McKenna skriver at bloggosfæren ikke lenger er hva den var. Hun lister opp en del ting som har forandret seg i løpet av de seks årene hun har skrevet. Jeg fester meg ved disse tre:
3. Norms and practices. Bloggers have undermined the blogosphere. Bloggers do not link to each other as much as they used to. It's a lot of work to look for good posts elsewhere, and most bloggers have become burnt out. Drezner and Farrell had a theory that even small potato bloggers would have their day in the sun, if they wrote something so great that it garnered the attention of the big guys. But the big guys are too burnt out to find the hidden gems. So, good stuff is being written all the time, and it isn't bubbling to the top.
4. Blogger Burn Out. Many of the top bloggers have been absorbed into some other professional enterprise or are burnt. It's a lot of work to blog. Most bloggers, and not just the A-listers, spend 3-5 hours every day blogging. That's hard to maintain, especially since there is no money in this.
7. Huffington Post. It has sucked up all the readers. And HuffPo isn't a proper blog. It is run by people who don't link to other bloggers and do not get the old ways and norms that greased the system in the old days.
Til sammen tegner disse tre punktene et bilde av profesjonalisering og makt i tradisjonelle strukturer, og ikke av glade amatørdeltakere i det forgjettede demokrati 2.0.
Det er et godt argument for at ting kunne vært annerledes. I artikkelen som McKenna henviser til (som havnet i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) skrev Drezner og kollega Henry Farrell optimistisk om hvordan til og med små blogger kan være agendasettende:
The skewed distribution of weblog influence makes it easy for observers to extract information or analysis from blogs – but the reason they are important is that journalists and opinion leaders are readers of blog. Why? Personal network ties between media outlets and blogs help; so does the local knowledge or policy expertise that some bloggers possess. Finally, blogs have the comparative advantage of speedy publication - they have a first-mover advantage in socially constructing interpretive frames for understanding current events. As a result, political commentators will rely on blogs as sources of interpretive frames for political developments. Under a specific set of circumstances – when elite blogs concentrate their attention on a breaking story or an underreported story – the agenda-setting power of blogs may create focal points for general interest intermediaries (min utheving).
Argumentet er altså at bloggosfæren er et noenlunde level playing field. Alle har like muligheter, og den neste beste kan umiddelbart dukke opp fra ingensteder. Så lenge de store must-read bloggerjournalistene plukker opp saken, kan hvem som helst lykkes. Det høres så flott ut.
Men problemet - hvis McKenna har bare delvis rett - er at til og med en femten år gammel skolegutt med en terrier og en mamma har større sjanse til å prege nyhetsbildet enn de innsiktsfulle politiske analysene Hvermannsen skriver i foran PCen i underbuksa. Terrieren hilser nemlig på hunden til banksjefens kone, og de to (mor og kone, ikke hundene) kommer i prat. Moren anbefaler sin sønn til bankens sommer-internship, og med ett tilbringer Matthew Robson sommeren sin hos Morgan Stanley. Så skriver gutten et notat om tenåringers medievaner som setter sommermediene på hodet for en liten stund.
Men Robson fikk ikke tilgang til verdenspressen i kraft av å være en femten år gammel gutt. Det var Morgan Stanley-stempelet som ga notatet denne oppmerksomheten. Hadde Robson skrevet den samme teksten på PCen på gutterommet ville det i beste fall havnet på Facebook. Og blitt der.
For all del. Rapporten er artig lesing:
A portion of teenagers watches programs that are regular (such as soap operas) at least five times a week for half an hour or so but this portion is shrinking, as it is hard to find the time each day (min utheving).
Ok - dette blir litt epler og pærer. Robson skrev ikke en bloggpost, han skrev et notat for en investeringsbank. Poenget er likevel at tilgangen til medienes oppmerksomhet ikke er jevnt fordelt. Morgan Stanley blir lyttet til. Det blir ikke de obskure småmediene (slike som bloggene).
Det samme er synlig blant bloggene - hvertfall i USA. McKenna nevnte Huffington Post - et annet eksempel er Politico.com. Noen på Twitter (har glemt hvem, men takk likevel!) tipset om en artikkel fra Vanity Fair om disse gutta. Slik beskrives portalens chief White House correspondent, Mike Allen:
Allen arrives at the Politico office most mornings by 4:30. Over the next two hours what he does is digest all the known information that might impact that morning in Washington politics. What’s more, everybody who affects Washington politics knows that Allen is up at 4:30 assembling Politico’s “Playbook,” the daily report that everybody in Washington politics and media will consult before beginning his or her day. Hence, they feed him any information that they want to feed other people before they begin their Washington morning. Allen’s the perfect and ultimate conduit. He is the news.
Dette er ikke amatørbloggere i underbuksa - det er hardtarbeidende profesjonelle i pengesterke institusjoner. Og jeg tror at profesjonaliering er en viktigere trend enn demokratisering av media.
Innlegg
