Om Morfar, Hitler og jeg

Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg (2014) er en god bok. Ikke først og fremst fordi hun skriver så skarpt om smerten (hennes egen og familiens) ved å oppdage og forholde seg til at morfaren har en fortid som SS-mann, men fordi hun tar det neste steget. Jackson, som selv har løpt langt utpå venstrefløyen, gransker sine egne politiske overbevisninger med den samme grundigheten, og spør: hvorfor trodde hun på 11.-september-konspirasjonene, hvorfor ønsket hun revolusjon? Og hvorfor har hun stadig lett etter det ene svaret som skal svare på alle spørsmål, hvorfor trekkes hun mot det totalitære?

Hvis vi skal ha noe håp om å hundre radikalisering av ungdom, er det sånne spørsmål vi må stille.

Og apropos: da Saskia Sassen (ja, den Sassen, hun fra sosiologipensumet) vokste opp i Argentina var Adolf Eichmann en nær venn av faren. Willem Sassen hadde selv vervet seg til SS, og skrev propaganda for nazistene under krigen. Datteren framholder at det var en journalistisk motivasjon som lå bak. Ikke at alle familier behøver håndtere fedrenes nazisympatier på samme måte, men i dette intervjuet virker Sassen å mangle hva det nå enn er Ida Jackson har mobilisert for å skrive sin bok.