Maskinhodet tenker

Jeg trodde jeg hadde gått lei av journalistkommentatorer som stadig skriver Boka Om Hvordan Internett Forandrer Alt Til Det Bedre/Verre, men Rebecca Schinsky på BookRiot-podkasten har insistert på at Clive Thompsons Smarter Than You Think er den beste nonfictionboka hun leste i fjor. Så jeg ga den en sjanse.

Dette er en kjapplest bok om hvordan vi kan bruke teknologien til å bruke huet bedre. Og det er noen fine poenger her, særlig for de som er bekymret for at lesing og skriving taper når verdenstempoet øker. For det er lett å glemme, men fram til 1990-tallet var det veldig uvanlig at folk flest skrev noe som helst utenfor jobb eller skole. Nå skriver flere mer enn før, om enn bare statusoppdateringer og meldinger til mor. Dette er ikke en verden hvor teksten taper. Vi er mange som skriver. Og tekst er ikke bare en oppsummering av tanker, men et verktøy for tenking.

Denne typen internettbøker blir ofte bare karikaturer av et argument, enten for (Jarvis) eller imot (Morozov) teknologien generelt. Og som Thompson skriver; det er alltid mer kred knyttet til å være kritisk, så teknologipessimistene framstår ofte med større integritet. Thompson selv er mer nyansert; teknologien gjør det lettere å bli distrahert, men åpner samtidig for typer av sosial tenking som oppdagelsen av skriftspråket og bildene allerede har vist at kan ta tenkingen vår til et nytt nivå.

Du kan bruke tiden din på verre ting enn å lese denne boka.Og få gjerne med deg dette intervjuet med Thompson, om hans personlige forhold til lesing.

Et (slags) forsvar for ekkokamrene

David Weinbergers siste bok heter Too Big to Know. Den handler om hva som skjer når kunnskap ikke lenger først og fremst produseres på nettet, og ikke gjennom trykte bøker. Det store poenget: verden har alltid vært for stor og kompleks til å forstå seg på, og når kunnskapsproduksjon flytter seg fra bøker til nett må vi lære oss å leve med den uhåndterlige informasjonsmengden.

Alt i alt er dette en tankevekkende, lettbeint og lettlest bok om vitenskap. Vel verdt tiden.

Det er mange interessante poenger i boka, men diskusjonen om debattklimaet på nettet virker spesielt relevant akkurat nå. Mange, kanskje først og fremst Cass Sunstein, er bekymret for at nettdebattene stort sett foregår mellom folk som allerede er enige.

Weinberger skriver et slags forsvar for ekkokamrene, og argumentet er ikke så dumt.

Utgangspunktet er dette: for at en diskusjon skal være lærerik, må de som snakker sammen allerede være enige med hverandre om veldig, veldig mye. Riktignok blir diskusjoner beriket av at folk har ulike perspektiver og heuristikker (henvisningen her går til The Difference av Scott Page), men hvis man er fundamentalt uenige om formålet med debatten, hvilke fakta som er relevante (eller sanne), og attpåtil er mistenksomme om hverandres hensikter - da vil debatten sannsynligvis ikke være lærerik for noen av partene. Det skeptikere som Sunstein må tolerere, mener Weinberger, er at noen diskusjoner blir bedre av at folk er enige om en god del grunnpremisser.

Her er et sitat:

We still need as much difference and diversity within the conversation as we can manage. We still need to continuously learn how to manage to include more diversity. We need to be on guard against the psychological tricks echo chambers play, convincing us that our beliefs are “obviously” true and nudging us toward more extreme versions of them. But it’s also fine for the Republicans to have an online “coffee shop” where they can discuss their ideas. That conversation needs far more agreement than diversity.

Det er lett å kjenne seg igjen. "Å ta debatten" er ofte synonymt med "å la to fundamentalt uenige personer forsøke å overdøve hverandre", og det er ikke veldig lærerikt.

Jeg synes argumentet til Weinberger er godt fordi det er nyansert. Derfor er det også litt kjedelig. Han runder av med å advare mot de styggeste sidene ved ekkokamrene:

As we have seen, echo chambers are a requirement for the discussion and collaboration that advance knowledge, and even echo chambers with solid walls can serve some purposes, such as engendering political enthusiasm. But we also know that we make ourselves stupid when we restrict ourselves to tolerating only the mildest disruptions of our comfort. For the Net to maximize its capacity for knowledge, then, we need to push past our urge to stick with people like us.

Men det er jaggu ikke lett. Sjekk for øvrig denne artikkelen av Dan Kahan (via via).

Mye av dette ble forresten tatt opp da Weinberger var gjest på EconTalk for en stund tilbake - hør episoden her.

Tilhørighet, nærhet og avstand

På vei til jobben idag hørte jeg et foredrag på RSA-podkasten: Martin Simon om Timebanking. Timebanking er en modell for frivillig engasjement, hvor man bruker timer med frivillig arbeid som en slags valuta for utveklsing av tjenester.

Jeg har hørt på denne podkasten i noen år nå, hvor RSA kringkaster sine debattmøter og foredrag, og gjennom dette kommet over mange interessante bøker og argumenter. På samme måte som med andre podkaster (særlig EconTalk, og i mindre grad Rebooting the News) føler jeg en tilhørighet til RSA gjennom disse foredragene. Jeg  føler meg som et medlem av et særlig interessert publikum, og eksponeres for ideer jeg ellers ikke ville hørt om (som for eksempel her og her).

Så er det et paradoks her, om hvordan mediene påvirker opplevelsen av nærhet og avstand. I foredraget jeg hørte i morges snakket Martin Simon blant annet om hvordan ingen kjenner naboene sine lenger. Om hvordan vi kan bli bedre samfunnsborgere, og hvordan vi kan involvere oss mer i lokalsamfunnet vårt, involvere oss mer med folkene rundt oss. Dette er gjennomgangstemaer fra RSA. Og han snakket om behovet for offentlige arenaer hvor vi kan komme i kontakt med mennesker vi ellers ikke ville valgt å møte.

Og alt dette hørte jeg altså mens jeg gikk rundt i byen med hodetelefonene på - isolert fra omgivelsene rundt meg. Dette er kanskje ikke noen banebrytende observasjon, men det ér rart hvordan vi kan føle nærhet og engasjement for et fellesskap som ikke er nær oss fysisk.

