Ikke tenk så fort!

Psykologen Daniel Kahneman har skrevet Thinking, Fast and Slow, en oppsummering av mange års forskning på hvordan mennesker tenker og tar avgjørelser. Kontrasten mellom det (økonomisk) teoretiske og det faktiske menneskelige er et av de store temaene i boka, og dessuten er det en god porsjon med lykkeforskning her. Den er godt skrevet, pedagogisk, og relevant for hverdagen.

Hvis du bare skal lese én bok om atferdsøkonomisk forskning, så bør det være denne.

Boka fikk for øvrig voldsomt god omtale av selveste Bill Easterly i FT, og bokredaksjonen i New York Times fører den opp som en av de fem beste nonfictionbøkene fra 2011. Og ja: Kahneman vant Nobelprisen i økonomi i 2002. Nokså kvikk type, med andre ord.

Tittelen trekker på skillet mellom to systemer av tenking; System 1 er nivået for intuitive, raske og følelsesmessige tanker, mens System 2 huser vår evne til rasjonell, analytisk, logisk tenking. Kahneman skyr unna å kalle System 1 for det ubevisste,  siden spørsmålet om bevissthet er en helt annen can of worms (sjekk for øvrig Kahneman i samtale med NYTimes-spaltist David Brooks her; Kahneman er ydmyk nok til å si at han aldri helt har forstått hvordan man kan skille mellom det bevisste og det ubevisste).

Gjennom boka forklarer Kahnemann hvordan tenkingen vår tar mentale snarveier, og hvordan System 1 til stadighet dominerer over vår logiske sans. Hovedbudskapet er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Det burde motivere oss til å være en del mer ydmyke enn vi ofte er.

I motsetning til Dan Ariely, en av de andre som har popularisert denne forskningen, mener Kahneman likevel ikke at vi mennesker er grunnleggende irrasjonelle. Han mener snarere at ideen om den rasjonelle aktøren er en dårlig beskrivelse på hvordan mennesket faktisk fungerer. Rasjonalitet er et urimelig høyt ideal for mennesker å leve opp til. Sitat:

The definition of rationality as coherence is impossibly restrictive; it demands adherence to rules of logic that a finite mind is not able to implement. Reasonable people cannot be rational by that definition, but they should not be branded as irrational for that reason. Irrational is a strong word, which connotes impulsivity, emotionality, and a stubborn resistance to reasonable argument. I often cringe when my work with Amos is credited with demonstrating that human choices are irrational, when in fact our research only showed that Humans are not well described by the rational-agent model.

Kahneman styrer dessuten ikke unna optimismen; han mener vi må kjenne igjen de farlige mentale snarveiene nettopp for å kunne styre unna dem. Mot slutten av boka serverer han en slags løsning:

The way to block errors that originate in System 1 is simple in principle: recognize the signs that you are in a cognitive minefield, slow down, and ask for reinforcement from System 2.

Og når det er sagt: Kahneman er tilhenger av Thaler og Sunstein-metoden, og tar nudging i forsvar i siste kapittel. Hovedargumentet er at vi kan utforme omgivelser som gjør oss bedre rustet til å forstå kognitive minefelt.

Et av de mest hverdagsnyttige poengene fra boka er oppsummert i forkortelsen WYSIATI: What You See Is All There Is. Dette er en mental snarvei vi må vokte oss for; vi tenker ikke over hvor mye vi ikke vet. Vi mennesker er fantastisk dårlige til å forstå at kunnskapen vi innehar akkurat nå ikke nødvendigvis er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. Økonomer er spesielt utsatt for dette - den klassiske referansen går til Bastiats essay om What Is Seen and What Is Not Seen. De virkelig arrogante økonomene tror gjerne at de er de eneste som har sett det vi andre ikke ser. Da har de selvfølgelig ikke forstått noenting. Et sitat fra Kahneman:

You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You build the best possible story from the information available to you, and if it is a good story, you believe it. Paradoxically, it is easier to construct a coherent story when you know little, when there are fewer pieces to fit into the puzzle. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.

En liten ting helt til slutt: et av de store budskapene fra denne boka og fra bøkene til Nassim Taleb er at vi ofte dikter opp historier om hvordan ting er under vår kontroll. Men dette er i virkeligheten mest fantasi og en forsvarsmekanisme. Svaret? Stoisisme.

Det Kahneman skriver om vår hang til å skylde på politikere og ledere, kan overføres til alle slags valg vi selv tar om livet vårt. Sitat:

We are prone to blame decision makers for good decisions that worked out badly and to give them too little credit for successful moves that appear obvious only after the fact. There is a clear outcome bias. When the outcomes are bad, the clients often blame their agents for not seeing the handwriting on the wall—forgetting that it was written in invisible ink that became legible only afterward. Actions that seemed prudent in foresight can look irresponsibly negligent in hindsight.

Trøstende ord til alle som har store avgjørelser å ta; det endelige utfallet er avhengig av flere faktorer enn det som er konsekvenser av dine bevisste valg. Når du tar ansvar - eller skyld - er det sannsynligvis mest dikting.