Jeg begynner å tro at alt dette pratet om demokrati 2.0 ikke vil gi oss økt grasrotengasjement. Tvert imot: at profesjonaliseringen av politikken kan være en viktigere trend enn demokratiseringen av media.
Joda, jeg kan forstå hvor optimismen kommer fra. Mainstream-media gjør en dårlig jobb med å formidle og belyse politikk, og de må utfordres. Slik som i Lysbakken og Røe Isaksens kritikk av kommentariatets diktatur, Kjersti Torbjørnsruds beskrivelse av debattredaksjonenes casting av politikere (Tidsskrift for Samfunnsforskning #4, 2008), og også kritikken Hernes retter mot klipp-og-lim-arbeidet blant utenriksjournalister. De tradisjonelle mediene gjør rett og slett ikke jobben sin godt nok.
Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser Twitter, Facebook, YouTube og blogger unektelig ut som løsninger. Men dessverre: ceci n'est pas un grasrot.
Tidligere denne uka lanserte Teknologirådet en OECD-rapport om Demokrati 2.0. Der ble problemet ved sosiale medier definert gjennom dem som ikke deltar i politiske prosesser i den nye digitale offentligheten. Disse deler seg i to grupper: (1) de som vil delta, men ikke behersker teknologien, og (2) de som behersker teknologien, men som likevel ikke vil delta.
Jeg er redd for at dette er et bomskudd. Problemet kan like gjerne ligge hos dem som faktisk deltar i politiske prosesser 2.0.
Tankene går til Lonelygirl15. Ceci n'est pas une lita jente som gråter ekte tårer, for å si det sånn. En serie med korte YouTube-videoer som tilsynelatende var videodagboken til en fortvilet amerikansk jente, viste seg å være profesjonelt produsert og regisert. Det er altså ikke bare Hvermannsen som engasjerer seg når man innfører 2.0-løsninger: terskelen er senket også for markedsføring og spinn. Enter Holgersen og Tversnes.
De nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene - javel. Men de bygger samtidig opp nye barrierer og maktstrukturer. Ta Twitter, for eksempel. Dette er et verktøy for folk som skjelden er borte fra tastaturet mer enn to timer i strekk, og som i så fall tvitrer fra mobilen. Det er en nyttig plattform for utveksling av ideer og blablabla - men det er ikke noe grasrotprosjekt. Vi vet hvem som er på Twitter og ikke (vi vet også hvem som øker sin medlemsmasse som eneste parti i Norge, men det er en annen sak).
Noen ville kanskje sette sin lit til Facebook, siden dette er den sosiale plattformen for folk flest. Men problemet er at Facebook er en politisk blindvei: At Stabburet lanserte Grandiosa uten paprika er ikke et bevis for det velfungerende nett-demokratiet. Sett i sammenheng med den stakkars aksjonsgruppa mot NRK-lisensen er det derimot et bevis på hvor ubetydelig Facebook-engasjementet virkelig er. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.
Og dette er bare én dimensjon av profesjonaliseringen. Tidligere i år gjorde Mandag Morgen en undersøkelse av de nye tilskuddene til Stortingslistene:
Gjennomgangen viser at den politiske profesjonaliseringen som har pågått over flere år, skyter fart. På det nye Stortinget ligger det an til at «ansatt i politisk parti» og «elev/student» blir de nye store «yrkesgruppene» (se figur 1). Utdanningsnivået og broilerfaktoren øker. Flere unge med høy utdanning og lite annen yrkeserfaring enn partiarbeid rykker inn. Syv av ti nye fjes som ligger an til å bli valgt, er heltidspolitikere i dag.
Dessuten øker antallet politiske rådgivere voldsomt; de er i dag dobbelt så mange som de var i 2000 (jeg trodde Dag og Tid hadde en god artikkel om dette, men Dagsavisen har noe av det samme her).
Problemet slik jeg ser det er at samtidig som medierådgivere og politiske rådgivere blir mektigere, kaster grasrøttene bort tiden sin på Facebook og Start.no.
4 kommentarer:
The seen and the unseen.
Må "Demokrati 2.0" (vet ikke hvordan man definerer det) være i form av håndfaste prosjekter osv osv? Er ikke en del av potensialet i det vi ikke ser? Jeg har ikke satt meg særlig inn i dette, men la oss trekke linjene til Gutenbergs metode for å masseprodusere det skrevne ord. Selv om veldig mye av det skrevne ord er totalt ubrukelig evt. elitistisk (feks bruk av franske ord ;) ), så har jo tilgang til bøker osv virkelig bidratt til å spre innovasjon!
Wo wo wo - baguette.
Skjønte du hva jeg mente?
Ikke sikker på om jeg skjønte hva du mente.. Forsøk igjen - helst med flere franske ord. :)
Med demokrati 2.0 mener jeg hele denne twitter/facebook/blogge-hypen som norske politkere lefler med for tiden. Og poenget er at jeg ikke tror facebook og twitter er veien til mer deltakelse i demokratiet. Da er jeg mer bekymret for at disse sosiale plattformene blir kapret av kommunikasjonsrådgivere og sånne ting.
Skrev feil først - siste ordet skulle være informasjon. Ikke innovasjon (men egentlig det også). Jeg mener den fundamentale evnen innovasjon innen informasjonsteknologi har til å "empower the people" gjennom tilgang til informasjon som før var forbeholdt eliten. Pluss selvfølgelig dette med Public Opinion - med sine gode og dårlige sider. Og sånne ting.
Legg inn en kommentar