Valgkamp 2.0?

Obama-kampanjen har inspirert mange til å spå en valgkamp 2.0 i Norge denne høsten. Blogger, Facebook-grupper og YouYube-videoer spås å bli viktige verktøy for valgkampen. Men er det egentlig ønskelig?

I den siste utgaven av Tidsskrift for samfunnsforskning (tilgjengelig gratis som pdf) skriver Kjersti Thorbjørnsrud om utvelgingen av debattanter til Redaksjon EN i forkant av lokalvalget i 2003. Hovedkonklusjonen er at den skarpe konkurransen om seerne gjør debattprogrammene på TV svært konflikt- og personfokusert. Debattene presenteres etter TV-logikken, ikke den politiske logikken. Det skumle er selvfølgelig at politikerne i stor grad danser etter medienes pipe. Thorbjørnsrud skriver om de politiske journalistenes omtale av politikerne:

Videre ble det gjentatt, både som et morsomt poeng og en måte å stille andre politikere i relieff på, at Carl I. Hagen og Siv Jensen ankom NRK i helikopter om nødvendig. SVs leder fikk på sin side anerkjennelse for ikke å bevege seg langt bort fra østlandsområdet under valgkampen. Slik gjorde hun seg tilgjengelig for forespørsler fra mediene (s. 510).

Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken (kanskje de to dyktigste norske 2.0-politikerne) har gitt en veldig god kritikk av norsk valgkampdekning og forholdet mellom politikere og journalister. I Samtiden-artikkelen Kommentariatets diktatur (som forkortet kronikk i Dagbladet) tok de to et oppgjør med en mediedekning som foregår etter "sportsjournalistikkens prinsipper."

Valgkamp 2.0 kan være et kjærkomment avbrekk fra dårlig politisk journalistikk. Men det er skjær i sjøen.

Ta bloggene. Den eneste forskjellen jeg kan se for meg mellom seertallene for TV-sendinger og trackere som Google Analytics er at trackerne er mye mer nøyaktige. Og jeg tror de fleste bloggere ønsker høyest mulig lesertall, på samme måte som TV-produsentene. Bloggformatet er kort, skarpt og direkte. Og det leder ikke alltid til fruktbare diskusjoner. I verste fall får vi 50 000 Viggo Johansen'er i knallhard nevekamp om bloggleserne. I stedet for the infinite monkey theorem får vi the infinite Johansen theorem.

Dessuten: Web 2.0 senker terskelen for politisk engasjement, men kan samtidig undergrave de virkelig betydningsfulle formene for engasjement. En Facebook-gruppe er aktiv for å samle 500 000 medlemmer "to support the Paliestinians in Gaza." Det verste som kan skje er at disse 500 000 menneskene er tilfredse med å bidra gjennom Facebook. Problemet er nettopp at et politisk system som er utformet etter 18- og 1900-tallets former for politisk deltakelse ikke er lydhør for Facebook-grupper.

I tillegg kommer risikoen for at sosiale plattformer blir overtatt av medierådgivere. I verste fall blir web 2.0-valgkampen regissert av Holgersen & Tversnes:



- Æ, kom igjen 'a! Ærre så nøye, da hæ?