Og da lurer jeg på hva som er mest overvurdert: det fysiske lokalsamfunnet, eller de virtuelle samfunnene. Sannelig om jeg vet.

The Shallows

Nettopp blitt ferdig med Nicholas Carrs The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains. Hovedargumentet er at nettet medfører et skifte i måten vi forholder oss til informasjon. Evnen til å fordype seg i lange, sammenhengende argumenter (den type tenking som fostres av å lese bøker) blir utfordret og fordrevet av den raske tilgangen på informasjon via nettet.

Et av de mest interessant poengene i boka handler om nevroplastisitet; at både hjernens funksjoner - og den fysiske strukturen i hjernen - påvirkes av måten vi tenker. Jeg fører opp dette på listen over ting som er fryktelig rart å tenke på.

Når det er sagt: jeg synes det er viktig å ikke bruke denne boka til å reise stråmannen om at "internett ødelegger kulturen", for Carrs argumenter er egentlig mer nyansert enn som så. Selvfølgelig - han er pessimist, men han er ingen Andrew Keen. Det store poenget er at ny teknologi påvirker oss på måter vi ikke helt kan forutse, og at noen av effektene kan være negative.

Hvis jeg har noen innvendinger mot denne pessimismen, så er det dette: jeg kan ikke se for meg noe bedre tidspunkt i historien å være et gjennomsnittsmenneske med interesse for bøker enn akkurat nå. Både prisen og tilgjengeligheten på bøker gjør at det idag er lett å lese mye. Dessuten kommer jo mye av læringsutbyttet ved bøker nettopp når man kan dele tolkninger og argumenter med hverandre - noe internett muliggjør på en mye større skala.

På den andre siden: problemet med sosiale forskjeller i mediebruk er veldig aktuelt. Det faktum at mer kunnskap er lettere tilgjengelig nå enn før betyr ikke at alle benytter seg av det.

Om du ikke skal lese boka, bør du i det minste få med deg dette intervjuet med Carr på Surprisingly Free Conversations, og Atlantic-artikkelen fra 2008 som boka springer ut fra: Is Google Making Us Stupid? . Bloggen hans finner du her.

Apropos: jeg skrev en bloggpost om nettet og oppmerksomhet i fjor.

Politisk segregering på nettet

Tyler Cowen tipset om et paper skrevet av Jesse Shapiro og Matt Gentzkow: Ideological Segregation Online and Offline.Utgangspunktet her er det samme som Cass Sunstein har skrevet om i Republic.com; at borgernes mulighet til å bli kjent med synspunkter som er annerledes fra deres egne er et viktig demokratisk ideal. Hvis folk bare blir kjent med argumenter og synspunkter som bekrefter holdninger de allerede har, vil vi få et fattigere demokrati. Jeg har skrevet litt om Sunstein tidligere her og her.

Shapiro og Gentzkow forsøker å finne ut om internett er mer eller mindre segregert enn andre deler av offentligheten. For dette har de utregnet en isolasjons-indeks.

Funnene tyder på at man blir kjent med et større mangfold av synspunkter på nettet, enn man blir ved å snakke med venner, kolleger eller familie:

News consumption online is far from perfectly segregated. The average Internet news consumer’s exposure to conservatives is 57 percent, slightly to the left of the US adult population. The average conservative’s exposure is 60.6 percent, similar to a person who gets all her news from usatoday.com. The average liberal’s exposure is 53.1 percent, similar to a person who gets all her news from cnn.com. The isolation index for the Internet is 7.5 percentage points, the difference between the average conservative’s exposure and the average liberal’s exposure.

(...) The isolation index we estimate for the Internet is higher than that of broadcast television (1.8), magazines (2.9), cable television (3.3), and local newspapers (4.1), and lower than that of national newspapers (10.4). We estimate that eliminating the Internet would reduce the ideological segregation of news and opinion consumption across all media from 4.9 to 3.8. 

Online segregation is somewhat higher than that of a social network where individuals matched randomly within counties (5.9), and lower than that of a network where individuals matched randomly within zipcodes (9.4). It is significantly lower than the segregation of actual networks formed through voluntary associations (14.5), work (16.8), neighborhoods (18.7), or family (24.3). The Internet is also far less segregated than networks of trusted friends (30.3).

En viktig presisering: Shapiro og Gentzkows målinger sier ingenting om hvordan folk tolker informasjonen de finner i mediene. Selv om folk f eks leser de samme nettavisene, tolker de trolig artiklene ulikt.

Likevel: de av oss som er bekymret for at nettoffentligheten ikke er så åpen som vi kunne håpe har nettopp fått et sterkt motargument. Kanskje blir folk kjent med et større spekter av synspunkter via nettet enn ved å snakke med venner, kolleger og familie.

Barbarene kommer?

Jeg har nettopp vært gjennom Mark Helprins Digital Barbarism (2009), ni timer med remjing om det kulturelle forfallet som visstnok foregår. Det er særlig Creative Commons-bevegelsen, men også internettoptimister, brukere av nye medier, og ungdomskulturen generelt, som får gjennomgå. Jeg hørte den dessverre som lydbok, et format den helt tydelig er uegnet for. Dette er en forfatter som elsker å skrive skriftlig.

Helprin kom med sitt første angrep på CC-bevegelsen i NYT-artikkelen A Great Idea Lives Forever. Shouldn’t Its Copyright? fra 2007. Den gangen ble han hardt kritisert av bloggere, og trakk seg tilbake for å formulere argumentet i bokform.

Et av poengene er at intellektuell eiendom ikke er mye annerledes enn fysisk eiendom, og at de som lever av å produsere åndsverk bør ikke forskjellsbehandles fra andre næringsdrivende. Mens en bedrift kan gis i  arv til neste generasjon, forsvinner åndsverk ut av arvingenes kontroll. Fra NYTimes:

“Freeing” a literary work into the public domain is less a public benefit than a transfer of wealth from the families of American writers to the executives and stockholders of various businesses who will continue to profit from, for example, “The Garden Party,” while the descendants of Katherine Mansfield will not.

