Om chicken og reell dialog

Mange (f eks Moi, Nussbaum, Gullestad, Sennett, Haidt) har skrevet engasjerende om hvor viktig det er å virkelig lytte til ens meningsmotstandere. Hvis ikke vi anstrenger oss for å forstå hvordan verden ser ut for folk som er uenige med oss, så vil vi aldri komme noen vei i  diskusjoner med dem. Det har umiddelbar appell.

Samtidig er det et standpunkt som er vanskelig å ta fullstendig på alvor. Kanskje først og fremst fordi ordbruken blir så svevende (når hørte du sist en samfunnsøkonom bruke fraser som «sosial musikalitet»?), men også fordi det virker så urealistisk.

Problemet, tror jeg, er at vi ikke stoler på at våre meningsmotstandere vil være like lyttende og dialogiske som oss selv. Jeg tror de fleste av oss er ganske selvgode på den måten. Hvorfor skulle det være jeg som må være lyttende og empatisk først? Denne mistilliten er oppsummert i spillteori som chicken, og referansen går til Rebel Without a Cause for de som vil se hvordan slike spill blir løst.

En annen ting er at vi tenker gjerne tenker på våre egne meninger og verdier som uforanderlige. Meningene våre er dessuten sentrale for vår selvforståelse. Det er et ganske vrient utgangspunkt for en dialog; siden politiske og moralske standpunkt er så sammenvevd med identiteten vår, føles diskusjoner om disse spørsmålene altfor ofte som diskusjoner om oss som mennesker.

Hvordan kan vi overkomme denne mistilliten? Molly Crockett snakket om noe av dette da hun var gjest på Philosophy bites i fjor, og viste til en interessant studie fra Israel og Vestbredden; respondentene ble vilkårlig gitt én av to artikler (den ene argumenterte for at aggressive grupper er uforanderlige, og den andre at de er foranderlige), og blant de som ble fortalt at grupper kan forandre seg, var flere villige til å høre på motparten og revurdere standpunktet sitt i stridsspørsmål som Jerusalems status osv. Selvfølgelig; dette er én studie og blablabla, men argumentet er interessant likevel (og for en som nettopp har lånt Hallgrim Bergs siste bok på biblioteket er dette ganske, eller iallefall litt, oppløftende). Sjekk gjerne hjemmesiden til Carol Dweck for mer om disse tingene.

Crockett snakker også om effektene av serotonin på folks vilje til å samarbeide, men det er litt for voldsomt til at jeg klarer å ta det inn over meg akkurat nå. Sjekk forresten publikasjonslisten til Crockett info om skjæringspunktet mellom hjerneforskning og altruisme. Hun har, selvfølgelig, også holdt et TED-foredrag.

Den hvite voksne verdensborgeren

Jeg har ikke lest noen av bøkene som Per Thomas Andersens diskuterer i sin «Hvor burde jeg da være?»: Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur, og likevel, eller nettopp derfor, var den lærerik å lese. Andersen tar for seg bøker som Jan Kjærstads Forføreren, Dag Solstads Armand V, Milan Kunderas Uvitenheten, og Don DeLillos Cosmopolis og diskuterer hva slags type verdensborger disse forfatterne beskriver. Alle kapitlene gir meg lyst til å lese bøkene selv. Og Andersen trekker inn teori fra mange forskjellige fagfelt og gjør dem relevante for lesingen av romaner. Det er en god ting.

Men dette er ikke et veldig mangfoldig utvalg forfattere. Og når Andersen i tillegg stort sett trekker på teoretikere som Jürgen Habermas, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, og Anthony Giddens, er det virkelig ingen mangel på hvite, voksne menn. Det er ikke nødvendigvis et problem. Mange av teoriene til de gamle mennene er interessante. Mye makt tilhører dessuten fortsatt Den Hvite Voksne Mannen, og mye beror på hvordan han fra sin maktposisjon forholder seg til alle andre. Men han er ikke den eneste verdensborgeren vi kan snakke om.

Det er kanskje spesielt slående når Andersen stadig trekker inn Baumans poeng om at friheten til å reise er den nye klassemarkøren. Den globale overklassen, og da snakker vi gjerne om hvite finansmenn og familiene deres, har blitt eksterritorielle; de står fritt til å reise hvorsomhelst nårsomhelst, mens den globale underklassen er "doomed to stay local".

I et av kapitlene nevner Andesen det drosjesvindelfinansierte hotellet Fortalice Boutique i Islamabad. Og det er jo egentlig et godt eksempel på at det ikke bare er hvite finansmenn som beveger seg i rommet som finansglobaliseringen har åpnet opp. Men dette sporet blir ikke fulgt opp. Det er synd. For når vi snakker om globaliseringen som om hvite kapitalister var de eneste vinnerne, er jeg redd for at vi samtidig stakkarsliggjør andre grupper verdensborgere, for eksempel migranter til Nord med en annen hudfarge.

Overvekten av voksne hvite menn forandrer likevel ikke på at dette er en interessant bok å lese. Andersen bruker litteraturen til å diskutere spørsmål som vanligvis hører hjemme i politisk og økonomisk teori, og han gjør det på en engasjerende måte. Og for all del: hvis man først skal være hvit, voksen og mann, så kan man ha mange verre prosjekter på gang enn å forsøke å være en verdensborger.