Det er ikke at dette er en så fantastisk bra bok (den er OK, og litt for lang), men argumentet hennes er såpass viktig at det er viktig å dvele litt ved det. Schultz skriver nemlig om alle måtene vi tar feil: om sanser som lurer oss, om sviktende dømmekraft, confirmation bias, gruppepress og fordommer.
Hun har blant annet dette å si om hvordan vi (ikke) lar oss overbevise av andre folks argumenter:
Sometimes people succeed in showing us our errors and sometimes they fail, but only rarely does that success or failure hinge on the accuracy of their information. Instead, as we saw in our discussion of community, it has almost everything to do with the interpersonal forces at work: trust or mistrust, attraction or repulsion, identification or alienation. It’s no surprise, then, that other people’s input is often insufficient to make us recognize our mistakesApropos: hør EconTalk-episoden om sannhet og økonomi.
Schultz skriver også dette, som jeg synes var en god forklaring på hvorfor empati bør være et ideal når vi diskuterer med folk vi er uenige med:
If imagination is what enables us to conceive of and enjoy stories other than our own, and if empathy is the act of taking other people’s stories seriously, certainty deadens or destroys both qualities.I sum: boka til Schultz er en god påminner om at det ikke er farlig å ta feil. Noe av det farligste er å være skråsikker.
Jeg oppdaget forresten boka gjennom RSA-podkasten. Du kan se video fra boklanseringen er her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar