Don Thompson har skrevet en veldig underholdende bok om markedet for samtidskunst: The $12 Million Dollar Stuffed Shark: The Curious Economics of Contemporary Art. Jeg kom over boka via Colin Marshall, som intervjuet Thompson for en stund tilbake (mp3). Boka består av 24 ganske korte kapitler om auksjonshusene, kunstnerne, forhandlerne og samlerne som utgjør markedet for samtidskunst. Noen tanker:
For det første: denne boka er underholdende på samme måte som Robert Franks Richistan er underholdende; begge har noe "lifestyles of the rich and famous" over seg. Det er sjokkerende og fascinerende å lese om folk som har så mye penger at de kjøper kunst som koster like mye som en jumbojet. Litt Se Hør-faktor, javel. Men veldig fascinerende. Apropos: Robert Frank ga ut en ny bok om de superrike nå i november: The High-Beta Rich, og den er kanskje verdt å lese. Vi lever i en tid hvor det er god grunn til å se nærmere på livet i den rikeste prosenten.
For det andre: denne boka har mye interessant å si om økonomifaget, om rasjonalitet og prisdannelse. Glem tilbud og etterspørsel, kunstmarkedet handler om helt andre ting. Det handler om prestisje, om ego, om selvfølelse og selvrealisering, og alle andre menneskelige følelser som bestemmer hvordan vi oppfører oss i markedet. Det virker kanskje fjernt, men det har en viss overføringsverdi. Når jeg kjøper økologisk Fairtrade-kaffe har det noen fellestrekk med milliardæren som kjøper en Damien Hirst. Litt ubehagelig tanke.
Til slutt: denne boka er en interessant inngangsport til å lære mer om kunst. Selv om Thompson selv innrømmer at "It is easier to appreciate art when what is required is not an understanding of art history, just our memory of a recent article about high auctionprices", så er det i det minste en start. Selv kan jeg veldig lite om kunst, og denne boka var et underholdende sted å begynne.
søndag 4. desember 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Det er interessant å tenke på tilbud og etterspørsel for kunst ettersom det ikke egentlig eksisterer i seg selv. Kanskje. Men etterspørsel etter prestisje og ego eksisterer i seg selv, det er et grunnleggende behov hos mennesker.
Samtidig gjør denne etterspørselen det slik at kunstverk skapes, og at en grobunn for et kunstnerisk miljø og personlig utfoldelse, blir skapt. Og det er jo bra. På en måte skapes tilbud og etterspørsel for kunst gjennom tilbud og etterspørsel etter enkelt statusjag. Og her kan man jo si at den usynlige hånd har en finger med i spillet.
Det hadde vært "verre" om "de superrike" bare brukte pæng på biler, båter, kaviar og hus.
Forresten bør man få med seg Frank på Econtalk: http://www.econtalk.org/archives/2010/11/robert_frank_on_1.html
Absolutt! Etterspørselen etter egostimulerende kunst er jo med på å lage et marked for kunst, og gjør kunstnerne i stand til å tjene til livets opphold (og vel så det). Det som er fascinerende med superstjernekunstnerne er at alt (ifølge Thompson) handler om branding. De som kjøper kunst er fryktelig usikre på hva som er god kunst, og da blir merkevarer som Damien Hirst eller Andy Worhol veldig attraktive. Fascinerende å lese om!
Det er for øvrig en annen Robert Frank du viser til der. Tror faktisk det er enda flere av dem. :)
Plukker stadig opp ting jeg synes jeg burde lese fra bloggen din, men det blir desverre altfor sjeldent noe av.
Desto bedre at du tar ansvar på vegbe av oss andre :)
Kan ikke dy meg, siden vi tross alt har vært inne på dette før. Jeg mener fortsatt at du tolker nyttebegrepet for snevert og at det er masse i økonomisk teori som kan brukes til å forklare denne type handlinger. Man kan for eksempel bruke "warm glow", altså: sosial akksept (i de sirklene du bryr deg om) for dine handlinger, som en driver for denne type kunstkjøp. Og dette er mulig uten å vanne ut nyttebegrepet for mye, slik at det blir helt meningsløst, siden det i denne forenklingen bare er konsum og warm glow som er med. Alikevell gir modellen dramatisk forskjellige prediskjoner fra "normal nytte" eller tilogmed alturismemodeller (i dette tilfellet gi eksistensen av kunst i seg selv en egenverdi).
Til slutt, dette er en morsom artikkel som snakker om endrede sosiale rammer for røyking og hvordan dette til slutt fører til en ny likevekt hvor de ikke-røykende vinner fram :)
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0167268103000313
Den er mattetung, men det skal være mulig å blåse i all matten og alikevell få mye ut av den :)
Spennende diskusjon, det der! Hvor mye kan vi inkludere i nyttebegrepet før det blir helt meningsløst? Som du vet: jeg synes vi skal være forsiktige med å tolke det for bredt, men jeg ser poenget ditt.
Og en ting skal hvertfall disse modellene ha: så snart vi har definert egeninteressen, kan vi bruke modellene til å si mye spennende om interaksjonen mellom folk som følger sin egeninteresse! Boka til Thompson handler blant annet om samspillet mellom nyrike folk som ønsker bekreftelse, kunsthandlere som ønske profitt, og museer som ønsker "stor kunst".
Og takk for artikkeltipset, forresten!
Legg inn en kommentar