Jeg vet ikke nok til å mene noe veldig sterkt om opphavsretten ennå, men noterer meg at Lawrence Lessigs Free Culture er tilgjengelig gratis i mange formater. Og jeg mistenker at Helprin undervurderer gevinsten som ligger i å behandle kultur som et offentlig gode. Mer om dette senere.

Det som gjør Digital Barbarism til en dårlig bok er den rabiate kritikken av "ungdommen nå til dags." Det er rett og slett altfor unyansert til å ta på alvor.

Kortversjonen av Helprins argument får du (gratis selvfølgelig) på EconTalk.

Orker ikke, gidder ikke...

Foreign Policys Evgeny Morozov blogger om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for sosialt engasjement. Hele innlegget er verdt å lese, men her er det viktigste avsnittet:

What is often overlooked is the fact that "slacktivists" abandon their causes as easily and frivolously as they take them on. They have very little intellectual or emotional stake in them and this is natural. The problem is that it fosters a very cynical attitude to activism and social change, where every campaign - no matter how serious and noble - can essentially be viewed as yet another Internet joke, perhaps, not as funny as those that deal with funny pictures of cats but pretty close. When people use Facebook and Twitter to campaign on 25 different causes, chances are they don't seriously care about any one of them.

Jeg tror Morozov her peker på den store utfordringen for sosiale medier; hvordan unngå at virtuelt engasjement blir en politisk blindvei. Potensialet er stort: til forskjell fra TVen (kringkasting er pasifiserende underholdning) er nettet grunnleggende sosialt og interaktivt.

Problemet er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Vi mangler mekanismene til å overføre nett-engasjement til reell aktivisme. Heldigvis, får man nesten si.

Fordelen med at alt er likegyldig kan være at også de negative utslagene av sosial mediebruk er uviktige. Personal Democracy Forum-bloggen skrev om hatgrupper på nettet i september, og hvordan ekstremister benytter seg av sosiale medier. Advarselen lød:

The democratic battle on the net is critical. No one can resign from their civic duty and duty as an activist in the name of passive tolerance. The trenches of hate threaten to tear the social fabric and the idea of community, which is indispensable and intrinsic to the nature of the net and the new global citizenry.

Sannheten trenger heldigvis ikke å være så dramatisk. Hvis slacktivism-begrepet virkelig har noe for seg, kan det være grunn til å tro at likegyldigheten er like stor i alle retninger. Å melde seg inn i en hatefull Facebookgruppe er like lett - og like resultatløst - som andre typer Facebookengasjement. Slik som anti-NRK-lisens-folket som ikke klarer å løsrive seg fra TVen lenge nok til å gjøre sin stemme hørt i den virkelige verden (Jeg mener ikke å kalle anti-lisens-folket hatefullt, naturligvis - poenget er at slacktivismen ikke følges opp med reellt engasjement).

De gode nyhetene ved slacktivisme er derfor: I en tid hvor ingen gidder å utøve politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement vår beste forsikring mot ekstremisme.

Kan sosiale medier bygge sosial kapital?

Sosial kapital handler om hvordan tillit og mellommenneskelige forhold påvirker samfunnet. Tanken er at alle former for samarbeid er mer sannsynlig i samfunn med høy grad av tillit og tette bånd mellom mennesker. Sosial kapital kan ha positive effekter på økonomien, demokratiet og nær sagt alle deler av samfunnet.

Så er spørsmålet: kan de nettbaserte sosiale mediene bygge sosial kapital?

Først litt bakgrunnsstoff: jeg har bare skummet gjennom Robert Putnams Bowling Alone, men har fått med meg at han mener det amerikanske sivilsamfunnet styrket seg gjennom starten av 1900-tallet, og at det har vært i vedvarende forfall siden 60-tallet. Og at han bruker denne mursteinen av en bok til å diskutere problemet, forklaringene og løsningene. Og at han byr på statistikk nok for hele familien.

I et av kapitlene spør Putnam om internett er en del av problemet eller en del av løsningen. Men for å diskutere dette er Bowling Alone etterhvert blitt en ganske gammel bok. Mye har skjedd siden 2001: Facebook ble opprettet i 2004, YouTube i 2005, og Twitter i 2006.

I det avsluttende kapittelet skriver han smått optimistisk: The key, in my view, is to find ways in which Internet technology can reinforce rather than supplant place-based, face-to-face, enduring social networks.

Så: en artikkel av Josh Pasek, Eian More og Daniel Romer i siste utgave av Journal of Information Technology and Politics (tilgjengelig gratis som paper her) undersøker nettopp dette. De spør: Does Internet use have the potential to build social capital? Dette er en kort og grei artikkel (16 sider), og vel verdt å lese. De som ikke er interessert i metodespørsmål kan fint hoppe over sidene 9-13.

Hovedkonklusjonen er at de vanligste målene på internettbruk er for grove til å være til særlig nytte. Ved å sammenlikne brukere av to forskjellige sosiale nettmedier (Facebook vs. Myspace) argumenterer forskerne for at man må differensiere mellom ulike typer nettsteder. Noen av disse kan fremme sosial kapital, men ikke alle.

Fra side 13 og 14:

we suggest that many websites have distinct histories, structural features, and site-specific attributes that induce a unique website culture. These cultural features, we contend, in turn influence the effects that a given site can have on its users as well as the type of users that are drawn to the site. (...) Undoubtedly, self-selection plays an important role in determining who joins what site. (...) But our results and the results of others suggest that some website effect is present.

Forskerne ender opp med å tegne et ganske positivt bilde av Facebook som en forsterker av sosial kapital blant unge amerikanere. Men - og dette er særlig relevant fordi forskerne viser at kulturen på nettsiden har stor betydning - kan dette overføres til en annen kulturell kontekst? Til den norske?

Facebook springer i utgangspunktet ut fra amerikanske eliteuniversiteter, men det kan være grunn til å tro at norsk Facebook-kultur skiller seg fra den amerikanske. Sosiale medier innføres som kjent ikke i et vakuum, men preges av lokale strukturer og kultur. Spørsmålet blir derfor: hvilke sosiale medier er best egnet til å produsere sosial kapital i en norsk kontekst?

