Han sit i sitt eige imaginære 70-årsgilde alt som 20-åring. Dei ungdommelege påfunna han gir seg i kast med, er alt lagde til rette som anekdotetilfang til 70-årsfesten. (...) Livsadministratoren har visseleg eit narrativt grep om sjølvet. Men han kjem på avstand til det meste. Han er ikkje heilt med i sitt eige liv. I staden prøver han å administrere situasjonane med tanke på biografien om seg sjølv. Livsadministratoren murar på sitt eige monument og skriv på sin eigen nekrolog i alt han gjer.Jeg synes dette er ganske skarpt sett - særlig med tanke på at han først formulerte denne ideen i 1964, i et essay som også finnes i Grunnane.
To tanker:
1: De sosiale mediene forsterker trolig denne impulsen i oss.
2: Når livsadministratoren blir en forbruker, da tar han del i identitetsøkonomien. Her forsøker markedsførere å finne ut hvilke merkevarer han har lyst til å snakke om i 70-årslaget. Det synes jeg er en trist tanke; ikke fordi idealet burde være at forbruket ikke er med på å forme identitet (det virker altfor strengt, slike folk tror jeg ikke finnes), men fordi det sannsynligvis ikke får fram det beste i oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar