Om Morfar, Hitler og jeg

Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg (2014) er en god bok. Ikke først og fremst fordi hun skriver så skarpt om smerten (hennes egen og familiens) ved å oppdage og forholde seg til at morfaren har en fortid som SS-mann, men fordi hun tar det neste steget. Jackson, som selv har løpt langt utpå venstrefløyen, gransker sine egne politiske overbevisninger med den samme grundigheten, og spør: hvorfor trodde hun på 11.-september-konspirasjonene, hvorfor ønsket hun revolusjon? Og hvorfor har hun stadig lett etter det ene svaret som skal svare på alle spørsmål, hvorfor trekkes hun mot det totalitære?

Hvis vi skal ha noe håp om å hundre radikalisering av ungdom, er det sånne spørsmål vi må stille.

Og apropos: da Saskia Sassen (ja, den Sassen, hun fra sosiologipensumet) vokste opp i Argentina var Adolf Eichmann en nær venn av faren. Willem Sassen hadde selv vervet seg til SS, og skrev propaganda for nazistene under krigen. Datteren framholder at det var en journalistisk motivasjon som lå bak. Ikke at alle familier behøver håndtere fedrenes nazisympatier på samme måte, men i dette intervjuet virker Sassen å mangle hva det nå enn er Ida Jackson har mobilisert for å skrive sin bok.

En tvilsmurstein i byråkratfleisen

John Ralston Saul åpner forordet til nyutgivelsen av Voltaire's Bastards: The Dictatorship of Reason in the West med å slå fast at evnen til å omfavne tvil i krisetider et tegn på styrke. Deretter følger seks hundre sider om hvor ille det er at vestlige demokratier styres av teknokrater som tror at rasjonalisme kan besvare alle spørsmål. Det er nok til å tvinge tvilen fram i noen og enhver.

Poenget til Saul er selvfølgelig ikke at vi ikke behøver rasjonell tenking. Det han kritiserer er ideen om at kun rasjonelle argumenter er gyldige - at et rasjonelt argument nødvendigvis veier tyngre enn moral, sunn fornuft (common sense), eller humanisme. Boka er en kritikk av den styrings- og administrasjonslogikken som anvendes på alle politikkfelt i vestlige demokratier, hvor det har blitt viktigere å gjøre oppgavene som systemet krever av seg selv, enn å løse samfunnsoppdraget systemet er satt til å håndtere.

Det går en linje fra inkvisisjonen til byråkratiet, mener Saul, og det er ideen om at alle spørsmål må ha et korrekt svar.

For de av oss som bruker arbeidsdagen på å skrive tekst for staten er denne boka en murstein av tvil rett i fleisen. Dette sitatet er fra side 9:

The wordsmiths who serve established power, on the other hand, are always devoted to obscurity. They castrate the public imagination by subjecting language to a complexity which renders it private. Elitism is always their aim. The undoubted sign of a society well under control or in decline is that language has ceased to be a means of communcation and has become instead a shield for those who master it. 

Var det en god idé å lese denne boka akkurat idet årsrapporten skal skrives? Jeg tviler, men det er nok bedre sånn.

PS: Saul var gjest på EconTalk for en stund tilbake, det var da jeg først hørte om ham og denne boka.