Usikre, sårbare og selvutleverende menn

Det begynner omsider å bli plass i offentligheten til menn som er både usikre, sårbare og selvutleverende. Sånt behøver vi enda mer av. Så midt mellom den siste til Bjella, nyhetsbrevet fra Harvest og mursteinen til Geir Gulliksen, vil jeg anbefale What the Fuck med Marc Maron.

Marc Maron, femti, er en amerikansk komiker som begynte med podkasting i 2009. Nå gir han ut to timelange episoder av WTF hver uke, hvor han intervjuer komikere, musikere og showbizfolk. Det vil si, intervjuer er kanskje ikke helt ordet, for intervjuteknikken hans er omtrent halvt om halvt med forberedte spørsmål og spontan selvutlevering. Det må være misbrukermentaliteten (Maron har erstattet alkohol- og kokainavhengighet med Ben & Jerry's og onani) som driver han til denne fullstendige ærligheten, og det er hjerteskjærende, men samtidig framstår det som verdens aller sunneste innstilling. Snakk om alt.

Noen av mine favorittøyeblikk fra de siste månedene er den iskremutløste monologen om skam før Elijah Wood-intervjuet, avhengighetspraten med Natasha Lyonne (Nicky fra Orange is the new Black) og det han sier om å slutte å drikke på begynnelsen av denne episoden.

De siste femti episodene ligger gratis på iTunes, men appen, som ikke koster mer enn ni dollar i året, gir tilgang til hele arkivet. Her finnes episoder med nassevis av interessante gjester, stort sett menn, riktignok, men menn med mye å si. Sånne som Iggy Pop, Judd Appatow, Ira Glass, Anthony Bourdain, Thom Yorke, Robin Williams, Ben Stiller, Louis CK (ikke gå glipp av denne!), Stephen Merchant, Bob Zmuda, og mangemange flere.

Dessuten: for bare noen uker siden la han ut Thinky Pain på Netflix, en standupforestilling, i mangel av bedre ord, som er omtrent femti-femti smerte og latter (eller kanskje seksti-førti). Anbefales.

Salt, sous-vide, og skråsikre samfunnsøkonomer

Menn som meg, som bor i byen og har gått lenge på skole, har etter hvert blitt svake for å lage mat med vakuumposer i vannbad. Det kalles sous-vide (som er fransk og betyr ziplock-pose i oppvasken, så vidt jeg kan skjønne) og er vel den av metodene fra modernistkjøkkenet som har blitt mest folkeliggjort, hvis det går an å si det sånn. Det fine med vakuum og vannbad er at ingen smaker fordamper og at kjøttet ikke kan overstekes. Men da behøver vi nøyaktige måleinstrumenter, og det blir vanskelig å leve uten det digitale steketermometeret .

Premisset for modernistmatlagingen er at vi vil lage bedre mat når vi forstår kjemien og fysikken på kjøkkenet. Og det er vel nettopp vitenskapeligheten som appellerer så sterkt til middelklassemannen. Ikke så rart, egentlig, for denne tilnærmingen har vist sterke resultater for oss som gruppe gjennom flere hundreår nå; ved å måle, telle og systematisere tingene rundt oss har vi havnet på toppen av både nærings- og verdikjedene.

Men kjøkkenvitenskapen er ikke så rasjonell som den utgir seg for.

I det kapittelet av Bee Wilsons Consider the Fork: A History of How We Cook and Eat som handler om måleinstrumenter peker hun på noe artig ved Myhrvolds massive seksbinds-kokebok Modernist Cuisine. Blumenthals modernistoppskrifter tar nøyaktighet til et nytt nivå, og ingrediensene oppgis nøyaktig, gram for gram. Men så, helt på slutten, kollapser vitenskapeligheten fullstendig: "smak til med salt".

Én av de fem basissmakene, der altså, fullstendig på gefühlen.

Dette får meg til å tenke på samfunnsøkonomer. Menn (joda, og kvinner) som mener de har tallfestet alt som går an å tallfeste. Ganske teit.

Her er en låt, sånn apropos.