Vi kan finne noen råd i artikkelen til Pasek, More og Romer. På sidene 6-8 beskriver de hvilke trekk ved nettsidene som kan produsere sosial kapital:

Varying levels of social capital (or in our case, the interpersonal trust, civic engagement, and political knowledge that we consider outcomes of social capital) can be a product of the users of a site, the functions that a site offers, or some pattern of interactions among site users based on the site features (min utheving)

Personlig tror jeg at Facebook har lite relevans for sosial kapital i Norge. Jeg har skrevet om det her tidligere. Derimot tenker jeg at Twitter kan spille en viktig rolle. Greit nok - tvitrere er en ganske smal gruppe, men jeg tror alle de fleste brukerne har lært noe eller blitt kjent med noen via twitter som kan overføres til andre sosiale sammenhenger. Og det høres ut som en forsterker av sosial kapital for meg.

Jeg er også optimistisk når det gjelder bloggene til norske topp-politikere. De virker å passe godt med kriteriene til Pasek, More og Romer: teknologien er enkel og brukervennlig, og folk som opprinnelig er interessert i politiske spørsmål kan samles rundt en politiker for uformell debatt. Jeg tror denne typen lavterskel politiske debatter kan forsterke sosial kapital.

NB: Putnam har også skrevet om utfordringene knyttet til nettet og sosial kapital. De gjelder:
- Digital divide: hvem utelukkes fra de nye arenaene?
- Negative konsekvenser ved å være kun tekstbasert (mangler kroppspråk og følelse av nærhet)
- Cyberbalkanization: fragmentering av offentligheten - mange små, ikke én stor samtale
- Er nettet passifiserende eller aktiviserende?

Her hviler de glade amatører

Å tråle gjennom Google Reader etter tre uker ferie er ikke bare gøy. Heldigvis kom jeg over et innlegg av Laura McKenna (via Daniel Drezner) om hva som skjer i den amerikanske bloggosfæren. Da er det OK.

McKenna skriver at bloggosfæren ikke lenger er hva den var. Hun lister opp en del ting som har forandret seg i løpet av de seks årene hun har skrevet. Jeg fester meg ved disse tre:

3. Norms and practices. Bloggers have undermined the blogosphere. Bloggers do not link to each other as much as they used to. It's a lot of work to look for good posts elsewhere, and most bloggers have become burnt out. Drezner and Farrell had a theory that even small potato bloggers would have their day in the sun, if they wrote something so great that it garnered the attention of the big guys. But the big guys are too burnt out to find the hidden gems. So, good stuff is being written all the time, and it isn't bubbling to the top.
4. Blogger Burn Out. Many of the top bloggers have been absorbed into some other professional enterprise or are burnt. It's a lot of work to blog. Most bloggers, and not just the A-listers, spend 3-5 hours every day blogging. That's hard to maintain, especially since there is no money in this.

7. Huffington Post. It has sucked up all the readers. And HuffPo isn't a proper blog. It is run by people who don't link to other bloggers and do not get the old ways and norms that greased the system in the old days.

Til sammen tegner disse tre punktene et bilde av profesjonalisering og makt i tradisjonelle strukturer, og ikke av glade amatørdeltakere i det forgjettede demokrati 2.0.

Det er et godt argument for at ting kunne vært annerledes. I artikkelen som McKenna henviser til (som havnet i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) skrev Drezner og kollega Henry Farrell optimistisk om hvordan til og med små blogger kan være agendasettende:

The skewed distribution of weblog influence makes it easy for observers to extract information or analysis from blogs – but the reason they are important is that journalists and opinion leaders are readers of blog. Why? Personal network ties between media outlets and blogs help; so does the local knowledge or policy expertise that some bloggers possess. Finally, blogs have the comparative advantage of speedy publication - they have a first-mover advantage in socially constructing interpretive frames for understanding current events. As a result, political commentators will rely on blogs as sources of interpretive frames for political developments. Under a specific set of circumstances – when elite blogs concentrate their attention on a breaking story or an underreported story – the agenda-setting power of blogs may create focal points for general interest intermediaries (min utheving).

Argumentet er altså at bloggosfæren er et noenlunde level playing field. Alle har like muligheter, og den neste beste kan umiddelbart dukke opp fra ingensteder. Så lenge de store must-read bloggerjournalistene plukker opp saken, kan hvem som helst lykkes. Det høres så flott ut.

Men problemet - hvis McKenna har bare delvis rett - er at til og med en femten år gammel skolegutt med en terrier og en mamma har større sjanse til å prege nyhetsbildet enn de innsiktsfulle politiske analysene Hvermannsen skriver i foran PCen i underbuksa. Terrieren hilser nemlig på hunden til banksjefens kone, og de to (mor og kone, ikke hundene) kommer i prat. Moren anbefaler sin sønn til bankens sommer-internship, og med ett tilbringer Matthew Robson sommeren sin hos Morgan Stanley. Så skriver gutten et notat om tenåringers medievaner som setter sommermediene på hodet for en liten stund.

Men Robson fikk ikke tilgang til verdenspressen i kraft av å være en femten år gammel gutt. Det var Morgan Stanley-stempelet som ga notatet denne oppmerksomheten. Hadde Robson skrevet den samme teksten på PCen på gutterommet ville det i beste fall havnet på Facebook. Og blitt der.

For all del. Rapporten er artig lesing:

A portion of teenagers watches programs that are regular (such as soap operas) at least five times a week for half an hour or so but this portion is shrinking, as it is hard to find the time each day (min utheving).

Ok - dette blir litt epler og pærer. Robson skrev ikke en bloggpost, han skrev et notat for en investeringsbank. Poenget er likevel at tilgangen til medienes oppmerksomhet ikke er jevnt fordelt. Morgan Stanley blir lyttet til. Det blir ikke de obskure småmediene (slike som bloggene).

Det samme er synlig blant bloggene - hvertfall i USA. McKenna nevnte Huffington Post - et annet eksempel er Politico.com. Noen på Twitter (har glemt hvem, men takk likevel!) tipset om en artikkel fra Vanity Fair om disse gutta. Slik beskrives portalens chief White House correspondent, Mike Allen:

Allen arrives at the Politico office most mornings by 4:30. Over the next two hours what he does is digest all the known information that might impact that morning in Washington politics. What’s more, everybody who affects Washington politics knows that Allen is up at 4:30 assembling Politico’s “Playbook,” the daily report that everybody in Washington politics and media will consult before beginning his or her day. Hence, they feed him any information that they want to feed other people before they begin their Washington morning. Allen’s the perfect and ultimate conduit. He is the news.

