Er det greit at stater begrenser innvandringen?

I en liten kruttønne av en bok, The Ethics of Migration (2013), skriver Joseph Carens at svaret på dette spørsmålet er nei. Det er ikke OK at stater legger begrensninger på hvem som kan komme som tilflyttere. En rettferdig verden ville vært en verden med åpne grenser. Carens påpeker at han ikke ønsker seg en verden uten grenser - stater er legitime politiske fellesskap, og det er greit å føle sterkere tilhørighet til sine medborgere enn til folk i andre stater - så argumentet er ikke for kosmopolitisme. Men hvis vi er opptatt av likhet og rettferdighet, kan vi ikke godta et system hvor en tilfeldighet som vårt geografiske fødested får definere livsvilkårene våre.

For å si det med Ry Cooder: How can you keep on moving unless you migrate too?

Sånn sett går denne boka godt sammen med Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller fra noen år tilbake: The Haves and the Have-Nots. Det store poenget fra dèn boka var at din plass i den globale inntektsfordelingen er avhengig av hvilket land du er født i. Carens går så langt som å kalle dette systemet for føydalt, og det er sørenmeg presist. Våre sosiale muligheter er gitt oss ved fødselen. Er du født i en lavere stand, eller et fattigere land, er det bortimot umulig å komme til de øvre lagene. Ordet vi leter etter er urettferdig.

Det er likevel bare to av kapitlene i denne boka, kapittel 11 og 12, som handler om hvorfor grenser bør være åpne. I de ti første kapitlene tar Carens i stedet utgangspunkt i det han mener er den utbredte holdningen til innvandring, nemlig at stater har en legitim rett til å bestemme hvem som får flytte dit og ikke. Med dette som utgangspunkt konsentrerer han seg om hvilke rettigheter vi bør gi til innvandrerne som har kommet.

Det sentrale poenget i denne første delen av boka er at sosialt medlemskap er noe man opparbeider seg over tid. Jo lengre du bor i en stat, desto mer blir du å anse som en samfunnsborger, og desto flere rettigheter bør du få. Dette betyr for eksempel at udokumenterte innvandrere (de man kaller papirløse eller ulovlige, alt etter som hva man føler om dem) bør gis statsborgerskap etter en viss tid. Det er et kontroversielt standpunkt, men det er utledet fra prinsipper som mange av oss vil godta uten å nøle. Og nettopp sånn er det med flere av de store poengene i denne boka, Carens spør: hvorfor ikke? Hvorfor gjør vi det ikke sånn? Flere av løsningene han lanserer er kanskje virkelighetsfjerne, men de gir gode utgangspunkt til å tenke mer helhetlig om innvandring.

Og gjennom hele boka bruker Carens nettopp denne innfallsvinkelen, en argumentasjonsteknikk han beskriver med en arkitekturanalogi: cantilever arguments. En cantilever er en utskytende struktur, en bjelke som bare er forankret i den ene enden. Et cantileverargument tar altså utgangspunkt i prinsipper som vi alle kan være enige om, og bygger videre derifra. For eksempel: siden vi alle er enige om at det bør være lov for borgere å flytte fritt innenfor staten de bor i, så hvorfor ikke også flytte fritt mellom stater?

En mer kritisk leser ville kalle det for brekkjernsargumentasjon: å kile den tynneste tolkningen av et standpunkt inn i dørsprekken, og brekke døra åpen med makt. Og dette er kanskje den strengeste, og minst konstruktive, kritikken man kan gi av boka til Carens: at den ikke er egnet til å overbevise andre enn dem som på forhånd var åpne for argumentet.

Men det er en urettferdig kritikk, for ingen bok kan være alt. Og denne boka fortjener å bli lest, den er proppfull av perspektiver, og et godt utgangspunkt for å tenke grundigere gjennom hva som er greit og ikke greit når det gjelder innvandring. Og attpåtil er den skrevet i et tilgjengelig og sjargongfritt språk. Imponerende.

(For folk som er opptatt av integreringspolitikk er kapittel 4 spesielt interessant. Carens skriver her at en moralsk forsvarlig nasjonalisme må være tilgjengelig for nykommere, og at inkluderingen av innvandrere er en oppgave som hviler på majoritetsbefolkningen. Er vi i stand til å leve opp til vårt demokratiske etos når nye samfunnsborgere kommer til? Dessverre kan vi legge til at nyere norsk forskning sier: nei, ikke alle majoritetsnordmenn er interessert i å ha en rolle i nykommernes integrering.)

Få også med deg dette intervjuet med Carens på New Books in Philosophy-podkasten, og gå ikke glipp av bloggerunden som Crooked Timber har hatt gående den siste måneden.