene er dessverre håpløse. De fleste referansene går til andrehåndskilder (stort sett nettaviser og aktivistnettsider) som kan ha gjengitt forskningsfunnene feil. Og kildelisten er unødvendig kronglete, nesten så det er provoserende. 70 sider med nedskrevne nettadresser er til liten hjelp hvis man vil gå forfatteren etter i sømmene.

Som leser vet jeg derfor ikke hvor mye av denne boka jeg kan stole på. Og det er synd, for som forbruker hadde jeg trengt den boka som dette burde vært.

Leseåret 2013: beste bøker og nye lesevaner

Den nye boka som gjorde størst inntrykk på meg i år var Chimamanda Ngozi Adichies Americanah. Den er både en kjærlighetshistorie om afrikanske ut- og hjemvandrere, og en alvorlig bok om hvordan den samme mørke hudfargen blir oppfattet annerledes i Nigeria, USA, og Storbritannia. Kjærlighetshistorien er riktignok ikke alltid like interessant, kanskje verken for leseren eller forfatteren, men det er behandlingen av rasebegrepet som gjør denne boka så god. Og siden hvit er en hudfarge det òg, så synes jeg dette er en bok som flere burde lese.

Ellers har Simen Sætres Fjordman-biografi, og diskusjonen om den, fått meg til å tenke på hvordan vi skriver når vi er sinte. Og jeg tror jeg kan si at Ethan Zuckermans Rewire har gjort meg mer bevisst på å lese nyheter fra den store verden. Det er jo fint.

Dessuten synes jeg at Stemmer-serien til Aschehoug har vært veldig god. Særlig den som Asta Busingye Lydersen skrev om å være svart i Norge, og den som Torill Moi skrev om hvordan litteratur kan hjelpe oss til å se verden med "et kjærlig og rettferdig blikk". Og apropos denne siste: Martha Nussbaums nyeste bok, om hvorfor og hvordan følelser er relevante for politikken, fremmer mye av de samme argumentene. Og det føles som viktige argumenter.

En liten ting om lesevaner, sånn helt til slutt: etter tre år som Kindle-leser blir jeg bare mer og mer glad i papirbøker. Det er vanskelig å si hva som er hva, for to ting er annerledes nå: jeg leser mer skjønnlitteratur enn før, og det meste av dét leser jeg på papir. Jeg har vel bare ikke det samme sentimentale behovet for å eie papirutgavene av non-fiction-bøkene.

Et forsvar for føleriet

Jeg vet ikke hvor mange bøker som er i stand til å overbevise meg hvis ikke jeg på en eller annen måte trodde på hovedargumentet før jeg begynte å lese. Det er vel ganske sjeldent. Og Martha Nussbaums siste bok, Political Emotions: Why Love Matters for Justice, slår meg som en bok som definitivt ikke vil overbevise noen som ikke allerede føler (for det er følelser vi snakker om) at vi lar samfunnsøkonomene slippe for billig unna i samfunnsdebatten. Men jeg føler dèt, og jeg likte boka.

Argumentet til Nussbaum er at vi ikke kan bygge et rettferdig samfunn bare ved hjelp av rasjonell tenking. Det er ikke nok at vi har lover og regler bygd på rasjonelle argumenter, en logisk sammenhengende rettferdighetsteori, eller en offentlig sfære hvor bare rasjonalitet får plass. Et rettferdig samfunn, mener hun, forutsetter at vi kultiverer følelser som kjærlighet, empati, medmenneskelighet gjennom kunst og kulturuttrykk. 

Hun sier at Auguste Comte var inne på noe da han ønsket seg en religion basert på humanisme. Han var bare litt på positivistviddene da han trodde at vi kunne ha et presteskap av filosofer til å fortelle oss sannheten. Vi behøver kritisk tenking, og en ydmykhet om at sannheten er vanskelig å bli enige om. Men poenget er likevel at vi mennesker er snåle, og at vi kunne behøvd religionens metoder til å hjelpe oss bli bedre folk. Hele prosjektet til Alain de Botton koker egentlig ned til det samme argumentet: kunst, filosofi og religiøse ritualer kan gjøres nyttig for hverdagslivet, det kan gjøre oss til bedre mennesker. Nussbaum sier vel stort sett det samme, men mer akademisk. Referansene går til Tagore, Mill, og ja, til Mozart.

