Statusjag, del to

Jeg skrev noen tanker om Status anxiety for en liten stund siden, og etter å ha lest hele vil jeg legge til et par ting.

Aller først: Alain de Botton er en fryd å lese. Han skriver helt vanvittig godt, og jeg gleder meg til å lese mer av ham.

Så til innholdet: et av de store poengene i denne boka er det samme som Martha Nussbaum skriver i Not for profit; at kunst, litteratur og filosofi kan gi oss en type innsikt som er dypere enn kunnskapen vi kan få fra mer håndfaste fag. Dette gjelder særlig evnen til empati, og til å forstå andres livssituasjon. De Botton legger stor vekt på at erfaringene fra kunsten kan få oss til å ta lettere på våre egne bekymringer om ikke å strekke til.

Jeg vet at jeg leser altfor lite skjønnlitteratur, og disse to bøkene har overbevist meg om at jeg bør forandre på dette. Det er nesten så jeg får lyst til å gå over til bare å lese skjønnlitteratur en periode. Men vi får se.

En annen ting: jeg ble ganske overrasket over kapitlet om bohemer. De Botton skriver her om hvordan bohemer gjennom tidene har nektet å tilpasse seg borgerskapets normer, og beskriver denne opposisjonen som et viktig korrektiv til forventningspresset i borgerskapet. En stund fikk jeg følelsen av at han mener lykke og sinnsro er forbeholdt dem som bryter fullstendig med samfunnets/borgerskapets normer, og jeg synes ikke det likner på noe han ville mene i det hele tatt.

Dette var nemlig i ganske klar konflikt med det jeg tok som hovedpoenget i The Pleasures and Sorrows of Work; at arbeidslivet/hverdagslivet er mer meningsfullt enn vi vanligvis anerkjenner. Og da har jeg i grunn mer til overs for dette synspunktet. (Og det skal sies: kapitlet modereres en del mot slutten).

I sum: det er kanskje urettferdig å kalle dette for en selvhjelpsbok, men den føles litt som terapi. Tankevekkende hele veien.