Dette er ikke amatørbloggere i underbuksa - det er hardtarbeidende profesjonelle i pengesterke institusjoner. Og jeg tror at profesjonaliering er en viktigere trend enn demokratisering av media.

Øyeblikkets tyranni

Det kjennes litt merkelig å blogge om det, men denne helga har jeg lest Øyeblikkets tyranni (2001) av Thomas Hylland Eriksen. Han er for øvrig også intervjuet i denne ukas forsidesak i A-magasinet om multitasking, der noen av temaene fra boka blir tatt opp.

Dette er altså en bok om forholdet mellom teknologi og samfunn, og om de utilsiktede konsekvensene av å leve i informasjonssamfunnet. Og det faktum at boka allerede framstår som ganske utdatert er egentlig en bekreftelse på at problemstillingen er reell. For eksempel som i dette sitatet (forfatterens egen uthevning):

Våren 2000 ble det lansert en WAP-telefon med innebygget MP3-spiller. Så når man verken leser informasjon eller snakker i telefonen, kan man altså bruke telefonen til å lytte på musikk. Så kan man være sikker på at de pinlige pausene - mellomrom, tid til langsomme tanker - blir et unødvendig onde.

Jeg klarte ikke å sitte inne og lese denne boka; det føltes rett og slett litt dobbeltmoralsk å stadig sjekke epost, bloggoppdateringer og Twitter parallelt med å lese en kritikk av informasjonssamfunnets krav til effektivitet. Dessuten er det varmt i været, så boklesning på en benk i parken var egentlig helt OK.

Et av hovedpoengene i boka er at når rask og langsom tid møtes, vinner den raske. Det betyr at man må prioritere (eller subsidiere, om du vil) den langsomme tiden for at den ikke skal bli utkonkurrert av effektiviteten.

Spennende tanke, men akkurat nå må jeg jobbe.

Ceci n'est pas un grasrot

Jeg begynner å tro at alt dette pratet om demokrati 2.0 ikke vil gi oss økt grasrotengasjement. Tvert imot: at profesjonaliseringen av politikken kan være en viktigere trend enn demokratiseringen av media.

Joda, jeg kan forstå hvor optimismen kommer fra. Mainstream-media gjør en dårlig jobb med å formidle og belyse politikk, og de må utfordres. Slik som i Lysbakken og Røe Isaksens kritikk av kommentariatets diktatur, Kjersti Torbjørnsruds beskrivelse av debattredaksjonenes casting av politikere (Tidsskrift for Samfunnsforskning #4, 2008), og også kritikken Hernes retter mot klipp-og-lim-arbeidet blant utenriksjournalister. De tradisjonelle mediene gjør rett og slett ikke jobben sin godt nok.

Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser Twitter, Facebook, YouTube og blogger unektelig ut som løsninger. Men dessverre: ceci n'est pas un grasrot.

Tidligere denne uka lanserte Teknologirådet en OECD-rapport om Demokrati 2.0. Der ble problemet ved sosiale medier definert gjennom dem som ikke deltar i politiske prosesser i den nye digitale offentligheten. Disse deler seg i to grupper: (1) de som vil delta, men ikke behersker teknologien, og (2) de som behersker teknologien, men som likevel ikke vil delta.

Jeg er redd for at dette er et bomskudd. Problemet kan like gjerne ligge hos dem som faktisk deltar i politiske prosesser 2.0.

Tankene går til Lonelygirl15. Ceci n'est pas une lita jente som gråter ekte tårer, for å si det sånn. En serie med korte YouTube-videoer som tilsynelatende var videodagboken til en fortvilet amerikansk jente, viste seg å være profesjonelt produsert og regisert. Det er altså ikke bare Hvermannsen som engasjerer seg når man innfører 2.0-løsninger: terskelen er senket også for markedsføring og spinn. Enter Holgersen og Tversnes.

De nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene - javel. Men de bygger samtidig opp nye barrierer og maktstrukturer. Ta Twitter, for eksempel. Dette er et verktøy for folk som skjelden er borte fra tastaturet mer enn to timer i strekk, og som i så fall tvitrer fra mobilen. Det er en nyttig plattform for utveksling av ideer og blablabla - men det er ikke noe grasrotprosjekt. Vi vet hvem som er på Twitter og ikke (vi vet også hvem som øker sin medlemsmasse som eneste parti i Norge, men det er en annen sak).

Noen ville kanskje sette sin lit til Facebook, siden dette er den sosiale plattformen for folk flest. Men problemet er at Facebook er en politisk blindvei: At Stabburet lanserte Grandiosa uten paprika er ikke et bevis for det velfungerende nett-demokratiet. Sett i sammenheng med den stakkars aksjonsgruppa mot NRK-lisensen er det derimot et bevis på hvor ubetydelig Facebook-engasjementet virkelig er. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.

Og dette er bare én dimensjon av profesjonaliseringen. Tidligere i år gjorde Mandag Morgen en undersøkelse av de nye tilskuddene til Stortingslistene:

Gjennomgangen viser at den politiske profesjonaliseringen som har pågått over flere år, skyter fart. På det nye Stortinget ligger det an til at «ansatt i politisk parti» og «elev/student» blir de nye store «yrkesgruppene» (se figur 1). Utdanningsnivået og broilerfaktoren øker. Flere unge med høy utdanning og lite annen yrkeserfaring enn partiarbeid rykker inn. Syv av ti nye fjes som ligger an til å bli valgt, er heltidspolitikere i dag.

Dessuten øker antallet politiske rådgivere voldsomt; de er i dag dobbelt så mange som de var i 2000 (jeg trodde Dag og Tid hadde en god artikkel om dette, men Dagsavisen har noe av det samme her).

Problemet slik jeg ser det er at samtidig som medierådgivere og politiske rådgivere blir mektigere, kaster grasrøttene bort tiden sin på Facebook og Start.no.

