Den hvite voksne verdensborgeren

Jeg har ikke lest noen av bøkene som Per Thomas Andersens diskuterer i sin «Hvor burde jeg da være?»: Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur, og likevel, eller nettopp derfor, var den lærerik å lese. Andersen tar for seg bøker som Jan Kjærstads Forføreren, Dag Solstads Armand V, Milan Kunderas Uvitenheten, og Don DeLillos Cosmopolis og diskuterer hva slags type verdensborger disse forfatterne beskriver. Alle kapitlene gir meg lyst til å lese bøkene selv. Og Andersen trekker inn teori fra mange forskjellige fagfelt og gjør dem relevante for lesingen av romaner. Det er en god ting.

Men dette er ikke et veldig mangfoldig utvalg forfattere. Og når Andersen i tillegg stort sett trekker på teoretikere som Jürgen Habermas, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, og Anthony Giddens, er det virkelig ingen mangel på hvite, voksne menn. Det er ikke nødvendigvis et problem. Mange av teoriene til de gamle mennene er interessante. Mye makt tilhører dessuten fortsatt Den Hvite Voksne Mannen, og mye beror på hvordan han fra sin maktposisjon forholder seg til alle andre. Men han er ikke den eneste verdensborgeren vi kan snakke om.

Det er kanskje spesielt slående når Andersen stadig trekker inn Baumans poeng om at friheten til å reise er den nye klassemarkøren. Den globale overklassen, og da snakker vi gjerne om hvite finansmenn og familiene deres, har blitt eksterritorielle; de står fritt til å reise hvorsomhelst nårsomhelst, mens den globale underklassen er "doomed to stay local".

I et av kapitlene nevner Andesen det drosjesvindelfinansierte hotellet Fortalice Boutique i Islamabad. Og det er jo egentlig et godt eksempel på at det ikke bare er hvite finansmenn som beveger seg i rommet som finansglobaliseringen har åpnet opp. Men dette sporet blir ikke fulgt opp. Det er synd. For når vi snakker om globaliseringen som om hvite kapitalister var de eneste vinnerne, er jeg redd for at vi samtidig stakkarsliggjør andre grupper verdensborgere, for eksempel migranter til Nord med en annen hudfarge.

Overvekten av voksne hvite menn forandrer likevel ikke på at dette er en interessant bok å lese. Andersen bruker litteraturen til å diskutere spørsmål som vanligvis hører hjemme i politisk og økonomisk teori, og han gjør det på en engasjerende måte. Og for all del: hvis man først skal være hvit, voksen og mann, så kan man ha mange verre prosjekter på gang enn å forsøke å være en verdensborger.