En fin ting med Nussbaums bøker er at i motsetning til rettferdighetsteorien til for eksempel John Rawls, som forsøkte å definere det fullstendig rettferdige samfunnet, er hun først og fremst opptatt av rettferdigheten sånn som den kommer til uttrykk mellom mennesker i verden. Vi kan ha en verden med mer eller mindre rettferdighet, og utgangspunktet må uansett være en aksept for at verden, akkurat som menneskene i den, ikke er fullkommen eller perfekt. Amartya Sen sier det samme. Og derfor oppfordrer Nussbaum oss samtidig til å akseptere at mennesker ikke bare er rasjonelle, at vi drives av følelser, og at følelser kan være av det gode. Hun sier på en måte at folk er folk.

Dessuten er det interessant at veldig mye av empatimangelen, kvinneforakten og skammen som Aage Borchgrevink finner i Anders Behring Breviks liv passer godt med bildet som Nussbaum maler. Vold og dominans er det vi tyr til når svakhet er ekkelt og empatien er borte. Det er empatien, og tryggheten som ligger i å akseptere svakhet, som får fram det beste i oss.

Men dette er jo vanskelige argumenter å fange i ord, og det første problemet med denne boka er nettopp de svevende ordene. Nussbaum skriver med det samme emosjonelle språket som kommer i veien for argumentene til for eksempel Torill Moi og Marianne Gullestad. Ganske naturlig, forsåvidt, siden hun jo sier at følelser er for viktige til å utelates fra samfunnsdebatten. Og kanskje er det, som Stanley Fish skriver i sin anmeldelse i boka, nettopp viljen til å risikere å framstå som plump og uakademisk som er så bra med bøkene til Nussbaum. (Kanskje dét, men da hun snakket med Alain de Botton på Prospect-podkasten synes jeg jeg hørte en akademikerarroganse som jeg ikke likte).

Men likevel. Det emosjonelle språket og alle referansene til opera, musikk og litteratur gjør at mange vil komme til avfeie argumentet. Slik som Bjørn Stærk, for eksempel, hang seg opp i Nussbaums referanser til barnelitteratur da han avfeide den forrige boka hennes, om religiøs toleranse, hos Minerva i fjor. Han om det. Kanskje er dette rett og slett bare et argument for kvinner og betahanner. 

Til slutt: det jeg synes er vanskeligst med denne boka, er at Nussbaum mener patriotisme kan mobiliseres som en positiv kraft, som et emosjonelt bånd mellom borgerne. Hun viser til USA og India som eksempler på demokratier som evner å leve godt med mangfold, men dette er jo en langt vanskeligere øvelse i europeiske nasjonalstater. Her hos oss glir patriotisme og nasjonalisme veldig over i hverandre, og fellesskapet er derfor spesielt vanskelig for nykommere å ta del i. Vanskelig.

Salt, sous-vide, og skråsikre samfunnsøkonomer

Menn som meg, som bor i byen og har gått lenge på skole, har etter hvert blitt svake for å lage mat med vakuumposer i vannbad. Det kalles sous-vide (som er fransk og betyr ziplock-pose i oppvasken, så vidt jeg kan skjønne) og er vel den av metodene fra modernistkjøkkenet som har blitt mest folkeliggjort, hvis det går an å si det sånn. Det fine med vakuum og vannbad er at ingen smaker fordamper og at kjøttet ikke kan overstekes. Men da behøver vi nøyaktige måleinstrumenter, og det blir vanskelig å leve uten det digitale steketermometeret .

Premisset for modernistmatlagingen er at vi vil lage bedre mat når vi forstår kjemien og fysikken på kjøkkenet. Og det er vel nettopp vitenskapeligheten som appellerer så sterkt til middelklassemannen. Ikke så rart, egentlig, for denne tilnærmingen har vist sterke resultater for oss som gruppe gjennom flere hundreår nå; ved å måle, telle og systematisere tingene rundt oss har vi havnet på toppen av både nærings- og verdikjedene.

