Hvordan skal vi snakke sammen når vi er uenige allerede før vi har tenkt oss om?

Jonathan Haidt har skrevet The Righteous Mind, en bok om hvordan vi tenker, og om hvorfor folk er så fantastisk uenige med hverandre i moralske, religiøse og politiske saker. Han henter forklaringer fra atferdsforskning, psykologi - ja tilogmed sosiologi - og argumentet er mye av det samme som Daniel Kahnemann beskriver med skillet mellom rask og langsom tenking: vi mennesker er ikke så flinke til rasjonell og logisk tenking som vi ofte skulle ønske. Og når folk som tenker såpass irrasjonelt skal snakke sammen, kan det fort skjære seg - særlig når det er snakk om religion og politikk.

Jeg har ikke lest noe av Hume, men det burde jeg sikkert ha gjort. Ifølge Haidt traff Hume spikeren på hodet: følelser og impulser legger sterke begrensninger på vår evne til å tenke rasjonelt. Følelser kommer først, så følger rasjonaliteten etter (eller mer presist: vi rasjonaliserer).

Haidt skriver blant annet om confirmation bias (har vi et godt norsk ord?), om hvordan vi kun ser etter fakta som kan underbygge teoriene vi allerede tror på. Ikke slik Kant så for seg, med andre ord:

It was reasoning as described by the philosopher David Hume, who wrote in 1739 that “reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.” 

Haidt viser dessuten til forskning som indikerer at smarte folk er minst like blendet av confirmation bias som oss andre. Smarte folk er gjerne flinkere til å finne enda flere mulige forklaringer på hvorfor teoriene de allerede støtter er korrekte. Men det er jo ikke mye vits i å være smart hvis ikke du forstår hvorfor du kanskje tar feil.

Denne boka handler ikke bare om hvordan vi tenker, men også om diskusjonene vi har med hverandre etter at vi har tenkt (eller riktigere: etter at vi har dannet oss noen fordommer). Og én ting er at vi stort sett ser på fakta for å finne støtte til teoriene vi allerede tror på. Men når to mennesker som begge ser på fakta med et sterkt confirmation bias skal diskutere - da kan det fort bli bråk. Haidt skriver her spesielt om verdipolitisk uenighet i USA, men diagnosen treffer ganske godt i Europa også. Det er langt mellom hver gang vi har virkelig konstruktive diskusjoner. Dette er lett å kjenne seg igjen i.

Ofte er det nemlig slik, mener Haidt, at folk vi er uenige med navigerer etter et helt annet sett av moralske prinsipper enn vi selv gjør. Men siden vi sjelden klarer å forstå hvordan disse andre menneskenes moralske kompass fungerer, ender det ofte med at vi bare avfeier dem. (Haidt retter denne kritikken spesielt mot venstresiden: vi er ikke flinke nok til å forstå og anerkjenne verdigrunnlaget som ligger til grunn for libertarianeres og konservatives politiske meninger).

Og hvis vi tar til oss det Haidt skriver, så blir overtalelse og diskusjon et spørsmål om empati. Vi må forstå at folk kan vurdere moralske og politiske spørsmål etter helt andre kriterier enn dem vi selv legger til grunn. Det krever empati og ydmykhet:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er selvfølgelig lett å være enig i teorien, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Et fint ideal likevel.

Et Solheimsitat og litt Benthambiografi

Erik Solheim er intervjuet i DN i dag. På spørsmål om hva som gjør det vanskelig å få regjeringen til å gjennomføre klimatiltak svarer han:

– Det er etter min oppfatning det jeg vil kalle sosialøkonomisk ortodoksi. Jeg er den første til å mene at det er bedre å gjennomføre billige og kloke tiltak fremfor dyre og sløsende. Økonomien gir oss absolutt viktige redskaper til å gjøre de fornuftige og riktige tingene. Men vi hadde aldri fått allmenn folketrygd i Norge eller velferdsstaten eller alminnelig skolegang eller full barnehagedekning hvis det ikke var noen som overstyrte og brukte økonomien som verktøy, ikke som religion. Man kan ikke la økonomien være det eneste.

I papirutgaven følges det opp med noen spørsmål om hvem disse kommentarene er myntet på, uten at Solheim vil gi noe særlig svar på det. Men det kommer et spørsmål til:

- Noen vil kanskje tro at den største hindringen for klimatiltak ligger i norske interesser som olje- og gassnasjon, mens du sier det er den sosialøkonomiske ortodoksien?
- Hvis du ber meg rangere, så: Ja.

Dette sier sitt om norsk politikk, og det sier sitt om økonomifaget.

Og apropos: her er en artikkel som hevder at utilitaristfaderen Jermey Betham hadde Aspergers syndrom (dette er forresten kun ment som en faktaopplysning, og ikke som en fornærmelse mot verken Bentham eller folk med Aspergers syndrom).

Men det er sånne ting som kan være verdt å tenke på.

Utenriksbyråkratiet

En av Iver Neumanns nye bøker heter At Home With the Diplomats: Inside a European Foreign Ministry, og den er enda bedre enn jeg trodde den kom til å være. Boka beskriver den historiske framveksten av et permanent diplomati, med vekt på den norske erfaringen, og viser hvordan det daglige arbeidet i det norske utenriksdepartementet foregår. Den bygger på Neumanns eget feltarbeid.