Kvalitet og nettet

Jeg leste om RiP: a remix manifesto på Wired i går, og fikk veldig lyst til å se den. Det er en dokumentar om opphavsrett og ungdomskultur, og filmen er lansert med Creative Commons lisens slik at seerne kan lage sine egne remixer. Men i et herlig paradoks viste det seg at selve nedlastingen er forbeholdt amerikanere, så jeg måtte på Pirate Bay for å skaffe meg filmen. Glimrende...

Uansett: argumentet er egentlig ganske overbevisende og flott. Det handler om at ingen kan eie et kulturuttrykk, og at remix-kulturen bare virker fremmed fordi 1900-tallets lover om opphavsrett er et historisk unntak. Deling er og har alltid vært ryggraden i kulturen, og verdien av et kulturuttrykk bestemmes mye av hva andre blir inspirert til å gjøre med det.

Og når det gjelder musikk- og filmbransjen, så er det tydelig at de har sovet i timen. Nå forsøker de å saksøke seg tilbake til den gamle markedsmodellen, men det er selvfølgelig dømt til å mislykkes. Dette er det samme som Matt Mason skrev om i The Pirate's Dilemma (jeg skrev om den tidligere i år). Og det er ganske overbevisende - hvertfall der og da.

Det er lett å bli revet med når Lawrence Lessig forteller så karismatisk og overbevisende om den demokratiske delingskulturen. Dessuten har denne filmen et veldig catchy lydspor. Mash-up artisten Girl Talk blir mye brukt, så det var med en viss eufori at jeg lastet ned et par av albumene hans. Jeg tenkte at dette må da være en helt glimrende kommentar til tiden vi lever i: et nytt kulturuttrykk skapes bare ved å klippe og lime i gamle ting. Sånn må det nesten bli når man lever ved historiens slutt.

Men etter et par låter ble alt så altfor tydelig: teknologien er flott, men fyttikatta så utrolig dårlig denne musikken egentlig er.

Nytt er altså ikke synonymt med bra.

Og dermed er det kanskje diagnosen som Paul Chaffey ga av nettdebatten som gjelder:

Noen av de mest entusiastiske nettskribentene har glemt at politisk debatt ikke handler om internett, men først og fremst handler om politiske meninger og ideer. Der det primære er politikk, ikke kanal. Og noen av de som er mest opptatt av å kritisere politikere for å ikke delta i debatter på nett har lite å komme med når det gjelder hva de skal diskutere. De fører en debatt om nettdebatten, men uten å tilføre selve den politiske debatten så mye.

Eller som James Harkin skriver på nettutgaven av New Statesman:

Whatever the prophets of the net say, information is not power. Power is power, and the relentless gush of electronic information and invitations to offer feedback which now come our way can often obscure where real power lies. Marshall McLuhan’s dictum, that the medium is the message, is in danger of becoming a self-fulfilling prophecy. If our rulers seem entranced by the medium of online information, perhaps that is because they have absolutely nothing else to say.

Digital detox - nå!?

Det er ikke det at jeg mener den digitale hverdagen er problemfri. Den ekstreme tilgangen til informasjon er vanskelig å forholde seg til (Hmm?), og jeg tror den neste boka til Nicholas Carr kommer til å treffe en eller annen spiker på hodet.

Men her om dagen fikk jeg nyhetsbrevet fra AdBusters i innboksen:

Adbusters challenges you to do the unthinkable: unplug. Say good-bye to Twitter and Facebook. Turn off your TV, iPhone and Xbox. For seven days, reconnect with
the natural world and the people around you. You’ll be amazed at how the magic creeps back into your life. Don’t be afraid and don’t find excuses, just take the plunge and see what happens.

Jaha? Kristian unplugged i syv dager i slutten av april?

Hva med dette: finn frem blyant og papir og sett i gang. Forsøk å løse hjemmeksamen i multivariat dataanalyse med abakus i stedet for SPSS. Gjør noen regresjonsanlyser på regnebrettet mens du er i gang. Bøkene du trenger finner du sikkert på biblioteket (det tar bare litt lenger tid uten digitale hjelpemidler), og kanskje finner du et et papirarkiv med forskningsartikler. Jstor, Google Scholar og BSC er for pyser.

Jeg vet det er godt ment, men akkurat nå høres Digital Detox ut som noe den digitale Jan Thomas forsøker å prakke på oss. Jeg får lyst til å opprette en Twitter-konto bare på trass.

Eller som man sier: Takk, men nei takk.

Anonyme bidrag

NONA arrangerte debattmøte om nettdebatt i dag (referat på Cover it Live). En tanke derfra:

Helge Øgrim var litt bekymret for at veldig få er villige til å diskutere journalistikk på journalisten.no, og jeg kastet meg frampå med en kommentar om denne debatten kanskje fungerer bedre på skribentenes personlige blogger enn på et fagblad som journalisten (som attpåtil krever fullt navn, og er ganske formelt i formen). Mange av mine favorittbloggere skriver på mange flere formater enn bloggen, og jeg tror dette formatet har en verdi i seg selv.

Elin Ørjasæter var ikke enig, og hun tok seg tid til en liten prat etter møtet (takk for det!). Hun mente at det er noe "stykkevis og delt" over denne måten å skille bloggeren fra journalisten - når de i virkeligheten er samme person. I offentligheten bør man ha ryggrad til å stå fullstendig for meningene sine.

Det er et godt poeng, og anonymiteten på nettet er veldig problematisk. Men poenget jeg forsøkte å få fram er det samme som jeg skrev da Amnesty inviterte til ytringsfrihetskampanje: Med internett har offentligheten fått en ny dimensjon, der terskelen for deltakelse er befriende lav. Jo, vi står i fare for å drukne i kloakk, men flere mennesker får mulighet til å delta. Jo, man kan velge anonymitet, den feige utveien, men jeg tror dette er bedre enn ikke å ytre seg i det hele tatt.

Trikken hjem fra debattmøtet kjørte forbi Biermanns gate. Noen har tagget på en vegg: Drit i helsekøen, bygg opera! Dette er én måte å bidra til samfunnsdebatten: fullstendig anonym, lite konstruktiv og ganske nær det pøbelaktige. Men jeg tror personen som skrev dette har fått flere mennesker til å tenke enn han kunne gjort gjennom Aftenposten-kronikken han aldri skrev. Og som redaksjonen ikke ville trykket likevel.