Men kjøkkenvitenskapen er ikke så rasjonell som den utgir seg for.

I det kapittelet av Bee Wilsons Consider the Fork: A History of How We Cook and Eat som handler om måleinstrumenter peker hun på noe artig ved Myhrvolds massive seksbinds-kokebok Modernist Cuisine. Blumenthals modernistoppskrifter tar nøyaktighet til et nytt nivå, og ingrediensene oppgis nøyaktig, gram for gram. Men så, helt på slutten, kollapser vitenskapeligheten fullstendig: "smak til med salt".

Én av de fem basissmakene, der altså, fullstendig på gefühlen.

Dette får meg til å tenke på samfunnsøkonomer. Menn (joda, og kvinner) som mener de har tallfestet alt som går an å tallfeste. Ganske teit.

Her er en låt, sånn apropos.

Om Americanah #hvitmannlesersvartkvinne

Jeg hadde ikke lest noe annet av Chimamanda Adichie før jeg leste Americanah, men jeg hadde sett TED-foredraget hennes: The Danger of A Single Story. Der snakker hun om hvor viktig det er å huske at ingenting kan reduseres til én fortelling; Afrika er for eksempel ikke et sultent barn.

Og dette er litt flaut, men av en eller annen grunn følte jeg det passende å kjøpe denne boka på Tronsmo. Det var selvfølgelig dyrere, men sammenliknet med å kjøpe den på Amazon, hvor jeg vanligvis handler, hadde dette to fordeler: (1) jeg slapp å vente på at boka ble sendt med posten, og (2) jeg fikk føle meg god fordi jeg ble en person som ga mer penger enn nødvendig til en kul, uavhengig bokhandel.

Teju Cole har forresten tvitret at verden bare eksisterer for å tilfredsstille de sentimentale behovene til hvite folk, og Oprah.

Uansett: det oppstår et problem for en hvit mann, eller ihvertfall for meg, når han leser en bok av en svart kvinne; han har lyst til å like boka. Det er vel dette Warsan Ismail, i en omtale av somaliske Nuruddin Farahs trilogi (Lenker, Knuter, og Knokkelkors) i siste papir-Minerva, har kalt for «negerforfattersyndromet»: når en forfatter blir berømt, ikke fordi han skriver godt, men fordi den litteraturlesende, hvite middelklassen trenger noen fra det elendige landet å beundre.

Heldigvis for meg har jeg lest Lenker, den første i trilogien, og synes handlingen var uinteressant og språket elendig. Så hurra for meg som klarer å like én afrikansk forfatter, men ikke en annen.

Men jeg likte altså Americanah. Først og fremst fordi den viser hvordan hudfarge, eller rase, ser annerledes ut i USA, Storbritannia og Nigeria. Noen av de beste scenene er fra USA, fra middagsselskapene med priviligerte liberale som fikk meg til å tenke på Jonathan Franzen, fordi de viser hvor klossete mange forholder seg til at huden deres er hvit.

Det er vanskelig å forstå hva det betyr å være hvit, men Adichie dveler såpass lenge ved hva det betyr å være svart, at hun gir oss et sted å starte.

Nyhetsdiett for verdensborgere

Det finnes etterhvert ganske mange bøker om hvordan nettet har forandret offentligheten. Ved første øyekast er det vanskelig å vite hvilke av disse bøkene som er bullshit, og hvilke vi trygt kan ta på alvor. Selv føler jeg ofte at jeg er en lettlurt leser, og jeg har mer enn én gang (sånn som her) blitt revet med av pent innpakket tomprat.

Men akkurat Ethan Zuckerman, som nå har en ny bok ute: Rewire: Digital Cosmpolitans in an Age of Connection, føler jeg meg trygg på å ta på alvor. (Det hjelper selvfølgelig at Henry Farrell klassifiserer Zuckerman som en av de troverdige nett-intellektuelle, i motsetning til for eksempel den rabiate teknologipessimisten Evgeny Morozov, som Farrell mener "har gjort kommentartrolling til en levedyktig forretningsidé").

