Swiftboating 2.0

Vox Populi diskuterte i går et innlegg fra bloggen til kommunikasjonsbyrået Holgersen og Tversnes. Eeh, jeg mener Geelmyuden.Kiese (unnskyld - jeg blander alltid disse to). GK-bloggen tar til orde for at politiske TV-reklamer vil gi mer drittkasting. I oppsummerering:

Vi har i Norge aldri hatt en like klar kultur for politiske svertekampanjer som for eksempel USA. Det er allikevel grunn til å tro at enkelte norske partier ønsker å profitere på negative reklamer dersom dommen fra Strasbourg blir stående – særlig når nyere forskning antyder at dette faktisk virker.

Vox Populi har sett nærmere på forskningsrapporten GK mener å basere seg på, og gir treffende kritikk. Blant annet at det er viktige forskjeller mellom amerikansk presidentvalgkamp og norsk Stortings- eller lokalvalgkamp.

Men ikke alle amerikanske fakta er irrelevante. I 2004 ble John Kerry-kampanjen utsatt for en svertekampanje fra Swift Boat Veterans for Truth. Etterhvert som stadig flere (det vil hovedsaklig si kollegene til Holgersen og Tversnes) spår omfattende bruk av sosiale medier i den kommende norske valgkampen, reiser spørsmålet seg: får vi se swiftboating 2.0 i Norge denne sommeren?

Swiftboating 2.0 betyr at aktører utenfor det tradisjonelle partiapparatet kan føre politiske svertekampanjer gjennom sosiale medier. Det kan for eksempel være spamming av velvalgte Facebook-grupper som Folk flest mot FRP (15 300 medlemmer), Protestaksjon mot bensinprisene (127 000 medlemmer) eller "Vi som mener Herman Friele burde bli Kongen av Bergen" (84 medlemmer). Hver eneste egendefinerte målgruppe er tilgjengelig på Facebook.

Så har vi bloggene. Jeg skrev tidligere denne måneden om noen av problemene ved politiske blogger, og muligheten for svertekampanjer og useriøsitet er en stor bekymring.

Bloggene senker terskelen for politisk deltakelse på godt, men masse vondt. Anonyme politiske blogger kan gi politiske debatter en ny dimensjon, men kan like gjerne gli ut i usakligheten. Og mye kan gjøres for å øke trafikken til usaklige sverteblogger. Denne høyst uoffisielle (men veldig toneangivende) listen over landets beste politiske blogger vil være et naturlig utgangspunkt for norske swiftboatere. Et velplassert sleivspark i kommentarfeltene på en populære blogg gir Hvermannsenn mulighet til å øke trafikken på sin egen Swift Boat Bloggers for Truth-side.

Å senke terskelen for politiske ytringer betyr at Hegnar lurer i de digitale buskene. Og det gjør meg virkelig bekymret.

Valgkamp 2.0?

Obama-kampanjen har inspirert mange til å spå en valgkamp 2.0 i Norge denne høsten. Blogger, Facebook-grupper og YouYube-videoer spås å bli viktige verktøy for valgkampen. Men er det egentlig ønskelig?

I den siste utgaven av Tidsskrift for samfunnsforskning (tilgjengelig gratis som pdf) skriver Kjersti Thorbjørnsrud om utvelgingen av debattanter til Redaksjon EN i forkant av lokalvalget i 2003. Hovedkonklusjonen er at den skarpe konkurransen om seerne gjør debattprogrammene på TV svært konflikt- og personfokusert. Debattene presenteres etter TV-logikken, ikke den politiske logikken. Det skumle er selvfølgelig at politikerne i stor grad danser etter medienes pipe. Thorbjørnsrud skriver om de politiske journalistenes omtale av politikerne:

Videre ble det gjentatt, både som et morsomt poeng og en måte å stille andre politikere i relieff på, at Carl I. Hagen og Siv Jensen ankom NRK i helikopter om nødvendig. SVs leder fikk på sin side anerkjennelse for ikke å bevege seg langt bort fra østlandsområdet under valgkampen. Slik gjorde hun seg tilgjengelig for forespørsler fra mediene (s. 510).

Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken (kanskje de to dyktigste norske 2.0-politikerne) har gitt en veldig god kritikk av norsk valgkampdekning og forholdet mellom politikere og journalister. I Samtiden-artikkelen Kommentariatets diktatur (som forkortet kronikk i Dagbladet) tok de to et oppgjør med en mediedekning som foregår etter "sportsjournalistikkens prinsipper."

Valgkamp 2.0 kan være et kjærkomment avbrekk fra dårlig politisk journalistikk. Men det er skjær i sjøen.

Ta bloggene. Den eneste forskjellen jeg kan se for meg mellom seertallene for TV-sendinger og trackere som Google Analytics er at trackerne er mye mer nøyaktige. Og jeg tror de fleste bloggere ønsker høyest mulig lesertall, på samme måte som TV-produsentene. Bloggformatet er kort, skarpt og direkte. Og det leder ikke alltid til fruktbare diskusjoner. I verste fall får vi 50 000 Viggo Johansen'er i knallhard nevekamp om bloggleserne. I stedet for the infinite monkey theorem får vi the infinite Johansen theorem.

Dessuten: Web 2.0 senker terskelen for politisk engasjement, men kan samtidig undergrave de virkelig betydningsfulle formene for engasjement. En Facebook-gruppe er aktiv for å samle 500 000 medlemmer "to support the Paliestinians in Gaza." Det verste som kan skje er at disse 500 000 menneskene er tilfredse med å bidra gjennom Facebook. Problemet er nettopp at et politisk system som er utformet etter 18- og 1900-tallets former for politisk deltakelse ikke er lydhør for Facebook-grupper.

I tillegg kommer risikoen for at sosiale plattformer blir overtatt av medierådgivere. I verste fall blir web 2.0-valgkampen regissert av Holgersen & Tversnes:



- Æ, kom igjen 'a! Ærre så nøye, da hæ?