Avisdød og politisk engasjement

Jeg er egentlig ganske sikker på at papiraviser ikke har noen framtid, og har ikke vært veldig bekymret for konsekvensene. Det burde jeg kanskje vært.

Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido har undersøkt hvilke konsekvenser nedleggelsen av The Cincinnati Post har hatt på det politiske engasjementet i lokalmiljøet (NBER-paper: Do Newspapers Matter?). Det er dyster lesning. Både valgdeltakelsen og antall kandidater har sunket, og sittende politikere har større sannsynlighet for å bli gjenvalgt (mindre politisk konkurranse). Fra konklusjonen:

The Cincinnati Post was a relatively small newspaper, with circulation of only 27,000 when it closed [sammenliknet med konkurrerende Cincinnati Enquirers opplag på 200 000]. Nonetheless, its absence appears to have made local elections less competitive along several dimensions: incumbent advantage, voter turnout and the number of candidates for office. We caution that although our preferred point estimates tell a compelling story, the results are statistically imprecise and sometimes sensitive to the treatment of very small municipalities.

Ok - dette er to konkurrerende papiraviser. Trenger vi virkelig å bekymre oss for at den ene går dukken? Vi vet at det finnes nye medier som kan gjøre en bedre jobb en papiravisene, og det er god grunn til å være optimistisk på de nye medienes vegne. I en SIFO-rapport fra i fjor (Ungdom, politikk og internett) pekte konklusjonen i retning av at digitalt politisk engasjement var annerledes- ikke mer eller mindre viktig - en tradisjonelt politisk engasjement. Fra sammendraget:

Rapporten viser at ungdoms deltagelse, særlig på nettet, har flere likhetstrekk med et syn på politikk som konfliktfylt og lidenskap som politikkens drivkraft, enn om konsensus og rasjonell diskusjon skulle være de definerende parametrene.
Spørsmålet er ikke om ungdom er engasjerte men i hvilken form politikk og
samfunnsmessige spørsmål virker motiverende på engasjement. Er politikken mest
engasjerende i en partipolitisk form eller virker politikken kanskje mer medrivende når den framtrer i en digital form på nettet, for eksempel på nettsamfunn eller blogg?

Jeg er bekymret for hvilken framtid de mindre men bedre papiravisene (som denne, denne og faktisk denne) har i vente, kanskje først og fremst fordi de nøler så lenge med å finne en god strategi nettet. Og jeg synes det er skummelt å høre spådommer som denne fra det tyske Springer-konsernets toppsjef Mathias Döphner (via Mandag Morgen):

“I don’t believe in the end of journalism,” Mr. Döpfner said. “On the contrary, I think the crisis can have a positive impact. The number of players will diminish, but the strong players may be stabler after the crisis.”

Nedleggelsen av The Cincinnati Post ser ut til å ha hatt negative konsekvenser for lokalpolitikken i byen. Nå er det ikke sikkert at man kan generalisere fra denne undersøkelsen, men jeg tror det er grunn til å bekymre seg for ensretting i mediebildet, særlig blant lokal- og regionalaviser.

Men heldigvis er det rom for mangfold på nettet. Det er for eksempel ingen grunn til at en lokalavis må trykkes på papir. Og debatten på nettet er ikke (nødvendigvis) verken bedre eller dårligere enn debatten andre steder - den er bare annerledes.

Å skape virkeligheten

Kan vi ikke snart ble enige om at de nye mediene ikke er bare søppel?

Tydeligvis ikke. Nicholas Carr er blant dem som ikke lar seg overbevise om at nye medier kan ha en verdi. Han tyr til Baudrillard for å beskrive den konstante selv-iscenesettelsen som følger med den nye mediehverdagen:

The fact that Baudrillard could so clearly describe the twitterification phenomenon ten years before it became a phenomenon reveals that the phrase "new media," when used to describe the exchange of digital messages over the Internet, is a coinage of the fabulist. What we see today is not discontinuity but continuity. Mass media reaches its natural end-state when we broadcast our lives rather than live them.

Det er ikke vanskelig å være enig i at postmodernismen er godt skikket til å kritisere det nye medielandskapet. På nettet har alle samme mulighet til å claime sannheten, og vi står i fare for å drukne i kloakk. Joda, men det er bare halve sannheten.

Det er desverre denne sannheten mange papirmedier er så altfor ivrige etter å fortelle. Aftenposten har overskriften "Mektig blogger" på forsiden av papirutgaven i dag. Det er en artikkel om Perez Hilton (!). Ærlig talt.

Litt i samme gate er Morgebladet artikkelserie i anledning internetts 20-årsjubileum. Håkon Gundersen skrev denne uka om hvordan konspirasjonsteoretikere fritt får boltre seg på nettet, men artikkelen gjør mer for å sjokkere enn å forklare.

Papirmediene elsker å framstille nettet som en boltreplass for konspirasjonsteroetikere, sosialpornografer og annet svineri. Men dette er bare halve historien.

Se for eksempel hva som skjedde på Moltemyr skole: en fullstendig hårreisende Darwin-fornektende artikkel ble lagt ut på (og senere forsøkt fjernet fra) skolens nettsider, og takket være årvåkne Twitter-brukere ble saken offentlig kjent og kritisert. Det nytter altså ikke å prøve seg med hva som helst på nettet.

Hvis ikke man er overbevist av Wikipedias suksess, kan episoder som denne fungere som enda et godt argument for å ta nettmediene på alvor. Jeg liker konklusjonen til Bente Kalsnes veldig godt:

Short conclusion so far: The science teacher and the principal at Moltemyr school are still wondering what hit them, and even though the article is “removed”, nothing is properly removed from the internet. Scary or lovely as it is, this is social media in action, on a small scale. Technology has evolved (for the better, I would argue), just like Darwin argued that humans have evolved.