Argumentet til Zuckerman er enkelt, og kan virke banalt når det blir oppsummert; vi behøver verdensnyheter for å kunne bli ekte verdensborgere.

Men det er nå et godt poeng, synes jeg. Til tross for alt snakket om hvor omfattende globaliseringen har vært, sier Zuckerman, er nyhetskonsumet vårt fortsatt stort sett begrenset til det nasjonale. Og såpass snever burde ikke oppmerksomheten vår være. Med den tilgangen vi nå har på internasjonale nyheter, er det veldig få gode unnskyldninger igjen for bare å bry seg om sin egen lille andedam. Zuckerman oppmuntrer oss til å åpne øynene for verden.

Boka har en del ganske praktiske og håndfaste anbefalinger, for Zuckerman virker å være en praktisk anlagt fyr, og han mener det koker ned til at hver og en av oss må ta ansvar som medieforbrukere. Ett problem som vi stadig støter på er at ikke alt som er verdt å lese blir skrevet på et språk vi forstår, slik som engelsk. Zuckerman foreslår derfor Google Translate. Selv om verktøyene er langt fra feilfrie, har for eksempel Chrome noen lette tillegg for å oversette fra arabisk, enkel kinesisk, osv, til engelsk. Det gjør ikke alle tekster fullstendig lesbare, men kanskje lar vi nå være å umiddelbart lukke en nyhetssak fordi den står på et språk vi ikke kjenner. Det er verdt et forsøk.

For øvrig har Zuckerman bidratt til å etablere Global Voices Online, et bloggfelleskap som er et godt sted for å begynne for aspirerende verdensnyhetslesere. Rett i RSS-leseren med seg.

I et nøtteskall: det ville vært en god ting om flere av oss leste bredere enn vi gjør. Rewire er en bok som hamrer inn dette poenget.

Open City, og hvordan ingen er skurken i sitt eget liv

Det har kanskje gått et år siden jeg leste Open City, debutromanen til nigeriansk-amerikanske Teju Cole, men den har noe ved seg som gjør at jeg ikke får den ut av hodet.

Det er ikke noen spektakulær historie. Hovedpersonen, tysk-nigerianske Julius, er medisinstudent i praksisperiode som psykiater. Han bor i New og begynner å gå lange turer i byen, reiser til Brussel i et halvhjertet forsøk på å komme i kontakt med bestemoren, forteller om oppveksten i Nigeria, diskuterer med folk han møter, refererer til bøttevis av bøker som flyr langt over hodet på meg, og sender oss ofte avgårde på mange lange digresjoner.

Men det jeg ikke klarer å slutte å tenke på skjer mot slutten av boka, når en av Julius'venninner fra ungdomstiden forteller at han har gjort noe fælt mot henne. Julius tenker noe som jeg synes er godt tenkt. At det ikke faller oss naturlig å se på oss selv som skurker:

Each person must, on some level, take himself as the calibration point for normalcy, must assume that the room of his own mind is not, cannot be, entirely opaque to him. Perhaps this is what we mean by sanity: that, whatever our self-admitted eccentricities might be, we are not the villains of our own stories. In fact, it is quite the contrary: we play, and only play, the hero, and in the swirl of other people’s stories, insofar as those stories concern us at all, we are never less than heroic.

Ingen er skurker når de tenker på seg selv. Og likevel finnes det skurker blant oss.

Apropos Cole og ondskap: han har noe interessant å si om hvite mennesker som har lyst til å være gode, og skrev noe fantastisk på Twitter i fjor om det han kaller The White Savior Industrial Complex. Min favoritt er denne, om priviligerte folk som vil gjøre en forskjell:

The White Savior Industrial Complex is not about justice. It is about having a big emotional experience that validates privilege.

Ganske treffsikkert, synes nå jeg. Han utdypet poenget i en artikkel hos The Atlantic.