Noe av det mest underholdende i denne boka handler om den spesielle formen for kunnskapsproduksjon som foregår i utenriksbyråkratiet hjemme i en hovedstad (i dette tilfellet: Oslo). Med eksempler fra sine egne arbeidsoppgaver forteller Neumann hvordan den byråkratiske måten å skrive taler gjør at én tale blir lik alle andre. Det har noen ganske enkle forklaringer:

The main reasons are that texts are the result of teamwork; that the model for teamwork is previous texts; and that the (incidentally identity-producing) process of producing the text is inner-driven, so that little or no heed is paid to audience, circumstances of delivery, political effects, and other matters external to the ministry itself.

Ifølge Neumann var WikiLeaks derfor ikke særlig representativt for tekstproduksjon innenfor diplomatiet - hvertfall ikke for diplomatbyråkratene som er plassert hjemme i et UD. Skarpe kanter er veldig sjeldne. Kapitlet bygger forresten delvis på denne artikkelen.

Ellers gir denne boka noen veldig interessante beskrivelser av hierarkiene av kjønn og klasse innenfor byråkratiet (hvilke manns- og kvinneroller er åpne?), og den inneholder noen fascinerende historier om hvordan folk finner (u)balanse mellom arbeid og privatliv.

Nå som skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk (som Neumann påpeker er relativt nytt) er i ferd med å bli borte, og praksiser som tidligere var forbeholdt diplomater blir en naturlig del av arbeidshverdagen til folk i privat, offentlig og tredjesektor, er dette en bok mange burde ha interesse av å lese. Dessuten er den ganske morsom, og gir mye materiale for enda en oppfølger av Etaten. Anbefales.

Sinna-Seneca

Seneca var litt av en type. I De Ira (On Anger) skriver han om hvordan man bør forholde seg til sinne.

Én ting, sånn aller først, som er fascinerende med så gamle tekster er den herlige blandingen av vås og visdom. Seneca skriver for eksempel at mennesker som har lyst hår og tendens til å rødme blir fortere sinte enn mørkhårede. Hvorfor? Fordi blodet til de lyse koker raskere enn blodet til de mørke, selvfølgelig. Åja, sånn å forstå. Bollocks.

Uansett. Ifølge Seneca har vi ingen sjans til å kontrollere oss selv når vi blir sinte, så det lureste vi kan gjøre er å anstrenge oss for ikke å bli sinte.

Og det gode tipset å ta med seg fra denne boka er at vi ikke bør bli overrasket - og i hvert fall ikke sinte - når ting går oss imot. For hva annet kan vi egentlig vente oss? Når folk rundt oss gjør dumme ting, når de sier noe sårende eller ubetenksomt, hva godt vil det gjøre å reagere med sinne? Det er selvfølgelig helt nytteløst. De er bare mennesker, hva annet kan du vente fra dem enn at de gjør noe dumt?

Det er forresten mer om dette i Seneca-episoden fra TV-serien til Alain de Botton.

En ting til: Seneca har noe fint å si om relativ rikdom:

No man who looks at another's possessions is pleased with his own. We grow angry even with the goods we have, because another's ahead of us, forgetting how much of humanity is behind us and whot monstrous envy stalks the man who envies only a few. Still, people are so unreasonable that however much they've received, they count it an injury that they could have received more. 

Dette ble skrevet av en styrtrik romer for omtrent 1970 år siden. Og ikke for å verdensbestelandifisere alt mulig, men sånne sitater burde hjelpe oss å sette ting i littegranne perspektiv. 

Sang.

Hvordan (ikke) snakke sammen

Jeg leser aviser og prøver å følge med. Men pessimisten i meg tenker som så: den store offentligheten består stort sett av folk som er arrogante nok til å avfeie motpartens gode argumenter. Vi holder oss altså med et kommentariat (nei, det er kanskje ikke riktig ord, politikerne og hvermansen gjør det jo også?) som reduserer kompliserte samfunnsspørsmål til enkle problemer med enkle løsninger.

Dette er galt på minst to måter.

Først og fremst fordi det er umulig å komme fram til gode kollektive avgjørelser ved å forenkle spørsmålene vi diskuterer. Som Kenneth Arrow har forklart: når vi forsøker å ta kollektive avgjørelser, og vi bare legger ett enkeltkriterie til grunn, er vi garantert at noen vil motsette seg. Dette er hverdagsrelevant: vi kan ikke ha en offentlig debatt hvor alle navigerer etter hvert sitt enkeltprinsipp. Verden er komplisert. Ta konsekvensene av det, eller hold kjeft.

Dessuten er det helt på jordet å snakke sammen til hverandre på denne måten. Når vi snakker med folk vi er uenige med, bør vi forsøke å bidra til  at også de får sagt sin mening. Og det handler om å lytte, empatisk. Forsøke å forstå. Det synes jeg vi ser altfor lite av i den store offentligheten.

Dette er to ting jeg tenker på ganske ofte.

Men kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg bare for konfliktsky til å forstå at samfunnsdebatten slik den foregår i dag faktisk er konstruktiv. Jeg er ikke så sikker på det.