Wikipedia og frivillighet

Hørte nettopp Wikipedia-gründer Jimmy Wales på forrige ukes EconTalk. Han hadde to veldig gode poenger:

- Wikipedia henter mye fra noe Friedrich Hayek skrev i en artikkel (The Use of Knowledge in Society) fra 1945: en markedsøkonomi er bedre enn en planøkonomi fordi kunnskap er vanskelig å sentralisere. Derfor er det også bedre å desentralisere beslutningsmakt til dem som allerede har kunnskapen (vi kaller dem for markedet), heller enn at en sentral autoritet forsøker å samle all relevant informasjon for så å ta beslutninger.

- Wikipedia-artikler blir gode fordi de skrives av folk med en genuin interesse for spesielle fagfelt.

Hayek-argumentet er veldig godt, og kan gjerne være et forsvar for færre statlige inngrep i økonomien. Men det er kanskje viktigere å forstå det andre poenget: Wikipedia er ikke en forretning, men en forening. Det er ikke drevet av profittmotiv, men av ønsket om å samle og dele informasjon.

To ting å tenke på:
- Amartya Sen: Adam Smith's Market Never Stood Alone
- Å gi frivillige organisasjoner momsfritak burde være verdens enkleste politiske vedtak

Kåre Valebrokk sleeps with the fishes

Jeg har hørt Gudfaren-valsen i hodet mitt siden søndag, da jeg leste Kåre Valebrokks tanker om papiravisene. Mitt hjerte er trygt innpakket i papir, skriver han.

Hvordan kan man unngå å tenke på Gudfaren? Mens Don Corleone ligger på sykehuset mottar familien en død fisk innpakket i torpedoen Luca Brasis skuddsikre vest. Det er en gammel siciliansk beskjed: It means Luca Brasi sleeps with the fishes.

Et hjerte innpakket i avispapir:
- It's an old Sicilian message. It means Kåre Valebrokk sleeps with the fishes.

Nei: kast alle papirene.

Hmm?

Leste en artikkel i Wired i dag om hvordan teknologibruken undergraver oppmerksomheten vår. Skumle greier. Og spesielt treffende ettersom jeg leste artikkelen mens jeg var på forelesning og egentlig burde fulgt bedre med i timen. Og jeg hadde tre andre nettaviser åpne samtidig.

Jeg sjekker mailene (jobben, den andre og Gmailen) omtrent like uanstrengt (og ofte?) som jeg puster. Ok, litt må man vel kunne overdrive, men du skjønner poenget. Informasjonen er så altfor lett tilgjengelig i dag, og mange (som Maggie Jackson) er bekymret for at hjernene våre ikke takler denne typen informasjonsoverload.

Joda, jeg ser poenget, men vet ikke om jeg er så bekymret.

Det er mange (for eksempel han her) som har problemer med å godta er at den nye teknologien gir oss både nye muligheter og nye utfordringer. Men slik er det nå engang: Nettdebattene er usensurerte og Hegnar kaster rasister etter deg som om de var sukkertøy. Det er usaklighet og møkk hvor enn man snur seg. Men samtidig er gratis lesestoff av særdeles høy kvalitet fantastisk lett å få tak i (bare synd at ikke alle er like flinke til å dele). Og det stanser selvfølgelig ikke med tekst (selv om alt du noensinne trenger å lese selvfølgelig er rett foran nesa di). Musikk, video, forelesninger og radioprogrammer finner du på iTunes og liknende.

Problemet med informasjonsoverloaden er at det krever noe nytt av mediebrukerne. Tiden da man satt passivt foran TVen (med fjernkontrollen som eneste verktøy for interaksjon) er snart forbi. Og det er naturligvis altfor lett å bli distrahert.

Men ti sekunder etter at jeg har lest en artikkel på en amerikansk nettavis googler jeg blink (finner ingenting av interesse, bare et sjekkested for single nordmenn) fordi jeg mener å ha hørt om en forsker som beskriver tankeprosessene våre som blinking (i motsetning til thinking). Jeg gjentar søket på iTunes og finner videoopptak av et foredrag med denne professoren. Han het visstnok Anthony Greenwald, og forelesningen The Psychology of Blink finner du her).

Men døgnet har selvfølgelig fortsatt bare 24 timer. Og gjett hvor mange ganger jeg har sjekket mailen mens jeg skrev dette innlegget?

Hvorfor trues bokmarkedet av internett?

Markedet for døde trær er i ferd med å forsvinne. Blant de få forlagene som fortsatt kan feire er self-publishing-tjenester som Lulu og CreateSpace. Disse er selvfølgelig nettbaserte både i kontakt med forfatterne og kundene, og radikalt forskjellige fra tradisjonelle forlag.

Og blant mediefolk hersker den fullstendige forvirring. Andrew Keen gir en utrolig morsom beskrivelse av dette når han lanserer ideen om The Google Paradox: etterhvert som Google dreper bokmarkedet er bøker om hvordan Google dreper bokmarkedet de eneste bøkene som selger.

Helt ærlig: jeg kan ikke forstå hvorfor nettmediene truer bokbransjen. Problemet for papiravisene er greit nok - de er altfor langsomme, passive og dyre til å fortjene pengene våre.

Men bøker? Det er begrenset hvor lange tekster vi er villige til å lese på en PC (de mange og lange artiklene på nettutgaven av The Atlantic er kanskje unntaket), og selv om gode bøker er gratis tilgjengelig på sider som Project Gutenberg vil vi da fortsatt kjøpe papirbøkene. Vil vi ikke?

Et eksempel kan være Machiavellis Fyrsten. Den (og mange andre klassikere) er tilgjengelig både som tekst og lydbok på PG, og i papirform som Penguin-klassiker. Når noen likevel bruker penger på papirutgaven må det jo være fordi papiret tilbyr noe skjermen ikke kan tilby. Vi kan notere i margen, understreke viktige avsnitt og ta med oss boka på toget. Dessuten er det ofte gode introduksjonskapitler skrevet av folk som vet hva de snakker om.

Dessuten: som jeg har skrevet tidligere synes jeg alle forfattere bør eksperimentere med blogging - det vil tjene både forfatteren og leserne. Det er riktignok vrient for Machiavelli å konkurrere på denne måten, men levende forfattere kan promotere bøkene sine så å si kostnadsfritt på nettet. Burde ikke det bare gitt større boksalg?

Men likevel sliter forlagene stort. Kan noen forklare?